Frykten for å være tjukk - nå er det nok

I dagens samfunn er man besatt av kropp og frykten for å bli tjukk. Kelli Jean Drinkwater engasjerer seg i radikal kroppspolitikk gjennom kunst. Hun konfronterer publikums oppfatning av større kropper ved å bringe kroppene til steder der de en gang ikke hadde lov til å være - på catwalken og på Sydney Festival. Drinkwater får oss til å møte våre fordommer om det å være tjukk og overveie det på nytt. "Tjukke kropper som ikke unnskylder seg selv, kan virke overveldende på folk,"sier hun.

Jeg er her i dag for å snakke om
et lite, men veldig mektig ord,

et som folk flest vil gjøre alt mulig

for å unngå å bli.

En stadig voksende milliardindustri finnes

på grunn av frykten for det,

og de av oss som utvilsomt er det,

må lose oss gjennom den nådeløse stormen

som det er omgitt av.

Jeg vet ikke
om dere har lagt merke til det,

men jeg er tjukk.

Ikke av typen
mumle-bak-ryggen-på-meg,

eller uskyldig, lubben
og kosebamseaktig.

Heller ikke av den mer sofistikerte typen,
den frodige med yppige former.

Ikke la oss glatte over det.

Jeg er T-J-U-K-K med store bokstaver.

Jeg er elefanten i rommet.

Da jeg gikk ut på scenen,

var det kanskje noen som tenkte

"Ååå, dette blir kjempemorsomt,

alle vet jo at tjukke folk er morsomme."

(Latter)

Eller dere tenkte kanskje
"Hvor får hun selvtilliten fra?"

Fordi en tjukk, selvsikker dame
er nærmest utenkelig.

De motebevisste iblant publikum

har kanskje tenkt hvor flott jeg ser ut

her i min Beth Ditto-kjole.

(Heiarop)

Tusen takk.

Noen av dere tenkte imidlertid kanskje

"Hmm... svart ville gjort
at hun ser tynnere ut."

(Latter)

Dere lurer kanskje på,
bevisst eller ikke,

om jeg har diabetes eller en kjæreste,

om jeg spiser karbohydrater etter kl. 19.

(Latter)

Kanskje dere bekymret dere for å ha spist
karbohydrater etter kl. 19 i går kveld,

og at dere burde fornyet medlemskapet
på treningssentret.

Slike bedømmelser er svikefulle.

De kan være rettet mot
individer og grupper,

og de kan være rettet mot oss selv.

Denne måten å tenke på
kalles fatphobia ("tjukkfobi").

Som enhver form for
systematisk undertrykkelse

er fatphobia dypt forankret
i komplekse strukturer

som kapitalisme, patriarki og rasisme,

noe som kan gjøre det
veldig vanskelig å legge merke til,

for ikke å snakke om å utfordre.

Vi lever i en kultur

der det å være tjukk ses på
som å være et dårlig menneske:

lat, grådig, usunn, uansvarlig

og moralsk mistenkelig.

Vi har en tendens til å se det å være tynn

som tvers igjennom god,

ansvarlig og suksessrik,

at man kan kontrollere matlysten,
kroppen og livet.

Dette ser vi om og om igjen

i media, i offentlig helsepolitikk,

på legekontor,

i samtaler i hverdagen,

og i våre egne holdninger.

Vi kan til og med skylde på tjukke folk

for den diskrimineringen de møter,

fordi, tross alt, hvis vi ikke liker det,
er det jo bare å gå ned i vekt.

Lett.

Denne anti-tjukk-partiskheten
har blitt en så dypt forankret del av

hvordan vi verdsetter oss selv og andre

at vi sjelden spør oss hvorfor
vi føler forakt overfor omfangsrike folk

og hvor forakten kommer fra.

Men vi må stille spørsmålstegn ved det,

fordi den store verdien
vi tillegger utseendet vårt

påvirker hver og en av oss.

