-
Kraften av ennå
-
Jeg hørte om en videregående skole i Chicago
-
hvor studenter måtte bestå
et visst antall fag for å ta eksamen,
-
og hvis de ikke besto et fag,
fikk de karakteren "Ikke ennå."
-
Og jeg syntes det var fantastisk,
-
fordi hvis du får en strykkarakter,
tenker du, jeg er ingenting, jeg er ingen steder.
-
Men hvis du får karakteren "Ikke ennå"
-
forstår du at du er på en lærekurve.
-
Det gir deg en bane til fremtiden.
-
"Ikke ennå" ga meg også innsikt til en
kritisk hendelse tidlig i min karriere,
-
et skikkelig vendepunkt.
-
Jeg ville se
-
Hvordan barn taklet
utfordring og vanskelighet,
-
så jeg ga 10-åringer
-
problemer som var litt for
vanskelige for dem.
-
Noen av dem reagerte
overraskende positivt.
-
De sa ting som,
"Jeg liker en utfordring,"
-
eller, "Du vet, jeg håpet
dette skulle være informativt."
-
De forsto at deres ferdigheter
kunne bli utviklet.
-
De hadde hva jeg kaller
en utviklingstankegang.
-
Men andre studenter følte
det var tragisk, og katastrofalt.
-
Fra deres mer faste tankegang,
-
hadde intelligensen deres blitt
bedømt, og de hadde mislyktes.
-
Istedenfor å fråtse i
kraften av ennå,
-
ble de spent fast i tyranniet av nå.
-
Så, hva gjør de nå?
-
Jo, det skal jeg si.
-
I én studie, fortalte de
at de kanskje skulle jukse neste gang
-
istedenfor å studere mer,
hvis de strøk på en prøve.
-
I en annen studie, etter en stryk,
-
så de etter noen som gjorde
det verre enn det dem selv,
-
så de kunne føle seg
fornøyde med seg selv.
-
I studie etter studie, har de
flyktet fra vanskelighet.
-
Forskere målte
den elektriske aktiviteten fra hjernen
-
når studenter sto overfor en feil.
-
Til venstre, ser du
studentene med den faste tankegangen.
-
Det er nesten ikke noe aktivitet.
-
De løper fra feilen.
-
De prøver ikke å fikse den.
-
Til høyre, har du studenten med
utviklingstankegangen,
-
idéen om at ferdigheter kan utvikles.
-
De engasjerer seg veldig.
-
Hjernen deres gløder opp med ennå.
-
De engasjerer seg veldig.
-
De prosesserer feilen.
-
De lærer fra det og prøver å rette den.
-
Hvordan oppdrar vi våre barn?
-
Oppdrar vi dem for nå,
istedenfor ennå?
-
Oppdrar vi barn som er
oppslukt av å få toppkarakterer?
-
Oppdrar vi barn som ikke vet
hvordan de drømmer stort?
-
Deres største mål å få neste
toppkarakter eller neste prøveresultat?
-
Og bærer de på trengselen av
konstant validering med dem
-
til deres fremtidligere liv?
-
Kanskje, fordi ansatte kommer
til meg og sier,
-
vi har allerede oppdratt en generasjon
-
av unge arbeidere som ikke
kommer igjennom dagen
-
uten en belønning.
-
Så hva kan vi gjøre?
-
Hvordan kan vi bygge den broen til ennå?
-
Her er noen ting vi kan gjøre.
-
For det første, kan vi rose klokt,
og ikke rose intelligens eller talent.
-
Det har mislyktes.
-
Ikke gjør det lenger.
-
Men å rose i prosessen
barna engasjerer seg i:
-
innsatsen deres, strategien deres,
fokuset deres, utholdenheten deres,
-
utviklingen deres.
-
Denne prosessen av ros
-
skaper barn som er dristige
og tøffe.
-
Det er andre måter å belønne ennå.
