Sugata Mitra: Bygg en Skole i Skyen

På scenen under TED2013 la Sugata Mitra fram sitt modige ønske for TED Prisen: Hjelp meg å designe Skolen i Skyen, en læringslab i India, hvor barn kan utforske og lære av hverandre -- ved å bruke ressurser og veiledning fra skyen. Hør hans inspirerende visjon for Selvorganiserte Læringsmiljø (SOLE), og få vite mer på tedprize.org.

Hvordan kommer framtidens læring til å bli?

Jeg har en plan,

men for å forklare dere hva den planen går ut på,

må jeg fortelle en liten historie

som danner et bakteppe.

Jeg prøvde å finne ut

hvor den type læring vi gjør i skolene,

hvor den kom fra?

Du kan lete langt tilbake i fortiden,

men hvis du ser på dagens skolesystem slik det er,

er det ganske enkelt å finne ut hvor den kom fra.

Det stammer fra omlag 300 år siden,

og det kom fra det siste

og det største imperiet på denne planeten. ["Det britiske imperiet"]

Forestill deg å skulle drive showet,

prøve å drive hele planeten,

uten datamaskiner, uten telefoner,

med håndskrevne data på papirark,

og ved å reise med skip.

I viktoriatiden gjorde de faktisk det.

Det de gjorde var ufattelig.

De skapte en global datamaskin

satt sammen av folk.

Den er stadig med oss i dag.

Den kalles den byråkratiske administrative maskinen.

Og for å ha den maskinen gående,

trenger du massevis av folk.

De lagde en annen maskin for å produsere disse folkene:

skoleverket.

Skolene skulle skape menneskene

som så ville utgjøre delene til den

byråkratiske administrative maskinen.

De må være identisk med hverandre.

De må kunne tre ting:

De må ha god håndskrift, fordi dataene er håndskrevne;

de må kunne lese;

og de må kunne gjøre multiplikasjon,

divisjon, addering og subtraksjon i hodet.

De må være så identiske at du kunne plukke en opp fra New Zealand

og skipe ham til Canada

og han ville vært funksjonell med en gang.

De var flinke ingeniører i viktoriatiden.

De skapte et system som var så robust

at det stadig er med oss i dag,

og kontinuerlig produserer identiske mennesker

for en maskin som ikke lenger eksisterer.

Imperiet er borte,

så hva gjør vi med den konstruksjonen

som produserer disse identiske menneskene,

og hva skal vi gjøre videre

hvis vi noensinne skal gjøre noe annet med det?

["Skoler slik vi kjenner dem er foreldet"]

Det er en ganske sterk kommentar der.

Jeg sa at skoler slik vi kjenner dem nå, de er foreldet.

Jeg sier ikke at de er ødelagt.

Det er ganske moteriktig å si at skolesystemet er ødelagt.

Det er ikke ødelagt. Det er vidunderlig konstruert.

Det er bare det at vi ikke trenger det lenger. Det er utgått på dato.

Hvilke typer jobber er det vi har i dag?

Vel, datamaskinene er våre kontorister.

De fins i tusentall i alle kontorer.

Og du har folk som rettleder disse datamaskinene

til å gjøre sine kontorist-jobber.

De folkene trenger ikke å kunne skrive pen håndskrift.

De trenger ikke å kunne gangetabellen i hodet.

De trenger å kunne lese.

Faktisk så trenger de å kunne lese nøyaktig.

Vel, det er i dag, men vi vet ikke engang

hvordan framtidens jobber kommer til å se ut.

Vi vet at folk vil arbeide hva hvor de vil,

når de vil og på hvilken måte de vil.

Hvordan skal dagens skoleverk forberede dem

for den verdenen?

Vel, jeg kom over hele denne greia fullstendig tilfeldig.

Jeg pleide å undervise folk i å skrive dataprogrammer

i New Delhi, for 14 år siden.

Og rett ved siden av der jeg jobbet, der var slummen.

Og jeg undret meg, hvordan i all verden skal de barna

noensinne lære å programmere?

Eller skal de ikke?

På samme tid hadde vi også en mengde foreldre,

rike mennesker, som hadde datamaskiner,

og som pleide å si til meg, "Du vet, min sønn,

jeg syns han er så begavet,

fordi han gjør fantastiske ting med datamaskiner.

Og datteren min - åh, hun er garantert superintelligent.

