Ikke feil fort -- feil tankefullt

Vi hyller dristige entreprenører, hvor deres oppfinnsomhet ledet dem til suksess, men hva skjer med de som mislykkes? Altfor ofte gjemmer de historiene sine ut av skam, eller ydmykelse - og går glipp av en stor og viktig mulighet til å lære og vokse, sier entreprenør Leticia Gasca. I denne tankefulle presentasjonen ber Gasca bedriftseiere om å åpne seg om sine feil og mislykkede forsøk, og legger frem en sak om å bytte ut ideen om å "feile fort" med mantraet, "feil tankefullt".

[Dette programmet inneholder vulgært
språk. Seers diskresjon er anbefalt]

Hvis vi reiste tilbake
til år 800 f.Kr,

Ville vi i Hellas ha sett at kjøpmenn
med mislykkede bedrifter

Ble tvunget til å sitte på torget,
med kurver over hodene deres.

I førmoderne Italia

Måtte mislykkede bedriftseiere
med utestående gjeld

bli tatt helt nakne ut på torget

hvor de måtte slå rumpene sine
mot en spesiell type stein,

mens et publikum hånte dem.

I det 17. århundre i Frankrike,

Ble mislykkede bedriftseiere
tatt til senteret av markedet,

Hvor begynnelsen av deres konkurs
ble offentliggjort.

Og for å unngå umiddelbar fengsling

måtte de gå med en grønn hette

slik at alle visste de var mislykkede.

Selvfølgelig er dette ekstreme eksempler.

Men det er viktig å huske at når vi
overdrevent straffer de som feiler

kveler vi innovasjon
og forretningsoppprettelse,

motoren i økonomisk vekst
i alle land.

Tid har gått, og i dag offentlig håner vi
ikke mislykkede entreprenører.

Og de kringkaster ikke feilene deres
på sosiale medier.

Jeg tror faktisk vi alle kan relatere
til smerten i å feile.

Men vi deler ikke detaljene av
disse opplevelsene.

Og jeg forstår det helt, kjære venner,
jeg har også vært der.

Jeg hadde en bedrift som mislykkes

og å dele den historien
var utrolig vanskelig.

Det tok meg faktisk syv år,
en god dose sårbarhet

og selskapet av vennene mine.

Dette er min mislykkede historie.

Når jeg gikk på høyskolen og studerte
virksomhet,

traff jeg en gruppe kvinner
som var urfolk.

De bodde i et fattig, landlig samfunn
i staten Puebla, sentralt i Mexico.

De lagde nydelige håndlagde produkter.

Og når jeg traff dem og så deres arbeid,

bestemte jeg meg for at jeg ville hjelpe.

Sammen med noen venner
grunnla jeg en sosialt foretak

med oppdrag om å hjelpe kvinner få
en inntektsstrøm

og forbedre livskvaliteten deres.

Vi gjorde alt etter boka,

som vi hadde lært på skolen.

Vi fikk investorer,

vi brukte mye tid på å bygge
bedriften, og trene kvinnene.

Men raskt oppdaget vi at vi var nybegynnere.

De håndlagde produktene solgte ikke,

og den finansielle planen vi hadde lagd
var totalt urealistisk.

Faktisk jobbet vi i flere år,
uten lønn,

mens vi håpet et mirakel skulle skje,

at det på magisk vis skulle komme
en stor kjøper

og hun ville gjøre bedriften lønnsom.

Men det mirakelet skjedde aldri.

Til slutt måtte vi stenge bedriften,

og det knuste hjertet mitt.

Jeg startet alt
for å lage en positiv innvirkning

på håndverkerne sine liv.

Og jeg følte jeg hadde gjort det motsatte.

Jeg skammet meg så mye

at jeg bestemte meg for å gjemme
dette mislykkede forsøket,

fra samtalene mine,
og CV'er i flere år.

Jeg visste ikke om andre mislykkede
entreprenører,

og jeg trodde jeg var den eneste
taperen i verden.

