Sugata Mitras nye eksperimenter i egenlæring

Utdanningsforskeren Sugata Mitra løser et av de store problemene innen utdanning -- de beste lærerne og skolene finnes ikke der de trengs mest. I en serie gjennomførte eksperimenter i New Delhi, Sør-Afrika og Italia, gav han barn selvinstruerende tilgang til webben og så resultater som kan revolusjonere våre tanker om undervisning.

Vel, det er på en måte en selvfølgelighet der oppe.

Jeg begynte med den setningen for omlag 12 år siden,

og jeg begynte i konteksten

av utviklingsland,

mens dere sitter her fra alle verdenshjørner.

Og hvis du tenker deg et kart av ditt eget land,

tror jeg du erkjenner

at en i alle verdens land,

kunne tegnet små sirkler for å markere,

"Dette er områder hvor dyktige lærere ikke ønsker å dra."

I tillegg til det,

er dette de stedene hvor problemer oppstår.

Så vi har et ironisk problem --

dyktige lærere vil ikke dra

til akkurat de stedene der de trengs mest.

I 1999 begynte jeg

å prøve å gjøre noe med dette problemet gjennom et eksperiment,

som var et veldig enkelt forsøk i New Delhi.

Jeg murte rett og slett inn en datamaskin

i en mur rundt slummen i New Delhi.

Barna gikk knapt nok på skole, de kunne ikke et ord engelsk --

de hadde aldri sett en datamaskin,

og de ante ikke hva internett var.

Jeg koblet bredbånd til maskinen -- den står omlag en meter over bakken --

slo den på og forlot den der.

Etter dette,

la vi merke til et par interessante ting, som dere vil se.

Men jeg gjentok dette over hele India

og siden over

en stor del av verden

og la merke til

at barn vil lære å gjøre

det de ønsker å lære å gjøre.

Dette er det første eksperimentet som vi gjorde --

åtte år gammel gutt til høyre

underviser sin elev, en seksårig jente,

og han lærte henne hvordan man surfer.

Denne gutten midt i det sentrale India --

dette er i en landsby i Rajastan,

hvor barna tok opp sin egen musikk

og spilte den av for hverandre

og i prosessen,

har de storkost seg.

De gjorde alt dette i løpet av fire timer

etter å ha sett datamaskinen for første gang.

I en annen landsby sør i India,

har disse guttene her

satt sammen et videokamera

og prøvd å ta bilde av en humle.

De lastet det ned fra Disney.com

eller et av disse nettstedene,

14 dager etter at maskinen ble plassert i landsbyen deres.

Så enden på det hele var,

at vi konkluderte med at grupper av barn

kan lære å bruke datamaskiner og nettet på egen hånd,

uavhengig av hvem

eller hvor de var.

På det stadiet ble jeg litt mer ambisiøs

og bestemte meg for å undersøke

hva annet barn kunne gjøre med en datamaskin.

Vi gikk ut med et eksperiment i Hyderabad, India,

hvor jeg gav en gruppe barn --

de snakket engelsk med en veldig markert Telugu-aksent.

Jeg gav dem en datamaskin

med tale-til-tekst grensesnitt,

som du nå får gratis med Windows,

og spurte dem om å snakke til den.

Så da de snakket til den,

skrev datamaskinen ut kaudervelsk,

og de sa, "Vel, den forstår ikke noe av det vi sier".

Og jeg sa: "Ja, jeg lar den bli her i to måneder.

Gjør dere forstått

overfor maskinen."

Så barna spurte: "Hvordan gjør vi det."

Og jeg sa:

"Jeg vet faktisk ikke."

(Latter)

Så dro jeg.

(Latter)

To måneder seinere --

og dette er nå dokumentert

i tidsskriftet Information Technology

for International Development --

at aksenten har endret seg

og var usedvanlig lik en nøytral britisk aksent

som jeg hadde lært tale-til-tekst synthen.

Med andre ord, de snakket alle som James Tooley (professorkollega).

(Latter)

Så det klarte de på egen hånd.

Etter det begynte jeg å prøve

med forskjellige andre ting

som de kanskje også kunne lære på egen hånd.

