Fattigdom er ikke mangel på karakter, det er mangel på penger

"Ideer kan og vil forandre verden," sier historikeren Rutger Bregman, som deler hans provoserende idé: borgerlønn. Lær mer om denne mer enn 500 år gamle ideens historie og et glemt moderne eksperiment hvor dette faktisk fungerte - og forestill deg hvor mye energi og talent som ville bli frigjort hvis vi ble kvitt fattigdom en gang for alle.

Jeg vil gjerne starte med
et enkelt spørsmål:

Hvorfor tar de fattige
så mange dårlige valg?

Jeg vet det er et tøft spørsmål,

men se på dataene.

De fattige låner mer, sparer mindre,

røyker mer, trener mindre, drikker mer

og spiser mindre sunt.

Hvorfor?

Vel, standardforklaringen

ble en gang oppsummert av den britiske
statsministeren, Margaret Thatcher.

Og hun kalte fattigdom
"en personlighetsdefekt".

(Latter)

En mangel på karakter, rett og slett.

Nå, jeg er ikke sikker på om mange
av dere ville vært så direkte.

Men ideen om at det er noe galt
med de fattige i seg selv

er ikke kun forbeholdt fru Tatcher.

Noen av dere tror kanskje at de fattige
burde bli holdt ansvarlige

for deres egne feil.

Andre vil kanskje argumentere med at vi burde
hjelpe dem å ta bedre avgjørelser.

Men den underliggende
antakelsen er den samme:

det er noe galt med dem.

Hvis vi bare kunne forandre dem,

Hvis vi bare kunne lære dem
hvordan leve livet sitt,

Hvis de bare ville lytte.

Og for å være ærlig,

dette var hva jeg trodde
for en lang stund.

Det er bare noen få år siden
at jeg oppdaget

at alt jeg trodde jeg viste
om fattigdom var feil.

Det hele startet da jeg
tilfeldigvis snublet over en artikkel

fra noen amerikanske psykologer.

De hadde reist 12 800 km,
hele veien til India,

for en facinerende studie.

Det var et eksperiment
med sukkerrør-bønder.

Du skal vite at disse bøndene
samler omtrent 60 prosent

av sin årlige inntekt alt på en gang,

rett etter innhøstingen.

Dette betyr at de er relativt
fattige den ene delen av året

og rik den andre delen.

Forskerne spurte dem om om å ta
en IQ test før og etter innhøstingen.

Hva de oppdaget i etterkant
blåste meg fullstendig av banen.

Bøndene skårte mye dårligere
på testen før innhøstingen.

Effekten av å leve
i fattigdom, viser det seg,

sammenfaller med å miste 14 IQ poeng.

Så, for å gi deg en ide,

er det sammenlignbart
med å miste en natts søvn

eller effekten av alkoholisme.

Noen måneder senere,
hørte jeg at Eldar Shafir,

en professor ved Princeton Universitetet
og en av forfatterne til studien,

skulle komme over til Nederland,
hvor jeg bor.

Så vi møttes i Amsterdam

for å snakke om hans revolusjonerende
nye teori om fattigdom.

Og jeg kan summere det opp
med bare to ord:

mangelfull mentalitet.

Det viser seg at folk
oppfører seg forskjellig

når de oppfatter mangel på noe.

Og hva dette er betyr ikke så mye --

enten det ikke er nok tid,
penger eller mat.

Dere kjenner alle til følelsen,

når du har for mye å gjøre,

eller du dropper lunchen

og blodsukkeret ditt stuper.

Dette begrenser fokuset ditt
til dine umiddelbare mangler --

til smørbrødet du må ha nå,

møtet som starter om fem minutter

eller regningene som må betales i morgen.

Så langtidsperspektivet
forsvinner ut vinduet.

Du kan sammenligne det
med en ny datamaskin

som kjører 10 tunge programmer samtidig.

Det går saktere og saktere, og gjør feil.

Til slutt låser den seg kanskje --

ikke fordi det er en dårlig datamaskin,

men fordi den hadde
for mye å gjøre samtidig.

