En hage i leiligheten min

Britta Riley ønsket å dyrke sin egen mat (i sin knøttlille leilighet). Derfor utviklet hun og vennene hennes et system for å dyrke planter i brukte plastflasker. De forsket på systemet sitt, testet det og justerte det ved hjelp av sosiale medier, og fikk på den måten prøvd ut mange systemer på likt og kom rask fram til et optimalt system. Kall det "gjør det selv" på dugnad. Og resultatet? Deilig.

Jeg, som mange av dere,

er en av de to milliarder
menneskene på jorda som bor byer.

Og noen dager, jeg vet ikke
hvordan det er med dere,

men noen dager
kjenner jeg virkelig på

hvor avhengig jeg er
av andre mennesker

for bort i mot alt i livet mitt.

Og noen dager kan det til og med
virke litt skummelt.

Men det jeg er her
for å snakke om i dag,

er hvordan den samme
gjensidige avhengigheten

faktisk er en ekstremt
sterk sosial infrastruktur

som vi faktisk kan benytte

til å løse noen av de største
samfunnsproblemene vi har,

dersom vi samarbeider
ved hjelp av Open Source.

For noen år siden

leste jeg en artikkel av New York Times-
skribent Michael Pollan,

der han hevdet at det å dyrke
i det miste litt av vår egen mat

er noe av det beste
vi kan gjøre for miljøet.

Den gangen jeg leste dette

var det midt på vinteren

og jeg hadde definitivt
ikke plass til masse jord

i New York-leiligheten min.

Jeg var i grunn villig
til å nøye meg med

å lese den neste utgaven av Wired

for å se hvordan disse
ekspertene skulle finne ut av

hvordan de vil løse disse
problemene for oss i fremtiden.

Men det var faktisk akkurat det poenget

Michael Pollan gjorde i denne artikkelen

- det er når vi overlater

ansvaret for alle disse
tingene til spesialister

at vi lager det rotet
som vi ser i matsystemet.

Jeg visste tilfeldigvis litt
fra min egen jobb

om hvordan NASA har brukt hydrokultur

til å utforske dyrking av mat i rommet.

Og at du faktisk kan få
optimalt næringsutbytte

ved å la en slags flytende høykvalitets-
jord renne over rotsystemet til plantene.

For en grønnsaksplante

vil nok leiligheten min fremstå
like fremmed som det ytre rom.

Men jeg kan tilby litt naturlig sollys

og helårlig klimakontroll.

Spol to år fram i tid:

nå har vi nå vindusgårder,

som er vertikale
hydrokultur-stillas

for dyrking av mat innendørs.

Og måten det fungerer på
er at det er en pumpe i bunnen,

som periodisk sender den flytende
næringløsningen opp til toppen,

og som så drypper ned
gjennom plantenes rotsystem

som er hengt opp i lecakuler

- det er ikke noe jord involvert.

Lys og temperatur varierer
i hvert vindus mikroklima,

så en vindusgård trenger en bonde,

og hun må bestemme

hva slags planter hun
skal dyrke i vindusgården sin,

og om hun skal mate
maten sin økologisk.

På den tiden

var en vindusgård kun
en teknisk kompleks idé

som kom til å kreve masse testing.

Og jeg ville virkelig at det
skulle være et åpent prosjekt,

siden hydrokultur er en
av de hurtigst voksende

områdene innenfor
patentering i USA nå,

og det kan fort kan bli
et område som Monsanto,

der firmas intellektuelle
eiendomsrett

står i veien for menneskers mat.

Jeg bestemte at i stedet
for å lage et produkt,

ville jeg åpne dette for en
hel haug med medutviklere.

De første systemene vi lagde,
de fungerte sånn passelig.

Vi klarte faktisk å dyrke
omtrent en salat i uken

i et vanlig vindu i en New York leilighet.

Og vi klarte å dyrke cherrytomater

og agurker. Alt mulig rart.

