Chapter 01 - The Metamorphosis by Franz Kafka

Chapter 1. Classic Literature VideoBook with synchronized text, interactive transcript, and closed captions in multiple languages. Audio courtesy of Librivox. Read by David Barnes.

Playlist for The Metamorphosis by Franz Kafka: http://www.youtube.com/playlist?list=PL7A6D6EEC645742AC

The Metamorphosis free audiobook at Librivox: http://librivox.org/the-metamorphosis-by-franz-kafka/

The Metamorphosis free eBook at Project Gutenberg: http://www.gutenberg.org/ebooks/5200

The Metamorphosis at Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Metamorphosis

View a list of all our videobooks: http://www.ccprose.com/booklist

KAPITTEL I.

En morgen, som Gregor Samsa var å våkne opp fra engstelige drømmer, oppdaget han at i

bed han hadde blitt forandret til en monstrøs verminous bug.

Han lå på sin rustning-hard tilbake og så, da han løftet hodet opp litt, hans brune,

buet buk delt opp i stiv bow-lignende seksjoner.

Fra denne høyden teppet, omtrent klar til å gli av helt, kunne knapt

opphold på plass.

Hans tallrike bena, ynkelig tynne i forhold til resten av hans

omkrets, flimret hjelpeløst foran øynene hans.

"Hva har skjedd med meg," tenkte han.

Det var ingen drøm. Hans rom, et skikkelig rom for et menneske,

bare litt for liten, lå stille mellom de fire kjente vegger.

Over bordet, som en utpakket samling av prøven klut varer var spredt

ut - Samsa var en omreisende selger - hang bildet som han hadde skåret ut av en

illustrerte magasinet en liten stund siden og satt i en ganske forgylt ramme.

Det var et bilde av en kvinne med en pels lue og en pels boa.

Hun satt oppreist der, løftet opp i retning av betrakteren en solid pels muffe

der hun hele underarmen hadde forsvunnet.

Gregor blikket snudde til vinduet.

Den triste været - det regndråper falt auditivt ned på metallet vinduet

ledge - gjorde ham ganske melankolsk.

"Hvorfor jeg ikke holde sove en liten stund og glemme alt dette

dårskap, "tenkte han.

Men dette var helt upraktisk, for han var vant til å sove på sin høyre side, og

i sin nåværende tilstand kunne han ikke komme seg inn i denne posisjonen.

Uansett hvor hardt han kastet seg på sin høyre side, han alltid rullet igjen på

ryggen.

Han må ha prøvd det hundre ganger, lukke øynene slik at han ikke ville ha

å se sprellende ben, og ga opp bare når han begynte å føle en lys, murrende smerte i

hans side som han aldri hadde følt før.

"O Gud," tenkte han "hva en krevende jobb jeg har valgt!

Dag inn og dag ut på veien.

Stress med å selge er mye større enn arbeidet foregår på hovedkontoret, og

i tillegg til at jeg må takle problemene med reise, bekymringer

om togforbindelser, uregelmessig dårlig

mat, midlertidige og stadig skiftende menneskelige relasjoner, som aldri kommer fra

hjertet. Til helvete med alt! "

Han følte en svak kløe på toppen av magen hans.

Han sakte presset seg på ryggen nærmere sengen innlegget slik at han kunne løfte sin

hode lettere, fant kløende delen, som var helt dekket med små hvite

kapasitet - han visste ikke hva jeg skal gjøre av dem, og ønsket å føle stedet med et ben.

Men han trakk den umiddelbart, for kontakten følte meg som en kald dusj over hele

ham.

Han gled tilbake til sin tidligere stilling.

"Dette å stå opp tidlig," tenkte han "gjør en mann ganske idiotisk.

En mann skal ha sin søvn.

Andre reiser salesmen leve som harem kvinner.

For eksempel, å når jeg kommer tilbake til vertshuset i løpet av formiddagen skrive

opp de nødvendige pålegg, er disse herrene bare sitte ned til frokost.

Hvis jeg skulle prøve det med min sjef, ville jeg bli kastet ut på stedet.

Likevel, hvem vet om det kanskje ikke veldig bra for meg?

Hvis jeg ikke holde tilbake for mine foreldres skyld, ville jeg ha sluttet for lenge siden.

Jeg ville ha gått til sjefen og fortalte ham akkurat hva jeg tror fra bunnen av mitt

hjertet.

Han ville har falt rett av pulten sin! Hvor rart det er å sitte opp på det skrivebordet og

snakker ned til ansatt fra veien der oppe.

Sjefen har problemer med hørsel, slik at arbeidstaker har til å trappe opp ganske nær ham.

Uansett, jeg har ikke helt gitt opp dette håpet ennå.

Når jeg har fått sammen penger til å betale av mine foreldres gjeld til ham - som bør ta

fem eller seks år - jeg skal gjøre det for sikkert.

Så jeg vil gjøre den store pause.

I alle fall akkurat nå må jeg stå opp. Min toget går klokka fem. "

Han kikket over på vekkerklokken tikker bort av kommode.

"Gode Gud!" Tenkte han.

Det var blitt halv seks, og hendene skulle stille på.

Det var forbi halv time, allerede nesten kvart på.

Kunne alarmen har ikke klart å ringe?

Man så fra sengen at det var riktig satt for fire.

