Vilayanur Ramachandran om forstanden

Med tre overraskende illusjoner som eksempler forteller Vilayanur Ramachandran hva hjerneskader kan avsløre om sammenhengen mellom hjernevevet og forstanden.

Som Chris påpekte så studerer jeg menneskehjernen --

funksjonen og strukturen til menneskehjernen.

Jeg vil at dere skal tenke litt over hva dette innebærer.

Her har vi denne gelemassen -- halvannet kilo gele

som du kan holde i en hånd,

og den kan gruble over de enorme avstandene i verdensrommet.

Den kan gruble over betydningen av uendelighet

og den kan gruble over at den selv grubler over betydningen av uendelighet.

Denne særegne, rekursive egenskapen som vi kaller selvbevissthet,

noe jeg mener er den Hellige Gral for nevrovitenskap, for nevrologi,

og forhåpentligvis vil vi en vakker dag kunne forstå hvordan det skjer.

OK, så hvordan undersøker man dette mystiske organet?

Jeg mener, du har 100 milliarder nerveceller,

små dotter av protoplasma som kommuniserer med hverandre,

og utfra denne aktiviteten oppstår et helt spektrum av egenskaper

som vi kaller menneskelig natur og menneskelig bevissthet.

Hvordan skjer dette?

Vel, det finnes mange metoder for å kartlegge funksjonene til menneskehjernen.

En metode, den vi bruker hovedsakelig,

er å se på pasienter med vedvarende skade på et lite område av hjernen,

hvor det er blitt en genetisk forandring i et lite område av hjernen.

Det som skjer da er ikke en reduksjon over hele linja

i alle mentale egenskaper,

eller en slags sløving av den kognitive evnen.

Det som skjer er et høyst selektivt tap av en funksjon

mens andre funksjoner er preservert intakte,

og dette gir en slags sikkerhet i påstanden

om at den delen av hjernen er involvert i å utøve den funksjonen.

Dermed kan man kartlegge funksjon over struktur,

og finne ut av hva kretssystemet gjør

for å generere akkurat den funksjonen.

Så det er det vi prøver å gjøre.

La meg gi et par påfallende eksempler på dette.

Faktisk så kommer jeg til å gi tre eksempler, på seks minutter hver, i denne praten.

Det første eksempelet er et usedvanlig syndrom kalt "Capgras syndrom".

Hvis du ser på det første bildet der,

så har vi tinninglappene, frontallappene, isselappene, OK --

hjernelappene som utgjør hjernen.

Og hvis du ser, bortgjemt inne i den indre overflaten av tinninglappen --

du kan ikke se det der --

finnes en liten struktur kalt "gyrus fusiforme".

Den er blitt kalt ansiktsområdet i hjernen

for når den er skadet kan man ikke lenger gjenkjenne ansikter.

Man kan fremdeles kjenne igjen folk på stemmen

og si, åja, det der er Joe,

men man kan ikke se på ansiktet deres og vite hvem det er, sant?

Man kan ikke engang gjenkjenne seg selv i speilet.

Jeg mener, du vet det er deg fordi det blunker når du blunker,

og du vet at det er et speil,

men du kjenner egentlig ikke igjen deg selv som deg selv.

OK. Dette syndromet er velkjent som forårsaket av en skade på gyrus fusiforme.

Men det finnes et annet sjeldent syndrom -- så sjeldent, faktisk,

at veldig få leger har hørt om det, ikke engang nevrologer.

Dette heter "Capgras vrangforestilling",

og det er en pasient som er fullstending normal ellers,

har hatt en hodeskade, kommer ut av koma,

ellers fullstendig normal, han ser moren sin

og sier, "Hun her ser akkurat ut som moren min, denne kvinnen,

men hun er en bedrager --

hun er en eller annen annen kvinne som later som om hun er moren min."

Hvorfor skjer dette?

Hvorfor vil noen -- og denne personen er fullstendig klar og intelligent

hva angår alt annet, men når han ser moren,

så setter vrangforestillingen inn og sier at det ikke er mor.

