Snakk til hjertet | Marleen Laschet | TEDxTrondheim

Nesten 365 millioner mennesker
har engelsk som morsmål.

Mer enn to milliarder fler
lærer og snakker engelsk

som andre- eller tredjespråk.

Hvis du snakker engelsk

kan du gjøre deg forstått til
nesten 2,5 milliarder mennesker.

Hvorfor skulle du måtte lære
noe annet fremmedspråk?

Er ikke det bare latterlig
bortkastet tid?

Nelson Mandela ble sterkt kritisert

av svarte sydafrikanere
for å snakke afrikaans.

Han svarte:

"Hvis du snakker til en mann
på et språk han forstår,

når du hodet hans.

Hvis du snakker til ham på hans språk,

når du hjertet hans."

Her er saken:

Hvis du vil overbevise folk

er du nødt til å snakke deres språk.

Paver vet dette.

Johannes Paul II snakket
et titall språk flytende

og et dusin andre på et
mer elementært nivå.

Hvor enn han gikk hilste han folk

med minst noen setninger på deres morsmål.

Det var en viktig nøkkel
til hans popularitet.

Mennesker med utenlandske svigermødre

eller utenlandske blivende
svigermødre vet det også.

Selv om de snakker engelsk med kjæresten:

når det gjelder å være på
godfot med jentas mor

er unge menn villige til å
lære de sprøeste språk,

til og med nederlandsk.

(Latter)

Og som regel er det bare det som må til.

Hvorfor?

Morsmålet vårt er totalt
flettet sammen med

vår personlighet, med vår identitet.

Hele vår personlige historie
er dypt rotfestet,

den er dynket i vårt morsmål.

Så mange minner og følelser
er knyttet til ord, uttrykk,

til og med til grammatikken
vi har vokst opp med.

Hvis du lærer en annens språk

viser du at du er oppriktig interessert

i deres liv, i deres personlighet.

Hvilken svigermor ville ikke være smigret?

Når du hører ditt eget språk
føler du en tilknytning.

Når du er ute og reiser

og du har snakket et fremmedspråk
i flere dager eller uker -

i det øyeblikket du går om bord på et fly

der kabinansatte hilser deg
på ditt eget språk

vet du at du er på vei hjem.

Hvis morsmål hadde aroma,

tror jeg de ville dufte av kjeks,

og av trøstende kyllingsuppe,

og av bestemors godlukt -

kanskje til og med litt av møllkuler.

Dette kan nok være grunnen til at
konstruerte språk,

som Esperanto, aldri har slått an like
bredt som man kunne ha forventet.

Uansett hvor smart de er laget,

og hvor enkle de er, og lette å lære -

ingen land har noen gang gjort et
kunstig språk til sitt eget,

eller brukt det som fremmedspråk som
skal undervises systematisk

på en stor skala over lengre tid,

enn om det har vært prøvd.

Men av en eller annen grunn, tross
vanskelighetene med naturlige språk -

slik som frustrerende uregelmessigheter,

diskrepansen mellom skrift og uttale,

iblant absurd kompleks grammatikk -

til tross for alt dette

foretrekker vi å lære språk som
har vokst organisk med mennesker.

Konstruerte språk snakker til hodet.

Naturlige språk dufter av kjeks.

For Mandela var det å lære afrikaans
et spørsmål om å "kjenne din fiende."

Han sa: "Du må kjenne
deres språk, og deres lidenskaper,

og forhåpninger og frykter
hvis du skal overvinne dem."

Det er det han gjorde. Det virket.

Men det handler ikke om
fiender hele tiden, eller?

Det gjelder alle typer
menneskelige relasjoner.

Og jeg er nok den siste til å påstå
at svigermødre er fiender -

per definisjon.

For sju eller åtte år siden

kjørte jeg gjennom Polen med familien min.

Butikkene skulle til å stenge
og vi trengte mat.

Endelig så vi et supermarked
på andre siden av veien.

Den eneste måten å rekke dit i tide
var ved å gjøre en u-sving.

Så det gjorde jeg.

Det var sannsynligvis farlig.

Det var i hvert fall ulovlig.

På parkeringsplassen, før jeg hadde
sjansen til å slå av motoren,

hørte jeg bank-bank.