Gjerne det hadde ringt. Ja, men var det mulig å sove gjennom

at støy som gjorde møblene shake?

Nå, det er sant han hadde ikke sovet rolig, men tydeligvis han hadde sovet hele dypere.

Likevel, hva skal han gjøre nå? Det neste toget igjen på syv.

For å fange den, ville han ha til å gå i en gal rush.

Prøven samlingen ble ikke pakket opp ennå, og han egentlig ikke føler spesielt

frisk og aktiv.

Og selv om han tok toget, var det ingen å unngå en blow-up med sjefen,

fordi firmaets visergutt ville har ventet på fem tog og

rapporterte nyheten om hans fravær lenge siden.

Han var sjefen Minion, uten ryggrad eller intelligens.

Vel da, hva om han rapportert syke?

Men det ville være svært pinlig og mistenksom, fordi i løpet av hans fem

års tjeneste Gregor hadde ikke vært syk en eneste gang.

Sjefen vil sikkert komme med legen fra helse forsikringsselskapet

og ville bebreide foreldrene for sin late sønn, og kuttet kort sagt alle innvendinger med

forsikringen legens kommentarer, for ham

alle var helt frisk, men egentlig lat om arbeid.

Og dessuten, ville legen i dette tilfellet være helt galt?

Bortsett fra en veldig overdreven søvnighet etter den lange søvn, Gregor faktisk følte

ganske godt, og selv hatt en veldig sterk appetitt.

Mens han tenkte alt dette over på den største hast, uten å kunne gjøre

beslutningen om å komme ut av sengen - vekkerklokken ble indikerer nøyaktig kvartal til

syv - var det en forsiktig banke på døren ved hodet av senga.

"Gregor", en stemme som heter - det var hans mor - "det er kvart til sju.

Vil du ikke å være på vei? "

Den myke stemmen! Gregor ble forskrekket da han hørte stemmen hans

svarer.

Det var klart og umiskjennelig hans tidligere stemmen, men det var blandet, som om

nedenfra, en irrepressibly smertefull knirkende, som forlot ordene positivt

distinkte bare i første øyeblikk og

forvrengt dem i etterklang, slik at man ikke visste hvis man hadde hørt

riktig.

Gregor ønsket å svare i detalj og forklare alt, men i disse

omstendigheter han begrenset seg til å si: "Ja, ja, takk mor.

Jeg får opp med en gang. "

På grunn av tredør endring i Gregor stemme var egentlig ikke merkbar

utenfor, så moren roet ned med denne forklaringen og stokket av.

Men, som et resultat av den korte samtalen, de andre familiemedlemmene

ble kjent med at Gregor var uventet fortsatt hjemme, og allerede hans far var

banker på en dør, svakt men med neven.

"Gregor, Gregor," ropte han, "hva skjer?"

Og etter en kort stund, oppfordret han ham igjen i en dypere stemme: "Gregor!"

Gregor! "På den andre siden dør, men hans søster

banket lett.

"Gregor? Er du all right?

Trenger du noe? "Gregor ledet svarene i begge retninger,

"Jeg vil være klar med en gang."

Han gjorde en innsats med de mest forsiktige artikulasjon og ved å sette inn lange pauser

mellom de enkelte ord for å fjerne alt bemerkelsesverdig fra stemmen hans.

Faren vendte tilbake til frokosten sin.

Men hvisket søster, "Gregor, åpne døren - jeg ber deg."

Gregor hadde ingen intensjon om å åpne døren, men gratulerte seg på hans

forholdsregel, kjøpt fra reise, for å låse alle dører i løpet av natten, selv ved

hjem.

Først ville han stå opp rolig og uforstyrret, har kle, fremfor alt

frokost, og bare deretter vurdere ytterligere tiltak, for - han merket dette tydelig - ved

å tenke over ting i sengen han ikke ville komme til en fornuftig konklusjon.

Han husket at han allerede hadde ofte følt en lett smerte eller andre i sengen, kanskje

resultatet av en vanskelig liggende posisjon, som senere viste seg å være rent

imaginære når han sto opp, og han var

ivrig etter å se hvordan hans nåværende fantasier ville gradvis forsvinne.

At endringen i stemmen hans var ingenting annet enn starten på en ekte chill, en

yrkessykdom av kommersielle reisende, for at han ikke hadde

minste tvil.

Det var veldig lett å kaste til side teppet.

Han trengte bare å dytte seg selv opp litt, og den falt av seg selv.

Men for å fortsette var vanskelig, særlig fordi han var så uvanlig bred.

Han trengte armer og hender til å dytte seg selv oppreist.

I stedet for disse, derimot, hadde han bare mange små lemmer som ble ustanselig bevegelse

med svært ulike bevegelser, og som i tillegg var han ute av stand til å kontrollere.

Hvis han ønsket å bøye en av dem, så det var den første til å utvide seg, og hvis han

endelig lyktes å gjøre hva han ville med dette lem, i mellomtiden alle de andre,

som om venstre gratis, flyttet rundt i en svært smertefull agitasjon.

"Men jeg må ikke bli i sengen uselessly", sa Gregor til seg selv.

Først ønsket han å komme ut av sengen med den nedre delen av kroppen hans, men dette lavere

del - som, forresten, hadde han ennå ikke sett på og som han også kunne ikke

Bildet klart - vist seg for vanskelig å flytte.

Forsøket gikk så sakte.