Den vanligste fortolkningen av dette,

som du vil finne i alle psykiatribøker,

er den freudianske oppfatning, og det er at denne fyren --

den samme oppfatningen gjelder for kvinner, forresten,

men jeg skal snakke om bare gutta --

når du er en liten baby, en ung baby,

så hadde du en sterk seksuell tiltrekning til moren din.

Dette er Freuds såkalte "Ødipus-kompleks".

Jeg sier ikke at jeg tror på dette,

men dette er den klassiske freudianske oppfatningen.

Etterhvert som du vokser opp utvikler hjernebarken seg,

og hemmer disse latente seksualdriftene mot moren din.

Gudskjelov, ellers ville alle blitt seksuelt opphisset hver gang de så moren sin.

Det som skjer er at

du får et slag mot hodet, som skader hjernebarken

og lar disse latente seksualdriftene få komme

blussende til overflaten, og plutselig og uforklarlig

merker du at du blir seksuelt opphisset av moren din.

Du sier, "Gud, hvis dette er moren min,

hvorfor blir jeg seksuelt opphisset?

Hun er en annen kvinne. Hun er en bedrager."

Det er den eneste fortolkningen som gir mening til den skadde hjernen.

Det har aldri overbevist meg, denne forklaringen.

Det er veldig oppfinnsomt, som alle freudianske forklaringer er.

(Latter)

-- men det overbeviste meg ikke fordi jeg har sett den samme vrangforestillingen,

en pasient som hadde den samme vrangforestillingen om puddelen sin.

(Latter)

Han vil si, "Doktor, dette er ikke Fifi, han ser akkurat ut som Fifi,

men det er en annen hund." Sant?

Prøv å bruke den freudianske forklaringen der.

(Latter)

Du vil komme til å snakke om den latente bestialiteten i alle mennesker,

eller noe liknende, som selvfølgelig er helt absurd.

Så hva er det som egentlig skjer?

For å forklare denne merkelige lidelsen

må vi se på strukturen og funksjonene til de normale visuelle nervebanene i hjernen.

Normalt så kommer visuelle signaler inn, inn i øyeeplet,

og går til synsområdene i hjernen.

Det er faktisk 30 områder bakerst i hjernen som har med bare syn å gjøre,

og etter å ha behandlet alt dette så går meldingen til en liten struktur

kalt gyrus fusiforme, der du oppfatter ansikter.

Det finnes nevroner der som er sensitive for ansikter.

Man kan kalle det ansiktsområdet i hjernen, ikke sant?

Jeg snakket om det tidligere.

Når det området er skadet, så mister du egenskapen til å se ansikter, sant?

Men fra det området så flommer meldingen

inn i en struktur kalt amygdala i det limbiske systemet,

den emosjonelle kjernen i hjernen,

og den strukturen, kalt amygdala,

måler den emosjonelle signifikansen av det du ser på.

Er det bytte? Er det rovdyr? Er det make?

Eller er det noe helt uviktig, som for eksempel et lommerusk,

eller en krittbit, eller en -- jeg skal ikke peke på det, men --

eller en sko, eller noe slikt? OK?

Som du kan ignorere fullstendig.

Så hvis amygdala blir aktivert og dette er noe viktig,

så flommer meldingen inn i det autonomiske nervesystemet.

Hjertet begynner å slå raskere,

du begynner å svette for å neutralisere varmen du kommer til å utøve --

skape ved muskelarbeid.

Og det er heldig, for man kan sette to elektroder i håndflaten din

og måle endringen i hudresistans som forårsaket av svetting.

Så jeg kan avgjøre, når du ser på noe,

om du er opprømt eller om du er opphisset eller ikke, OK?

Og jeg kommer til det om et øyeblikk.

Så min ide var at når denne fyren ser på en gjenstand, når han ser på sin --

en hvilken som helst gjenstand for den saks skyld, så går det til synsområdene og --

uansett, og det blir behandlet i gyrus fusiforme,

og du gjenkjenner det som en erteplante, eller et bord,

eller din mor for den saks skyld, OK?

Dermed flommer meldingen inn i amygdala,

og går videre ned i det autonomiske nervesystemet.

Men i denne fyren, kanskje, så er den kabelen som går fra amygdala til det limbiske systemet --

hjernens emosjonelle kjerne -- kuttet etter ulykken.

