Aimee Mullins om løping

Cheryl: Aimee og jeg tenkte - Hei, Aimee. Aimee Mullins: Hei

Cheryl: Aimee og jeg tenkte at vi bare skulle snakke litt.

og jeg ville at hun skulle fortelle dere om hva som skiller henne ut som idrettsutøver.

AM: For de av dere som har sett bildet i den korte beskrivelsen,

så har den kanskje røpet det.

Jeg har amputert begge bena, og ble født uten leggben.

De ble amputert da jeg var ett år,

og jeg har løpt som pokker siden da, overalt.

Cheryl: Kan du ikke fortelle hvordan du kom til Georgetown?

Hvorfor ikke starte der?

AM: Jeg er sisteårsstudent i Georgetown på et utenriksprogram.

Jeg vant et fullt stipend da jeg gikk ut av high school.

De velger ut tre studenter fra hele landet hvert år

som skal involveres i internasjonale affærer,

og så vant jeg hele reisen til Georgetown

og jeg har vært der i fire år. Elsker det.

Cheryl: Da Aimee kom hit,

ble hun nysgjerrig på friidrett,

så hun bestemte seg for å ringe noen og spørre rundt.

Kan du ikke fortelle den historien?

AM: Ja. Vel, jeg har vel alltid vært involvert i sport.

Jeg spilte softball i fem år da jeg var yngre.

Jeg gikk aktivt på ski gjennom high school,

og ble litt rastløs på universitetet

fordi jeg holdt ikke på med noen sport i ett år eller to.

Og jeg konkurrerte aldri mot andre funksjonshemmede.

Jeg konkurrerte alltid mot andre funksjonsfriske idrettsutøvere.

Det var alt jeg visste om.

Jeg hadde faktisk aldri møtt andre med amputasjon før jeg var 17.

Og jeg hadde hørt at de hadde friidrettsstevner for funksjonshemmede løpere,

og jeg tenkte, å...jeg vet ikke,

men før jeg fordømte det, ville jeg dra og se hva det dreide seg om.

Så, jeg booket et fly til Bosten i 1995, 19 år gammel,

og var definitivt outsider i dette løpet. Jeg hadde aldri gjort det før.

Jeg dro ut på en grusbane et par uker før dette stevnet

for å se hvor langt jeg kunne løpe,

og omtrent 50 meter var nok for meg, jeg hev etter pusten.

Og jeg hadde disse bena som var laget av

et blanding av tre og plast, festet med borrelås --

store tykke fem-lags ullsokker på --

du vet, ikke det mest komfortable, men alt jeg visste om.

Og jeg er der oppe i Boston, og møter folk

som har ben laget av karbongrafitt

med støtdemping og alt mulig,

og alle ser på meg som om...

ok, vi vet hvem som ikke kommer til å vinne dette løpet.

Og jeg dro opp dit og ventet --

jeg vet ikke hva jeg ventet --

men jeg så en mann som manglet et helt ben

gå bort til høydehopp, hinke bort til høydehopp

og hoppe over 188 cm ...

Dan O'Brien (olympisk mester i 10-kamp) hoppet 180 cm i Atlanta i 1996.

Jeg mener, hvis det bare gir deg en viss sammenligning av --

disse er virkelig meritterte idrettsutøvere

uten å definere ordet "idrettsutøver".

Så jeg bestemte meg for å prøve dette, og hjertet slo hardt.

Jeg løp mitt første løp, og jeg slo hun som har den amerikanske rekorden.

med tre hundredeler

og ble amerikansk rekord-holder på første forsøk.

Og folk sa

"Aimee, du har fart -- du har naturlig fart --

men du har ikke teknikk eller finesse når du løper på banen.

Du var over det hele.

Vi så alle hvor hardt du jobbet."

Så jeg bestemte meg for å ringe friidrettstreneren i Georgetown.

Og jeg takker gud for at jeg ikke visste hvor stor denne mannen er i friidrettsverdenen.

Han har trent fem olympiere, og

mannens kontor er tapetsert fra gulv til tak

med All-America-utmerkelser,

for alle disse idrettsutøverne han har trent,

og en skremmende fyr.

Og jeg ringte ham og sa, "Hør her, jeg deltok i et løp og vant, og ...