Da, etter å ha blitt nesten desperat, han til slutt kastet seg frem med all sin

kraft og uten å tenke, valgte han sin retning feil, og han traff den nedre

sengestolpen hardt.

De voldsomme smertene han følte åpenbart for ham at den nedre delen av kroppen hans var på

øyeblikket trolig den mest følsomme.

Dermed forsøkte han å få overkroppen ut av sengen første og snudde hodet forsiktig

mot kanten av senga.

Han klarte å gjøre dette enkelt, og på tross av sin bredde og vekten sin kroppsmasseindeks på

siste sakte fulgt snu på hodet hans.

Men da han endelig løftet hodet utenfor sengen i friluft, ble han engstelig

om fremover ytterligere på denne måten, for hvis han lot seg

slutt å falle av denne prosessen, det

ville ta et mirakel for å hindre hodet fra å bli skadet.

Og enhver pris ikke må han miste bevisstheten akkurat nå.

Han foretrakk å forbli i sengen.

Men etter en lignende innsats, mens han lå der igjen, sukket som før, og

igjen så sin lille lemmer slåss med hverandre, hvis noe verre enn tidligere,

og ikke se noen sjanse til å pålegge stille

og orden på denne vilkårlige bevegelsen, sa han igjen at han ikke kunne

muligens forbli i sengen og at det kan være den mest fornuftige tingen å ofre

alt om det var selv den minste

håp om å komme seg ut av sengen i prosessen.

I samme øyeblikk, men gjorde han ikke glemme å minne seg selv fra tid til annen

av at rolig - faktisk den roligste - refleksjon kan være bedre enn de fleste

forvirret beslutninger.

I slike øyeblikk, regisserte han blikket så presist som han kunne mot vinduet,

men dessverre var det lite sikker hurrarop å være hadde fra et blikk på

morgentåken, som skjult selv den andre siden av den smale gaten.

"Det er allerede syv," sa han til seg selv senest slående av alarmen

klokke, "allerede syv og likevel en slik tåke."

Og for en liten stund til han lå stille med svak pusting, som om kanskje

venter på normal og naturlig forhold til å dukke opp ut av det komplette stillhet.

Men så sa han til seg selv: "Før det slår kvart over syv, uansett

skjer Jeg må være helt ut av sengen.

Dessuten, da noen fra kontoret kommer til å spørre om meg, fordi

kontoret skal åpne før syv. "

Og han gjorde en innsats for deretter å rocke hele hans kropp lengde ut av sengen med en

uniform bevegelse.

Hvis han la seg falle ut av sengen på denne måten, hodet, som i løpet av

høsten han aktet å løfte opp kraftig, ville trolig forbli uskadd.

Ryggen syntes å være hardt, ingenting ville egentlig skje med at som et resultat av

fall.

Hans største reservasjonen ble en bekymring om høyt støynivå som faller må opprette

og som antakelig ville vekke, om ikke skrekk, deretter minst bekymring på den andre

side av alle dører.

Men det måtte prøves.

Som Gregor var i ferd med å løfte seg halvveis ut av sengen - den nye metoden ble

mer av et spill enn et forsøk, han trengte bare å rocke med en konstant rytme - det

slo ham hvor lett alt dette ville være hvis noen skulle komme til hjelp.

To sterke mennesker - han tenkte på sin far og piken - ville ha vært ganske

tilstrekkelig.

De ville bare ha måttet presse armene under hans buet rygg å få ham ut av

seng, til å bøye ned med last sine, og deretter bare å utøve tålmodighet og omsorg som

Han fullførte flip ned på gulvet, der

hans diminutiv beina ville da, han håpet, skaffe en hensikt.

Nå, rent bortsett fra det faktum at dørene var låst, bør han egentlig kalle

ut for å få hjelp?

På tross av all sin nød, var han ikke å undertrykke et smil på denne ideen.

Han hadde allerede fått til et punkt der, med rocking sterkere, hevdet han

likevekt med vanskeligheter, og ganske snart ville han til slutt nødt til å bestemme seg, for i

fem minutter ville det være kvart over sju.

Så var det en ring på døren til leiligheten.

"Det er noen fra kontoret,» sa han til seg selv, og han nesten frøs mens hans

små lemmer bare danset rundt alle raskere.

For et øyeblikk alt forble stille.

"De er ikke åpning," Gregor sa til seg selv, fanget opp i noen absurd håp.

Men selvfølgelig da, som vanlig, gikk piken med henne fast tråkker til døren

og åpnet den.

Gregor trengte å høre bare det første ordet i den besøkendes hilsen å gjenkjenne

straks hvem det var, bestyrer.

Hvorfor var Gregor den eneste dømt til å jobbe i et firma der, ved den minste

forfalle, noen umiddelbart tiltrukket størst mistanke?

Var alle de ansatte da kollektivt, ett og alt, kjeltringer?

Blant dem var det da ingen virkelig hengiven person som, hvis han ikke klarte å bruke bare en

par timer om morgenen for kontorarbeid, ville bli unormal fra pangs av

samvittighet og virkelig være i ingen tilstand å komme ut av senga?

Var det virkelig ikke nok til å la en lærling rette forespørsler, dersom slike

utspørring var enda nødvendig?

Må lederen selv kommer, og i den prosessen må det bli demonstrert til

Hele uskyldig familie som etterforskningen av denne mistenkelige

omstendighet kunne overlates bare til etterretning av manager?

