Sir Ken Robinson: Sett i verk læringsrevolusjonen!

I denne gripende og morsomme oppfølgeren til hans tale i 2006, tar Sir Ken Robinson til orde for å endre den standardiserte skolen til personlig læring, ved å skape forhold der barns naturlige talent får blomstre.

Jeg var her for fire år siden.

Jeg husker at på den tiden

ble ikke foredragene lagt ut på Internett.

Jeg tror de ble gitt til TEDere i en boks,

en DVD-boks,

som de la på hylla, hvor de er nå.

(Latter)

Chris ringte meg

ei uke etter foredraget mitt

og han sa: "Vi skal legge dem ut på nettet,

kan vi legge ut ditt?" "Så klart" svarte jeg.

Fire år senere,

som jeg sa, det har blitt sett av fire ...

Vel, det har blitt lastet ned fire millioner ganger.

Jeg antar man kan gange det med 20 eller noe

for å få antall seere.

Som Chris sier, det er en hunger

etter videoer av meg.

(Latter)

(Applause)

... merkes det ikke?

(Latter)

Denne begivenheten har vært en stor oppbygging

med mitt foredrag for øye, så her er den.

(Latter)

Al Gore snakket ved den samme

TED konferansen jeg snakket ved for fire år siden.

Han snakket om klimakrisen,

og jeg refererte til det

på slutten av mitt foredrag den gangen.

Så jeg vil fortsette der jeg slapp

for jeg hadde bare 18 minutter, ærlig talt.

Så, som jeg sa ...

(Latter)

Dere skjønner, han har rett.

Jeg mener, det er åpenbart en stor klimakrise.

Jeg tror at hvis man ikke tror dette, burde man gå ut oftere.

(Latter)

Men jeg tror det er en klimkrise til,

som er like alvorlig,

med samme opphav [som klimakrisen],

som vi må behandle som like hastende.

Det jeg mener med dette --

og man kan forresten si: "Vent, jeg har nok.

Jeg har allerede en klimakrise,

jeg trenger virkelig ikke en til."

Men dette er ikke en naturressurskrise,

selv om jeg tror det også er sant,

men en menneskelig ressurskrise.

Jeg tror, fundamentalt,

som mange andre har nevnt de siste dagene,

at vi utnytter

talentene våre veldig dårlig.

Veldig mange mennesker går igjennom livet

uten å ane hva slags talenter de kan ha,

eller om de har noen de kan dra nytte av.

Jeg møter alle slags folk

som ikke tror de duger til noe som helst.

Jeg deler på en måte verden i to grupper nå.

Jeremy Bentham, den store utilitariske filosofen,

satte det på spissen en gang.

Han sa: "Det finnes to slags mennesker i verden,

de som deler verden i to typer

og de som ikke gjør det."

(Latter)

Vel, jeg gjør det.

(Latter)

Jeg møter alle slags folk

som ikke gleder seg over det de gjør.

De går simpelten gjennom livet

ved å komme seg videre.

De har ingen stor glede av det de gjør.

De bare "holder ut" i stedet for å nyte det,

og venter på helgen.

Men jeg møter også mennesker

som elsker det de gjør

og som ikke kunne forestille seg å gjøre noe annet.

Hvis du sa til dem: "Ikke gjør dette mer", ville de lure på hva du snakket om.

For det er ikke hva de gjør, det er hvem de er.

De sier: "Men dette er meg.

Det ville vært dumt av meg å gi opp dette

fordi det gir meg mening."

Dette er ikke tilfellet for nok mennesker.

Tvert i mot, jeg tror ganske sikkert

at dette gjelder et mindretall av mennesker.

Og jeg tror det er mange

mulige forklaringer til dette.

Og høyt oppe

er utdannelse.

For utdannelse villeder

på en måte veldig mange mennesker

vekk fra deres naturlige talenter.

Og menneskelige ressurser er som naturressurser,

de er ofte godt gjemt.

Man må lete etter dem.

De ligger ikke bare på overflaten.

Man må skape omstendighetene slik at de viser seg.

Og man skulle tro at

utdannelse er måten dette skulle skje på.

Men altfor ofte er ikke det tilfellet.

Hvert eneste utdannelsessystem i verden

blir reformert akkurat nå.

Og det er ikke nok.

Reform er ubrukelig nå,

fordi det er simpelten å forbedre en mangelfull modell.

