[Dette programmet inneholder vulgært
språk. Seers diskresjon er anbefalt]
Hvis vi reiste tilbake
til år 800 f.Kr,
Ville vi i Hellas ha sett at kjøpmenn
med mislykkede bedrifter
Ble tvunget til å sitte på torget,
med kurver over hodene deres.
I førmoderne Italia
Måtte mislykkede bedriftseiere
med utestående gjeld
bli tatt helt nakne ut på torget
hvor de måtte slå rumpene sine
mot en spesiell type stein,
mens et publikum hånte dem.
I det 17. århundre i Frankrike,
Ble mislykkede bedriftseiere
tatt til senteret av markedet,
Hvor begynnelsen av deres konkurs
ble offentliggjort.
Og for å unngå umiddelbar fengsling
måtte de gå med en grønn hette
slik at alle visste de var mislykkede.
Selvfølgelig er dette ekstreme eksempler.
Men det er viktig å huske at når vi
overdrevent straffer de som feiler
kveler vi innovasjon
og forretningsoppprettelse,
motoren i økonomisk vekst
i alle land.
Tid har gått, og i dag offentlig håner vi
ikke mislykkede entreprenører.
Og de kringkaster ikke feilene deres
på sosiale medier.
Jeg tror faktisk vi alle kan relatere
til smerten i å feile.
Men vi deler ikke detaljene av
disse opplevelsene.
Og jeg forstår det helt, kjære venner,
jeg har også vært der.
Jeg hadde en bedrift som mislykkes
og å dele den historien
var utrolig vanskelig.
Det tok meg faktisk syv år,
en god dose sårbarhet
og selskapet av vennene mine.
Dette er min mislykkede historie.
Når jeg gikk på høyskolen og studerte
virksomhet,
traff jeg en gruppe kvinner
som var urfolk.
De bodde i et fattig, landlig samfunn
i staten Puebla, sentralt i Mexico.
De lagde nydelige håndlagde produkter.
Og når jeg traff dem og så deres arbeid,
bestemte jeg meg for at jeg ville hjelpe.
Sammen med noen venner
grunnla jeg en sosialt foretak
med oppdrag om å hjelpe kvinner få
en inntektsstrøm
og forbedre livskvaliteten deres.
Vi gjorde alt etter boka,
som vi hadde lært på skolen.
Vi fikk investorer,
vi brukte mye tid på å bygge
bedriften, og trene kvinnene.
Men raskt oppdaget vi at vi var nybegynnere.
De håndlagde produktene solgte ikke,
og den finansielle planen vi hadde lagd
var totalt urealistisk.
Faktisk jobbet vi i flere år,
uten lønn,
mens vi håpet et mirakel skulle skje,
at det på magisk vis skulle komme
en stor kjøper
og hun ville gjøre bedriften lønnsom.
Men det mirakelet skjedde aldri.
Til slutt måtte vi stenge bedriften,
og det knuste hjertet mitt.
Jeg startet alt
for å lage en positiv innvirkning
på håndverkerne sine liv.
Og jeg følte jeg hadde gjort det motsatte.
Jeg skammet meg så mye
at jeg bestemte meg for å gjemme
dette mislykkede forsøket,
fra samtalene mine,
og CV'er i flere år.
Jeg visste ikke om andre mislykkede
entreprenører,
og jeg trodde jeg var den eneste
taperen i verden.
En kveld, syv år senere,
var jeg ute med noen venner
og vi snakket om livet til en entreprenør.
Og selvfølgelig, kom temaet om å feile opp.
Jeg bestemte meg for å betro meg til
vennene mine, og fortalte dem historien
Om min mislykkede bedrift.
Og de fortalte meg liknende historier.
I det øyeblikket, ble en tanke
svært klar i hodet mitt;
alle vennene mine var mislykkede.
(Latter)
Mer alvorlig, den kvelden innså jeg
at A: Jeg var ikke den eneste taperen i verden
og B: Vi har alle skjulte fiaskoer.
Vær snill å fortell meg om dette
ikke er sant.
Den kvelden var som en eksorsisme for meg.
Jeg innså at ved å dele dine fiaskoer
blir du sterkere, ikke svakere.
Og ved å være åpen med min sårbarhet
knyttet jeg dypere bånd med andre
på en mer meningsfull måte
og omfavnet lekser i livet
jeg ellers ikke hadde lært.
Som en konsekvens av denne opplevelsen
av å dele historier om
bedrifter som ikke fungerte,
bestemte vi oss for å lage en plattform
til å hjelpe andre, dele sine fiaskohistorier.
Og vi kalte det Fuckup Nights.
År senere, lagde vi også
et forskningssenter
viet til historien om å feile
og dens innblanding i
arbeidsliv, hos mennesker og i samfunnet.
Og siden vi elsker kule navn,
kalte vi det Failure Institute.
Det har vært overraskende å se
at når en entreprenør står på en scene
og deler en fiaskohistorie
kan hun faktisk nyte den opplevelsen.
Det trenger ikke å være et øyeblikk
av skam og flause
som det har vært i fortiden.
Det er en mulighet
til å dele lekser som er lært,
og bygge empati.
Vi har også oppdaget
at når medlemmer av et lag
deler deres fiaskoer
skjer magi.
Bånd gror sterkere
og samarbeid blir enklere.
Gjennom våre arrangementer og
forskningsprosjekter,
har vi funnet noen interessante fakta.
For eksempel, at menn og kvinner
reagerer ulikt
etter å ha mislykket med en bedrift.
Den vanligste reaksjonen blant menn
er å starte en ny bedrift,
innen et år av å mislykkes,
men i en annen sektor.