Og mer som en konsekvens av den opphissede tilstanden der denne ideen satte Gregor enn som

et resultat av en faktisk avgjørelse, svingte han seg med all sin velde ut av sengen.

Det var et høyt dunk, men ikke en virkelig krasj.

Fallet ble absorbert noe av teppet, og i tillegg var ryggen hans mer

elastisk enn Gregor hadde trodd.

Av den grunn kjedelig støyen ikke var fullt så iøynefallende.

Men han hadde ikke holdt hodet opp med tilstrekkelig omsorg og hadde truffet den.

Han snudde hodet, irritert og i smerte, og gned den på teppet.

"Noe har falt i det," sa leder i naborommet til venstre.

Gregor prøvde å forestille seg selv om noe i likhet med hva som skjedde med

ham i dag kunne også skjedd på et tidspunkt til manager.

Minst en måtte innrømme muligheten for noe slikt.

Men, som for å gi et grovt svar på dette spørsmålet, leder nå, med en

knirker av hans polert støvler, tok noen bestemte skritt i naborommet.

Fra naborommet på høyre søsteren ble hvisket å informere Gregor:

"Gregor, er daglig leder her." "Jeg vet", sa Gregor til seg selv.

Men han turte ikke gjøre sin stemme høyt nok til at hans søster kunne høre.

"Gregor," hans far nå sagt fra naborommet til venstre, "Mr. Leder

har kommet og spør hvorfor du ikke har forlatt på begynnelsen av toget.

Vi vet ikke hva vi skal fortelle ham.

Dessuten ønsker han også å snakke til deg personlig.

Så kan du åpne døren. Han vil være god nok til å tilgi i rotet

på rommet ditt. "

I midten av alt dette, kalt leder ut på en vennlig måte, "Good

morgen, Mr. Samsa. "

«Han er ikke bra," sa mor hans til manager, mens hans far var fremdeles snakker

på døren, "Han er ikke godt, tro meg, Mr. Manager.

Ellers hvordan ville Gregor glipp av et tog?

Den unge mannen har ingenting i hodet unntatt virksomhet.

Jeg er nesten sint at han aldri går ut om natten.

Akkurat nå han har vært i byen åtte dager, men han har vært hjemme hver kveld.

Han sitter her med oss ved bordet og leser avisen stille eller studier hans reise

tidsplaner.

Det er et ganske avledning for ham å opptatt seg med fretwork.

For eksempel, kutt han ut en liten ramme i løpet av to eller tre kvelder.

Du vil bli overrasket over hvor vakkert det er.

Det henger rett på innsiden av rommet. Du vil se det umiddelbart, så snart

Gregor åpner døren. Uansett, jeg er glad for at du er her, Mr.

Manager.

Av oss selv, ville vi aldri ha gjort Gregor åpne døren.

Han er så sta, og han er absolutt ikke bra, selv om han benektet at dette

morgen. "

"Jeg kommer straks," sa Gregor langsomt og bevisst og ikke bevege seg, slik at ikke

å miste ett ord av samtalen.

"Min kjære frue, jeg kan ikke forklare det for meg selv på noen annen måte," sa manageren;

"Jeg håper det er ingenting alvorlig.

På den annen side må jeg også si at vi forretningsfolk, heldigvis eller unluckily,

Men man ser på det, veldig ofte rett og slett nødt til å overvinne en liten illebefinnende for

forretningsmessige årsaker. "

"Så kan Mr. manager komme inn for å se deg nå?" Spurte faren utålmodig og

banket en gang på døra. "Nei," sa Gregor.

I naborommet til venstre en smertefull stillhet nedstammer.

I naborommet på høyre søsteren begynte å gråte.

Hvorfor gjorde ikke hans søster gå til andre?

Hun hadde sikkert bare kommet opp av senga nå, og hadde ikke engang begynt å kle på seg

ennå. Så hvorfor ble hun gråter?

Fordi han ikke var å stå opp og var ikke la lederen i, fordi han var i

fare for å miste sin stilling, og fordi da sjefen hans ville grevling hans foreldre en gang

igjen med den gamle krav?

De var trolig unødvendige bekymringer akkurat nå.

Gregor var her fortsatt og var ikke tenke på alt om å forlate familien sin.

I øyeblikket var han ligge der på teppet, og ingen som visste om hans

tilstand ville har seriøst krevde at han lot sjefen i.

Men Gregor ville ikke være tilfeldig avvist rett vei på grunn av denne lille

discourtesy, for der ville han finne en enkel og passende unnskyldning senere.

Det syntes å Gregor at det kan være langt mer fornuftig å la ham i fred

øyeblikket, i stedet for å forstyrre ham med gråt og samtale.

Men det var den usikkerhet som fortvilet de andre og unnskyldt sine

atferd. "Mr. Samsa, "sjefen var nå ropte,

stemmen hans hevet, "hva er i veien?

Du er barricading deg på rommet ditt, svare med bare et ja og et nei, gjør

alvorlige og unødvendige problemer for dine foreldre, og neglisjere (Jeg nevner dette

bare forresten) din kommersielle oppgaver i en virkelig uhørt måte.

Jeg snakker her i navnet til dine foreldre og din arbeidsgiver, og jeg

ber deg i alle alvor for en umiddelbar og tydelig forklaring.