Og så videre. Så plutselig undret jeg meg over,

hvordan det kunne ha seg at de rike hadde

disse uvanlig begavete barna?

(Latter)

Hva gjorde de fattige galt?

Jeg laget et hull i grensemuren

rundt slummen ved kontoret mitt,

og satte en datamaskin i hullet bare for å se hva som ville skje.

Hva om jeg gav en datamaskin til barn som aldri kunne få seg en,

ikke kunne noe engelsk, ikke visste hva internett var.

Barna strømmet til.

Den stod en meter over bakken, og de spurte, "Hva er dette?"

Og jeg svarte, "Tja, det er, jeg vet ikke helt."

(Latter)

De sa, "Hvorfor har du satt den der?"

Jeg sa, "Bare derfor."

Og de sa, "Kan vi ta på den?" Jeg svarte, "Hvis dere vil."

Og så gikk jeg.

Omtrent åtte timer senere

fant vi dem surfende på nettet opptatt med å lære hverandre hvordan man surfer.

Jeg sa, "Det er ganske enkelt umulig, fordi --

Hvordan er det mulig? De kan ingenting."

Mine kolleger sa, "Nei, det er en enkelt svar.

En av våre studenter må ha gått forbi,

og vist dem hvordan de skal bruke musen."

Så jeg svarte, "Ja, det er mulig."

Derfor gjentok jeg eksperimentet. Jeg dro 500 kilometer ut fra Delhi

til en virkelig fjerntliggende landsby

hvor sannsynligheten for en forbipasserende programvareutvikler

var veldig liten. (Latter)

Jeg gjentok eksperimentet der.

Der var ingen overnattingsmulighet, så jeg sattte datamaskinen inn,

jeg dro derfra, kom tilbake etter et par måneder,

og fant at barna spilte dataspill på den.

Da de så meg, sa de,

"Vi trenger en raskere prosessor og en bedre mus."

(Latter)

Så jeg sa, "Hvordan i all verden vet dere alt dette?"

Og de fortalte meg noe veldig interessant.

I en irritert tone, sa de,

"Du har gitt oss en maskin som bare virker på engelsk,

så vi måtte lære oss engelsk for å kunne bruke den. (Latter)

Det er første gang, jeg som lærer,

har hørt ordene "lære oss" sagt så tilforlatelig.

Her er noen korte glimt fra de årene.

Det er første dagen ved Hole in the Wall.

Til høyre er en åtteåring.

Til venstre for ham er hans elev. Hun er seks.

Og han lærer henne å surfe.

Også i andre deler av landet,

gjentok jeg dette om og om igjen,

og fikk akkurat de samme resultatene hvor vi var.

["Hole in the wall film - 1999"]

En åtteåring forteller sin eldre søster hva hun skal gjøre.

Og til slutt en jente som forklarer på Marathi hva det er,

hun sier, "Det er en prosessor inni der."

Da startet jeg å publisere.

Jeg publiserte over alt. Jeg skrev ned og målte alt mulig,

og jeg sa, på ni måneder kan en gruppe barn

overlatt til seg selv med en datamaskin, på hvilket som helst språk,

nå samme nivå som en kontorsekretær i Vesten.

Jeg har sett det skje om og om igjen.

Men jeg var nysgjerrig på å finne ut hva annet de kunne gjøre

hvis de fikk til alt dette?

Jeg begynte å eksperimentere med andre emner,

blant dem, for eksempel, uttale.

Der er en gruppe barn i det sørlige India

som har en veldig dårlig uttale på engelsk,

og de ville trenge god uttale fordi det ville forbedre deres jobbsituasjon.

Jeg gav dem tale-til-tekst generator i en datamaskin,

og sa, "Fortsett å snakke inn i den til den skriver det du sier."

(Latter)

Det gjorde de, og se på en liten bit av dette.

Datamskin: Hyggelig å treffe deg. Barn: Hyggelig å treffe deg.

Sugata Mitra: Årsaken til at jeg endte med bildet av

denne unge damen over der er fordi jeg tror mange av dere kjenner henne.

Hun er med i et kundesenter i Hyderabad

og kan ha plaget dere med kredittkortregninger

med en veldig klar engelsk aksent.

Så sa folk, vel, hvor langt kan dette drives?

Hvor vil det ende?

Jeg bestemte meg for å ødelegge mitt eget argument

ved å lage et absurd forslag.

