Jeg har 99 problemer - parese er bare ett av dem

"Jeg har cerebral parese. Jeg rister hele tiden," erklærer Maysoon Zayid i starten av dette morsomme foredraget. (Virkelig, det er veldig morsomt!) "Det er med meg som om Shakira møter Muhammad Ali." Med eleganse og humor tar den arabisk-amerikanske komikeren oss med på en svipptur gjennom sitt eventyr som skuespiller, stand-up komiker, filantrop og talskvinne for funksjonshemmede.

Hei, TEDWomen, hvordan går det?

(Jubel)

Ikke bra nok.

Hei, TEDWomen, hvordan går det?

(Høy jubel)

Mitt navn er Maysoon Zayid,

jeg er ikke beruset,

men legen som bistod
i fødselen min var det.

Han skar mora mi seks ganger

i seks forskjellige retninger,

og kvelte stakkars lille meg
mens han holdt på.

Konsekvensen er at
jeg har cerebral parese,

hvilket medfører at jeg rister hele tiden.

Se.

Det er slitsomt.

Jeg er som Shakira.
Shakira i møte med Muhammad Ali.

(Latter)

Cerebral parese er ikke genetisk.

Det er ikke noen fødselsskade.
Du kan ikke bli smittet med det.

Ingen satte en forbannelse
på min mors livmor,

og jeg fikk det ikke på grunn av at
foreldrene mine er søskenbarn,

hvilket de faktisk er.

(Latter)

Det skjer bare ved uhell,

slik som skjedde med meg
på min fødselsdag.

Jeg må varsle dere,

jeg er ikke inspirerende.

(Latter)

Og jeg ønsker ikke at noen i dette rommet
skal synes synd på meg,

fordi på et visst punkt i livet ditt

har du drømt om å være funksjonshemmet.

Bli med meg på en reise.

Det er julaften, du er på kjøpesenteret,

du kjører rundt på utkikk
etter en parkeringsplass,

og hva ser du?

Seksten tomme plasser
for funksjonshemmede.

(Latter)

Og du tenker: "Gud,
kan jeg ikke være litt funksjonshemmet?"

(Latter)

Jeg må også fortelle dere

at jeg har 99 problemer,
og parese er bare ett av dem.

(Latter)

Hvis det fantes
Olympiske Leker i undertrykkelse,

ville jeg få gullmedaljen.

Jeg er palestinsk, muslim,

kvinne, funksjonshemmet,

og jeg bor i New Jersey.

(Latter)

(Applaus)

Hvis du ikke føler deg bedre om deg selv,
burde du kanskje gjøre det nå.

(Latter)

Cliffside Park, New Jersey er min hjemby.

Jeg har alltid elsket det

at mitt nabolag og min lidelse
har de samme initialer.

Jeg liker også det at

hvis jeg hadde ønsket å gå fra huset mitt
til New York City, kunne jeg gjøre det.

Mange mennesker med CP går ikke,

men mine foreldre
trodde ikke på "kan ikke".

Min fars mantra var

"Du kan gjøre det, ja, du kan kunne."

(Latter)

Så da mine tre eldre søster moppet,

moppet jeg også.

Da mine tre eldre søster
gikk på offentlig skole,

saksøkte foreldrene mine skolesystemet

og sørget for at jeg også kunne gå der,

og hvis vi ikke fikk toppkarakterer,

fikk vi smake mors tøffel alle sammen.

(Latter)

Faren min lærte meg å gå
da jeg var fem år gammel

ved å plassere hælene mine på føttene sine

og bare gå.

En annen taktikk han brukte

var å dingle en dollarseddel
foran nesen min

og få meg til å jage etter den.

(Latter)

Min indre stripper var veldig sterk.

(Latter)

Jepp.

Da jeg startet i barnehagen

kunne jeg gå som en mester

som hadde fått et slag for mye.

(Latter)

Da jeg vokste opp,
fantes det bare seks arabere i byen min,

og alle var i slekt med meg.

(Latter)

Nå finnes det 20 arabere i byen,

og de er fortsatt alle i slekt med meg.

(Latter)

Jeg tror ikke at noen la merke til
at vi ikke var italienere.

(Latter)

(Applaus)

Det var før 9/11

og før politikere
syntes det var greit

å bruke "Jeg hater muslimer"
som en kampanje-slagord.

Menneskene jeg vokste opp med
hadde ikke noe problem med min tro.

Men de virket bekymret om

at jeg ville sulte i hjel
i løpet av Ramadan.

Jeg forklarte dem at jeg har
tilstrekkelig med fett

å leve på for tre hele måneder,

slik at det å faste fra soloppgang
til solnedgang er barnemat.

(Latter)

Jeg har steppet på Broadway.

Ja, på Broadway. Det er helt vilt.

(Applaus)

Foreldrene mine hadde ikke råd
til fysioterapi,

så de sendte meg til danseskolen.

