Jeg, som mange av dere, er en av de to milliarder menneskene på jorda som bor byer. Og noen dager, jeg vet ikke hvordan det er med dere, men noen dager kjenner jeg virkelig på hvor avhengig jeg er av andre mennesker for bort i mot alt i livet mitt. Og noen dager kan det til og med virke litt skummelt. Men det jeg er her for å snakke om i dag, er hvordan den samme gjensidige avhengigheten faktisk er en ekstremt sterk sosial infrastruktur som vi faktisk kan benytte til å løse noen av de største samfunnsproblemene vi har, dersom vi samarbeider ved hjelp av Open Source. For noen år siden leste jeg en artikkel av New York Times- skribent Michael Pollan, der han hevdet at det å dyrke i det miste litt av vår egen mat er noe av det beste vi kan gjøre for miljøet. Den gangen jeg leste dette var det midt på vinteren og jeg hadde definitivt ikke plass til masse jord i New York-leiligheten min. Jeg var i grunn villig til å nøye meg med å lese den neste utgaven av Wired for å se hvordan disse ekspertene skulle finne ut av hvordan de vil løse disse problemene for oss i fremtiden. Men det var faktisk akkurat det poenget Michael Pollan gjorde i denne artikkelen - det er når vi overlater ansvaret for alle disse tingene til spesialister at vi lager det rotet som vi ser i matsystemet. Jeg visste tilfeldigvis litt fra min egen jobb om hvordan NASA har brukt hydrokultur til å utforske dyrking av mat i rommet. Og at du faktisk kan få optimalt næringsutbytte ved å la en slags flytende høykvalitets- jord renne over rotsystemet til plantene. For en grønnsaksplante vil nok leiligheten min fremstå like fremmed som det ytre rom. Men jeg kan tilby litt naturlig sollys og helårlig klimakontroll. Spol to år fram i tid: nå har vi nå vindusgårder, som er vertikale hydrokultur-stillas for dyrking av mat innendørs. Og måten det fungerer på er at det er en pumpe i bunnen, som periodisk sender den flytende næringløsningen opp til toppen, og som så drypper ned gjennom plantenes rotsystem som er hengt opp i lecakuler - det er ikke noe jord involvert. Lys og temperatur varierer i hvert vindus mikroklima, så en vindusgård trenger en bonde, og hun må bestemme hva slags planter hun skal dyrke i vindusgården sin, og om hun skal mate maten sin økologisk. På den tiden var en vindusgård kun en teknisk kompleks idé som kom til å kreve masse testing. Og jeg ville virkelig at det skulle være et åpent prosjekt, siden hydrokultur er en av de hurtigst voksende områdene innenfor patentering i USA nå, og det kan fort kan bli et område som Monsanto, der firmas intellektuelle eiendomsrett står i veien for menneskers mat. Jeg bestemte at i stedet for å lage et produkt, ville jeg åpne dette for en hel haug med medutviklere. De første systemene vi lagde, de fungerte sånn passelig. Vi klarte faktisk å dyrke omtrent en salat i uken i et vanlig vindu i en New York leilighet. Og vi klarte å dyrke cherrytomater og agurker. Alt mulig rart. Men de første systemene var lekkende, bråkete strømslukere som Martha Steward definitivt ikke hadde gått god for. (Latter) For å få inn flere med medutviklere, lagde vi en side i sosiale medier der vi publiserte tegningene, forklarte hvordan de fungerte og vi gikk til og med så langt at vi påpekte alt som var galt med disse systemene. Og så inviterte vi mennesker fra hele verden til å bygge dem og eksperimentere med oss. På denne websiden har vi nå 18 000 mennesker. Og vi har vindusgårder over hele verden. Det vi gjør er det NASA eller et stort firma vil kalle FoU, eller forskning og utvikling. Men vi kaller det FoU-D-S, eller “forsk og utvikle det selv”. (Latter) For eksempel kom Jackson inn og foreslo at vi skulle bruke luftpumper i stedet for vannpumper. Det måtte bygges en hel del systemer for å få det til, men da vi hadde gjort det, klarte vi å nesten halvere klimasporet vårt. Tony i Chicago har eksperimentert med dyrkning, som mange andre vindusbønder, og han har fått jordbærene sine til å bære frukt i ni måneder av året selv med lite lys, bare ved å endre de økologiske næringsstoffene. Og vindusbønder i Finland har tilpasset vindusgårdene deres til de mørke vintrene i Finland ved å utstyre dem med LED dyrkningslamper som de nå har gjort til Open Source og til en del av prosjektet. Vindusgårder har utviklet seg gjennom hurtige versjonutviklinger som for programvare. Og med hvert Open Source-prosjekt, er det egentlige utbyttet samspillet mellom de spesifikke behovene til mennesker som tilpasser systemene sine til sine egne spesielle behov, og de universelle behovene. Kjernegruppen min og jeg kan konsentrere oss om de forbedringene som alle har utbytte av. Og vi kan ta hånd om behov fra nykommere. For gjør-det-selv-folket har vi gratis, velprøvde instruksjoner sånn at hvem som helst, hvor som helst i verden, kan bygge disse systemene gratis. Og det finnes en patentsøknad på disse systemene også, som eies av gruppen. Og for å finansiere prosjektet, samarbeider vi om å lage produkter som vi selger til skoler og individer som ikke har tid til å bygge sine egne systemer. Innenfor interessegruppen vår har det oppstått en spesiell kultur. I vår kultur er det bedre å være en tester som støtter noen andres idé enn å bare være han som kommer med nye idéer. Det vi får ut av dette prosjektet er støtte til vårt eget arbeid, i tillegg til en erfaring med å faktisk bidra i miljøbevegelsen på en måte som er mer enn bare å bytte til nye lyspærer. Men jeg synes at Eleen uttrykker best det vi egentlig får ut av dette, som er gleden ved å samarbeide. Hun uttrykker her hvordan det er å se noen på den andre siden av kloden ta ideen din, bygge videre på den og så gi deg anerkjennelse for bidraget ditt. Hvis vi virkelig vil se denne typen endring i forbrukeradferd som vi alle prater om som miljøforkjempere og matfolk, kanskje vi bør droppe uttrykket “forbruker” og støtte opp om mennesker som gjør noe. Open Source prosjekter synes ofte å leve sitt eget liv. Og det vi ser er at FoU-D-S har gått videre fra vindusgårder og LED-lamper til solpaneler og systemer for fiskeoppdrett. Og vi bygger videre på nyutviklinger fra tidligere generasjoner. Og vi ser fremover på generasjoner som virkelig behøver at vi endrer vanene våre nå. Så vi ber om at dere blir med oss og gjenoppdager verdien av forenede borgere, og erklærer at vi er alle forsatt pionerer. (Applaus)