Det vi trenger,

og ordene har blitt brukt mange ganger de siste dagene,

er ikke en evolusjon

men en revolusjon innen utdannelse.

Dette må gjøres om

til noe annet.

(Applaus)

En av de virkelige utfordringene

er å fornye utdannelse

fra bunnen av.

Fornying er vanskelig

fordi det innebærer å gjøre noe

som man for det meste ikke synes er lett.

Det betyr å utfordre det vi tar for gitt,

det vi mener er åpenbart.

Problemet med reformer

eller omgjøringer

er tyranniet av sunn fornuft,

hva folk tenker.

"Vel, det kan ikke gjøres annerledes, for det er slik det skal gjøres."

Jeg kom over et godt sitat nylig fra Abraham Lincoln,

som jeg tenkte dere ville like å få siterte nå.

(Latter)

Han sa dette i desember 1862 [amerikanske borgerkrigen]

under det andre årlige kongressmøtet.

Jeg må innrømme at jeg ikke aner hva som skjedde på den tiden.

Vi underviser ikke amerikansk historie i Storbritannia.

(Latter)

Vi undertrykker det, det er vår politikk.

(Latter)

Så, ingen tvil, noe fascinerende skjedde desember i 1862,

som amerikanerne blandt oss

sikkert vet.

Han sa dette:

Dogmene

fra den stille fortid

er utilstrekkelige i den stormende nåtid.

Situasjonen

er tungt lastet med vanskeligheter

og vi må vokse med oppgaven."

Jeg liker det.

Ikke "vokse mot den", men "vokse med den".

"Som vår situasjon er ny,

må vi tenke nytt

og handle nytt.

Vi må løsrive oss selv,

deretter skal vi redde vårt land.

Jeg liker det ordet, "disenthrall". [løsrive / avfengsle]

Vet dere hva det betyr?

At det er idéer som vi alle er fengslet av.

som vi simpelten tar for gitt.

Det er naturlig, det er slik det er.

Mange av disse idéene er formet,

ikke for å møte forholdene i dette århundret,

men for å møte forholdene i fra tidligere århundrer.

Våre sinn er fortsatt hypnotisert av dem.

Og vi må løsrive oss fra noen av dem.

Nå, å gjøre dette er lettere sagt enn gjort.

Det er veldig vanskelig å vite hva man tar for gitt,

nettopp fordi du tar det for gitt.

La meg spørre dere om noe dere kanskje tar for gitt.

Hvor mange av dere er eldre enn 25 år?

Det er ikke hva jeg tror dere tar for gitt,

dere er nok kjent med det allerede.

Er det noen her yngre enn 25 år?

Flott. Nå, dere over 25

kan dere rekke opp hånda dersom dere har et armbåndsur på dere?

Det er mange av oss, er det ikke?

Spør et rom med tenåringer det samme.

Tenåringer bruker ikke armbåndsur.

Jeg mener ikke at de ikke kan eller ikke har lov,

de velger som regel bare å la være.

Årsaken er, at vi vokste opp i en kultur

som ikke var digitalisert. De av oss over 25 år.

Så for oss, hvis du vil vite hva klokka er

må du ha på deg noe som forteller deg det.

Barn i dag lever i en digitalisert verden,

der klokker er overalt.

De ser ingen grunn til å ha armbåndsur.

Og, dere trenger heller ikke det,

men dere har alltid gjort det, og fortsetter med det.

Datteren min Kate, på 20 år, bruker aldri klokke.

Hun ser ikke poenget.

Som hun sier: "Den har bare én eneste funksjon."

(Latter)

Som: "hvor dårlig er det?"

Og jeg sier: "Nei, nei, den viser datoen også."

(Latter)

"Den har flere funksjoner."

Men dere ser det er ting vi er fengslet av innen utdannelse.

La meg gi dere noen eksempler.

En av dem er idéen om linearitet,

at det starter her, du følger en gitt vei,

og hvis du gjør alt riktig ender du opp

med resten av ditt liv fastsatt.

Alle som har holdt foredrag ved TED har fortalt oss implisitt

og noen ganger eksplisitt, en annen historie,

at livet ikke er lineært, det er organisk.

Vi skaper våre liv symbiotisk

mens vi oppdager våre talenter

i relasjon til omstendighetene de bidrar til å skape for oss.