Jeg lærte å danse på høye hæler,

hvilket betyr at jeg kan gå på høye hæler.

Og jeg er fra Jersey,

og vi er opptatt av å være elegant,

så hvis venninnene mine gikk
på høye hæler, gjorde jeg det også.

Og da mine venner tilbrakte
sommerferiene sine

ved kysten i Jersey, gjorde jeg ikke det.

Jeg tilbrakte mine somre i en krigssone,

ettersom foreldrene mine var redde

at hvis vi ikke dro tilbake til Palestina
hver eneste sommer,

ville vi vokse opp og bli som Madonna.

(Latter)

Sommerferier bestod ofte av
min far som prøvde å helbrede meg,

så jeg drakk hjortemelk,

jeg fikk varme kopper på ryggen,

jeg ble dyppet i Dødehavet,

og jeg husker hvordan vannet
brente i øynene mine

og jeg tenkte: "Det virker! Det virker!"

(Latter)

Vi fant faktisk én mirakelkur: yoga.

Jeg må innrømme at
det er kjedelige greier,

men før jeg praktiserte yoga

var en en stand-up komiker
som ikke var i stand til å stå.

Og nå kan jeg faktisk stå på hodet.

Mine foreldre styrket ideen om

at jeg var i stand til å gjøre alt,

at ingen drøm var umulig,

og det var min drøm å opptre

i såpeoperaen "General Hospital"
som går på dagtid.

(Latter)

Jeg gikk på college
gjennom positiv diskriminering

og fikk et flott stipend for ASU,

Arizona State University,

fordi jeg passer inn
i hver eneste målgruppe.

(Latter)

Jeg var som kjæle-lemuren
på teaterskolen.

Alle elsket meg.

Jeg gjorde leksene til alle
barn som var mindre intelligente,

jeg fikk toppkarakterer i alle fagene,

toppkarakterer i alle fagene deres.

(Latter)

Hver gang jeg oppførte en scene
fra "The Glass Menagerie"

gråt mine professorer.

Men jeg fikk aldri en rolle.

Til slutt, i mitt siste studieår,

bestemte ASU å sette opp showet
"They Dance Real Slow in Jackson".

Det er et stykke om en jente med CP.

Jeg var en jente med CP.

Så jeg roper fra hustakene:

"Endelig skal jeg få en rolle!

Jeg har cerebral parese!

Endelig fri! Endelig fri!

Takk, allmektige Gud, endelig er jeg fri!"

Jeg fikk ikke rollen.

(Latter)

Sherry Brown fikk rollen.

Jeg spurtet til lederen
av teateravdelingen

og gråt hysterisk,
som om noen hadde drept katta mi,

og jeg spurte hvorfor.

Hun sa de ikke trodde at
jag var i stand til å gjøre stuntene.

Jeg sa: "Unnskyld meg,
hvis jeg ikke kan gjøre stuntene,

kan ikke heller figuren
i stykket gjøre dem."

(Latter)

(Applaus)

Jeg var bokstavelig talt
født til å spille denne rollen

og de ga den til en skuespiller
som ikke hadde parese.

College imiterte det virkelige livet.

Hollywood har en skitten historie

av å rekruttere ikke-funksjonshemmede
skuespillere for å spille funksjonshemmet.

Etter eksamen flyttet jeg tilbake hjem,

og mitt første skuespilleroppdrag
var som statist i en såpeopera.

Min drøm holdt på å gå i oppfyllelse.

Og jeg visste at jeg ville bli forfremmet

fra "Restaurantgjest"
til "Rar Bestevenn" på et blunk.

(Latter)

Men i stedet forble jeg
et lovpriset møbel

som du bare kunne kjenne igjen
fra baksiden av hodet mitt,

og det gikk opp for meg

at casting directors

ikke ansatte lurvete,
etniske, funksjonshemmede skuespillere.

De ansatte bare perfekte mennesker.

Men det fantes unntak til regelen.

Da jeg vokste opp så jeg på
Whoopi Goldberg,

Roseanne Barr, Ellen,

og alle disse kvinnene
hadde én ting felles:

de var komikere.

Så jeg ble komiker.

(Latter)

(Applaus)

Mitt første oppdrag var å
kjøre berømte komikere

fra New York City til shows i New Jersey,

og jeg glemmer aldri ansiktet
til den første komikeren jeg kjørte

da det gikk opp for ham at han kjørte ned
motorveien i New Jersey

med en jente med CP bak rattet.

(Latter)

Jeg har hatt opptreden i klubber
over hele USA,

og jeg har hatt opptreden
på arabisk i Midtøsten,

usensurert og ikke tildekket.

(Latter)

Noen sier at jeg er den første
stand-up komikeren i den arabiske verden.