Jeg fikk engang en interessant telefon fra Colombo,

fra nå avdøde Arthur C. Clarke,

som sa, "Jeg ønsker å se hva som foregår".

Og han kunne ikke reise, så jeg dro over dit.

Han sa to interessante ting,

"En lærer som kan erstattes av en maskin bør bli det."

(Latter)

Det andre han sa var at,

"Hvis barn er interessert,

så foregår læring."

Og jeg gjorde dette i felten,

og hver gang ville jeg se den og tenke på ham.

(Video) Arthur C. Clarke: Og de kan definitivt

hjelpe mennesker,

fordi barn kjapt lærer å navigere

webben og finne ting som interesserer dem.

Og dersom du har interessen, da har du utdanning.

Sugata Mitra: Jeg tok eksperimentet til Sør-Afrika.

Dette er en 15 år gammel gutt.

(Video) Gutten: ...bare for å nevne, jeg spiller spill

som dyr(-espill),

og jeg hører på musikk.

SM: Og jeg spurte ham, "Sender du epost?"

Og han sa, "Ja, og de hopper over havet."

Dette er i Kambodsja,

landsbygda i Kambodsja --

et ganske barnslig mattespill,

som intet barn ville spille i et klasserom eller hjemme.

De ville, du vet, slenge det tilbake til deg.

De ville sagt, "Dette er kjempekjedelig."

Hvis du setter det på fortauet

og hvis alle de voksne forsvinner,

vil de vise seg overfor hverandre

med hva de får til.

Det er hva disse barna gjør.

Jeg tror de prøver seg på multiplikasjon.

Og over hele India,

etter omlag to år,

begynte barna å Google hjemmeleksene sine.

Som et resultat rapporterte lærerne

om enorme forbedringer i elevenes engelsk --

(Latter)

rask utvikling og alle mulige greier.

De sa, "De har blitt riktig dype tenkere, og så videre.

(Latter)

Og det hadde de virkelig.

Jeg mener, hvis der er stoff på Google,

hvorfor skulle du trenge å stappe det inn i hodet?

Så mot slutten av de neste fire årene,

Fastslo jeg at grupper av barn kan navigere nettet

for å oppnå læringsmål på egen hånd.

Og på den tiden, kom en stor sum penger

til Universitetet i Newcastle

for å forbedre utdanningen i India.

Så Newcastle ringte meg opp. Jeg sa, "Jeg gjør det fra Delhi."

De sa, "Det kommer ikke på tale at du skal forvalte

en million pund av Universitetsmidler

fra Delhi."

Så i 2006,

kjøpte jeg meg en tykk vinterfrakk

og flyttet til Newcastle.

Jeg ville teste grensene

til systemet.

Det første eksperimentet jeg gjorde fra Newcastle

ble faktisk gjort i India.

Og jeg satte meg et uoppnåelig mål:

kan Tamilsk-talende

12 år gamle barn

i en sørlig indisk landsby

lære seg selv bioteknologi

på engelk på egen hånd?

Og jeg tenkte, Jeg skal teste dem, og de får stryk --

Jeg gir dem materiell, jeg kommer tilbake og tester dem --

de får stryk igjen,

Jeg drar tilbake og sier, "Ja vi trenger lærere til visse ting."

Jeg tok inn 26 barn.

De kom inn alle sammen, og jeg fortalte dem

at det var noe skikkelig vanskelig greier i denne maskinen.

Det ville ikke overraske meg hvis dere ikke forstår et kvidder.

Alt er på engelsk, og jeg drar min vei.

(Latter)

Så jeg overlot dem til seg selv.

Jeg kom tilbake etter to måneder,

og de 26 barna marsjerte inn og så svært, svært stille ut.

Jeg sa, "Vel, så dere på noe av stoffet?"

De sa, "Ja, det gjorde vi."

"Forstod dere noe av det?" "Nei, ingenting."

Så jeg sa,

"Vel, hvor lenge har dere øvd dere

før dere besluttet at dere ikke forstod noenting?"

De sa, "Vi så på det hver eneste dag."

Så jeg sa, "Har dere sett på noe dere ikke skjønte noe av i to måneder?"