(latter)

jeg ønsker å se om jeg kan,

jeg lurer på om jeg kan se på noen av treningene dine,

see hvilke øvelser dere gjør og sånn."

Det var alt jeg ønsket -- bare to treninger.

Kan jeg bare sitte og se på hva dere gjør?

Og han sa, "Vel, vi burde møtes først, før vi bestemmer oss for noe."

Han tenkte nok, "Hva begir jeg meg ut på?"

Så jeg møtte ham og gikk inn på kontoret hans,

og så plakater og magasinforsider av folk han har trent.

Vi starter å snakke sammen,

og det viste seg å bli et flott samarbeid

fordi han hadde aldri tidligere trent en funskjonshemmed utøver,

so han hadde ingen forutinntatte holdninger

av hva jeg kunne og ikke kunne,

og jeg hadde aldri blitt trent av andre før,

så vi kastet oss i det og begynte reisen.

Han ga meg tid fire dager i uken i lunsjpausen,

og fritiden hans, så jeg kunne komme til banen og trene med ham.

Slik møtte jeg Frank.

Men det var på høsten i 1995, og da vinteren var i anmarsj,

sa han, "Du vet, du er god nok.

Du kan løpe på damelaget vårt her.

Og jeg sa, "Nei, kom igjen."

Og han sa, "Å joda, det kan du."

Du kan løpe med damelaget vårt."

Så på våren i 1996 med målsetting om å komme med på USA's paralympiske lag,

mai kom raskt, og jeg sluttet meg til damelaget.

Og ingen funksjonshemmet person hadde gjort det før, og løpt på college-nivå.

Det begynte å bli en interessant mix.

Cheryl: Kan ikke du fortelle dem om at på din vei til OL --

et par minneverdige hendelser som hendte i Georgetown.

Kan du ikke fortelle dem?

AM: Jeg hadde vunnet alt når det gjaldt stevner for funksjonshemmede,

alt jeg konkurrerte i -- og under trening i Georgetown

vel vitende om at jeg måtte venne meg til

å se ryggene til alle disse damenes skjorter --

jeg løp jo mot den neste Flo-Jo --

og alle ser på meg og undres,

Hmm...hva dette er, hva det er som skjer her?

Jeg tar på meg Georgetown-drakten

og går ut og vet at

for å bli bedre -- og jeg er allerede den beste i landet --

du må trene med folk som er medfødt bedre enn deg.

Jeg gikk ut der og kvalifiserte meg til "Big East"

som var mesterskapet på slutten av sesongen,

og virkelig, virkelig varmt.

Og det er det første --

jeg hadde nettopp fått de nye sprint-benene du ser i presentasjonen --

og jeg innså ikke da

mengden av svette som ville samle seg i sokken,

det fungerte faktisk som et smøremiddel

og foten beveget seg opp og ned i protesen.

Og ved omtrent 85 meter av 100 metern, i all min ære,

kom foten ut av protesen.

Jeg mistet nesten benet foran 5000 tilskuere.

Jeg ble skrekkslagen og

fordi jeg var meldt på på 200 meter, som skulle starte om en halv time.

(Latter)

Jeg gikk til treneren min, og sa "Vær så snill, la meg slippe dette."

Jeg kan ikke gjøre dette foran alle disse menneskene. Foten min kommer til å falle av.

Og om det faller av etter 85 har jeg ingen mulighet til å vinne 200-metern.

Han bare satt der.

Og jeg snakket for døve ører -- takk gud --

fordi han var -- du vet, mannen er fra Brooklyn --

han er en stor mann -- han sa, "Aimee, hva så om foten faller av?

Da plukker du den opp, og setter den fordømte tingen på igjen,

og fullfører det fordømte løpet!"

(Applaus)

Og jeg gjorde det. Han holdt meg på plass.

Han holdt meg på rett spor.

Cheryl: Så Aimee kommer til Paralympics i 1996,

og hun er oppspilt. Hennes familie kommer dit -- det er store greier.

Hun har nå -- er det i to år du har løpt?

AM: Nei, ett år.

Cheryl: Ett år. Kan du ikke fortelle dem hva som hendte

rett før du løp løpet ditt?

AM: Ok, Atlanta.