Jeg er overrasket.

Jeg er overrasket. Jeg trodde jeg kjente deg som en rolig, fornuftig

person, og nå synes plutselig ønsker å begynne paraderte rundt i rare stemninger.

Sjefen indikert til meg tidligere i dag en mulig forklaring på dine

vanskjøtsel - det gjaldt innsamling av penger betrodd deg en kort stund siden -

men i sannhet nesten jeg ga ham mitt ord

ære at denne forklaringen ikke kunne være riktig.

Men nå ser jeg her på utenkelig gris headedness, og jeg er fullstendig miste noen

ønske om å snakke opp for deg i det minste.

Og din posisjon er ikke at alle de sikreste.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å nevne alt dette til deg privat, men siden du lar

meg kaste bort tiden min her uselessly, jeg vet ikke hvorfor saken ikke skulle komme til den

oppmerksomheten til foreldrene dine.

Produktiviteten har også vært svært utilfredsstillende nylig.

Selvfølgelig er det ikke den tiden av året for å drive eksepsjonell forretninger, anerkjenner vi

det, men en tid på året for å drive noen virksomhet, er det ikke noe slikt i det hele tatt,

Mr. Samsa, og slikt må aldri være. "

"Men Mr. Manager," heter Gregor, ved siden av seg selv og, i sin agitasjon, glemme

alt annet, "Jeg åpner døren umiddelbart, dette øyeblikk.

En svak illebefinnende, en svimmel spell, har hindret meg fra å få opp.

Jeg er fortsatt liggende i sengen akkurat nå. Men jeg er helt uthvilt igjen.

Jeg er midt i å komme ut av sengen.

Bare ha tålmodighet for et kort øyeblikk! Ting går ikke så godt som jeg trodde.

Men ting er all right. Hvordan plutselig dette kan overvinne noen!

Bare i går kveld alt var fint med meg.

Mine foreldre sikkert vet det. Egentlig bare i går kveld hadde jeg en

liten forutanelse.

Folk må ha sett at i meg. Hvorfor har jeg ikke rapportert at til kontoret?

Men folk alltid tror at de vil komme over sykdommen uten å måtte bo på

hjem.

Mr. sjef! Ta det med ro på mine foreldre!

Det er egentlig ikke noe grunnlag for den kritikken som du nå gjør mot meg, og

virkelig ingen har sagt et ord til meg om det.

Kanskje du ikke har lest de siste bestillingene som jeg sendt.

Dessuten, nå er jeg begir deg ut på min tur på åtte toget, de få timene '

Resten har gjort meg sterkere.

Mr. Manager, ikke opphold. Jeg vil være på kontoret i personen rett

unna. Vennligst ha godhet å si det og å

formidle mine respekterer til Chief. "

Mens Gregor ble raskt blurting alt dette ut, neppe klar over hva han sa, han

hadde flyttet nær kommode uten anstrengelse, trolig som et resultat av

praksis hadde han allerede hatt i senga, og nå

han prøvde å heve seg opp på den. Egentlig ønsket han å åpne døren.

Han ønsket virkelig å la seg bli sett av og til å snakke med sjefen.

Han var opptatt av å være vitne til hva de andre ber nå om han ville si når de så

ham. Hvis de ble skremt, da Gregor hadde ingen

mer ansvar og kan være rolig.

Men hvis de aksepterte alt stille, så ville han ikke ha noen grunn til å bli begeistret

og hvis han fikk et trekk på, kan virkelig være på stasjonen rundt klokken åtte.

Først skled han ned et par ganger på den glatte kommode.

Men til sist ga han seg selv en siste sving og sto oppreist der.

Han var ikke lenger i det hele tatt klar over smerter i sin nedre del av kroppen, uansett hvor de måtte

fortsatt svi.

Nå er han la seg falle mot baksiden av en nærliggende stol, på kanten som han

avstivet seg med sin tynne lemmer.

Ved å gjøre dette fikk han kontroll over seg selv og holdt stille, for han kunne nå

høre manager.

"Har du forstått et eneste ord?" Sjefen spurte foreldrene: "Er han spiller

dåren med oss? "

"For Guds skyld," ropte moren allerede i tårer, "kanskje han er veldig syk og vi er

oppskakende ham. Grete!

Grete! "Skrek hun på det tidspunktet.

"Mor?" Kalt søster fra den andre siden.

De var å gjøre seg forstått gjennom Gregor rom.

"Du må gå til legen med en gang.

Gregor er syk. Skynd deg til legen.

Har du hørt Gregor snakke ennå? "

"Det var en dyr stemme," sa manageren, bemerkelsesverdig stille i sammenligning

til morens skrik. "Anna!

Anna! "Ropte faren gjennom hallen inn på kjøkkenet, klappet i hendene,

"Hente en låsesmed en gang!"

De to unge kvinnene var allerede kjører gjennom hallen med swishing skjørt - hvordan

hadde sin søster kledd seg så fort - og rykket åpne dørene til

leilighet.

Man kunne ikke høre dørene lukkes i det hele tatt. De sannsynligvis hadde forlatt dem åpne, som er

vanlig i en leilighet hvor en stor ulykke har funnet sted.

Imidlertid hadde Gregor blitt mye roligere.

All right, ikke folk forstå hans ord noe mer, selv om de virket klare

nok for ham, klarere enn tidligere, kanskje fordi hans ører hadde blitt vant til

dem.

