Jeg er her i dag for å snakke om et lite, men veldig mektig ord, et som folk flest vil gjøre alt mulig for å unngå å bli. En stadig voksende milliardindustri finnes på grunn av frykten for det, og de av oss som utvilsomt er det, må lose oss gjennom den nådeløse stormen som det er omgitt av. Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg er tjukk. Ikke av typen mumle-bak-ryggen-på-meg, eller uskyldig, lubben og kosebamseaktig. Heller ikke av den mer sofistikerte typen, den frodige med yppige former. Ikke la oss glatte over det. Jeg er T-J-U-K-K med store bokstaver. Jeg er elefanten i rommet. Da jeg gikk ut på scenen, var det kanskje noen som tenkte "Ååå, dette blir kjempemorsomt, alle vet jo at tjukke folk er morsomme." (Latter) Eller dere tenkte kanskje "Hvor får hun selvtilliten fra?" Fordi en tjukk, selvsikker dame er nærmest utenkelig. De motebevisste iblant publikum har kanskje tenkt hvor flott jeg ser ut her i min Beth Ditto-kjole. (Heiarop) Tusen takk. Noen av dere tenkte imidlertid kanskje "Hmm... svart ville gjort at hun ser tynnere ut." (Latter) Dere lurer kanskje på, bevisst eller ikke, om jeg har diabetes eller en kjæreste, om jeg spiser karbohydrater etter kl. 19. (Latter) Kanskje dere bekymret dere for å ha spist karbohydrater etter kl. 19 i går kveld, og at dere burde fornyet medlemskapet på treningssentret. Slike bedømmelser er svikefulle. De kan være rettet mot individer og grupper, og de kan være rettet mot oss selv. Denne måten å tenke på kalles fatphobia ("tjukkfobi"). Som enhver form for systematisk undertrykkelse er fatphobia dypt forankret i komplekse strukturer som kapitalisme, patriarki og rasisme, noe som kan gjøre det veldig vanskelig å legge merke til, for ikke å snakke om å utfordre. Vi lever i en kultur der det å være tjukk ses på som å være et dårlig menneske: lat, grådig, usunn, uansvarlig og moralsk mistenkelig. Vi har en tendens til å se det å være tynn som tvers igjennom god, ansvarlig og suksessrik, at man kan kontrollere matlysten, kroppen og livet. Dette ser vi om og om igjen i media, i offentlig helsepolitikk, på legekontor, i samtaler i hverdagen, og i våre egne holdninger. Vi kan til og med skylde på tjukke folk for den diskrimineringen de møter, fordi, tross alt, hvis vi ikke liker det, er det jo bare å gå ned i vekt. Lett. Denne anti-tjukk-partiskheten har blitt en så dypt forankret del av hvordan vi verdsetter oss selv og andre at vi sjelden spør oss hvorfor vi føler forakt overfor omfangsrike folk og hvor forakten kommer fra. Men vi må stille spørsmålstegn ved det, fordi den store verdien vi tillegger utseendet vårt påvirker hver og en av oss. Ønsker vi virkelig å leve i et samfunn hvor folk benektes grunnleggende menneskelighet med mindre de inngår i en skjønnsmessig kategori for å kunne godtas? Da jeg var seks år gammel, pleide søstera mi å leke ballettlærer for en rekke små jenter i garasjen vår. Jeg var et hode høyere og mye bredere enn de fleste av dem. Da vi skulle ha vår første opptreden, gledet jeg meg sånn til å ha på en pen, rosa tutu. Jeg skulle stråle. Mens de andre jentene enkelt gled inn i tyllskjørtene, var ingen av dem store nok til meg. Jeg skulle være med på opptredenen, så jeg gikk til moren min og sa så høyt at alle hørte det: "Mamma, jeg trenger ikke en to-to jeg trenger en fire-fire." (Latter) Takk, mamma. (Applaus) Selv om jeg ikke la merke til det den gang, da jeg krevde plass til meg selv i den praktfulle fire-firer'n, var det det første steget på veien til å bli en radikal aktivist for tjukke. Jeg sier ikke at denne greia med å elske kroppen sin har vært en enkel reise langs den glitrende selvaksept-veien siden den dagen i ballett-timen. Langt ifra. Jeg lærte tidlig at det å ikke være en del av det folk flest regner for normal, kan være svært frustrerende og isolerende. Jeg har tilbrakt de siste 20 årene med å bryte ned slike budskap. Det har vært litt av en berg- og dalbane. Jeg har blitt ledd av på åpen gate, fornærmet fra forbikjørende biler og fortalt at jeg har vrangforestillinger. Jeg har også blitt smilt til av fremmede som anerkjenner at det skal mye til for å gå ut på gata med spenst i sine skritt og med hode holdt høyt. (Heiarop) Takk. Og midt oppi alt dette har den tøffe lille seksåringen vært med meg. Hun har hjulpet meg med å stå foran dere i dag som en tjukk person som ikke unnskylder seg, en person som rett og slett nekter å si seg enig i den dominerende tankegangen om hvordan jeg skal bevege meg gjennom verden i min kropp. (Applaus) Og jeg er ikke alene. Jeg er en del av et internasjonalt felleskap med folk som velger, istedenfor å passivt