Hei, TEDWomen, hvordan går det? (Jubel) Ikke bra nok. Hei, TEDWomen, hvordan går det? (Høy jubel) Mitt navn er Maysoon Zayid, jeg er ikke beruset, men legen som bistod i fødselen min var det. Han skar mora mi seks ganger i seks forskjellige retninger, og kvelte stakkars lille meg mens han holdt på. Konsekvensen er at jeg har cerebral parese, hvilket medfører at jeg rister hele tiden. Se. Det er slitsomt. Jeg er som Shakira. Shakira i møte med Muhammad Ali. (Latter) Cerebral parese er ikke genetisk. Det er ikke noen fødselsskade. Du kan ikke bli smittet med det. Ingen satte en forbannelse på min mors livmor, og jeg fikk det ikke på grunn av at foreldrene mine er søskenbarn, hvilket de faktisk er. (Latter) Det skjer bare ved uhell, slik som skjedde med meg på min fødselsdag. Jeg må varsle dere, jeg er ikke inspirerende. (Latter) Og jeg ønsker ikke at noen i dette rommet skal synes synd på meg, fordi på et visst punkt i livet ditt har du drømt om å være funksjonshemmet. Bli med meg på en reise. Det er julaften, du er på kjøpesenteret, du kjører rundt på utkikk etter en parkeringsplass, og hva ser du? Seksten tomme plasser for funksjonshemmede. (Latter) Og du tenker: "Gud, kan jeg ikke være litt funksjonshemmet?" (Latter) Jeg må også fortelle dere at jeg har 99 problemer, og parese er bare ett av dem. (Latter) Hvis det fantes Olympiske Leker i undertrykkelse, ville jeg få gullmedaljen. Jeg er palestinsk, muslim, kvinne, funksjonshemmet, og jeg bor i New Jersey. (Latter) (Applaus) Hvis du ikke føler deg bedre om deg selv, burde du kanskje gjøre det nå. (Latter) Cliffside Park, New Jersey er min hjemby. Jeg har alltid elsket det at mitt nabolag og min lidelse har de samme initialer. Jeg liker også det at hvis jeg hadde ønsket å gå fra huset mitt til New York City, kunne jeg gjøre det. Mange mennesker med CP går ikke, men mine foreldre trodde ikke på "kan ikke". Min fars mantra var "Du kan gjøre det, ja, du kan kunne." (Latter) Så da mine tre eldre søster moppet, moppet jeg også. Da mine tre eldre søster gikk på offentlig skole, saksøkte foreldrene mine skolesystemet og sørget for at jeg også kunne gå der, og hvis vi ikke fikk toppkarakterer, fikk vi smake mors tøffel alle sammen. (Latter) Faren min lærte meg å gå da jeg var fem år gammel ved å plassere hælene mine på føttene sine og bare gå. En annen taktikk han brukte var å dingle en dollarseddel foran nesen min og få meg til å jage etter den. (Latter) Min indre stripper var veldig sterk. (Latter) Jepp. Da jeg startet i barnehagen kunne jeg gå som en mester som hadde fått et slag for mye. (Latter) Da jeg vokste opp, fantes det bare seks arabere i byen min, og alle var i slekt med meg. (Latter) Nå finnes det 20 arabere i byen, og de er fortsatt alle i slekt med meg. (Latter) Jeg tror ikke at noen la merke til at vi ikke var italienere. (Latter) (Applaus) Det var før 9/11 og før politikere syntes det var greit å bruke "Jeg hater muslimer" som en kampanje-slagord. Menneskene jeg vokste opp med hadde ikke noe problem med min tro. Men de virket bekymret om at jeg ville sulte i hjel i løpet av Ramadan. Jeg forklarte dem at jeg har tilstrekkelig med fett å leve på for tre hele måneder, slik at det å faste fra soloppgang til solnedgang er barnemat. (Latter) Jeg har steppet på Broadway. Ja, på Broadway. Det er helt vilt. (Applaus) Foreldrene mine hadde ikke råd til fysioterapi, så de sendte meg til danseskolen. Jeg lærte å danse på høye hæler, hvilket betyr at jeg kan gå på høye hæler. Og jeg er fra Jersey, og vi er opptatt av å være elegant, så hvis venninnene mine gikk på høye hæler, gjorde jeg det også. Og da mine venner tilbrakte sommerferiene sine ved kysten i Jersey, gjorde