De fattige har det samme problemet.

De tar ikke dumme avgjørelser
fordi de er dumme,

men fordi de lever i en kontekst

hvor alle ville tatt dumme avgjørelser.

Så plutselig forstod jeg

hvorfor så mange av våre programmer
rettet mot fattige ikke virker.

Investeringer i utdanning, for eksempel,
er ofte fullstendig inneffektive.

Fattigdom er ikke mangel på kunnskap.

En nylig analyse av 201 studier

angående effektiviteten av
penge-forvaltning

kom til den konklusjonen at det knapt
har noen effekt i det hele tatt.

Nå, ikke misforstå meg --

det er ikke det samme som
at de fattige ikke lærer noe.

De kan selvfølgelig bli visere av dette.

Men det er ikke nok.

Eller som professor Shafir fortalte meg,

"Det er som å lære noen å svømme

for så å kaste dem ut
i et stormfullt hav."

Jeg husker at jeg satt der,

forfjamset.

Og det slo meg

at vi kunne ha skjønt alt dette
for flere tiår siden.

Jeg mener, disse psykologene trengte
ikke komplekse hjerneskanninger;

de trengte bare å måle bøndenes IQ,

og IQ tester ble oppfunnet
for mer enn 100 år siden.

Faktisk så innså jeg at jeg hadde
lest om fattigdomspsykologien før.

George Orwell, en av de største
forfatterne som noengang har levd,

erfarte fattigdom selv
i 1920 årene.

"Essensen av fattigdom," skrev han da,

er at det "utsletter fremtiden".

Og han undret seg over, sitat,

"Hvordan mennesker tar det for gitt
at de har rett til å belære deg

og be for deg

så snart din inntekt faller
under et visst nivå".

Nå, disse ordene er akkurat
like gyldige i dag.

Det store spørsmålet er, selvfølgelig:

Hva kan gjøres?

Moderne økonomer har noen få
løsninger under ermet.

Vi kan hjelpe de fattige
med papirarbeidet

eller sende dem en tekstmelding
for å minne dem på regningene.

Denne type løsning er svært populær
blant moderne politikere,

for det meste fordi,

vel, de koster omtrent ingenting.

Disse løsningene er, tenker jeg,
et symbol på denne tiden

hvor vi alt for ofte behandler symptomene,

men ignorerer de underliggende
årsakene.

Så jeg undrer:

Hvorfor endrer vi ikke bare på forholdene
som de fattige lever under?

Eller, for å gå tilbake til
dataanalogien;

Hvorfor fortsette å dvele
rundt programvaren?

når vi lett kan løse problemet ved å
installere litt ekstra minne istedet?

På dette tidspunktet reagerte
professor Shafir med et tomt blikk

Etter noen få sekunder sa han,

"Å, jeg forstår.

Du mener at du bare vil gi ut
mer penger til de fattige

for å utrydde fattigdom.

Hm, sikkert, det hadde vært flott.

Men jeg er redd for at en slik
venstreorientert

politikk som du har i Amsterdam --

ikke eksisterer i Statene."

Men er dette virkelig en gammeldags
venstreorientert idé?

Jeg husker jeg leste om en gammel plan --

noe som har blitt foreslått
av noen av historiens fremste tenkere.

Filosofen Thomas More er den første
som hintet til dette i sin bok, "Utopia",

for mer enn 500 år siden.

Og deres tilhengere har spent
fra venstre til høyre.

fra borgerrettighetsforkjemperen,
Martin Luther King,

til økonomen Milton Friedman.

Og det er en utrolig enkel idé:

garantert minstelønn (borgerlønn).

Hva er det?

Vel, det er enkelt.

Det er et månedlig beløp, nok til å
betale for dine grunnleggende behov:

mat, husly, utdannelse.

Det er fullstendig ubetinget,

så ingen trenger å fortelle deg
hva du må gjøre for dem,

og ingen trenger å fortelle deg
hva du må gjøre med dem.