Men de første systemene

var lekkende, bråkete strømslukere

som Martha Steward definitivt
ikke hadde gått god for.

(Latter)

For å få inn flere med medutviklere,

lagde vi en side i sosiale medier

der vi publiserte tegningene,

forklarte hvordan de fungerte

og vi gikk til og med så langt

at vi påpekte alt som var galt
med disse systemene.

Og så inviterte vi mennesker
fra hele verden

til å bygge dem og
eksperimentere med oss.

På denne websiden har vi nå

18 000 mennesker.

Og vi har vindusgårder
over hele verden.

Det vi gjør er det NASA
eller et stort firma

vil kalle FoU,
eller forskning og utvikling.

Men vi kaller det FoU-D-S,

eller “forsk og utvikle det selv”.

(Latter)

For eksempel kom Jackson inn

og foreslo at vi skulle bruke luftpumper
i stedet for vannpumper.

Det måtte bygges en hel del
systemer for å få det til,

men da vi hadde gjort det, klarte vi
å nesten halvere klimasporet vårt.

Tony i Chicago har
eksperimentert med dyrkning,

som mange andre vindusbønder,

og han har fått jordbærene
sine til å bære frukt

i ni måneder av året selv med lite lys,

bare ved å endre de
økologiske næringsstoffene.

Og vindusbønder i Finland har
tilpasset vindusgårdene deres

til de mørke vintrene i Finland

ved å utstyre dem med
LED dyrkningslamper

som de nå har gjort til Open Source
og til en del av prosjektet.

Vindusgårder har utviklet seg

gjennom hurtige versjonutviklinger
som for programvare.

Og med hvert Open Source-prosjekt,

er det egentlige utbyttet samspillet

mellom de spesifikke behovene til
mennesker som tilpasser systemene sine

til sine egne spesielle behov,

og de universelle behovene.

Kjernegruppen min og jeg

kan konsentrere oss
om de forbedringene

som alle har utbytte av.

Og vi kan ta hånd om
behov fra nykommere.

For gjør-det-selv-folket

har vi gratis, velprøvde instruksjoner

sånn at hvem som helst,
hvor som helst i verden,

kan bygge disse systemene gratis.

Og det finnes en patentsøknad
på disse systemene også,

som eies av gruppen.

Og for å finansiere prosjektet,

samarbeider vi om å lage produkter

som vi selger til skoler og individer

som ikke har tid til å bygge
sine egne systemer.

Innenfor interessegruppen vår
har det oppstått en spesiell kultur.

I vår kultur er det
bedre å være en tester

som støtter noen andres idé

enn å bare være han
som kommer med nye idéer.

Det vi får ut av dette prosjektet
er støtte til vårt eget arbeid,

i tillegg til en erfaring
med å faktisk bidra

i miljøbevegelsen

på en måte som er mer enn
bare å bytte til nye lyspærer.

Men jeg synes at Eleen uttrykker best

det vi egentlig får ut av dette,

som er gleden ved å samarbeide.

Hun uttrykker her hvordan det er

å se noen på den andre siden av kloden

ta ideen din, bygge videre på den

og så gi deg anerkjennelse
for bidraget ditt.

Hvis vi virkelig vil se denne
typen endring i forbrukeradferd

som vi alle prater om som
miljøforkjempere og matfolk,

kanskje vi bør droppe
uttrykket “forbruker”

og støtte opp om
mennesker som gjør noe.

Open Source prosjekter
synes ofte å leve sitt eget liv.

Og det vi ser er at FoU-D-S

har gått videre fra
vindusgårder og LED-lamper

til solpaneler og systemer
for fiskeoppdrett.

Og vi bygger videre på nyutviklinger
fra tidligere generasjoner.

Og vi ser fremover på generasjoner

som virkelig behøver at vi
endrer vanene våre nå.

Så vi ber om at dere blir med oss

og gjenoppdager verdien
av forenede borgere,

og erklærer at vi er
alle forsatt pionerer.

(Applaus)