Jeg formet en hypotese, en latterlig hypotese.

Tamil er et Sør-Indisk språk, og jeg spurte,

kan Tamil-talende barn i en Sør-Indisk landsby

lære bioteknologi om DNA replikering, på Engelsk,

fra en datamaskin på fortauet?

Og jeg sa, jeg vil teste dem. De vil få strykkarakter.

Jeg bruker et par måneder, jeg forlater den et par måneder,

jeg drar tilbake, og de vil få stryk en gang til.

Så vil jeg dra tilbake til labben og si: Vi trenger lærere.

Jeg fant en landsby. Den het Kallikuppam, sør i India.

Jeg plasserte Hole in the Wall maskinene der,

lastet ned all slags stoff fra nettet om DNA replikering,

mesteparten som jeg ikke forstod noe av.

Barna kom springende og sa, "Hva er alt dette?"

Så jeg forklarte, "Det er veldig aktuelt, veldig viktig. Men alt er på engelsk."

Så sa de, "Hvordan kan vi forstå slike store engelske ord

og diagrammer og kjemi?"

Men nå hadde jeg utviklet en ny pedagogisk metode,

så jeg anvendte den. Jeg sa, "Jeg har ikke den fjerneste anelse."

(Latter)

"Of forresten så drar jeg min vei."

(Latter)

Så jeg forlot dem i et par måneder.

De fikk strykkarakter. Jeg gav dem en prøve.

Jeg kom tilbake etter to måneder

og barna troppet opp og sa, "Vi har ikke forstått noenting."

Og jeg sa, "Vel, hva hadde jeg forventet?"

Så jeg sa, "Okei, men hvor lang tid brukte dere

før dere bestemte at dere ikke kunne forstå noenting?"

De svarte, "Vi har ikke gitt opp.

Vi ser på det hver eneste dag."

Jeg sa, "Hva? Dere forstår ikke disse skjermbildene

og likevel fortsetter dere å stirre på dem i to måneder? Hvorfor?"

Da rakte den lille jenta som dere ser akkurat nå,

opp hånden og sier til meg på blandet Tamil og engelsk,

hun sa, "Vel, bortsett fra det faktum at

unøyaktig duplisering av DNA molekylet forårsaker sykdom,

har vi ikke forstått noenting annet."

(Latter) (Applaus)

Så gav jeg dem en prøve.

Jeg fikk en utdanningsmessig umulighet, null til 30 prosent

i løpet av to måneder i tropisk varme

med en datamaskin under et tre, med et språk de ikke kunne,

mens de gjorde oppgaver som ligger tiår foran deres egen tid.

Absurd. Men jeg måtte følge den viktorianske normen.

Tretti prosent er stryk.

Hvordan skal jeg få dem til å bestå? De trenger 20 poeng mer.

Jeg fant ingen lærer. Det jeg fant var en venn de hadde,

en 22 år gammel jente som var regnskapsfører

og hun lekte med dem hele tiden.

Så jeg spurte denne jenta, "Kan du hjelpe dem?"

Og hun sa, "Aldri i verden.

Jeg hadde ikke naturfag på skolen. Jeg har ingen anelse

om det de holder på med under treet hele dagen. Jeg kan ikke hjelpe deg."

Jeg sa, "Jeg foreslår noe. Du bruker bestemorens metode."

Og hun sa, "Hva er det?"

Jeg sa, "Stå bak dem.

Hver gang de gjør noe, sier du bare,

"Oj, wow, jeg mener, hvordan gjorde du det?

Hva er det på neste side? Jøss, da jeg var på din alder, kunne jeg aldri fått til det der."

Du vet hva bestemødre gjør."

Så hun gjorde det i to måneder til.

Og resultatene spratt opp til 50 prosent.

Kallikuppan hadde tatt igjen

min kontrollskole i New Delhi,

en rik, privat skole med en utdannet lærer i bioteknologi.

Da jeg så det diagrammet, visste jeg at det finnes en måte å jevne ut denne arenaen.

Her er Kallikuppam.

(Barn snakker) Neuroner ... kommunikasjon.

Jeg brukte feil kameravinkel. Det der er bare amatør greier,

men det hun sa, som dere kunne forstå,

var om neuroner, men hendene sine slik,

og hun sa at neuroner kommuniserer.

I en alder av 12.

Så hvordan kommer jobbene til å være?