Den lønnen er ikke en tjeneste,
men en rettighet.

Det er absolutt ingen stigma tilknyttet.

Ettersom jeg lærte om
fattigdommens sanne natur,

Kunne jeg ikke stoppe å undre meg:

Er dette ideen vi alle har ventet på?

Kan det være så enkelt?

Og i de tre årene som fulgte,

leste jeg alt jeg kunne finne om
garantert minstelønn.

Jeg utforsket dusinvis av eksperimenter.

som har blitt gjennomført
rundt om på kloden,

og det tok ikke lang tid før jeg snublet
over en historie fra en by

som hadde gjort det --
hadde elliminert fattigdom.

men så ...

hadde omtrent alle glemt det.

Denne historien starter i Dauphin i Canada.

I 1974 var alle i denne lille byen garantert en grunnlønn,

som sikret at ingen falt
under fattigdomsstreken.

I begynnelsen av eksperimentet,

strømmet en haug av forskere til byen.

Alt gikk bra i fire år.

Men så kom en ny regjering til makten,

og det nye kanadiske kabinettet så
lite poeng med det dyre eksperimentet.

Så da det ble klart at det ikke var noen
penger igjen til å analysere resultatet,

bestemte forskerne seg for å pakke
sammen filene i noe sånt som 2000 bokser.

Tjuefire år gikk,

før Evelyn Forget, en kanadisk professor,

fant disse filene.

I løpet av tre år utsatte hun disse dataene
for alle mulige statistiske analyser,

og uansett hva hun prøvde på,

ble resultatene de samme hver gang:

eksperimentet hadde blitt
en dundrende suksess.

Evelyn Forget oppdaget

at folkene i Dauphin
ikke bare hadde blitt rikere,

men også smartere og sunnere.

Prestasjonen til skolebarna
ble betydelig forbedret.

Sykehusinnlegelsene ble redusert
med så mye som 8.5 prosent.

Vold i nære relasjoner gikk ned,

det samme gjorde mentale helseklager.

Og folk sluttet ikke i jobbene sine.

De eneste som jobbet litt mindre
var nybakte mødre og studenter --

som ble lenger på skolen.

Tilsvarende resultater
har siden blitt funnet

i utallige andre eksperimenter
rundt om på kloden,

fra USA til India.

Så ...

her er hva jeg lærte.

Når det kommer til fattigdom,

burde vi, de rike, slutte med å
late som om vi vet best.

Vi burde slutte å sende
sko og bamser til de fattige,

til mennesker vi aldri har møtt.

og vi burde kvitte oss med den enorme
paternalistiske byråkratiske industrien

når vi enkelt bare kan
overlevere lønnen deres

til de fattige som de er ment
å hjelpe.

(applaus)

Fordi, mener jeg, den storslåtte
tingen med penger

er at folk kan bruke det
til å kjøpe det de trenger

istedet for det som selvutnevnte
eksperter tror de trenger.

Bare forestill deg hvor mange strålende
forskere, entreprenører og forfattere,

som George Orwell,

som nå visner bort i form av mangler.

Forestill hvor mye energi og
talent som ville utløses

hvis vi kvittet oss med fattigdom
en gang for alle.

Jeg tror at en grunninntekt ville fungere
som risikovillig kapital for folket.

Og vi kan ikke ha råd til å la være,

fordi fattigdom er enormt dyrt.

Bare se på kostnadene ved barnefattigdom
i USA for eksempel.

Det er anslått til 500 milliarder
dollar hvert år,

I form av høyere helseutgifter,
høyere frafallsnivåer,

og mer kriminalitet.

Nå, dette er en utrolig sløsing
med det menneskelige potensial.

Men la oss nå snakke om
elefanten i rommet.

Hvordan vil vi noen gang
få råd til en grunnlønn?

Vel, det er faktisk langt billigere
enn du kanskje tror.

Det de gjorde i Dauphin var å finansiere
det med en negativ innteksskatt.

Det betyr at inntekten din
er kompensert opp

så snart du faller under
fattigdomslinjen.