Men vi har blitt helt besatt

av dette lineære forløpet.

Og høydepunktet innen utdannelse

er å komme seg inn på en høgskole.

Jeg tror vi er besatt av å få folk inn på høgskoler,

visse høgskoler.

Jeg mener ikke at man ikke skal ta høyere utdanning, men alle trenger ikke det,

og alle trenger ikke å ta det nå.

Man kan ta det senere, man trenger ikke å ta det akkurat nå.

Jeg var i San Francisco for en tid tilbake

i forbindelse med boksignering.

En mann der kjøpte ei bok, han var i 30-årene.

Jeg spurte ham: "Hva arbeider du med?"

Han svarte: "Jeg er brannmann."

Jeg spurte: "Hvor lenge har du vært brannmann?"

Han svarte: "Alltid, jeg har alltid vært brannmann."

Jeg spurte: "Vel, når bestemte du deg for det?"

"Som barn" svarte han. "Det var faktisk et problem for meg på skolen,

for på skolen ville alle bli brannmenn."

Han sa: "Men jeg ville bli brannmann."

Han fortsatte: "Da jeg gikk siste år på skolen

tok ikke lærerene min det på alvor.

Denne ene læreren tok det ikke på alvor.

Han sa jeg kastet bort livet

hvis det var alt jeg ville gjøre med det,

at jeg burde fortsette på skole og få høyere utdanning,

at jeg hadde et stort potensiale og at jeg

kastet bort talentet mitt dersom jeg ble brannmann."

Og han sa: "Det var ydmykende fordi

han sa det foran hele klassen, og jeg følte meg virkelig dårlig.

Men det var det jeg ville, og så snart jeg var ferdig med skolen

søkte jeg meg inn i brannvesenet, og jeg ble tatt inn."

Han fortsatte: "Vet du, jeg tenkte på han nylig,

i stad da du snakket om denne læreren,"

sa han. "For seks måneder siden,

reddet jeg livet hans."

(Latter)

Han sa: "Han var i et bilvrak,

jeg dro ham ut og gav han hjerte- og lungeredning.

Jeg reddet livet til kona hans også."

Han sa: "Jeg tror han tenker bedre om meg nå."

(Latter)

(Applause)

Slik jeg ser det

avhenger det menneskelige samfunn

av et mangfold av talent,

ikke en ensidig oppfatning av evne.

Og kjernen til våre utfordringer --

(Applause)

Hovedutfordringen er

å få tilbake vår forståelse

av evner og intelligens.

Denne linearitetstingen er et problem.

Da jeg kom til Los Angeles

for omlag ni år siden

kom jeg over en politisk uttalelse,

veldig vel-menende,

som lød: "Høgskolen begynner i barnehagen."

Nei, det gjør den ikke.

(Latter)

Den gjør ikke det.

Hadde vi hatt tid kunne jeg utdypet det, men det har vi ikke.

(Latter)

Barnehagen begynner i barnehagen.

(Latter)

En venn av meg sa en gang:

"En treåring er ikke en halv seksåring."

(Latter)

(Applaus)

De er tre.

Men som vi hørte i det siste foredraget,

det er en sånn konkurranse for å komme i barnehage,

for å komme i den rette barnehagen,

at de blir intervjuet for det når de er tre år gamle.

Unger som sitter foran ikke-imponerte paneler,

med resyméene sine,

(Latter)

som blar igjennom og sier: "Er dette alt?"

(Latter)

(Applause)

"Du har vært her i 36 måneder, og dette er alt?"

(Latter)

"Du har jo ikke oppnådd noen ting.

Brukte det første halvåret til å amme, slik jeg ser det."

(Latter)

Det er et opprørende konsept, men det trekker til seg folk.

Det andre store problemet er samsvar.

Vi har bygd vårt utdanningssystem

etter samme modell som hurtigmat.

Jamie Oliver snakket om dette her forleden.

Det er to modeller for kvalitetssikring innen matserveringsbransjen.

Den ene er hurtigmat

der alt er standardisert.

Den andre er som Zagat- og Michelinrestauranter,

der alt ikke er standardisert,

men tilpasset de lokale forholdene.

Vi har solgt oss selv inn i en hurtigmatmodell innen utdanning,

og den utarmer vår sjel og energi

på lik linje som hurtigmat bryter ned kroppen vår.