En kveld, syv år senere,
var jeg ute med noen venner

og vi snakket om livet til en entreprenør.

Og selvfølgelig, kom temaet om å feile opp.

Jeg bestemte meg for å betro meg til
vennene mine, og fortalte dem historien

Om min mislykkede bedrift.

Og de fortalte meg liknende historier.

I det øyeblikket, ble en tanke
svært klar i hodet mitt;

alle vennene mine var mislykkede.

(Latter)

Mer alvorlig, den kvelden innså jeg

at A: Jeg var ikke den eneste taperen i verden

og B: Vi har alle skjulte fiaskoer.

Vær snill å fortell meg om dette
ikke er sant.

Den kvelden var som en eksorsisme for meg.

Jeg innså at ved å dele dine fiaskoer
blir du sterkere, ikke svakere.

Og ved å være åpen med min sårbarhet

knyttet jeg dypere bånd med andre
på en mer meningsfull måte

og omfavnet lekser i livet
jeg ellers ikke hadde lært.

Som en konsekvens av denne opplevelsen

av å dele historier om
bedrifter som ikke fungerte,

bestemte vi oss for å lage en plattform
til å hjelpe andre, dele sine fiaskohistorier.

Og vi kalte det Fuckup Nights.

År senere, lagde vi også
et forskningssenter

viet til historien om å feile

og dens innblanding i
arbeidsliv, hos mennesker og i samfunnet.

Og siden vi elsker kule navn,
kalte vi det Failure Institute.

Det har vært overraskende å se

at når en entreprenør står på en scene

og deler en fiaskohistorie

kan hun faktisk nyte den opplevelsen.

Det trenger ikke å være et øyeblikk
av skam og flause

som det har vært i fortiden.

Det er en mulighet
til å dele lekser som er lært,

og bygge empati.

Vi har også oppdaget

at når medlemmer av et lag
deler deres fiaskoer

skjer magi.

Bånd gror sterkere
og samarbeid blir enklere.

Gjennom våre arrangementer og
forskningsprosjekter,

har vi funnet noen interessante fakta.

For eksempel, at menn og kvinner
reagerer ulikt

etter å ha mislykket med en bedrift.

Den vanligste reaksjonen blant menn

er å starte en ny bedrift,
innen et år av å mislykkes,

men i en annen sektor.

Mens kvinner velger å se etter en jobb

å utsette starten av en ny bedrift.

Vår hypotese er at dette skjer

fordi kvinner har en tendens til å lide
mer fra impostor syndromet.

Vi føler at vi trenger noe annet
for å være en god entreprenør.

Men jeg har sett at i mange, mange tilfeller
har kvinner alt som trengs.

Vi trenger bare å ta steget.

Og i mens tilfelle,

er det mer vanlig å se at de føler de har
nok kunnskap

og bare trenger å utøve det
et annet sted, med mer flaks.

Et annet interessant funn har vært

at det er regionale forskjeller på hvordan
entreprenører takler motstand.

For eksempel, den vanligste reaksjonen

etter å ha mislykkes med en bedrift
på det amerikanske kontinentet

er å gå tilbake til skolebenken.

Mens i Europa, er den vanligste reaksjonen
å oppsøke en terapaut.

(Latter)

Vi er ikke sikre på hva som er den beste
reaksjonen etter å mislykkes med en bedrift

men dette er noe vi vil forske
på i fremtiden.

Enda et interessant funn har vært

hvilken påvirkning det offentlige syn
har på mislykkede entreprenører.

For eksempel, i mitt land, i Mexico

er lovgivningsmiljøet så vanskelig

at å stenge en bedrift, kan koste deg
mye tid og mye penger.

La oss begynne med pengene.

I det best mulige scenarioet,

som vil si at du ikke har problemer med
partnere, leverandører, klienter, ansatte,

i det best mulige scenarioet,

vil det å offisielt stenge en bedrift
koste deg 2,000 dollar.

Det er mye penger i Mexico.

Noen som tjener minstelønn

Ville måttet jobbe 15 måneder
for å spare opp dette beløpet.