Ønsker vi virkelig å leve i et samfunn

hvor folk benektes
grunnleggende menneskelighet

med mindre de inngår i en skjønnsmessig
kategori for å kunne godtas?

Da jeg var seks år gammel,

pleide søstera mi å leke ballettlærer
for en rekke små jenter i garasjen vår.

Jeg var et hode høyere og mye bredere
enn de fleste av dem.

Da vi skulle ha vår første opptreden,

gledet jeg meg sånn
til å ha på en pen, rosa tutu.

Jeg skulle stråle.

Mens de andre jentene
enkelt gled inn i tyllskjørtene,

var ingen av dem store nok til meg.

Jeg skulle være med på opptredenen,

så jeg gikk til moren min

og sa så høyt at alle hørte det:

"Mamma, jeg trenger ikke en to-to

jeg trenger en fire-fire."

(Latter)

Takk, mamma.

(Applaus)

Selv om jeg ikke
la merke til det den gang,

da jeg krevde plass til meg selv
i den praktfulle fire-firer'n,

var det det første steget på veien
til å bli en radikal aktivist for tjukke.

Jeg sier ikke at denne greia
med å elske kroppen sin

har vært en enkel reise langs
den glitrende selvaksept-veien

siden den dagen i ballett-timen.

Langt ifra.

Jeg lærte tidlig at det å ikke være en del
av det folk flest regner for normal,

kan være svært frustrerende og isolerende.

Jeg har tilbrakt de siste 20 årene
med å bryte ned slike budskap.

Det har vært litt av en berg- og dalbane.

Jeg har blitt ledd av på åpen gate,
fornærmet fra forbikjørende biler

og fortalt at jeg har vrangforestillinger.

Jeg har også blitt smilt til av fremmede

som anerkjenner at det skal mye til
for å gå ut på gata

med spenst i sine skritt
og med hode holdt høyt.

(Heiarop)

Takk.

Og midt oppi alt dette har
den tøffe lille seksåringen vært med meg.

Hun har hjulpet meg med
å stå foran dere i dag

som en tjukk person
som ikke unnskylder seg,

en person som rett og slett nekter
å si seg enig i

den dominerende tankegangen

om hvordan jeg skal bevege meg
gjennom verden i min kropp.

(Applaus)

Og jeg er ikke alene.

Jeg er en del av et internasjonalt
felleskap med folk

som velger,
istedenfor å passivt akseptere

at kroppene våre er
og antakelig vil forbli store,

vi velger bevisst å blomstre
i disse kroppene slik de er i dag.

Folk som hedrer styrken vår
og jobber med - ikke mot -

våre oppfattede begrensninger.

Folk som verdsetter helse

som noe mer helhetlig

enn en utdatert BMI-formel.

Isteden verdsetter vi psykisk helse,
selvverd og hvordan vi har det i kroppene,

som vitale aspekter ved
vår helhetlige velvære.

Folk som nekter å tro
at å leve i slike tjukke kropper,

er et hinder for hva det skulle være.

Leger, akademikere og bloggere

har skrevet enorme mengder

om de ulike sidene
ved dette komplekse temaet.

Moteløver tar tilbake
kroppen sin, skjønnheten sin

ved å ha på seg "fatkinis" og magetopper,

og viser dermed kroppsfettet
vi har lært at vi skal skjule.

Tjukke idrettsutøvere

løper maraton, underviser yoga
og driver med kickboksing,

og viser finger til dagens tilstand.

Disse folkene har lært meg
at radikal kroppspolitikk

er motgiften til "body shaming"-kulturen.

Bare så det er sagt - jeg sier ikke
at folk ikke skal forandre på kroppen

hvis de ønsker å gjøre det.

Å ta kroppen din tilbake kan være
den flotteste formen for egenkjærlighet

og kommer i millioner av varianter,

fra hårfrisyrer til tatoveringer til
endring av kroppsfasong

tll hormonbehandling, til kirurgi,
og ja, til og med vekttap.