Så ettersom fusiforme er intakt,

kan fyren fremdeles gjenkjenne moren

og si, "Åja, dette ser ut som moren min."

Men fordi kabelen til følelsessentrene er kuttet,

så sier han, "Men hvis dette er moren min, hvordan har det seg at jeg ikke føler noen varme?"

Eller frykt, som kan være? Ikke sant?

(Latter)

Og derfor sier han, "Hvordan kan jeg forklare denne merkelige mangelen på følelser?

Dette kan ikke være moren min.

Det er en eller annen fremmed kvinne som later som om hun er moren min."

Hvordan tester man dette?

Vel, det man gjør, hvis man tar hvem som helst av dere her, og plasserer deg foran en skjerm,

og måler den elektrodermale aktiviteten din,

og viser bilder på skjermen,

så kan jeg måle svettingen din idet du ser et objekt,

slik som et bord eller en paraply -- selvfølgelig svetter du ikke.

Hvis jeg viser et bilde av en løve, eller en tiger, eller en pin-up, så begynner du å svette, ikke sant?

Og tro det eller ei, hvis jeg viser deg et bilde av moren din --

nå snakker jeg om normale mennesker -- så begynner du å svette.

Du trenger ikke engang være jøde.

(Latter)

Så hva skjer -- hva skjer hvis du viser denne pasienten?

Du tar pasienten og viser ham bilder på skjermen

og måler den elektrodermale aktiviteten hans.

Bord og stoler og lommerusk, ingenting skjer, som med normale mennesker,

men når du viser ham et bilde av moren hans

er den elektrodermale aktiviteten flat.

Han utviser ingen følelsesreaksjon på moren sin

fordi den kabelen som går fra synsområdene til følelsessentrene er kuttet over.

Synet hans er normalt ettersom synsområdene er normale,

følelsene er normale -- han ler, han gråter, og så videre --

men kabelen fra syn til følelser er kuttet

og derfor har han denne vrangforestillingen om at moren er en bedrager.

Det er et storartet eksempel på den typen ting vi gjør,

ta et merkelig, tilsynelatende uforståelig nevropsykiatrisk syndrom

og si at den klassiske freudianske oppfatningen er feil,

at man faktisk kan komme opp med en nøyaktig forklaring

utifra den kjente nevroanatomien i hjernen.

Forresten, hvis denne pasienten så går,

og mor ringer fra naborommet -- ringer til ham --

og han tar telefonen, og han sier, "Wow, mamma, hvordan går det? Hvor er du?"

Det finnes ingen vrangforestilling over telefonen.

Så kommer hun bort til ham etter en time, og han sier, "Hvem er du?

Du ser akkurat ut som moren min." OK?

Årsaken er at en separat nervebane

går fra hørselssentrene i hjernen til følelsessentrene,

og denne er ikke blitt kuttet etter ulykken.

Dette forklarer hvorfor han gjenkjenner moren over telefon, ikke noe problem.

Når han møter henne ansikt til ansikt, så sier han at hun er en bedrager.

OK, hvordan er hele dette komplekse kretssystemet satt opp i hjernen?

Er det natur, arv, eller er det miljø?

Og vi tilnærmer oss dette problemet

ved å undersøke et annet merkelig syndrom kalt "fantomlem".

Alle vet hva et fantomlem er.

Etter en arm er blitt amputert, eller et bein er amputert, på grunn av koldbrann,

eller du mister det i krigen, for eksempel, i Irak-krigen --

det er blitt et alvorlig problem nå --

så kan du fortsatt levende føle at den manglende armen er der,

og det er kalt fantomarm eller fantombein.

Man kan faktisk få et fantom fra nesten hver eneste kroppsdel.

Tro det eller ei, selv med indre organer.

Jeg har hatt pasienter med livmoren fjernet -- hysterektomi --

som hadde fantomlivmor med fantom-menssmerter

på den tiden av måneden.

Og faktisk, en student spurte meg her om dagen,

får de fantom-PMS?

(Latter)

Et spørsmål modent for vitenskapelig granskning, men vi har ikke forfulgt det.

OK, det neste spørsmålet er nå,

hva kan man lære om fantomlemmer ved å foreta eksperimenter?