Nå, la oss snakke om tiden.

Som du kanskje vet,
i mesteparten av den utviklende verdenen

er den gjennomsnittlige levetiden
til en bedrift, to år.

I Mexico, tar den offisielle prosessen ved
å stenge en bedrift, to år.

Hva skjer når den gjennomsnittlige
levetiden til en bedrift

er så lik tiden det vil ta deg å stenge den
om det ikke fungerer?

Selvfølgelig, demotiverer dette
entreprenørskap

og promoterer uformell økonomi.

Faktisk har økonometrisk forskning vist

at hvis prosessen av å erklære seg konkurs
tar mindre tid og mindre penger

vil nye firmaer entre markedet.

Av denne grunn, i 2017

foreslo vi en rekke av

offentlig politiske forslag

for prosedyren av å offisielt
stenge bedrifter i Mexico.

I et helt år,

jobbet vi med entreprenører
fra hele landet

og med kongressen.

Og de gode nyhetene er at vi klarte
å hjelpe til med å endre loven.

Yay!

(Applaus)

Tanken er at når den nye
reguleringen inntrer

skal entreprenører ha mulighet til å
stenge bedriftene deres via internett.

Dette er raskere, og billig.

(Sukker)

Den kvelden vi fant opp Fuckup Nights,

Hadde vi aldri trodd bevegelsen
ville vokse seg så stor.

Vi er i 80 land nå.

I det øyeblikket, var vår eneste intensjon

å putte temaet å feile, på bordet.

Å hjelpe vennene våre å se at å fiaskoer
er noe som må snakkes om.

Det er ikke grunn til ydmykelse,
som det har vært i fortiden,

eller grunn til hyllest, som noen sier.

Jeg vil faktisk tilstå noe.

Hver gang jeg hører på Silicon Valley
typer eller studenter

som skryter over at de feiler titt og ofte
som om det ikke er noe problem, synes jeg det er kleint.

Fordi jeg tror det er en mørk side til
mantraet "feil fort."

Selvfølgelig, å falle fort er en flott
måte å akselerere læring

og å unngå å kaste bort tid.

Men jeg frykter at dersom vi
presenterer hyppig feiling

til entreprenører
som deres ene og eneste valg,

promoterer vi kanskje latskap.

Vi fremmer kanskje at entreprenører
gir opp for lett.

Jeg frykter også at kulturen
som omhandler rask feiling

kan minimere de knusende
konsekvensene av en mislykkende bedrift.

For eksempel, når mitt foretak døde

var den værste delen at jeg måtte gå
tilbake til urfolksamfunnet

og fortelle disse kvinnene
at bedriften var mislykket

og at det var min feil.

For noen ville dette se ut som en stor
mulighet til å lære, for meg

men sannheten er at det å
stenge denne bedriften

representerte mye mer enn det.

Det betydde at disse kvinnene
ville slutte å få en inntekt

som de sårt trengte.

Av denne grunn, vil jeg foreslå noe

Jeg vil foreslå at på samme måte som
vi la til siden ideen om å

offentlig ydmyke mislykkede entreprenører,

må vi legge til siden ideen om at å
feile raskt, alltid er det beste.

Og jeg vil foreslå et nytt mantra:

feil tankefullt.

Vi må huske at bedrifter
består av mennesker.

Bedrifter er ikke enheter
som oppstår og forsvinner

på magisk vis, uten konsekvenser.

Når et firma dør,
vil noen mennesker miste jobben sin.

Andre vil miste pengene sine.

Og i tilfellet av sosiale
og grønne bedrifter,

kan døden av bedriften ha en negativ
innvirkning på økosystemene og samfunnene

de prøvde å tjene.

Men hva betyr det egentlig
å feile tankefullt?

Det betyr å være klar over innflytelsen
av konsekvensene til å mislykkes

med denne bedriften.

Å være klar over lekser lært.

Og å være klar over ansvaret over å dele
disse leksene med verden.

Takk.

(Applaus)