Da rakte en 12 år gammel jente opp hånden og sa,

ordrett,

"Bortsett fra det faktum at feilaktig formering av DNA molekylet

forårsaker genetisk sykdom,

forstod vi ikke stort annet."

(Latter)

(Applaus)

(Latter)

Det tok meg nesten tre år å publisere det.

Det har akkurat blitt utgitt i British Journal of Educational Technology.

En av fagfellene som vurderte publikasjonen sa,

"Det er for godt til å være sant,"

noe som ikke var særlig pent.

Vel, en av jentene hadde lært seg selv

til å være læreren,

Og det er henne over der.

Husk, disse lærer ikke engelsk.

Jeg redigerte vekk den siste biten da jeg spurte, "Hvor er neuronet?"

og hun sier, "Neuronet?, neuronet,"

og hun så opp og gjorde slik.

Hva det nå enn uttrykte, var det ikke veldig pent.

Og deres resultater hadde steget fra null til 30 prosent,

noe som er en læringsmessig umulighet under slike forhold.

Men 30 prosent er ikke bestått.

Så jeg fant at de hadde en venn,

en lokal regnskapsfører, en ung jente,

som de spilte fotball med.

Jeg spurte den jenta, "Vil du undervise dem

nok bioteknologi til å bestå?"

Og hun sa, "Hvordan kan jeg gjøre det? Jeg kjenner ikke faget."

Jeg sa, "Nei, bruk bestemormetoden."

Hun sa, "Hva er det?"

Jeg sa, "Vel, det du må gjøre

er å stå bak dem

og beundre dem hele tiden.

Bare si til dem: "Det er kult. Det er fantastisk.

Hva er det? Kan du gjøre det igjen? Kan du vise meg noe mer?"

Hun gjorde det i to måneder.

Resultatene gikk opp til 50,

som er det som en fasjonabel skole i New Delhi,

oppnår med en erfaren lærer i bioteknologi.

Så jeg dro tilbake til Nescastle

med disse resultatene

og fastslo

at det var noe som skjedde her

som definitivt begynte å bli alvorlig.

Så etter å ha eksperimentert på alle mulige fjerne steder,

kom jeg til det fjerneste stedet jeg kunne komme på.

(Latter)

Omlag 8 000 kilometer fra Delhi

er den lille byen Gateshead.

I Gateshead jobbet jeg med 32 barn

og begynte å finstille metoden.

Jeg satte dem i grupper på fire.

Jeg sa, "Dere lager deres egne grupper på fire.

Hver firer-gruppe kan bruke en datamaskin og ikke fire datamaskiner."

Husk, fra Hole in the Wall.

"Dere kan bytte grupper.

Dere kan gå over til en annen gruppe,

hvis dere ikke liker gruppen deres, osv.

Dere kan gå til en annen gruppe, kikke over skulderen deres og se hva de holder på med,

kom så tilbake til din egen gruppe og hevd at det er ditt eget arbeid."

Og jeg forklarte dem

at, dere vet, masse vitenskapelig forskning er gjort med den metoden.

(Latter)

(Applaus)

Barna kom entusiastisk etter meg og sa,

"Hva vil du nå at vi skal gjøre?"

Jeg gav dem seks GCSE spørsmål (Ungdomsskole-eksamen).

Den første gruppen -- den beste --

løste alt i løpet av 20 minutter.

De dårligste, på 45.

De brukte alt det de kunne --

nyhetsgrupper, Google, Wikipedia,

Ask Jeeves, osv.

Lærerne spurte, "Gir dette dybdekunnskap?"

Jeg sa, "Vel, la oss finne det ut.

Jeg kommer tilbake etter to måneder.

Så gir vi dem en skriftlig prøve --

uten datamaskiner, snakking med hverandre osv."

Snittresultatet da jeg gjorde det med datamaskiner og grupper

var 76 prosent.

Da jeg gjorde eksperimentet, da jeg avholdt prøven,

etter to måneder, ble resultatet

76 prosent.

Der var fotografisk gjenkalling

hos barna,

som jeg tror kommer av at de snakket med hverandre.

Et enkelt barn foran en enkelt datamaskin

vil ikke gjøre det.