En av tingene vi har funnet ut var

at omtrent halvparten av pasienter med fantomlemmer

påstår at de kan bevege fantomet.

Det klapper broren hans på skulderen,

det tar telefonen når det ringer, det vinker.

Disse fornemmelsene er svært overbevisende og levende.

Pasienten lider ikke av vrangforestillinger.

Han vet at armen ikke er der

men allikevel, det er en overbevisende følelsesopplevelse for pasienten.

På den annen side så skjer ikke dette med omtrent halvparten av pasientene.

Fantomlemmet -- de sier, "Men doktor, fantomlemmet er paralysert.

Det er faststivnet i en knyttet krampe, og det er uutholdelig smertefullt.

Hvis jeg bare hadde kunne bevege det, så ville kanskje smerten avtatt.

Men hvorfor skulle et fantomlem bli paralysert?

Det høres ut som en selvmotsigelse.

Men da vi så over sykejournalene fant vi ut at

disse menneskene med paralyserte fantomlemmer,

den originale armen var paralysert på grunn av skaden i den perifere nerven.

Nerven som forsynte armen var skilt,

var kuttet, etter la oss si en motorsykkelulykke.

Så pasienten hadde en virkelig arm, som var smertefull,

i fatle for noen måneder, eller et år, og så,

i et villedet forsøk på å bli kvitt smerten i armen,

så amputerer kirurgen armen,

og dermed får du en fantomarm med den samme smerten, sant?

Og dette er et alvorlig klinisk problem.

Pasienter blir deprimerte.

Noen av dem drives til selvmord, OK?

Så hvordan behandler man dette syndromet?

Hvorfor får en et paralysert fantomlem?

Da jeg så på sykejournalen fant jeg at de hadde hatt en virkelig arm,

og nervene som forsynte armen hadde blitt kuttet,

og den virkelige armen var blitt paralysert,

og lagt i fatle over flere måneder før amputasjonen,

og denne smerten blir da overført til selve fantomet.

Hvorfor skjer dette?

Da armen var intakt, men paralysert,

sente hjernen kommandoer til armen, den fremre delen av hjernen, og sa: "Beveg deg,"

men den får visuell tilbakemelding som sier "Nei."

Beveg deg. Nei. Beveg deg. Nei. Beveg deg. Nei.

Og dette blir innkodet i kretssystemet i hjernen,

og vi kaller dette "innlært lammelse", OK?

Hjernen lærer, på grunn av denne hebbianske assosiasjonslinken,

at bare kommandoen om å bevege armen

skaper en følelse av en lammet arm,

og så, når armen er blitt amputert,

blir denne innlærte lammelsen overført til -- over til kroppsbildet,

og inn i fantomet, OK?

Så hvordan hjelper man disse pasientene?

Hvordan avlærer man den innlærte lammelsen

slik at man kan avlaste ham denne uutholdelige, knyttede krampen

i fantomarmen?

Vel, sa vi, hva om man nå sender en kommando til fantomarmen,

men gir ham visuell tilbakemelding at det adlyder kommandoen, sant?

Kanskje kan man lindre fantomsmerten, denne fantomkrampen.

Hvordan gjør man det? Vel, virtuell virkelighet.

Men det koster millioner av dollar.

Så jeg kom på en måte å gjøre dette på for tre dollar,

men ikke fortell det til finansieringsmyndighetene mine.

(Latter)

OK? Det man gjør er at man lager det jeg kaller en "speilboks".

Du har en pappeske med et speil i midten,

og så plasserer du fantomet -- så min første pasient, Derek, kom inn.

Han fikk armen amputert for ti år siden.

Han hadde en brakialavulsjon, så nervene ble skilt

og armen ble lammet, lagt i fatle for et år, og deretter ble armen amputert.

Han hadde en fantomarm, uutholdelig smertefull, og han kunne ikke bevege den.

Det var en lammet fantomarm.

Så han kom dit, og jeg gav ham et speil slik, i en boks,

som jeg kaller en speilboks, sant?

Og pasienten plasserer den venstre fantomarmen,

som er knyttet og i krampe, på venstre side av speilet,

og den friske hånden på høyre side av speilet,

og lager den samme stillingen, den knyttede stillingen,

og titter inn i speilet, og hva opplever han?

