To dikt om hva hunder tenker (antakeligvis)

Hva tenker hundene våre når de ser på oss? Poet Billy Collins forestiller de indre livene hos to veldig forskjellige følgesvenner. Det er en sjarmerende kortpresentasjon, perfekt for å ta en pause og drømme seg bort litt...

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til det,

men det har vært en flom av bøker

som har kommet ut i det siste,

og som drøfter eller spekulerer

rundt viljestyringen og følelslivet til hunder.

Tenker de, føler de, og i såfall, hvordan?

Så denne ettermiddagen, med min begrensede tid,

ønsket jeg å ta gjetningen ut av mye av det

ved å introdusere dere for to hunder,

og begge har tatt kommandoen "prat"

ganske bokstavelig.

Den første hunden er førstemann ut,

og han drøfter et aspekt

av sitt forhold til sin eier,

og tittelen lyder "En hund om sin mester":

"Så ung som jeg ser ut,

vokser jeg gammel raskere enn han.

Syv til ett er forholdet pleier de å si.

Uansett nummeret vil jeg gå han forbi

og ta ledelsen an,

som jeg gjør på turene våre i skogen,

og om dette noen gang krysser hans sinn,

ville det være den søteste skyggen

jeg noen gang har kastet over snø eller gress."

(applaus i salen)

Takk.

Og vår neste hund...

... snakker i noe kalt tilbakevendelsen,

som betyr at en ånd har kommet tilbake

for å besøke deg.

"Jeg er hunden du avlivet,

som du liker å kalle tomhetsnålen,

jeg kom tilbake for å si denne enkle saken:

Jeg likte deg aldri."

(latter i salen)

"Når jeg sleiket fjeset ditt,

tenkte jeg på å bite av deg nesen.

Når jeg så deg tørke deg med håndkledet,

ville jeg springe frem og avmanne deg med et knekk.

Jeg avskydde måten du beveget deg på,

din mangel på dyrisk prominans,

måten du satt i stolen og åt,

en serviett på fanget, en kniv i hånden.

Jeg ville rømt fra deg,

men jeg var for svak,

et triks du lærte meg

mens jeg lærte å sitte og gå fot

og, den største fornærmelsen,

håndhilse uten en hånd.

Jeg innrømmer at synet av båndet gjorde meg opprømt,

men bare fordi det betydde at jeg ville lukte ting

du aldri har rørt ved.

Du ønsker ikke å tro dette,

men jeg har ingen grunn til å lyve:

Jeg hatet bilen, jeg hatet gummileker,

mislikte vennene dine, og verre, dine slektninger.

Ranglingen fra halsbåndet mitt drev meg gal.

Du klødde meg alltid på feil plass."

(latter i salen)

"Alt jeg noen gang ønsket fra deg var mat og vann

i skålene mine.

Mens du sov så jeg deg puste

mens månen steg på himmelen.

Det tok all min styrke

å ikke lette på hodet og ule.

Nå, fri fra halsbåndet,

fri fra den gule regnfrakken,

broderte genseren,

absurditeten med din gressplen,

og det er alt du behøver å vite om dette stedet,

sett bort fra hva du allerede antok

og er glad ikke skjedde tidligere,

at alle her kan lese og skrive,

hundene i poesi,

kattene og alle de andre

i prosa."

Takk så mye.

(applaus i salen)