Jeg rullet ned vinduet og
to par øyne kom til syne.

Til hvert par øyne var det
festet en politimann.

Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang har
vært i stand til å snakke flytende polsk,

ikke en gang på mitt beste,

men jeg pleide å være i stand til å
holde en enkel samtale gående.

Men i denne situasjonen,
med dårlig samvittighet,

ansikt til ansikt med to av
lovens menn i uniform

rant hvert bidige ord polsk som jeg noen
gang hadde kunnet rett ut av meg.

Likevel vurderte jeg ikke et øyeblikk

å prøve å håndtere situasjonen på engelsk.

Engelsk ville høyst sannsynligvis ha
gitt meg den språklige fordelen,

men dét kunne ha vært
ubehagelig for politimennene.

So jeg bestemte meg for
å holde meg til polsk.

Men hvordan?

Den polske kroken i
hjernen min var tom

unntatt én ting...

Én ting jeg hadde gjentatt så ofte

at jeg kunne ha resitert den i søvnen.

Det var et barnedikt

om en syk frosk.

(Latter)

Det var det jeg hadde til rådighet.

Det var nok underlig,
men jeg buste ut:

(Polsk) En viss frosk følte seg slapp

så hun gikk til doktor'n og
sa at hun var syk.

Doktor'n tok på seg brillene -
han var gammel.

Jeg kastet et blikk på politimennene.

De stirret på meg.

(Latter)

Jeg mener å huske at én av dem
klødde seg i hodet.

Og så smilte dem.

De smilte!

Og det beroliget meg,

I hvert fall nok til at noen
mer relevante ord

kunne falle tilbake i hodet mitt.

Jeg stammet et par halvsetninger:

"Beklager - trengte mat - aldri igjen."

De lot meg gå. Og i det jeg løp
inn i butikken, ropte de:

(polsk) “Szczęśliwej podróży!"

"God tur videre!"

Det er ikke min hensikt å motivere
dere til å lære fremmedspråk

slik at dere kan reise verden rundt
og bryte lover og slippe straff.

Denne lille episoden illustrerer
hvordan noen få ord,

hvor enkle og tåpelige de måtte være,
noen få ord

kan gå rett til hjertet -
og få det til å smelte.

Forresten, det fantes
et alternativ til frosken.

Én ting jeg kunne like bra:

en drikkevise.

(Latter)

Sikkert ikke noe smil å få der,

men en tur til politistasjonen

for en blodprøve.

Du trenger ikke å lære mange språk,

og du trenger ikke å lære dem grundig.

Du kommer langt med lite.

Ti ord til hjertet kan ha
sterkere virkning

enn tusen ord til hodet.

Du kan velge å alltid bruke
engelsk og møtes i midten.

Men du kan også velge å være
den som krysser midtlinja

for å møte din nye bekjent,
din motstander,

eller hvem det måtte være,
på deres eget terreng.

Det å snakke den andres språk

gjør deg ikke svak,
det viser at du er sterk.

Det er den som har motet og

som gjør innsatsen til å krysse linjer,
som til slutt vinner.

Ikke vær redd for å gjøre feil.
Feil gjør deg menneskelig.

Og i dette tilfellet finnes det en bonus.

Hvis du gjør en feil "der ute"

gir du de andre en mulighet til
å hjelpe deg, til å komme deg i møte.

Og på denne måten vil båndet
som du selv har knyttet bli sterkere.

Har du lyst å gjøre deg forstått

eller har du lyst å knytte bånd?

La oss alle sammen fortsette
med å lære og bruke engelsk,

slik at vi kan samhandle med et blandet
publikum, som vi gjør her på TEDx.

Engelsk er et kraftig verktøy
for å dele kunnskap,

for å gjennomføre internasjonale
konferanser om globale problemer.

Fremfor alt er engelsk motorveien
til 365 millioner hjerter.

Til 365 millioner dufter engelsk av kjeks.

Men hvorfor skulle vi stoppe der?

Hvorfor ikke gjøre en ekstra innsats

og lære minst ett annet fremmedspråk?

Det finnes mange smaker av kjeks der ute.

La oss smake på en ny.

Takk.

(Applaus)