jeg ikke det. Jeg tilbrakte mine somre i en krigssone, ettersom foreldrene mine var redde at hvis vi ikke dro tilbake til Palestina hver eneste sommer, ville vi vokse opp og bli som Madonna. (Latter) Sommerferier bestod ofte av min far som prøvde å helbrede meg, så jeg drakk hjortemelk, jeg fikk varme kopper på ryggen, jeg ble dyppet i Dødehavet, og jeg husker hvordan vannet brente i øynene mine og jeg tenkte: "Det virker! Det virker!" (Latter) Vi fant faktisk én mirakelkur: yoga. Jeg må innrømme at det er kjedelige greier, men før jeg praktiserte yoga var en en stand-up komiker som ikke var i stand til å stå. Og nå kan jeg faktisk stå på hodet. Mine foreldre styrket ideen om at jeg var i stand til å gjøre alt, at ingen drøm var umulig, og det var min drøm å opptre i såpeoperaen "General Hospital" som går på dagtid. (Latter) Jeg gikk på college gjennom positiv diskriminering og fikk et flott stipend for ASU, Arizona State University, fordi jeg passer inn i hver eneste målgruppe. (Latter) Jeg var som kjæle-lemuren på teaterskolen. Alle elsket meg. Jeg gjorde leksene til alle barn som var mindre intelligente, jeg fikk toppkarakterer i alle fagene, toppkarakterer i alle fagene deres. (Latter) Hver gang jeg oppførte en scene fra "The Glass Menagerie" gråt mine professorer. Men jeg fikk aldri en rolle. Til slutt, i mitt siste studieår, bestemte ASU å sette opp showet "They Dance Real Slow in Jackson". Det er et stykke om en jente med CP. Jeg var en jente med CP. Så jeg roper fra hustakene: "Endelig skal jeg få en rolle! Jeg har cerebral parese! Endelig fri! Endelig fri! Takk, allmektige Gud, endelig er jeg fri!" Jeg fikk ikke rollen. (Latter) Sherry Brown fikk rollen. Jeg spurtet til lederen av teateravdelingen og gråt hysterisk, som om noen hadde drept katta mi, og jeg spurte hvorfor. Hun sa de ikke trodde at jag var i stand til å gjøre stuntene. Jeg sa: "Unnskyld meg, hvis jeg ikke kan gjøre stuntene, kan ikke heller figuren i stykket gjøre dem." (Latter) (Applaus) Jeg var bokstavelig talt født til å spille denne rollen og de ga den til en skuespiller som ikke hadde parese. College imiterte det virkelige livet. Hollywood har en skitten historie av å rekruttere ikke-funksjonshemmede skuespillere for å spille funksjonshemmet. Etter eksamen flyttet jeg tilbake hjem, og mitt første skuespilleroppdrag var som statist i en såpeopera. Min drøm holdt på å gå i oppfyllelse. Og jeg visste at jeg ville bli forfremmet fra "Restaurantgjest" til "Rar Bestevenn" på et blunk. (Latter) Men i stedet forble jeg et lovpriset møbel som du bare kunne kjenne igjen fra baksiden av hodet mitt, og det gikk opp for meg at casting directors ikke ansatte lurvete, etniske, funksjonshemmede skuespillere. De ansatte bare perfekte mennesker. Men det fantes unntak til regelen. Da jeg vokste opp så jeg på Whoopi Goldberg, Roseanne Barr, Ellen, og alle disse kvinnene hadde én ting felles: de var komikere. Så jeg ble komiker. (Latter) (Applaus) Mitt første oppdrag var å kjøre berømte komikere fra New York City til shows i New Jersey, og jeg glemmer aldri ansiktet til den første komikeren jeg kjørte da det gikk opp for ham at han kjørte ned motorveien i New Jersey med en jente med CP bak rattet. (Latter) Jeg har hatt opptreden i klubber over hele USA, og jeg har hatt opptreden på arabisk i Midtøsten, usensurert og ikke tildekket. (Latter) Noen sier at jeg er den første stand-up komikeren i den arabiske verden. Jeg liker ikke å hevde at jeg er først, men jeg vet at de aldri hørte det ekle lille ryktet om at kvinner ikke er morsomme, og de synes vi er fantastisk morsomme. (Latter) I 2003 startet broren min fra en annen mor og far, Dean Obeidallah, og jeg