Han ser fantomet sitt bli gjenopplivet,

for han ser på refleksjonen av den friske armen i speilet,

og det ser ut som om fantomet er blitt gjenopplivet.

"Nå," sa jeg, "se nå, beveg fantomet ditt --

de friske fingrene dine, eller beveg de friske fingrene mens du følger med i speilet."

Da får han et visuelt inntrykk av at fantomet rører på seg, sant?

Det er innlysende, men det som er forbausende er,

at pasienten så sier, "Herregud, fantomet mitt beveger seg igjen,

og smerten, knyttnevekrampen, har lettet."

Og husk, den første pasienten som kom inn --

(Applaus)

-- takk. (Applaus)

Den første pasienten kom inn, og han så i speilet,

og jeg sa, "Se på speilbildet av fantomet ditt."

Og han begynte å fnise, han sier, "Jeg kan se fantomet mitt."

Men han er ikke dum. Han vet at det ikke er ekte.

Han vet det er et speilbilde,

men det er en levende sanseopplevelse.

Så jeg sa, "Beveg den friske hånden og fantomet."

Han sa, "Åh, jeg kan ikke bevege fantomet mitt. Det vet du jo. Det gjør vondt."

Jeg sa, "Beveg den friske hånden."

Og han sier, "Herregud, fantomet mitt rører på seg igjen, det er utrolig!

Og smerten letter." OK?

Og da sa jeg, "Lukk øynene."

Han lukker øynene.

"Og beveg den friske hånden."

"Åh, ingen ting -- den er knyttet igjen."

"OK, åpne øynene."

"Herregud, herregud, det rører på seg igjen!"

Han var som et barn i en godtebutikk.

Så jeg sa, OK, dette beviser min teori om innlært lammelse

og den kritiske betydningen av visuell input,

men jeg får ingen Nobelpris

for å få noen til å bevege fantomlemmet sitt.

(Latter)

(Applaus)

Det er en komplett ubrukelig egenskap når du tenker over det.

(Latter)

Men så begynte jeg å innse at kanskje andre former for lammelse

som man ser i nevrologi, slik som slag, fokale dystonier --

det kan være et innlært element til dette

som man kan takle med den enkle metoden av å bruke et speil.

Så jeg sa, "Hør her, Derek," --

først og fremst, fyren kan ikke gå rundt og bære på et speil for å lette på smertene --

jeg sa, "Hør her, Derek, ta det med hjem og øv deg med det en uke eller to.

Kanskje, etter en øvelsesperiode,

så kan du klare deg uten speilet, avlære lammelsen

og bevege den lammede armen,

og dermed lette smertene."

Han sa OK, og han tok det med seg hjem.

Jeg sa, "Du, det er tross alt snakk om to dollar. Ta det med hjem."

Så han tok det med hjem, og etter to uker ringte han meg,

og han sa, "Doktor, du kommer ikke til å tro dette."

Jeg sa, "Hva?"

Han sa, "Det er borte."

Jeg sa, "Hva er borte?"

Jeg tenkte kanskje speilboksen var borte.

(Latter)

Han sa, "Nei, nei, nei, du vet dette fantomet jeg har hatt de siste ti årene?

Det er forsvunnet."

Og jeg sa -- jeg ble bekymret, jeg sa, Gud,

jeg mener, jeg har forandret denne fyrens kroppsbilde,

hva med forsøkspersoner, etikk, og alt det der?

Jeg sa, "Derek, er du plaget av dette?"

Han sa, "Nei, de siste tre dagene har jeg ikke hatt noen fantomarm

og derfor ingen fantom-albuesmerter, ingen knytting,

ingen fantom-underarmssmerter, alle de smertene er gått bort.

Men problemet er at jeg har fantomfingrene mine fremdeles hengende fra skulderen,

og boksen din når ikke dit."

(Latter)

"Så kan du endre designet og plassere den over panna mi

så jeg kan, du vet, gjøre dette og eliminere fantomfingrene mine?"

Han trodde jeg var en slags magiker.

Hvorfor skjer dette?