Paralympics, for å gjøre det helt klart,

er OL for folk med fysiske funksjonshemninger --

amputerte, folk med CP, og idrettsfolk i rullestol --

i motsetning til spesial-OL

som er for de med psykiske funksjonshemminger.

Så her er vi, en uke etter OL, nede i Atlanta,

og jeg er overveldet av det at

for bare et år siden kunne jeg gå ut på en grusbane og ikke engang løpe 50 meter.

Og her er jeg -- og har aldri tapt.

Jeg satte nye rekorder i USA-mesterskapet -- i OL-uttaket -- i Mai,

og var sikker på å komme hjem med gullet.

Jeg var også den eneste som hadde begge bena amputert under kneet, bilateral UK - som de kaller det.

Jeg var den eneste kvinnen som skulle hoppe lengde.

Jeg hadde akkurat hoppet ferdig,

og en fyr som manglet begge bena kom bort til meg og sa,

"Hvordan klarte du det der?" Du vet, det er meningen at vi skal ha en plan fot,

så vi klarer ikke å hoppe fra planken.

Jeg sa, "Vel, jeg bare gjorde det. Ingen sa det til meg."

Så det er litt morsomt, jeg er 7.5 cm bak verdensrekorden --

og bare fortsatte fra da av,

så jeg er påmeldt i lengdehopp -- påmeldt? --

nei, jeg kvalifiserte meg for lengdehopp og 100 meter.

Og jeg er sikker på det, du vet.

Jeg kom på forsiden av lokalavisen

som jeg har levert i seks år.

Det var liksom min stund i rampelyset.

Vi var på oppvarmingsstadionen -- på oppvarmingsbanen,

bare et par kvartal fra Olympiastadion.

Og de bena jeg hadde på -- som jeg skal ta ut nå.

Jeg var den første i verden med slike ben --

Jeg var forsøkskanin -- og jeg skal si deg,

dette var, snakk om en turistattraksjon.

Alle tok bilder av, "Hva løper denne jenta på?"

Og jeg ser meg rundt, og lurer på hvor motstanderne er?

Det er mitt første internasjonale stevne.

Jeg prøvde å spørre alle jeg kunne,

hvem jeg skulle løpe mot her?

"Aimee, vi må komme tilbake til den."

Jeg ville vite tider.

"Slapp av, du gjør det bra."

Dette er 20 minutter før mitt løp på Olympiastadion,

og de putter opp heat-listene. Jeg går bort og ser.

Og min raskeste tid, som også var verdensrekord, var 15.77.

Så ser jeg -- at i banen ved siden av, bane 2, er 12.8.

Bane tre er 12.5. Bane 4 er 12.2. Jeg sa, "Hva skjer?"

Og de skyver alle oss inn i transitbussen,

og alle kvinnene der mangler en hånd.

(Latter)

Så jeg er...

Og alle ser på meg, hvem er ikke som de andre, liksom

Jeg sitter der, "Å herregud, å herregud."

Jeg hadde aldri tapt noe,

uansett om det var et stipend, eller,

jeg hadde vinnet 5 gull på ski. Og jeg kom først i alt.

Og Georgetown, var herlig.

Jeg tapte, men det var den beste treningen siden det var Atlanta.

Så her er vi, toppen av kransekaken,

og det er ingen tvil om at jeg kommer til å tape stort.

Og jeg tenker,

"Herregud, hele familien min satte seg i en van,

og kjørte ned hit fra Pennsylvania."

Og jeg var den eneste kvinnelige sprinter fra USA.

De ropte oss opp,

"Kvinner, det er ett minutt igjen."

Og da jeg ordnet startblokkene og følte meg skrekkslagen

fordi hele publikum mumlet,

fra de som var nær nok startlinjen til å se.

Og jeg tenkte, "Jeg vet! Se! Det her er ikke rett."

Og jeg tenker at det siste kort jeg spiller her er,

at om jeg ikke kan slå disse jentene

så kan jeg ha det litt moro med dem.

(Latter)

Det var definitivt som Rocky IV sensasjonen, meg mot Tyskland

og alle andre -- Estland og Polen -- var i dette heatet.

Og startskuddet gikk av, og alt jeg husker er

at jeg kom sist, og

kjempet for å holde tilbake tårer av frustrasjon og enutrolig, utrolig

følelse av å være overvelmet.