Men minst folk nå trodde at ting ikke var i orden med ham og ble

forberedt på å hjelpe ham.

Tillit og trygghet som de første arrangementene hadde blitt utført

Han følte seg bra.

Han følte seg inkludert igjen i kretsen av menneskeheten og hadde forventet fra

både legen og låsesmed, uten å differensiere mellom dem med noen reell

presisjon, fantastiske og overraskende resultater.

For å få så klart en stemme som mulig for den kritiske samtalen

som var nært forestående, hostet han litt, og sikkert tok seg bryet med å gjøre dette

i en veldig dempet måte, siden det var

mulig at også denne støyen hørtes ut som noe annet enn et menneske hoste.

Han ikke lenger stole på seg selv å bestemme lenger.

Imens i neste rommet hadde det blitt veldig stille.

Kanskje foreldrene hans ble sittende med sjefen ved bordet hvisker, kanskje

De var alle lener seg mot døra lytte.

Gregor presset seg sakte mot døren, med hjelp av lenestolen, la

gå på det der, kastet seg mot døren, holdt seg oppreist mot det - det

baller av hans lille lemmer hadde en litt klissete

ting på dem - og hvilte det øyeblikk fra anstrengelse hans.

Så han gjorde et forsøk på å vri om nøkkelen i låsen med munnen.

Dessverre er det virket som han hadde ikkje skikkelege tenner.

Hvordan da var han å ta tak i nøkkelen?

Men for å gjøre opp for at kjevene var naturligvis meget sterk, med deres hjelp han

klarte å få nøkkelen virkelig beveger seg.

Han merket ikke at han var åpenbart å påføre noen skade på seg selv, for en

brun væske kom ut av munnen, strømmet over tasten, og dryppet ned på gulvet.

"Bare hør for et øyeblikk," sa leder i det neste rommet, "han er å snu

nøkkelen. "For Gregor som var en stor oppmuntring.

Men de alle skal har ropte til ham, inkludert hans far og mor, "Kom igjen,

Gregor, "de burde har ropt," holde det gående, fortsette arbeidet med låsen ".

Forestille seg at alle hans anstrengelser ble fulgt med spenning, bit han ned

febrilsk på tasten med all den kraft han kunne mønstre.

Som nøkkelen slått mer, danset han rundt låsen.

Nå har han holdt seg oppreist bare med munnen, og han måtte henge på

tasten eller trykk den ned igjen med hele vekten av kroppen hans, som er nødvendig.

Det ganske tydelig klikk låsen som det endelig knipset virkelig våknet Gregor opp.

Pustet tungt sa han til seg selv: "Så jeg ikke trengte låsesmed", og han satte sin

hodet mot håndtaket for å åpne døren helt.

Fordi han måtte åpne døren på denne måten, var det allerede åpent svært bredt uten

ham likevel være veldig synlig.

Han først måtte snu seg sakte rundt kanten av døren, veldig nøye, av

Selvfølgelig, hvis han ikke ønsker å falle klønete på ryggen rett ved inngangen til

room.

Han var fremdeles opptatt med denne vanskelige bevegelsen og hadde ikke tid til å betale

oppmerksomhet til noe annet, da han hørte manageren utbryte et kraftig "Oh!" - det

hørtes ut som vinden whistling - og nå er han

så ham, nærmest døra, trykke hånden mot hans åpne munnen og flytte

sakte tilbake, som om en usynlig konstant kraft var å dytte ham vekk.

Hans mor - på tross av tilstedeværelsen av manageren hun sto her med håret

stikkende opp på slutten, fremdeles et rot fra natten - var ute på faren med henne

foldede hender.

Hun gikk to skritt mot Gregor og kollapset rett i midten av hennes

skjørt, som ble spredt ut alle rundt henne, ansiktet hennes senket på brystet,

helt skjult.

Faren knyttede neven med en fiendtlig uttrykk, som om han ønsket å skyve Gregor

tilbake til rommet hans, så kikket usikkerhet rundt i stuen, dekket øynene hans

med hendene og ropte slik at hans mektige bryst ristet.

På dette punktet Gregor ikke tok et skritt inn i rommet, men lente kroppen hans fra

innsiden mot godt boltet fløyen av døren, slik at kun halvparten av hans kropp var

synlig, så vel som hodet hans, vippet

sidelengs, som kikket han bort på de andre.

I mellomtiden hadde blitt mye lysere.

Stående seg klart ut fra den andre siden av gaten var en del av den endeløse grå-

svart huset ligger motsatte - det var et sykehus - med sine alvorlige vanlige vinduer

bryte opp fasaden.

Regnet var fortsatt på vei ned, men bare i store individuelle dråper synlig og godt

kastet ned en etter en på bakken.

Frokosten rettene sto stablet rundt på bordet, fordi for sin far

Frokosten var dagens viktigste måltid tid på dagen, som han forlenget i flere timer ved

lese ulike aviser.

Rett over på den motsatte veggen hang et bilde av Gregor fra tidspunktet for hans

militærtjeneste, det var et bilde av ham som en løytnant, som han, smilende og bekymring

gratis, med hånden på sverdet sitt, krevde respekt for sitt bærende og uniform.

Døren til hallen var på gløtt, og siden døra til leiligheten var også åpne,

man kunne se ut landing av leiligheten og starten av trappen

går ned.

