Andy Puddicombe: Alt som skal til er 10 oppmerksomme minutter

Når var sist du gjorde ingenting i 10 hele minutter? Uten å tekste, snakke, eller til og med tenke? Mindfulness-ekspert Andy Puddicombe beskriver den forvandlende evnen å gjøre nettopp det: Oppfriske hjernen i 10 minutter hver dag, rett og slett ved å være oppmerksom og å oppleve øyeblikket. (Ingen behov for røkelse eller å sitte i rare positurer.)

Vi lever i en utrolig travel verden.

Livets tempo er ofte panisk, hjernene våre er alltid opptatte,

og vi holder alltid på med et eller annet.

Med det i bakhodet, vil jeg at du bare tar et øyeblikk

til å tenke, når brukte du sist tid på å gjøre ingenting?

Bare 10 minutter, uten å bli distrahert?

Og når jeg sier ingenting, så mener jeg ingenting.

Altså; ingen e-post, teksting, internett,

Ingen TV, eller chatting, spising eller lesing,

ikke engang sitte å mimre over gamle dager

eller å planlegge for fremtiden.

Rett og slett ingenting.

Jeg ser mange tomme ansikter. (Latter)

Min tanke er at dere sikkert må gå langt tilbake.

Og det er en utrolig ting, ikke sant?

Vi snakker om hjernen vår.

Hjernen, den mest verdifulle og dyrebare ressurs,

som vi opplever hvert enkelt øyeblikk av livet gjennom.

Hjernen vi er avhengig av

for å være glad, tilfreds, følelsesmessig stabile som individer,

og samtidig snill, omtenksom

og hensynsfull i våre møter med andre.

Dette er den samme hjernen vi er avhengig av

for å være fokusert, kreativ og spontan.

Og for å handle etter beste evne i alt vi gjør.

Og likevel bruker vi ingen tid på å ta vare på den.

Vi bruker faktisk mer tid på å ta vare på bilen,

klærne våre og håret vårt enn vi

- Ok, kanskje ikke håret, men dere ser hva jeg vil frem til.

Resultatet, selvfølgelig, er at vi blir stresset.

Du vet, hjernen svinner hen som en vaskemaskin;

den går rundt og rundt, mange vanskelige, forvirrende følelser,

og vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det,

og det triste er at vi er så distraherte

at vi ikke lenger er til stede i den verdenen vi lever i.

Vi går glipp av det som er viktigst for oss,

og det merkelige er at alle bare antar,

at det er sånn livet bare er, så vi får bare leve med det.

Det er virkelig ikke slik det trenger å være.

Jeg var rundt 11 da jeg gikk

til min første mediterings-skole.

Og stol på meg, der var alle stereotypene du kan forestille deg,

de satt med føttene i kryss på gulvet,

det var røkelse, urte-te, vegetarianere, hele pakken,

men min mor skulle gå, og jeg var fasinert, så jeg ble med henne.

Jeg hadde også sett en del kung fu filmer, og i all hemmelighet,

trodde jeg at jeg kanskje kunne lære å fly,

men jeg var veldig ung på den tiden.

Når jeg først var kommet dit, tenkte jeg, som mange andre,

jeg antok at dette bare var en paracet for hjernen.

Du blir stresset, du mediterer litt.

Det hadde ikke slått meg at det kunne være en slags forebyggende natur i det,

før jeg var ca 20, da det skjedde flere ting

i livet mitt på ganske kort tid.

Virkelig alvorlige ting, som bare snudde hele livet mitt opp ned.

Og plutselig var jeg oversvømt med tanker,

oversvømt med vanskelige følelser, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere.

Hver gang jeg trykket en bort,

kom en annen og tok dens plass.

Det var en virkelig stressende tid.

Jeg tror alle håndterer stress forskjellig.

Noen begraver seg i arbeid,

takknemlige for distraksjonen.

Andre vil gå til venner og familie for støtte.

Noen finner frem flaska eller begynner å medisinere seg.

Min måte å håndtere det på var å bli en munk.

Så jeg sluttet utdanningen, og dro til Himalaya.

Jeg ble munk, og begynte å studere medisin.

Folk spør ofte hva jeg lærte fra den tiden.

Vel, åpenbart forandret det ting.

Det er bare å innse det, å bli en sølibat-praktiserende munk

vil forandre en hel del ting.

Men det var mer enn det.

Det lærte meg -- det ga meg en større verdsettelse,

en forståelse for øyeblikket.

Med det mener jeg å ikke bli slukt av tanker,

ikke være distrahert,

ikke være oversvømmet av vanskelige følelser,

men istedet lære hvordan å leve i nuet,

hvordan man kan være "mindful", hvordan være tilstede.

Jeg tror øyeblikket er veldig undervurdert.

Det høres så ordinært ut, likevel bruker vi så lite tid

i øyeblikket at det er alt annet enn ordinært.