Det er fordi hjernen er stilt overfor en enorm sansekonflikt.

Den får meldinger fra synet som sier fantomet er tilbake.

På den annen side finnes ikke noe tilsvarende mottak,

muskelsignalene sier at det ikke finnes noen arm der, sant?

Og motorkommandoene sier at det finnes en arm der,

og på grunn av denne konflikten så sier hjernen, glem det da,

finnes det ikke noe fantom, så finnes ikke armen, ikke sant?

Den kommer inn i en slags fornektelse -- fornekter signalene.

Og når armen forsvinner, så er bonusen at smertene forsvinner,

for man kan ikke ha legemsløs smerte svevende rundt der ute i rommet.

Så det er bonusen.

Denne teknikken er blitt utprøvd på dusinvis av pasienter

av andre grupper i Helsinki,

så den kan muligens bli verdifull for behandling av fantomsmerter,

og faktisk, folk har prøvd den for rehabilitering etter slag.

Slag tenker man vanligvis på som skade på fibrene,

ingenting man kan gjøre med det.

Men det viser seg at en bestanddel av slaglammelse er en innlært lammelse,

så kanskje kan man takle den bestanddelen ved bruk av speil.

Dette har også gjennomgått kliniske forsøk

og hjulpet massevis av pasienter.

OK, la meg gire om til den tredje delen av praten min nå,

som handler om et annet interessant fenomen kalt "synestesi".

Dette ble oppdaget av Francis Galton på nittenhundretallet.

Han var en fetter av Charles Darwin.

Han påpekte at visse personer i befolkningen,

som ellers er helt normale, hadde den følgende særegenheten --

hver gang de ser et tall, så er det farget.

Fem er blå, syv er gul, åtte er gulgrønn,

ni er indigo, OK?

Ha i minne at disse menneskene er helt normale ellers.

Eller ciss. Noen ganger fremkaller toner farge.

Ciss er blå, fiss er grønn,

en annen tone kan være gul, sant?

Hvorfor skjer dette?

Dette er kalt synestesi -- Galton kalte det synestesi,

en sammenblanding av sansene.

I oss er alle sansene adskilt.

Disse menneskene blander sansene sammen.

Hvorfor skjer dette?

Ett av de to aspektene ved dette problemet er svært spennende.

Synestesi følger slekt,

så Galton sa at det har en arvelig basis, en genetisk basis.

For det andre er synestesi omtrent -- og dette bringer meg til poenget

til hovedtemaet i denne forelesningen, som handler om kreativitet --

synestesi er åtte ganger vanligere blant kunstere, poeter, forfattere

og andre kreative mennesker enn i resten av befolkningen.

Hvorfor er det slik?

Jeg kommer til å besvare det spørsmålet.

Det er aldri blitt besvart før.

OK, hva er synestesi? Hva forårsaker det?

Vel, det finnes mange teorier.

En teori er at de bare er sprø.

Ikke en veldig vitenskapelig teori, så vi kan glemme den.

En annen teori er at de er knarkere og bønnehuer, ikke sant?

Det kan være sannhet i dette

ettersom det er mye vanligere her i Bay-området enn i San Diego.

(Latter)

OK. Så den tredje teorien er at --

vel, la oss spørre oss selv hva som egentlig skjer i synestesi? Greit?

Så vi fant ut at fargeområdet og tallområdet

er rett ved siden av hverandre i hjernen, i gyrus fusiforme.

Så vi sa at det finnes noen tilfeldige krysskoblinger

mellom farger og tall i hjernen.

Så hver gang du ser et tall, så ser du en tilsvarende farge,

og det er derfor du får synestesi.

Husk på at -- hvorfor skjer dette?

Hvorfor skulle det finnes kryssede koblinger i noen mennesker?

Husker at jeg sa at det går i slekt?

Det er en pekepinn.

Det er at det finnes et abnormalt gen,

en mutasjon i genet, som forårsaker denne abnormale krysskoblingen.

I oss alle, viser det seg --

vi er alle født med alt koblet til alt annet.

Så hver eneste hjerneregion er koblet til alle andre regioner,

og disse blir beskåret til å forme

den karakteristiske modulære arkitekturen hos den fullt utvokste hjernen.