"Nå", sa Gregor, vel vitende om at han var den eneste som hadde beholdt fatningen.

"Jeg skal kle på en gang, pakke opp innsamling av prøver, og la av gårde.

Du vil tillate meg å stille ut på min vei, vil du ikke?

Du skjønner, Mr. Manager, jeg er ikke trassig, og jeg er glad for å jobbe.

Å reise er utmattende, men jeg kunne ikke leve uten den.

Hvor går du, Mr. Manager? Til kontoret?

Egentlig?

Vil du rapportere alt sannferdig?

En person kan være i stand til å arbeide et øyeblikk, men det er nettopp den beste

tid til å huske tidligere prestasjoner og å vurdere det senere, etter at

hindringene har blitt skjøvet til side, den

Personen vil arbeide enda mer ivrig og intenst.

Jeg er virkelig så i gjeld til Mr. Chief - vet du det godt.

På den annen side er jeg bekymret for mine foreldre og min søster.

Jeg er i knipe, men jeg skal jobbe meg ut av det igjen.

Ikke gjør ting vanskeligere for meg enn de allerede er.

Si opp på mine vegne på kontoret! Folk liker ikke å reise selgere.

Jeg vet det.

Folk tror de tjener potter av penger og dermed leve et fint liv.

Folk har ikke engang noen spesiell grunn til å tenke gjennom denne dommen mer

tydelig.

Men du, Mr. Manager, har du et bedre perspektiv på hva som er involvert enn andre

mennesker, selv, jeg sier dere totalt selvtillit, et bedre perspektiv enn Mr.

Styreleder selv, som i egenskap

arbeidsgiver kan la sin dom gjør tilfeldige feil på bekostning av en

ansatt.

Du vet også godt nok til at den omreisende selger som er utenfor

kontor nesten hele året kan bli så lett et offer for sladder, tilfeldigheter,

og grunnløse klager, mot noe som

det er umulig for ham å forsvare seg, siden for det meste han ikke høre

om dem i det hele tatt og bare da når han er utslitt etter å ha avsluttet en tur og på

hjem får å føle seg i sin egen kropp den ekle

konsekvenser, som ikke kan være grundig utforsket tilbake til sin opprinnelse.

Mr. Manager, ikke dra uten å si et ord forteller meg at du minst

medgir at jeg er litt i høyre! "

Men Gregor første ord manageren hadde allerede vendt seg bort, og nå er han så tilbake

på Gregor over hans rykninger skuldrene med snurpet leppene.

Under Gregor tale var han ikke stille et øyeblikk, men holdt beveger seg bort mot

dør, uten å ta øynene fra Gregor, men egentlig gradvis, som om det var en

Hemmeligheten forbud mot å forlate rommet.

Han var allerede i hallen, og gitt den plutselige bevegelser som han til slutt

trakk foten ut av stuen, kunne man trodd at han nettopp hadde brent

den eneste av foten hans.

I hall, derimot, rakte han sin høyre hånd ut fra kroppen hans mot

trappen, som om noen virkelig overnaturlige lettelse var ventet på ham

der.

Gregor innså at han ikke må under noen omstendighet la manageren til å gå bort

i denne rammen av sinn, til særlig om hans stilling i firmaet var ikke plasseres

i den største fare.

Foreldrene skjønte ikke alt dette veldig bra.

Over lange år, hadde de utviklet den overbevisning at Gregor ble satt opp for livet

i firmaet hans, og i tillegg hadde de så mye å gjøre i dag med sin nåværende

problemer som alle framsyn var fremmed for dem.

Men Gregor hadde denne framsyn. Lederen må holdes tilbake, roet seg ned,

overbevist, og til slutt vant over.

Fremtiden for Gregor og hans familie egentlig avhengig av det!

Hvis bare søsteren hadde vært der! Hun var flink.

Hun hadde allerede grått mens Gregor var fortsatt liggende stille på ryggen.

Og manager, denne vennen av damene, ville sikkert la seg bli ledet av

henne.

Hun ville ha lukket døren til leiligheten og snakket ham ut av skrekk hans

i hallen. Men søsteren var ikke engang der.

Gregor må takle det selv.

Uten å tenke at så enda han ikke visste noe om hans nåværende evne til å bevege

og at hans tale kanskje - ja kanskje - hadde nok en gang ikke vært

forstått, forlot han vingen av døren,

presset seg gjennom åpningen, og ønsket å gå over til leder, som var

allerede holder fast på rekkverket med begge hender på landing i et

latterlig måte.

Men som han så etter noe å holde på, med et lite skrik Gregor

umiddelbart falt ned på hans tallrike små ben.

Knapt hadde dette skjedd, når han følte for første gang at morgenen en generell

fysisk velvære.

De små bena hadde firmaet gulvet under dem, de adlød perfekt, da han la merke til hans

glede, og strevde for å bære ham videre i den retningen han ønsket.

Straks han mente at den endelige forbedring av all lidelse hans var

umiddelbart på hånden.

Men i det øyeblikket da han lå på gulvet rocking på en behersket måte ganske

nært og direkte over fra sin mor, som hadde tilsynelatende helt sunket inn

selv, hun plutselig sprang rett opp med

armene spredt langt fra hverandre og fingrene utvidet og ropte "Hjelp, for Guds

skyld, hjelp! "

Hun holdt hodet bøyd ned, som om hun ønsket å vise Gregor bedre, men løp

meningsløst tilbake, contradicting at gest, glemme at bak henne stod

bordet med alle rettene på den.