Jeg har flere resultater,

som er nesten utrolige,

av oppnåelser som øker med tiden.

Fordi deres lærere sier

at etter at seansen er ferdig,

fortsetter barna å Google videre.

Her er Storbritania, og jeg la ut et ønske

om britiske bestemødre,

etter mitt eksperiment i Kuppam.

Vel, dere vet,

de er svært energiske damer, britiske bestemødre.

200 av dem meldte seg frivillig med en gang.

(Latter)

Avtalen var at de skulle gi meg

en time med bredbånd,

fra deres egne hjem,

en dag i uken.

Og det gjorde de,

og i løpet av de to siste årene,

har mer enn 600 timer med instruksjon

foregått over Skype,

ved hjelp av det mine studenter kaller bestemorskyen.

Bestemorskyen er der borte.

Jeg kan stråle dem til hvilken som helst skole.

(Video) Lærer: Du kan ikke ta meg.

Si det du.

Du kan ikke ta meg.

Barn: Du kan ikke ta meg.

Lærer: For jeg er en pepperkakemann.

Barn: For jeg er en pepperkakemann.

Lærer: Godt gjort. Veldig bra...

SM: Tilbake til Gateshead,

en tiårig jente kommer seg til kjernen av hinduismen

i løpet av 15 minutter.

Du vet, saker som jeg ikke vet noenting om.

To barn ser et TED foredrag.

Før ville de bli fotballspillere.

Etter åtte TED foredrag,

har han lyst å bli Leonardo da Vinci.

(Latter)

(Applaus)

Det er ganske enkle saker.

Dette er det jeg bygger nå --

de kalles for SOLE: Selvorganiserende læringsmiljø.

Innredningen er designet

slik at barn kan sitte foran store, kraftige skjermer,

svære bredbåndstilknytninger, men i grupper.

Hvis de vil, kan de ringe opp bestemorskyen.

Dette er en SOLE i Newcastle.

Formidleren er fra Pune i India.

Så hvor langt kan vi ta det? En siste liten bit så skal jeg slutte.

Jeg dro til Turin i mai.

Så sendte jeg alle lærerne bort fra gruppen min med 10 år gamle elever.

Jeg snakker bare engelsk, de snakker bare italiensk,

så vi hadde ingen måte å kommunisere på.

Jeg startet med å skrive et spørsmål på engelsk på tavlen.

Barna så på det og sa; "Hva?"

Jeg sa, "Vel, gjør det."

De skrev det inn på Google, oversatte til italiensk,

gikk tilbake til Italienske Google.

Femten minutter senere --

neste spørsmål: Hvor er Calcutta?

På denne brukte de bare 10 minutter.

Så prøvde jeg et skikkelig vanskelig på dem.

Hvem var Pythagoras, og hva gjorde han?

Det var stille en liten stund,

så sa de, "Du har stavet det feil.

Det er Pitagora."

Og da,

i løpet av 20 minutter,

begynte rettvinklede trekanter å dukke opp på skjermene.

Jeg fikk frysninger oppover ryggen.

Dette er 10 år gamle unger.

Tekst: I løpet av enda 30 minutter nådde de fram til relativitetsteorien. Og så?

(Latter)

(Applause)

Så vet dere hva som har skjedd?

Jeg tror vi akkurat har snublet over

et selvorganiserende system.

Et selvorganiserende system er et

hvor strukturer dukker opp

uten eksplisitt intervensjon fra utsiden.

Selvorganiserende systemer viser alltid utvikling,

som betyr at systemet begynner å forme noe,

som det ikke var laget for.

Som er årsaken til at dere reagerer slik dere gjør,

fordi det ser umulig ut.

Jeg tror jeg kan gjøre en gjetning nå --

utdannelse er et selvorganiserende system,

der læring er et resulterende fenomen.

Det vil ta noen år å bevise det, eksperimentelt,

men jeg skal forsøke.

Men i mellomtiden, fins der en tilgjengelig metode.

En milliard barn, vi trenger 100 millioner formidlere --

det fins mange flere enn det på planeten --

10 millioner SOLE-r,

180 milliarder dollar og 10 år.

Vi kunne forandret alt.

Takk.

(Applaus)