akseptere at kroppene våre er og antakelig vil forbli store, vi velger bevisst å blomstre i disse kroppene slik de er i dag. Folk som hedrer styrken vår og jobber med - ikke mot - våre oppfattede begrensninger. Folk som verdsetter helse som noe mer helhetlig enn en utdatert BMI-formel. Isteden verdsetter vi psykisk helse, selvverd og hvordan vi har det i kroppene, som vitale aspekter ved vår helhetlige velvære. Folk som nekter å tro at å leve i slike tjukke kropper, er et hinder for hva det skulle være. Leger, akademikere og bloggere har skrevet enorme mengder om de ulike sidene ved dette komplekse temaet. Moteløver tar tilbake kroppen sin, skjønnheten sin ved å ha på seg "fatkinis" og magetopper, og viser dermed kroppsfettet vi har lært at vi skal skjule. Tjukke idrettsutøvere løper maraton, underviser yoga og driver med kickboksing, og viser finger til dagens tilstand. Disse folkene har lært meg at radikal kroppspolitikk er motgiften til "body shaming"-kulturen. Bare så det er sagt - jeg sier ikke at folk ikke skal forandre på kroppen hvis de ønsker å gjøre det. Å ta kroppen din tilbake kan være den flotteste formen for egenkjærlighet og kommer i millioner av varianter, fra hårfrisyrer til tatoveringer til endring av kroppsfasong tll hormonbehandling, til kirurgi, og ja, til og med vekttap. Det er enkelt: Det er din kropp og det er du som bestemmer hva du gjør med den. Min måte å være aktivist på er å gjøre alle de tingene som vi tjukkaser ikke har lov til, og det er mange av dem. Jeg ber folk bli med meg og lager kunst ut av det. Den røde tråden i mitt arbeid har vært å ta tilbake steder som ofte har forbydd større kropper, som catwalken, nattklubbshow, offentlige svømmehaller eller profilerte dansegulv. Å ta tilbake steder en masse er ikke bare en mektig kunstnerisk ytring, men også en radikal tilnærming som bygger fellesskap. Bare se på "AQUAPORKO" (Latter) Synkronsvømmelaget med tjukke damer som jeg startet med noen venner i Sydney. Den innflytelsen det har å se en gjeng feite, utfordrende damer med blomstrete svømmehetter og badedrakter som kaster beina i lufta uten å bry seg, må ikke undervurderes. (Latter) Opp gjennom karrieren min har jeg lært at tjukke kropper er politiske i seg selv, og tjukke kropper som ikke unnskylder seg, kan virke overveldende. Da regissør Kate Champion for dansekompaniet Force Majeure spurte om jeg ville være kunstnerisk medarbeider for et stykke med tjukke dansere, hoppet jeg i det med en gang, bokstavelig talt. Bokstavelig talt. Forestillingen "Nothing to Lose" ble laget med omfangsrike dansere som brukte egne livserfaringer til å gjøre forestillingen variert og autentisk, slik vi alle er. Det var så langt unna ballet som dere kan forestille dere. Bare idéen om tjukke dansere på scenen med et så prestisjefylt dansekompani, var, for å si det mildt, kontroversielt, for ingenting lignende hadde blitt gjort tidligere på store dansescener, ikke noe sted i verden. Folk var skeptiske. "Hva mener du med tjukke dansere? Typ størrelse 38-40 - sånn tjukk? Hvor utdannet de seg til dansere? Har de nok utholdenhet til en hel forestilling?" Men til tross for skepsisen ble "Nothing to Lose" en populær forestilling på Sydney Festival. Vi fikk overstrømmende anmeldelser, dro på turné, vant priser og ble skrevet om på over 27 språk. Disse utrolige bildene av de medvirkende ble sett over hele verden. Jeg vet ikke lenger hvor mange ganger folk i alle størrelser har fortalt meg at showet har forandret livet deres, hvordan det hjalp dem å få et annet forhold til egen og andres kropp, hvordan det fikk dem til å møte egne fordommer. Men så klart er ikke omtalen bare positiv når man trykker på folks knapper. Jeg har fått høre at jeg forherliger overvekt. Jeg har mottatt drapstrusler for å ha tord å gjøre noe som setter tjukke menneskers kropp og liv i fokus, for å kreve at vi blir behandlet som verdifulle folk med verdifulle historier. Jeg har til og med blitt kalt for "Overvekt-epidemiens IS". (Latter) En kommentar så absurd at den er morsom. Men den viser også panikken, den bokstavelige terroren som frykten for å være tjukk kan framkalle. Det er denne frykten som fôrer slankeindustrien, som forhindrer så mange av oss å være tilfreds med kroppen. Vi venter på å bli "etter-bildet" før vi virkelig kan starte å leve livet. Fordi den virkelige elefanten i rommet her er fatphobia (tjukkfobi). Tjukk-aktivisme nekter å gi etter for denne frykten. Ved å kjempe for selvbestemmelse og respekt for alle kan vi endre samfunnets motstand til å omfavne mangfold, og starte å feire kroppers utallige former og fasonger. Takk. (Applaus)