Harvard ga ut en forskningsrapport,

nå nylig, som sier at hjernen er "tapt i tanker"

nesten 47 prosent av tiden.

Førti-sju prosent.

Samtidig, er denne typen konstant vandring i tankene

også en direkte kilde til ulykkelighet.

Vi lever ikke så lenge uansett,

men å leve nesten halvparten av livet "tapt i tanker"

og potensielt temmelig ulykkelig,

hmm, det virker bare på en måte tragisk, faktisk,

spesielt når det er noe vi kan gjøre med det.

Når det er en positiv, praktisk, oppnåelig,

vitenskapelig bevist teknikk

som tillater hjernen vår å være mer sunn,

å være mer oppmerksom, og mindre distrahert.

Og det beste av alt er at selv om

det bare tar 10 minutter om dagen,

så påvirker det hele ditt liv.

Men vi trenger å vite hvordan vi gjør det.

Vi trenger en øvelse, vi trenger et rammeverk

for å lære å bli oppmerksom.

Det er hva meditasjon er.

Det er å gjøre seg kjent med øyeblikket.

Men vi må også vite hvordan vi angriper det

på riktig måte for å få det beste ut av det.

Og det er det disse er til, om du har undret.

For folk flest antar

at meditasjon handler om å stanse tankene,

bli kvitt følelser, på en måte kontrollere hjernen,

men det er faktisk ganske annerledes enn det.

Det handler mer om å trå tilbake,

for å se tanken klart,

observere tankene som kommer og går, følelser som kommer og går,

uten å vurdere, men med et rolig og fokusert sinn.

Så for eksempel, akkurat nå,

hvis jeg fokuserte for mye på ballene, ville det være umulig

for meg å slappe av og snakke til dere samtidig.

Like så, hvis jeg slapper av for mye når jeg snakker til dere,

klarer jeg ikke å fokusere nok på ballen. Jeg kommer til å miste dem.

I virkeligheten, og i meditasjon, vil det være øyeblikk

hvor fokuset blir for intenst,

og livet begynner å føles litt som dette.

Det er en veldig ukomfortabel måte å leve på,

når du blir så knytt og stresset.

Andre ganger, kan vi slappe av litt for mye,

og ting blir på en måte som dette.

I meditering selvfølgelig - (snorker) -

ender vi opp med å sovne.

Så vi leter etter en balanse, en fokusert avslapning

hvor vi kan tillate tanker å komme og gå

uten å involvere alt det andre.

Det som vanligvis skjer, når vi skal lære å bli oppmerksom,

er at vi blir distrahert av tanker.

La oss si at dette er en engstelig tanke.

Så alt går bra, og så ser vi den engstelige tanken,

og man tenker, "Oi, det visste jeg ikke jeg var bekymret over."

Du går tilbake til den tanken, gjentar den. "Oi, jeg er bekymret.

Oi, jeg er virkelig bekymret. Oi, så mye engstelse."

Og før vi vet ordet av det,

er vi engstelige av å føle oss engstelige.

Og det er jo bare sprøtt. Vi gjør dette hele tiden,

til og med på et dagligdags nivå.

Hvis du tenker på sist du, la oss si,

du hadde en løs tann.

Du vet den er løs, og at det gjør vondt.

Men hva gjør du, hvert 20-30 sekund?

(mumler) - det gjør vondt. Og vi gjør tanken sterkere og sterkere, ikke sant?

Og vi fortsetter å fortelle oss selv at det er vondt,

og vi gjør det hele tiden. Og det er kun ved å

lære å se på tankene på denne måten så vi kan prøve å slippe dem,

få dem vekk fra denne typen mønster.

Men når du setter deg ned og ser hjernen på denne måten,

kan det være du ser mange forskjellige mønster.

Du kan finne en hjerne som er virkelig rastløs

hele tiden.

Ikke bli overrasket om du føler oppstemthet i kroppen

når du setter deg ned for å gjøre ingenting.

Du kan finne en hjerne som er veldig tam

og kjedelig, og den er bare, nesten mekanisk,

det virker som om du

står opp, drar på jobb, spiser, sover, står opp, drar på jobb.

Eller det kan være en liten gnagende tanke

som bare surrer rundt og rundt og rundt i hodet.

Vel, uansett hva det er , tilbyr meditasjon

en mulighet, potensialet til å tre tilbake

og å oppnå et annet perspektiv,

for å se at ting ikke alltid er som det ser ut til.

Vi kan ikke forandre

hver en liten ting som skjer med oss gjennom livet,

men vi kan forandre hvordan vi opplever det.

Det er potensialet med meditasjon, og oppmerksomhet.

Du trenger ikke brenne røkelse,

og du trenger definitivt ikke å sitte på gulvet.

Alt du trenger å gjøre er å ta 10 minutter hver dag,

til å tre tilbake, og gjøre deg kjent med øyeblikket

sånn at du kan oppleve en større følelse

av fokus, ro og klarhet i livet.

Takk. (Applaus)