Det er enkelt: Det er din kropp

og det er du som bestemmer
hva du gjør med den.

Min måte å være aktivist på

er å gjøre alle de tingene
som vi tjukkaser ikke har lov til,

og det er mange av dem.

Jeg ber folk bli med meg
og lager kunst ut av det.

Den røde tråden i mitt arbeid

har vært å ta tilbake steder
som ofte har forbydd større kropper,

som catwalken, nattklubbshow,

offentlige svømmehaller
eller profilerte dansegulv.

Å ta tilbake steder en masse
er ikke bare en mektig kunstnerisk ytring,

men også en radikal tilnærming
som bygger fellesskap.

Bare se på "AQUAPORKO"

(Latter)

Synkronsvømmelaget med tjukke damer

som jeg startet med noen venner i Sydney.

Den innflytelsen det har
å se en gjeng feite, utfordrende damer

med blomstrete svømmehetter
og badedrakter

som kaster beina i lufta
uten å bry seg,

må ikke undervurderes.

(Latter)

Opp gjennom karrieren min har jeg lært
at tjukke kropper er politiske i seg selv,

og tjukke kropper som ikke unnskylder seg,

kan virke overveldende.

Da regissør Kate Champion

for dansekompaniet Force Majeure

spurte om jeg ville være
kunstnerisk medarbeider

for et stykke med tjukke dansere,

hoppet jeg i det med en gang,
bokstavelig talt.

Bokstavelig talt.

Forestillingen "Nothing to Lose" ble laget
med omfangsrike dansere

som brukte egne livserfaringer

til å gjøre forestillingen variert og
autentisk, slik vi alle er.

Det var så langt unna ballet
som dere kan forestille dere.

Bare idéen om tjukke dansere på scenen
med et så prestisjefylt dansekompani,

var, for å si det mildt, kontroversielt,

for ingenting lignende hadde blitt gjort
tidligere på store dansescener,

ikke noe sted i verden.

Folk var skeptiske.

"Hva mener du med tjukke dansere?

Typ størrelse 38-40 - sånn tjukk?

Hvor utdannet de seg til dansere?

Har de nok utholdenhet til
en hel forestilling?"

Men til tross for skepsisen

ble "Nothing to Lose" en populær
forestilling på Sydney Festival.

Vi fikk overstrømmende anmeldelser,
dro på turné,

vant priser og ble skrevet om
på over 27 språk.

Disse utrolige bildene av de medvirkende
ble sett over hele verden.

Jeg vet ikke lenger hvor mange ganger
folk i alle størrelser

har fortalt meg at showet
har forandret livet deres,

hvordan det hjalp dem
å få et annet forhold

til egen og andres kropp,

hvordan det fikk dem til å møte
egne fordommer.

Men så klart er ikke omtalen
bare positiv

når man trykker på folks knapper.

Jeg har fått høre
at jeg forherliger overvekt.

Jeg har mottatt drapstrusler

for å ha tord å gjøre noe som setter
tjukke menneskers kropp og liv i fokus,

for å kreve at vi blir behandlet som
verdifulle folk med verdifulle historier.

Jeg har til og med blitt kalt for

"Overvekt-epidemiens IS".

(Latter)

En kommentar så absurd at den er morsom.

Men den viser også panikken,

den bokstavelige terroren
som frykten for å være tjukk

kan framkalle.

Det er denne frykten
som fôrer slankeindustrien,

som forhindrer så mange av oss
å være tilfreds med kroppen.

Vi venter på å bli "etter-bildet"

før vi virkelig kan starte å leve livet.

Fordi den virkelige elefanten i rommet her
er fatphobia (tjukkfobi).

Tjukk-aktivisme nekter å gi etter
for denne frykten.

Ved å kjempe for selvbestemmelse
og respekt for alle

kan vi endre samfunnets motstand
til å omfavne mangfold,

og starte å feire kroppers utallige
former og fasonger.

Takk.

(Applaus)