Jeg liker ikke å hevde at jeg er først,

men jeg vet at de aldri hørte

det ekle lille ryktet
om at kvinner ikke er morsomme,

og de synes vi er fantastisk morsomme.

(Latter)

I 2003 startet broren min
fra en annen mor og far,

Dean Obeidallah, og jeg

New York Arab-American
Comedy Festival,

som nå går inn i sitt tiende år.

Vårt mål var å endre det negative bildet
av arabisk-amerikanere i mediene,

mens vi også minnet casting directors om

at sør-asiatisk og arabisk
ikke er synonymer.

(Latter)

Det var mye enklere å gjøre arabere
mer vanlig i mediebildet

enn å overvinne utfordringen
av stigma mot funksjonshemming.

Mitt store gjennombrudd kom i 2010.

Jeg var invitert som gjest
på kabel-tv-nyheter

"Countdown with Keith Olbermann".

Jeg spaserte inn som om
jeg skulle på skoleball,

og de skjøv meg inn i et studio

og satte meg på en roterende stol på hjul.

(Latter)

Så jeg så på scene-sjefen

og jeg sa: "Unnskyld,
kan jeg få en annen stol?"

Hun så på meg og sa:

"Fem, fire, tre, to ..."

Og vi var på direktesending.

Så jeg klamret meg fast til
nyhetsankerens pult

slik at jeg ikke skulle rulle
ut av bildet under sekvensen,

og da intervjuet var over,
var jeg rasende.

Endelig hadde jeg fått en sjanse
og jeg hadde rotet det til,

og jeg visste at jeg aldri igjen
ville bli invitert.

Men Mr. Olbermann inviterte meg
ikke bare igjen.

han ansatte meg som heltids bidragsyter,

og han klistret fast stolen min.

(Latter)

(Applaus)

En morsom ting jeg lærte mens
jeg jobbet sammen med Keith Olbermann

var at mennesker på Internett
er drittsekker.

(Latter)

Det sies at barn er grusomme,

Ingen barn gjorde noen gang
narr av meg som barn eller voksen.

Plutselig er min funksjonshemming
på nettet fritt vilt.

Jeg så på klipp på nettet
og leste kommentarer som:

"Jøss, hvorfor rister hun?"

"Jøss, er hun tilbakestående?"

Og favoritten min:
"Stakkars Gumby-munnet terrorist.

Hva er det hun lider av?

Vi burde be for henne."

En kommentar foreslo at jeg skulle tilføye
min funksjonshemming til mine titler:

manusforfatter, komiker, parese.

Funksjonshemming er like synlig som rase.

Hvis en rullestolbruker
ikke kan få spille Beyoncé,

kan Beyoncé ikke spille
en rullestolbruker.

Funksjonshemmede er den største -

jaja, bare klapp for den. Kom igjen!

(Applaus)

Funksjonshemmede er den største
minoritetsgruppen i verden,

og vi er den mest underrepresenterte
i underholdningsbransjen.

Legene sa at jeg ikke ville kunne gå,

men her er jeg foran dere.

Men hvis jeg hadde vokst opp
med sosiale media,

tror jeg ikke jeg ville være det.

Jeg håper at vi tilsammen

kan lage flere positive bilder

av funksjonshemming i medier
og i dagliglivet.

Hvis det fantes flere positive bilder

ville det kanskje føre til
mindre hat på Internett.

Eller kanskje ikke.

Kanskje vi fremdeles trenger en
hel landsby til å oppdra barna våre godt.

Min kronglete reise har tatt meg
til spektakulære steder.

Jeg fikk gå på den røde løperen

ved siden av såpedivaen Susan Lucci

og den ikoniske Loreen Arbus.

Jeg fikk spille i en film
sammen med Adam Sandler

og jeg har fått jobbe sammen med
mitt idol, den fantastiske Dave Matthews.

Jeg har reist verden rundt som stjernen
i Arabs Gone Wild.

Jeg representerte
den flotte staten New Jersey

på Democratic National Convention i 2008.

Og jeg grunnla Maysoon's Kids,

en veldedighetsorganisasjon som ønsker
å gi palestinske flyktningebarn

et snev av sjansen mine foreldre ga meg.

Men det øyeblikket som skiller seg ut mest

var da jeg - før dette øyeblikket her -

(Latter)

(Applaus)

Men det øyeblikket som skiller
seg ut mest

var da jeg fikk lov til å opptre

for mannen som flyter som en sommerfugl

og stikker som en bie,

lider av Parkinson's
og rister akkurat som meg,

Muhammad Ali.

(Applaus)

(Applaus slutter)

Det var den eneste gangen
faren min så meg opptre live,

og jeg vier dette foredraget
til hans minne.

(Arabisk)
Måtte Allah velsigne din sjel, far.

Mitt navn er Maysoon Zayid,

og hvis jeg kan kunne, kan dere kunne.

(Jubel)

(Applaus)