Så hvis det finnes et gen som forårsaker denne beskjæringen,

og hvis det genet muterer,

så får du ufullstendig beskjæring mellom nærliggende hjerneområder,

og hvis det er mellom tall og farge, så får du tall-farge-synestesi.

Hvis det er mellom tone og farge, så får du tone-farge-synestesi.

So far, so good.

Hva hvis dette genet blir uttrykt overalt i hjernen,

slik at alt er krysskoblet?

Vel, tenk over hva kunstnere, forfattere og poeter har til felles,

evnen til å tenke i metaforer,

koble tilsynelatende urelaterte ideer,

slik som, "det er mot Øst, og Julie er Solen."

Vel, du tenker ikke at Juliet er solen --

betyr det at hun er en glødende ildkule?

Jeg mener, schizofrene gjør det, men det er noe annet, sant?

Normale mennesker sier at hun er varm som solen,

hun er strålende som solen, hun er nærende som solen.

Øyeblikkelig har du funnet koblingene.

Så hvis man antar at ytterligere slike krysskoblinger

og konsepter finnes i andre deler av hjernen også,

så kommer det til å skape en større tilbøyelighet

mot metaforisk tenkning og kreativitet

i mennesker med synestesi.

Og, dermed, den åtte ganger større forekomsten av synestesi

blant poeter, kunstnere og forfattere.

OK -- det er et veldig frenologisk syn på synestesi.

Den siste demonstrasjonen -- kan jeg ta ett minutt til?

(Applaus)

OK. Jeg kommer til å vise dere at dere alle er synesteter, men dere fornekter det.

Here er hva jeg kaller Mars-alfabetet, akkurat som deres alfabet,

A er A, B er B, C er C,

forskjellige former for forskjellige fonemer, sant?

Her har du Mars-alfabetet.

En av dem er Kiki, en av dem er Bouba.

Hvilken er Kiki og hvilken er Bouba?

Hvor mange av dere tror at den er Kiki og den er Bouba? Rekk opp hånda.

Vel, vi har en eller to mutanter.

(Latter)

Hvor mange av dere tror at den er Bouba, den er Kiki? Rekk opp hånda.

99 prosent av dere.

Ingen av dere er fra Mars, så hvordan gjorde dere det?

Det er fordi dere alle gjør en blandet-modell -- synestetisk abstraksjon --

som betyr, du sier at denne skarpe avbøyningen, Kiki,

i hørselssenteret, hårcellene som blir stimulert, Kiki,

etterlikner den visuelle avbøyningen -- brå avbøyningen -- til den taggete formen der.

Og dette er svært viktig, for det jeg forteller dere

er at hjernen holder på med en primitiv --

det er helt -- det ser ut som en dum illusjon,

men disse fotonene i øyet lager denne formen,

og hårcellene i øret stimulerer hørselsmønsteret,

men hjernen er i stand til å utvinne fellesnevneren.

Det er en primitiv form for abstraksjon,

og vi vet nå at dette skjer i gyrus fusiforme i hjernen

fordi når det er skadet,

så mister disse menneskene evnen til å drive med Bouba Kiki,

men de mister også evnen til å forstå metaforer.

Hvis du spør denne fyren hva, "Ikke alt som glitrer er gull,

hva betyr det?"

Pasienten sier, "Vel hvis det er metallisk og skinner, så betyr det ikke at det er gull.

Man må måle den spesifikke vekten av det," OK?

Så de bommer fullstendig på den metaforiske betydningen.

Dette området er omtrent åtte ganger større i høyere --

spesielt i mennesker, enn i lavere primater.

Et eller annet veldig interessant foregår her i gyrus angulare,

for det er veikrysset mellom hørsel, syn og berøring,

og det ble enormt i mennesket -- og noe veldig interessant foregår.

Jeg tror det er grunnlaget for mange unikt menneskelige egenskaper

som abstraksjon, metafor og kreativitet.

Alle disse spørsmålene som filosofer har undersøkt i årtusener

kan vi forskere nå begynne å utforske ved hjelp av hjernebilder,

og ved å studere pasienter og spørre de rette spørsmålene.

Takk.

(Applaus)

Beklager det der.

(Latter)