Hva sukkerbelegget på cellene dine prøver å fortelle deg

Cellene dine er belagt med sukkerarter som inneholder informasjon og snakker et hemmelig språk. Hva er det de prøver å fortelle oss? En ting de forteller deg er blodtypen din - og muligens om du har kreft. Kjemisk biolog Carolyn Bertozzi forsker på hvordan sukkerarter på kreftceller samspiller med, og noen ganger lurer, immunforsvaret ditt. Lær mer om hvordan kroppen din oppdager kreft og hvordan de nyeste kreftmedisinene kan hjelpe immunforsvaret ditt med å seire over sykdommen.

Dette er et foredrag om sukker og kreft.

Jeg ble interessert i sukker
da jeg gikk på universitetet.

Ikke denne typen sukker.

Det var den typen sukker som
biologiprofessorene våre lærte oss om

i forbindelse med
belegget på cellene dine.

Kanskje du ikke visste at
cellene dine er belagt med sukker.

Det visste ikke jeg heller,

før jeg tok disse emnene
på universitetet,

men på den tiden -

og det var i, la oss bare
kalle det på 80-tallet,

visste ikke folk mye om hvorfor
cellene våre var belagt med sukker.

Da jeg kikket gjennom notatene mine,
la jeg merke til at det jeg hadde skrevet

var at sukkerbelegget på cellene
våre ligner sukkerbelegget

på en M&M-peanøtt.

Og folk trodde at sukker-
belegget på cellene våre

var et slags beskyttende belegg

som gjorde cellene våre
sterkere eller mer hardføre.

Men nå vet vi, mange tiår senere,

at det er mye mer
komplisert enn som så,

og at sukkerartene på cellene våre
faktisk er veldig komplekse.

Og hvis du kunne krympe
deg ned til et lite miniatyrfly

og fly langs overflaten på cellene dine,

så vil det kunne se ut
omtrent som dette;

med geografiske former.

De komplekse sukkerartene er
disse trærne og buskene -

sørgepiler som svaier i vinden

og beveger seg i bølger.

Da jeg begynte å tenke på alle
disse komplekse sukkerartene

som bladverk på cellene våre,

ble det et av de mest interessante
problemene jeg har kommet over

som biolog og også som kjemiker.

Og nå ser vi på sukkerartene

som bor på overflaten av cellene våre

som et språk.

De har masse informasjon lagret
i den komplekse strukturen deres.

Men hva er det de prøver å fortelle oss?

Jeg kan fortelle deg at vi kjenner
til noe av informasjonen

som kommer fra disse sukkerartene,

og det har allerede vist seg
å være veldig viktig

i den medisinske verden.

For eksempel, en ting
sukkerartene dine forteller oss,

er blodtypen din.

Blodcellene dine, de røde blodlegemene
dine, er belagt med sukker,

og den kjemiske strukturen til de
sukkerartene bestemmer blodtypen din.

For eksempel vet jeg
at jeg har blodtype O.

Hvor mange har blodtype O?

Rekk opp handa.

Den er ganske vanlig,

at når så få hender kommer opp,
følger dere enten ikke med,

eller så vet dere ikke blodtypen
deres, og begge deler er like ille.

(Latter)

Men for de av dere som
deler blodtype O med meg,

betyr det er at vi har
denne kjemiske strukturen

på overflaten av blodcellene våre:

tre enkle sukkerarter satt sammen
for å lage en mer kompleks sukkerart.

Og det er, per definisjon, blodtype O.

Hvor mange er det som har blodtype A?

Akkurat her.

Det betyr at dere har
et enzym i cellene deres

som legger til enda en byggesten,

det røde sukkeret,

som lager en mer kompleks struktur.

Og hvor mange er det som har blodtype B?

Ganske mange.

Dere har et litt annerledes
enzym enn A-folka,

som lager en litt
annerledes struktur,

og de av dere som har AB

har enzymet fra mødrene deres,
det andre enzymet fra faren deres,

og dere lager begge disse strukturene
i omtrent like store mengder.

Da de fant ut dette,

hvilket nå var i det forrige århundre,

muliggjorde det en av de viktigste
medisinske prosedyrene i verden,

som selvfølgelig er blodoverføring.

Og ved å vite hva blodtypen din er,

kan vi forsikre oss om, hvis du
behøver en overføring,

at donoren din har samme blodtype,

sånn at kroppen din ikke
finner ukjente sukkerarter

som den ikke vil like,
og helt klart støte bort.

Hva mer er det sukkerartene på overflaten
av cellene deres forsøker å fortelle oss?

Disse sukkerartene kan muligens
fortelle oss at du har kreft.

For noen tiår siden

begynte man å se sammenhenger
i analyser av kreftvev.

Og det typiske forløpet vil være at
man oppdager en svulst hos en pasient,

en vevsprøve blir tatt ved en biopsi

og sendt ned til en patologilab

der vevet ble analysert for å se
etter kjemiske endringer

som kunne gi onkologen informasjon
om den beste behandlingsplanen.

Resultatet fra disse studiene viser at

sukkerartene hadde endret seg

da cellene endret seg
fra å være friske til å være syke.

Og sammenhengene har dukket
opp igjen og igjen og igjen.

Men det store spørsmålet
i fagmiljøet har vært: Hvorfor?

Hvorfor har kreft andre sukkerarter?
Hva er betydningen av det?

Hvorfor skjer det, og hva kan vi gjøre
med det hvis det viser seg

å være relatert til sydomsforløpet?