New York Arab-American Comedy Festival, som nå går inn i sitt tiende år. Vårt mål var å endre det negative bildet av arabisk-amerikanere i mediene, mens vi også minnet casting directors om at sør-asiatisk og arabisk ikke er synonymer. (Latter) Det var mye enklere å gjøre arabere mer vanlig i mediebildet enn å overvinne utfordringen av stigma mot funksjonshemming. Mitt store gjennombrudd kom i 2010. Jeg var invitert som gjest på kabel-tv-nyheter "Countdown with Keith Olbermann". Jeg spaserte inn som om jeg skulle på skoleball, og de skjøv meg inn i et studio og satte meg på en roterende stol på hjul. (Latter) Så jeg så på scene-sjefen og jeg sa: "Unnskyld, kan jeg få en annen stol?" Hun så på meg og sa: "Fem, fire, tre, to ..." Og vi var på direktesending. Så jeg klamret meg fast til nyhetsankerens pult slik at jeg ikke skulle rulle ut av bildet under sekvensen, og da intervjuet var over, var jeg rasende. Endelig hadde jeg fått en sjanse og jeg hadde rotet det til, og jeg visste at jeg aldri igjen ville bli invitert. Men Mr. Olbermann inviterte meg ikke bare igjen. han ansatte meg som heltids bidragsyter, og han klistret fast stolen min. (Latter) (Applaus) En morsom ting jeg lærte mens jeg jobbet sammen med Keith Olbermann var at mennesker på Internett er drittsekker. (Latter) Det sies at barn er grusomme, Ingen barn gjorde noen gang narr av meg som barn eller voksen. Plutselig er min funksjonshemming på nettet fritt vilt. Jeg så på klipp på nettet og leste kommentarer som: "Jøss, hvorfor rister hun?" "Jøss, er hun tilbakestående?" Og favoritten min: "Stakkars Gumby-munnet terrorist. Hva er det hun lider av? Vi burde be for henne." En kommentar foreslo at jeg skulle tilføye min funksjonshemming til mine titler: manusforfatter, komiker, parese. Funksjonshemming er like synlig som rase. Hvis en rullestolbruker ikke kan få spille Beyoncé, kan Beyoncé ikke spille en rullestolbruker. Funksjonshemmede er den største - jaja, bare klapp for den. Kom igjen! (Applaus) Funksjonshemmede er den største minoritetsgruppen i verden, og vi er den mest underrepresenterte i underholdningsbransjen. Legene sa at jeg ikke ville kunne gå, men her er jeg foran dere. Men hvis jeg hadde vokst opp med sosiale media, tror jeg ikke jeg ville være det. Jeg håper at vi tilsammen kan lage flere positive bilder av funksjonshemming i medier og i dagliglivet. Hvis det fantes flere positive bilder ville det kanskje føre til mindre hat på Internett. Eller kanskje ikke. Kanskje vi fremdeles trenger en hel landsby til å oppdra barna våre godt. Min kronglete reise har tatt meg til spektakulære steder. Jeg fikk gå på den røde løperen ved siden av såpedivaen Susan Lucci og den ikoniske Loreen Arbus. Jeg fikk spille i en film sammen med Adam Sandler og jeg har fått jobbe sammen med mitt idol, den fantastiske Dave Matthews. Jeg har reist verden rundt som stjernen i Arabs Gone Wild. Jeg representerte den flotte staten New Jersey på Democratic National Convention i 2008. Og jeg grunnla Maysoon's Kids, en veldedighetsorganisasjon som ønsker å gi palestinske flyktningebarn et snev av sjansen mine foreldre ga meg. Men det øyeblikket som skiller seg ut mest var da jeg - før dette øyeblikket her - (Latter) (Applaus) Men det øyeblikket som skiller seg ut mest var da jeg fikk lov til å opptre for mannen som flyter som en sommerfugl og stikker som en bie, lider av Parkinson's og rister akkurat som meg, Muhammad Ali. (Applaus) (Applaus slutter) Det var den eneste gangen faren min så meg opptre live, og jeg vier dette foredraget til hans minne. (Arabisk) Måtte Allah velsigne din sjel, far. Mitt navn er Maysoon Zayid, og hvis jeg kan kunne, kan dere kunne. (Jubel) (Applaus)