(Applause)

Jeg tror vi må erkjenne noe her.

For det første at menneskelig talent er enormt mangfoldig.

Folk har veldig forskjellige ferdigheter.

Jeg fant nylig ut at

jeg fikk en gitar da jeg var barn

på omtrent samme tid som Eric Clapton fikk sin første gitar.

Det fungerte for Eric, jeg sier ikke mer.

(Latter)

Det gjorde det liksom ikke for meg.

Jeg klarte ikke å få den greia til å virke

samme hvor ofte eller hardt jeg blåste i den.

Den ville bare ikke virke.

Men det er ikke alt.

Det handler om lidenskap.

Ofte er folk gode til noe de egentlig ikke bryr seg om.

Det handler om lidenskap,

og hva som pirrer sjelen og energien vår.

Hvis du gjør noe du liker å gjøre, noe du er god til,

blir tidsbegrepet et helt annet.

Kona mi skrev ferdig en roman nylig,

og jeg synes det er en god bok,

men hun blir borte i timesvis.

Hvis du gjør noe du elsker

føles en time som fem minutter.

Hvis du gjør noe som ikke appelerer til sjelen din,

føles fem minutter som en time.

Grunnen til at så mange velger bort utdanning

er at den ikke gir næring til deres sjel

eller lidenskap, og det gir dem ingen energi.

Jeg tror vi må endre metaforer.

Vi må gå fra en, essensielt, industriell modell av utdannelse,

en produksjonsmodell,

som er basert på linearitet

og at mennesker skal lages og formes på lik måte.

Vi må endre dette til en modell

som er mer basert på prinsippene rundt landbruk.

Vi må innse at menneskelig blomstring

ikke er en mekanisk prosess,

men en organisk prosess.

Man kan ikke forutsi utfallet av menneskelig utvikling;

alt man kan gjør, som en bonde,

er å legge forholdene til rette

slik at de vil begynne å blomstre.

Så når vi ser på reformering og omforming av utdannelse,

er det ikke som å klone et system.

Det finnes gode, slik som KIPPs, det er et bra system.

Det er mange gode modeller.

Det handler om tilpassning til din situasjon,

og å personliggjøre utdannelsen

til de menneskene du faktisk underviser.

Å gjøre det, tror jeg,

er svaret for framtiden.

For det handler ikke om å veie ut en ny løsning.

Det handler om å skape en bevegelse innen utdanning

der folk utvikler sine egne løsninger,

men med støtte utenfra basert på en personlig læreplan.

Nå, i dette rommet

er det folk som representerer

usedvanlige ressurser i næringslivet,

i multimedia og innen internett.

Disse teknologiene,

kombinert med usedvanlig talentrike lærere,

gir oss en mulighet til å revolusjonere utdannelse.

Og jeg oppfordrer dere til å engasjere dere

for dette er viktig, ikke bare for oss selv,

men for framtiden til våre barn.

Men vi må gå vekk fra industrimodellen

til en landbruksmodell,

der hver eneste skole kan blomstre i morgen.

Det er der barn opplever livet.

Eller hjemme, hvis de velger å utdanne seg

i familien eller blant venner.

Det har vært mye snakk om drømmer

i løpet av de siste dagene.

Jeg vil legge til veldig raskt --

Jeg var veldig truffet av Natalie Merchants sanger i går kveld,

som gjenopptok gamle dikt.

Jeg vil lese et veldig kort dikt

av W.B. Yeats, som noen kanskje kjenner til.

Han skrev dette til sin store kjærlighet,

Maud Gonne,

og han bar seg over det faktum at

han ikke kunne gi henne det han trodde hun ville ha av ham.

Han sa: "Jeg har noe annet, men det er kanskje ikke ment for deg".

Han sier dette:

Hadde jeg himmelens broderte duker,

laget av lys

i sølv og gull,

De blåe og de dunkle

og de mørke duker

av natt og lys og halvmørket,

ville jeg spredd dukene under dine føtter.

Men jeg, fattig som jeg er,

har bare mine drømmer.

Jeg har spredd mine drømmer under dine føtter.

Trå værsomt

for du trår på mine drømmer."

Og hver dag, overalt,

sprer våre barn sine drømmer under våre føtter.

Og vi bør trå varsomt.

Takk skal dere ha.

(Applause)

Mange takk skal dere ha.