Mens kvinner velger å se etter en jobb
å utsette starten av en ny bedrift.
Vår hypotese er at dette skjer
fordi kvinner har en tendens til å lide
mer fra impostor syndromet.
Vi føler at vi trenger noe annet
for å være en god entreprenør.
Men jeg har sett at i mange, mange tilfeller
har kvinner alt som trengs.
Vi trenger bare å ta steget.
Og i mens tilfelle,
er det mer vanlig å se at de føler de har
nok kunnskap
og bare trenger å utøve det
et annet sted, med mer flaks.
Et annet interessant funn har vært
at det er regionale forskjeller på hvordan
entreprenører takler motstand.
For eksempel, den vanligste reaksjonen
etter å ha mislykkes med en bedrift
på det amerikanske kontinentet
er å gå tilbake til skolebenken.
Mens i Europa, er den vanligste reaksjonen
å oppsøke en terapaut.
(Latter)
Vi er ikke sikre på hva som er den beste
reaksjonen etter å mislykkes med en bedrift
men dette er noe vi vil forske
på i fremtiden.
Enda et interessant funn har vært
hvilken påvirkning det offentlige syn
har på mislykkede entreprenører.
For eksempel, i mitt land, i Mexico
er lovgivningsmiljøet så vanskelig
at å stenge en bedrift, kan koste deg
mye tid og mye penger.
La oss begynne med pengene.
I det best mulige scenarioet,
som vil si at du ikke har problemer med
partnere, leverandører, klienter, ansatte,
i det best mulige scenarioet,
vil det å offisielt stenge en bedrift
koste deg 2,000 dollar.
Det er mye penger i Mexico.
Noen som tjener minstelønn
Ville måttet jobbe 15 måneder
for å spare opp dette beløpet.
Nå, la oss snakke om tiden.
Som du kanskje vet,
i mesteparten av den utviklende verdenen
er den gjennomsnittlige levetiden
til en bedrift, to år.
I Mexico, tar den offisielle prosessen ved
å stenge en bedrift, to år.
Hva skjer når den gjennomsnittlige
levetiden til en bedrift
er så lik tiden det vil ta deg å stenge den
om det ikke fungerer?
Selvfølgelig, demotiverer dette
entreprenørskap
og promoterer uformell økonomi.
Faktisk har økonometrisk forskning vist
at hvis prosessen av å erklære seg konkurs
tar mindre tid og mindre penger
vil nye firmaer entre markedet.
Av denne grunn, i 2017
foreslo vi en rekke av
offentlig politiske forslag
for prosedyren av å offisielt
stenge bedrifter i Mexico.
I et helt år,
jobbet vi med entreprenører
fra hele landet
og med kongressen.
Og de gode nyhetene er at vi klarte
å hjelpe til med å endre loven.
Yay!
(Applaus)
Tanken er at når den nye
reguleringen inntrer
skal entreprenører ha mulighet til å
stenge bedriftene deres via internett.
Dette er raskere, og billig.
(Sukker)
Den kvelden vi fant opp Fuckup Nights,
Hadde vi aldri trodd bevegelsen
ville vokse seg så stor.
Vi er i 80 land nå.
I det øyeblikket, var vår eneste intensjon
å putte temaet å feile, på bordet.
Å hjelpe vennene våre å se at å fiaskoer
er noe som må snakkes om.
Det er ikke grunn til ydmykelse,
som det har vært i fortiden,
eller grunn til hyllest, som noen sier.
Jeg vil faktisk tilstå noe.
Hver gang jeg hører på Silicon Valley
typer eller studenter
som skryter over at de feiler titt og ofte
som om det ikke er noe problem, synes jeg det er kleint.
Fordi jeg tror det er en mørk side til
mantraet "feil fort."
Selvfølgelig, å falle fort er en flott
måte å akselerere læring
og å unngå å kaste bort tid.
Men jeg frykter at dersom vi
presenterer hyppig feiling
til entreprenører
som deres ene og eneste valg,
promoterer vi kanskje latskap.
Vi fremmer kanskje at entreprenører
gir opp for lett.
Jeg frykter også at kulturen
som omhandler rask feiling
kan minimere de knusende
konsekvensene av en mislykkende bedrift.
For eksempel, når mitt foretak døde
var den værste delen at jeg måtte gå
tilbake til urfolksamfunnet
og fortelle disse kvinnene
at bedriften var mislykket
og at det var min feil.
For noen ville dette se ut som en stor
mulighet til å lære, for meg
men sannheten er at det å
stenge denne bedriften
representerte mye mer enn det.
Det betydde at disse kvinnene
ville slutte å få en inntekt
som de sårt trengte.
Av denne grunn, vil jeg foreslå noe
Jeg vil foreslå at på samme måte som
vi la til siden ideen om å
offentlig ydmyke mislykkede entreprenører,
må vi legge til siden ideen om at å
feile raskt, alltid er det beste.
Og jeg vil foreslå et nytt mantra:
feil tankefullt.
Vi må huske at bedrifter
består av mennesker.
Bedrifter er ikke enheter
som oppstår og forsvinner
på magisk vis, uten konsekvenser.
Når et firma dør,
vil noen mennesker miste jobben sin.
Andre vil miste pengene sine.
Og i tilfellet av sosiale
og grønne bedrifter,
kan døden av bedriften ha en negativ
innvirkning på økosystemene og samfunnene
de prøvde å tjene.
Men hva betyr det egentlig
å feile tankefullt?
Det betyr å være klar over innflytelsen
av konsekvensene til å mislykkes
med denne bedriften.
Å være klar over lekser lært.
Og å være klar over ansvaret over å dele
disse leksene med verden.
Takk.
(Applaus)