Vel, vi vet hvordan de er i dag.

Hvordan vil læringsmiljøene bli? Vi vet hvordan de er i dag

med barn som oversvømmes med mobilen i ene hånda

og så motstrebende går på skolen med bøkene i den andre handa.

Hva vil det bli i morgen?

Kan det være at vi ikke trenger å gå på skolen i det hele tatt?

Kan det være at, på det tidspunktet du trenger å vite noe,

så kan du finne det ut i løpet av to minutter?

Kunne det være - et knusende spørsmål,

et spørsmål som ble formulert for meg av Nicholas Negroponte -

kunne det være at vi beveger oss mot eller kanskje i

en framtid hvor kunnskap er avlegs?

Men det er skrekkelig. Vi er homo sapiens.

Kunnskap er dét som skiller oss fra apene.

Men se på det på denne måten.

Det tok naturen 100 millioner år

å få apen til å reise seg

og bli til Homo sapiens.

Det tok oss bare 10 000 å gjøre kunnskap avlegs.

Hvilken prestasjon det er.

Men vi må integrere det i vår framtid.

Oppmuntring ser ut til å være nøkkelen.

Hvis du ser på Kuppam,

hvis du ser på alle de eksperimentene som jeg gjorde,

var det bare å si, "Wow", og hylle læring.

Der er beviser fra nevrovitenskapen.

Reptil-delen av hjernen vår, som befinner seg i midten av hjernen,

når den blir truet, skrur den av alt annet,

den skrur av den fremre hjernebarken, delene som lærer,

den skrur av alt det der.

Straff og eksaminasjoner blir oppfattet som trusler.

Vi tar våre barn, og får dem til å skru av hjernene sine,

og så sier vi, "Prestér."

Hvorfor laget de et system som det?

Fordi det var nødvendig.

Der var en tid i Imperienes dager

da du trengte slike mennesker som kan overleve under trusler.

Når du står helt alene i en skyttergrav,

hvis du kunne overleve, er du god, du har bestått.

Hvis ikke, strøk du.

Men Imperienes dager er talte.

Hva skjer med kreativiteten i vår tidsalder?

Vi trenger å flytte tyngden tilbake

fra trusler til nytelse.

Jeg kom tilbake til England for å se etter britiske bestemødre.

Jeg satte inn annonser i avisene som sa,

hvis du er en britisk bestemor, hvis du har bredbånd og et webkamera,

kan du gi meg én time av din tid hver uke uten vederlag?

Jeg fikk inn 200 de første to ukene.

Jeg kjenner flere britiske bestemødre enn noen annen i universet. (Latter)

De kalles Bestemorskyen.

Bestemorskyen er på internett.

Hvis der er et barn i vanskeligheter, stråler vi en bestemor.

Hun går over på Skype og ordner opp.

Jeg har sett dem gjøre det fra en landsby kalt Diggles

i nordvest England,

til dypt inni en landsby i Tamil Nadu, India,

10 000 kilometer unna.

Hun gjør det med bare en urgammel gest.

"Hysj."

OK?

Se på dette.

Bestemor: Du kan ikke ta meg. Si det dere.

Du kan ikke ta meg.

Barn: Du kan ikke ta meg.

Bestemor: Jeg er en pepperkakemann. Barn: Jeg er en pepperkakemann.

Bestemor: Godt gjort! Veldig bra.

SM: Så hva er det som foregår her?

Jeg tror at det vi trenger å se på er,

vi trenger å se på læring

som et produkt av selvorganiserende utdanning.

Hvis du lar utdanningsprosessen være selvorganiserende,

så oppstår læring.

Det handler ikke om å få læring til å skje.

Det handler om å la det skje.

Læreren setter prosessen i gang

og trer så tilbake i ærefrykt

og ser på at læring skjer.

Jeg tror at det er hva alt dette peker mot.

Men hvordan kan vi vite? Hvordan kommer vi til å få vite?

Vel, jeg har planer om å bygge

disse Selv-Organiserende Læringsmiljøene.

De består hovedsaklig av bredbånd, samarbeid

og oppmuntring, satt sammen.

Jeg har prøvd dette på mange, mange skoler.

Det har vært prøvd over hele verden, og lærere

trer på en måte tilbake og sier, "Skjer det bare av seg selv?"

Og jeg sa, "Ja, det skjer av seg selv." "Hvordan visste du det?"