Og i det scenariet,

ifølge våre økonomers beste estimater,

for den nette sum av
175 milliarder dollar --

en fjerdedel av USA's millitære utgifter,
en prosent av BNP --

kunne du løftet alle de fattige
amerikanere over fattigdomsstreken.

Du kunne faktisk utryddet fattigdommen.

Nå, det burde vært vårt mål.

(Applaus)

Tiden for små tanker
og små dytt er forbi.

Jeg tror virkelig at tiden har kommet for
radikale nye ideer,

og en grunnlønn er så mye mer
enn bare en ny politisk plan.

Det er også en komplett revurdering
av hva arbeid egentlig er.

Og i den forstand,

vil det ikke bare frigjøre de fattige,

men alle oss andre også.

Nå for tiden føler millioner av mennesker

at deres jobber har lite
mening eller betydning.

En nylig meningsmåling
blant 230 000 ansatte

i 142 land

fant at bare 13 prosent av arbeiderne
faktisk likte jobbene sine.

Og en annen meningsmåling fant at så mye
som 37 prosent av britiske arbeidere

hadde en jobb som de ikke trodde
behøvde å eksistere engang.

Det er som Brad Pitt sier i "Fight Club",

"Alt for ofte har vi jobber som vi hater
så vi kan kjøpe dritt vi ikke trenger."

(Latter)

Nå, ikke misforstå meg --

Jeg snakker ikke om lærere
eller søppelmenn

og omsorgsarbeidere her.

Hvis de sluttet å arbeide,

ville vi få trøbbel.

Jeg snakker om alle disse godt
betalt fagfolkene med utmerkede papirer

som tjener pengene ved å gjøre ...

strategiske transaktor peer-to-peer møter

mens det utføres idémyldring av verdien
på utvidelser av forstyrrende samarbeid

i nettverkssamfunnet.

(Latter)

(Applaus)

Eller noe sånt.

Bare forestill deg igjen hvor mye
talent vi kaster bort,

rett og slett fordi vi forteller våre barn
at de må "tjene til livets opphold".

Eller tenk på hva mattegeniet som arbeidet
hos Facebook sukket over for noen år siden:

"De beste hjernene i min generasjon

tenker på hvordan de kan
få folk til å klikke på annonser."

Jeg er en historiker.

Og hvis historien lærer oss noe,

er det at ting kan være annerledes.

Det er ingenting uunngåelig

når det gjelder måten vi strukturerer
vårt samfunn og økonomi.

Ideer kan og vil forandre verden.

Spesielt i de siste årene,
tenker jeg,

har det blitt klinkende klart

at vi ikke kan holde fast på status quo --

at vi trenger nye ideer.

Jeg vet at mange av dere
føler pessimisme

om en fremtid med økende ulikhet,

fremmedfrykt

og klimaforandringer.

Men det er ikke nok å vite hva vi er imot.

Vi må også være for noe.

Martin Luther King sa ikke,
"Jeg har et mareritt".

(Latter)

Han hadde en drøm.

(applaus)

Så ...

her er min drøm:

Jeg tror på en fremtid

hvor verdien på ditt arbeid
ikke blir bestemt

av størrelsen på din lønning,

men av mengden glede du sprer

og av mengden mening du gir.

Jeg tror på en fremtid

hvor poenget med utdannelse ikke er
å forberede deg for en eller annen unyttig jobb,

men for et godt levd liv.

Jeg tror på en fremtid

hvor en eksistens uten
fattigdom ikke er et privilegium,

men en rettighet vi alle fortjener.

Så her er vi.

Her er vi.

Vi har forskningen,
vi har bevisene

og vi har midlene.

Nå, mer enn 500 år etter at Thomas More
først skrev om borgerlønn,

og 100 år etter at George Orwell
oppdaget fattigdommens sanne naturen,

trenger vi alle å forandre vårt verdenssyn,

fordi fattigdom
er ikke mangel på karakter.

Fattigdom er mangel på penger.

Tusen takk.

(Applaus)