En av endringene vi undersøker

er en økning i tettheten
av en bestemt sukkerart

kalt sialinsyre.

Jeg tror dette kommer til å bli en
av de viktigste sukkerartene

i vår tid,

så jeg oppfordrer alle til å gjøre
seg kjent med dette ordet.

Sialinsyre er ikke en
type sukker vi spiser.

De er andre sukkerarter.

Dette er en type sukker
som det faktisk finnes

i et visst nivå på alle
cellene i kroppen din.

Det er faktisk ganske
vanlig på cellene dine.

Men av en eller annen grunn,

har kreftceller, i alle fall de i
en vellykket, progressiv sykdom,

ofte mer sialinsyre

enn en vanlig, frisk celle ville hatt.

Og hvorfor?

Hva betyr det?

Det vi har lært

er at det har noe å gjøre
med immunforsvaret ditt.

La meg fortelle dere litt om
viktigheten av immunforsvaret ditt

når det gjelder kreft.

Dette er noe som er mye
i nyhetene nå om dagen.

Folk har begynt å bli kjent med uttrykket

“immunterapi mot kreft”.

Kanskje noen av dere kjenner noen

som drar nytte av disse veldig nye
metodene å behandle kreft på.

Det vi vet er at immuncellene dine,

som er de hvite blodlegemene
som jakter gjennom blodårene dine,

beskytter deg daglig
mot alt som har gått galt -

inkludert kreft.

På dette bildet

er de små grønne ballene
immuncellene dine,

og den store rosa er en kreftcelle.

Disse immuncellene går rundt
og smaker på alle cellene i kroppen din.

Det er jobben deres.

Og stort sett smaker cellene greit.

Men nå og da kan en celle smake vondt.

Forhåpentligvis er det kreftcellen,

og når disse immuncellene
kjenner den vonde smaken,

setter de i gang et frontalangrep
og dreper de cellene.

Det vet vi altså.

Vi vet også at hvis du kan
forsterke den smakingen,

hvis du kan oppmuntre immun-
cellene til å ta et skikkelig jafs

av en kreftcelle,

da blir du bedre beskyttet
mot kreft hver dag

og kanskje også kureres kreften.

Det finnes allerede noen
medisiner der ute i markedet

som brukes til å behandle kreftpasienter

som fungerer på akkurat den måten.

De aktiverer immunforsvaret

slik at immunforsvaret kan bli sterkere

til å beskytte oss mot kreft.

Faktisk kan en av disse legemidlene

ha reddet livet til
president Jimmy Carter.

Husker dere at Jimmy Carter
hadde en ondartet melanom

som hadde spredd seg til hjernen hans,

og den med den diagnosen
følger vanligvis tall

som “måneder igjen å leve”.

Men han ble behandlet med en av disse nye,
immun-stimulerende legemidlene,

og nå ser det ut til at melanomen hans
ikke lenger viser symptomer,

noe som er bemerkelsesverdig,

gitt hvordan det ville vært
for bare noen få år siden.

Faktisk er det så bemerkelsesverdig

at spenstige uttalelser som dette:

“Kreft står foran et penicillin-
gjennombrudd” sies det,

med disse nye immunterapi-medisinene.

Det er en veldig dristig
ting å si om en sykdom

som vi har kjempet mot i lang tid

og stort sett tapt mot.

Derfor er det veldig spennende.

Hva har så dette å gjøre med sukkerartene?

Jeg skal fortelle dere det vi har lært.

Når en immuncelle smyger seg inntil
en kreftcelle for å ta en smaksprøve,

så ser den etter tegn på sykdom,

og hvis den finner de tegna,

da blir cellen aktivert og fyrer av
et rakettangrep som dreper cellen.

Men hvis den kreftcellen har en tett skog
av den sukkerarten, sialinsyre,

da begynner den å smake ganske godt.

Også er det et protein på immuncellene
som tar tak i sialinsyren,

og hvis proteinet får tak i den synapsen

mellom immuncellen og kreftcellen,

da bedøver den immuncellen.

Sialinsyren sier til immuncellen

“Hei, denne cellen er helt fin.
Ikke noe å se her, bare gå videre.

Let et annet sted”.

Med andre ord,

så lenge cellene våre har på seg
et tykt belegg med sialinsyre,

ser de fantastiske ut, ikke sant?

Det er utrolig.

Hva om du kunne skrape av det belegget

og ta bort det sukkeret?

Da vil immunforsvaret ditt

kanskje kunne se kreftcellen
som det den egentlig er:

noe som må ødelegges.

Og det er dette vi gjør på labben min.

Vi utvikler nye legemidler

som enkelt sagt er celle-
overflate gressklippere:

molekyler som går ned på
overflaten av disse kreftcelllene

og klipper av de sialinsyrene,

sånn at immunforsvaret
kan nå sitt fulle potensiale

med å eliminere kreft-
cellene fra kroppen din.

Til slutt,

la meg minne dere på igjen:

cellene deres har et belegg med sukker.

Sukkerartene forteller cellene rundt dem

om cellen er snill eller slem.

Og det er viktig,

siden immunforsvaret vårt må
la de snille cellene være i fred.

Ellers får vi autoimmune sykdommer.

Men noen ganger klarer kreften

å lage disse nye sukkerartene.

Og nå som vi forstår

hvordan disse sukkerartene
trollbinder immunforsvaret,

kan vi utvikle nye medisiner
som vekker disse immuncellene

og forteller dem “ignorer
sukkeret, spis cellen

og nyt et deilig måltid med kreft."

Takk.

(Applaus)