Jeg sa, "Du vil ikke tro hva barna har fortalt meg

og hvor de kommer fra."

Her er en SOLE i aksjon.

(Barn snakker)

Denne er i England.

Han passer på lov og orden,

for husk, der er ingen lærer tilstede.

Jente: Det totale antall elektroner er ikke likt med totalt antall protoner -- SM: Australia

Jente: -- gir det et nett av positiv eller negativ elektrisk lading.

Nettverket tar ladning fra et ion som tilsvarer antallet protoner

i ionet minus antallet elektroner.

SM: Et tiår foran sin tid.

Så SOLE'ne, jeg tror vi trenger et pensum med de store spørsmålene.

Dere har allerede hørt om det. Dere vet hva det betyr.

Det var en gang da steinaldermenn og kvinner

pleide å sitte og se opp på himmelen og si,

"Hva er de blinkende lysene?"

De skapte det første pensumet, men vi har mistet de undrende spørsmålene av syne.

Vi har dratt dem ned til tangenten av en vinkel.

Men det er ikke sexy nok.

Måten du ville sagt det til en niåring er å si,

"Hvis en meteoritt skulle true jorden,

hvordan ville du beregne om den traff eller ikke?"

Og hvis han sier, "Vel, hva? hvordan?"

sier du, "Der er et magisk ord. Det kalles tangenten til en vinkel,"

og overlat ham til seg selv. Han vil finne det ut.

Og her er noen bilder fra SOLEr.

Jeg har prøvd utrolige, utrolige spørsmål --

"Når oppstod verden? Hvordan vil den ende?" --

til niåringer.

Denne er om hva som skjer med luften vi puster.

Dette er gjort av barn uten hjelp fra noen lærer.

Læreren stiller bare spørsmålet,

og trer så tilbake og beundrer svarene.

Så hva er mitt ønske?

Mitt ønske er

at vi former læringens framtid.

Vi ønsker ikke å være reservedeler

til en stor menneskelig datamaskin, vil vi?

Så vi trenger å designe læringens framtid.

Og jeg må -- vent litt,

jeg må få ordlagt meg helt riktig,

fordi, dere vet, dette er veldig viktig.

Mitt ønske er å hjelpe å skape en framtidig læring

ved å støtte barn over hele verden

til å dykke inn i sin undring og deres evne til å arbeide sammen.

Hjelp meg å bygge denne skolen.

Den kalles for Skolen i Skyen.

Det skal være en skole der barn drar ut på intellektuelle eventyr

drevet av de store spørsmålene som deres veiledere bidrar med.

Måten jeg ønsker å gjøre dette

er å bygge en fasilitet hvor jeg kan studere dette.

Det er en fasilitet som praktisk talt er ubemannet.

Der er bare en bestemor

som holder styr på helse og sikkerhet.

Resten kommer fra skyen.

Lysene tennes og slukkes av skyen,

etc., etc., alt gjøres fra skyen.

Men jeg trenger dere til et annet formål.

Dere kan lage selvorganiserende læringsmiljø

hjemme, på skolen, utenfor skolen, i klubber.

Det er veldig enkelt å lage. Der er et ypperlig dokument

produsert av TED som forteller hvordan du gjør det.

Hvis dere kunne, vær så snill å gjør det

på tvers av alle kontinenter

og send meg deres data,

så samler jeg alt sammen, legger det inn i Skolen i Skyen

og skaper læringens framtid.

Det er mitt ønske.

Og bare en ting til.

Jeg vil ta dere med til toppen av Himalaya.

Til 3500 meter, der luften er tynn,

bygget jeg en gang Hole in the Wall maskiner,

og barna samlet seg der.

Så var det en liten jente som fulgte meg omkring.

Og jeg sa til henne, "Vet du, jeg ønsker å gi en datamaskin til alle, til hvert barn.

Jeg vet ikke, hva skulle jeg gjøre?"

Og jeg forsøkte å ta bilde av henne i smug.

Plutselig løftet hun hånden sin slik, og sa til meg,

"Sett i gang og gjør det."

(Latter) (Applaus)

Jeg syns det var et godt råd.

Jeg skal følge hennes råd. Jeg vil slutte å snakke.

Tusen takk. Mange takk skal dere ha.

(Applaus)

Tusen takk. Tusen takk. (Applause)

Mange takk skal dere ha. Wow. (Applaus)