Da hun kom til bordet, satte hun seg tungt på det, som om fraværende, og

ikke synes å merke på alle at neste til kaffen hennes var strømmet ut på

teppe i full strøm fra den store veltet container.

"Mor, mor," sa Gregor stille, og så over mot henne.

Lederen øyeblikk hadde forsvunnet helt fra sinnet hans.

Ved synet av rennende kaffe Gregor kunne ikke slutte seg snapping kjevene i

luften et par ganger.

Ved at moren skrek igjen, skyndte seg fra bordet, og kollapset inn

i armene på sin far, som var farende mot henne.

Men Gregor hadde ikke tid akkurat nå for foreldrene - manageren var allerede på

trapp. Haken høyde med rekkverket, den

leder så seg tilbake for siste gang.

Gregor tok en initial bevegelse for å nå opp til ham, hvis mulig.

Men lederen må ha mistenkt noe, fordi han gjorde et sprang ned over

noen trapper og forsvant, fortsatt rope "Hæ!"

Lyden ekko gjennom hele trappeoppgangen.

Nå, dessverre denne flyreisen av manageren også syntes å forvirre hans far

helt.

Tidligere hadde han vært relativt rolig, for i stedet for å kjøre etter at manageren

selv eller i det minste ikke hindrer Gregor fra jakten hans, med hans høyre hånd han

grep tak i lederens stokk, som

han hadde etterlatt seg med hatten og frakk på en stol.

Med sin venstre hånd, tok hans far opp en stor avis fra bordet, og

stamper føttene på gulvet, satte han ut for å drive Gregor tilbake til rommet sitt ved

vifte med stokk og avisen.

Ingen anmodning fra Gregor sin var av eventuell bruk, ingen forespørsel ville selv bli forstått.

Uansett hvor villig han var til å snu hodet respektfullt, faren bare trampet

alle vanskeligere med føttene.

Tvers over rommet fra ham hans mor hadde trukket åpne et vindu, på tross av den kjølige

vær, og lener seg med hendene på kinnene, presset hun ansiktet langt utenfor

vinduet.

Mellom smug og trapperommet en sterk utkast kom opp, gardinene på

vindu fløy rundt, swished avisene på bordet, og individuelle ark

flagret ned over gulvet.

Faren nådeløst presset fremover, presser ut sibilants, som en vill mann.

Nå hadde Gregor ingen praksis på alle i baklengs - det var egentlig veldig tregt i gang.

Hvis Gregor bare hadde fått lov til å snu seg rundt, ville han ha vært i hans

rommet med en gang, men han var redd for å gjøre sin far utålmodige av den tidkrevende

Prosessen med å snu, og hvert øyeblikk

han sto overfor trusselen om et dødelig slag på ryggen eller hodet fra stokk i hans

fars hånd.

Endelig Gregor hadde ingen andre alternativ, for han la merke til med skrekk at han ikke

forstår ennå ikke hvordan de skal opprettholde sin retning å gå bakover.

Og så begynte han midt i konstant engstelig sidelengs blikk i farens retning,

å snu seg rundt så raskt som mulig, men i sannhet var dette bare

gjøres svært langsomt.

Kanskje hans far la merke til hans gode intensjoner, for han ikke forstyrre Gregor

i denne bevegelsen, men med tuppen av stokk fra en distanse han selv regisserte

Gregor roterende bevegelse her og der.

Hvis bare faren ikke hadde hveste så uutholdelig!

På grunn av at Gregor fullstendig mistet hodet.

Han var allerede nesten helt snudd, når, alltid med denne susing i

hans øre, han bare gjorde en feil og gjorde seg litt tilbake.

Men da han endelig lyktes i å få hodet foran døra

åpning, ble det klart at hans kropp var for bred til å gå gjennom noen videre.

Naturligvis hans far, i sin nåværende mentale tilstand, hadde ingen ide om å åpne de andre

fløyen av døren litt for å skape en passende passasje for Gregor å komme gjennom.

Hans eneste faste tanke var at Gregor må komme inn på rommet hans så raskt som

mulig.

Han ville aldri ha tillatt omfattende forberedelser som Gregor kreves for å orientere

selv og dermed kanskje komme seg gjennom døren.

Tvert imot, som om det var ingen hindring, og med en særegen lyd, nå er han

kjørte Gregor forover.

Bak Gregor lyden på dette tidspunktet var ikke lenger som stemmen av bare en enkelt

far.

Nå var det egentlig ikke lenger en spøk, og Gregor tvang seg selv, kommer det som kan,

inn døren. Den ene siden av kroppen hans ble løftet opp.

Han lå i en vinkel i døråpningen.

Hans ene flanken ble sår med skraping. På den hvite døren stygge flekker var igjen.

Snart ble han hengende fast og ville ikke vært i stand til å bevege seg noe mer på egen hånd.

Den lille ben på den ene siden hang rykninger i luften over, og de på den andre

side ble presset smertelig i gulvet.

Da faren ga ham en virkelig sterk befriende presse bakfra, og han

triller, blødning alvorlig, langt inn i det indre av rommet sitt.

Døren smalt igjen med stokk, og til slutt ble det stille.