-
Vi møtte nylig opp med spillforskere
-
fra University of Washington
-
for å lage et nytt mattespill på nettet
som belønnet ennå.
-
I dette spillet, ble studentene belønnet
for innsats, strategi og utvikling.
-
Det vanlige mattespillet
-
belønner deg for å få
svarene riktig med en gang,
-
men dette spillet belønnet utvikling.
-
Og vi fikk mer innsats,
-
flere strategier,
-
mer engasjement over lengre tid,
-
og mer utholdenhet når de traff
veldig, veldig vanskelige problemer.
-
Bare ordene "ennå"
eller "ikke ennå," ser vi,
-
gir barna mer selvtillit,
-
gir dem en bane til fremtiden
som skaper mer vedholdenhet.
-
Og vi kan faktisk endre
studenters tankegang.
-
I en studie, lærte vi dem
-
at hver gang de presser seg
ut av komfortsonen deres
-
til å lære noe nytt og vanskelig,
-
kan neuronene i hjernen deres
lage nye, sterkere forbindelser,
-
og kan bli smartere over tid.
-
Se hva som skjedde: i denne studien,
-
studenter som ikke ble lært
denne utviklingstankegangen
-
fortsatte å vise forfallende karakterer
på den vanskelige skoleovergangen,
-
men de som var lært denne leksa
viste klart tilbakeslag på karakterene.
-
Nå har vi vist dette,
denne typen utvikling,
-
med tusenvis av barn,
spesielt barn som sliter.
-
Så la oss snakke om likhet.
-
I vårt land, er det
grupper studenter
-
som kronisk underpresterer,
-
for eksempel, barn i indre byer,
-
eller barn på
indianerreservat.
-
Og de har gjort det så dårlig så lenge
at mange tror det er uunngåelig.
-
Men når pedagoger skaper utviklingstankegang
i klasserommene, støpt i ennå,
-
skjer likhet.
-
Og her er noen få eksempler.
-
På ett år, klarte en barnehageklasse
i Harlem, New York
-
å komme på den 95. prosentandelen
på den nasjonale standpunktprøven.
-
Mange av de barna kunne ikke holde
en blyant når de kom på skolen.
-
På ett år,
-
fjerdeklassinger
i South Bronx, langt bak,
-
ble nummer én fjerdeklassinger
i staten New York
-
på stats-matteprøven.
-
På ett år til ett år og et halvt,
-
indianer-amerikanske studenter
i en skole på et reservat
-
kom fra nederst i deres
distrikt, til topps,
-
og det distriktet inkluderte
velstående deler av Seattle.
-
Så, indianerbarna tok igjen
Microsoft-barna.
-
Dette skjedde fordi meningen
-
med innsats og vanskelighet
ble transformert.
-
Tidligere, innsants og vanskelighet
-
fikk dem til å føle seg dumme,
fikk dem til å føle at de kan gi opp,
-
men nå, innsants og vanskelighet,
-
det er da neuronene lager
ny forbindelser,
-
sterkere forbindelser.
-
Det er da de blir... smartere.
-
I mottok et brev nylig
fra en 13 år gammel gutt.
-
Han sa, "Kjære Professor Dweck,
-
jeg setter pris på at skrivingen din
er basert på solid vitenskaplig forskning,
-
og det er derfor jeg bestemte
å sette det i praksis.
-
Jeg la mer innsats i skolearbeidet mitt,
-
til forholdet til familien min,
-
og til forholdet med barna på skolen,
-
og jeg opplevde stor forbedring
i alle de områdene.
-
Nå forstår jeg at jeg har sløst
bort mesteparten av livet mitt."
-
La oss ikke sløse flere liv,
-
fordi nå vet vi
-
at ferdigheter kan utvikle seg,
-
at det blir en grunnleggende
menneskerettighet for barn, alle barn,
-
å leve steder som skaper slik utvikling,
-
å leve på steder fylt med ennå.
-
Takk.
-
(Applaus)