Og jeg måtte tenke over hvorfor jeg gjorde dette,

hvis jeg hadde vunnet alt, og det var som om, hva var poenget?

All denne treningen, og jeg hadde forandret livet mitt.

Jeg fikk idrettsstipend, og ble en Olympisk idrettsutøver.

Og det fikk meg til å tenke på hvordan,

bedriften var å komme seg hit.

Jeg mener, det at jeg hadde satt målet bare ett år og tre måneder tidligere

på å bli en olympier, og si

here går mitt liv i denne retningen,

og jeg vil ta det hit en stund,

og se hvor langt jeg kan komme.

Og det at jeg bad om hjelp -- hvor mange folk hoppet om bord?

Hvor mange folk gav av sin tid og sin ekspertise,

og sin tålmodighet for å ta seg av meg?

Og dette var en kollektiv ære --

at det var 50 mennesker bak meg

som hadde blitt med meg på denne utrolige opplevelsen å dra til Atlanta.

Så jeg bruker den filosofien nå

til alt jeg gjør,

å lene meg tilbake og innse fremgangen,

hvor langt du har kommet så langt på veg mot målet,

Det er viktig å fokusere på et mål, tror jeg,

men også anerkjenne fremgangen på veien dit

og hvordan du har vokst som person,

Det er prestasjonen, tror jeg. Det er den virkelige prestasjonen.

Cheryl: Kan ikke du vise dem bena?

AM: Ja, så klart.

Cheryl: Vis oss mer enn ett par ben.

AM: Disse er mine pene ben.

(Latter)

Nei, de er faktisk mine kosmetiske ben,

og de er helt nydelige.

Du må komme opp og se dem.

De har hårsekker på dem, og jeg kan male tåneglene.

Og, helt alvorlig, jeg kan bruke høyhælte sko.

Dere gutter forstår ikke hvordan det er,

å kunne gå inn i en skobutikk og kjøpe hva du vil.

Cheryl: Du fikk velge høyden din?

AM: Jeg fikk velge høyden min ja

(Latter)

Patrick Ewing, som spilte for Georgetown på 80-tallet,

kommer tilbake hver sommer.

Og jeg hadde mye moro med å gjøre narr av ham på trenigsstudioet

fordi han kom inn med fotskader.

Jeg sa, "Ta dem av! Ikke bekymre deg, vet du.

Du kan være 2.44. Bare ta dem av."

(Latter)

Men han syntes ikke det var så morsomt som jeg gjorde.

Dette er mine sprintføtter, lagd av kullgrafitt,

som jeg sa, og jeg må passe på at jeg har rett skål.

Jeg har så mange ben her.

Disse er -- har du lyst til å holde den?

Det er et annet ben som jeg har til f.eks. tennis og softball.

Den har støtdemping, så den "Shhhh" lager en fin lyd,

når du hopper rundt på den. Ok.

Og dette er silikontingen jeg ruller over,

silikontrekket som jeg ruller over for å holde det på plass, for når jeg svetter,

så hopper benet ut av den.

Cheryl: Har du en annen høyde?

AM: I disse?

Cheryl: I disse.

AM: Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det.

Jeg er kanskje litt høyere. Jeg kan ta begge på.

Cheryl: Hun kan egentlig ikke stå på disse føttene. Hun må bevege på seg, så ...

AM: Ja, jeg må definitivt bevege meg,

og balanse er en kunstform i dem.

Men uten silikonsokken skal jeg bare prøve å lure den på.

Og så løper jeg på disse, og har sjokkert halve verden på dem.

(Applaus)

De skal simulere det egentlige løpesettet til en sprinter når de løper.

Hvis du ser på en sprinter,

så er tåballene det eneste som berører banen,

så når jeg står i disse benene,

er musklene på baksiden av låret og baken sammentrekt

som de ville vært om jeg hadde ben og stod på tåballene.

(Publikum: Hvem lagde dem?)

AM: Det er et selskap i San Diego som heter Flex-Foot.

Og jeg var en forsøkskanin, som jeg håper å få fortsette å være

for alle nye typer proteser som kommer ut.

Men disse er, som jeg sa, faktisk fortsatt prototypen.

Jeg trenger noen nye siden det forrige stevnet jeg var på, du vet,

det er som en stor... sirkelen er sluttet.

Moderator: Aimee og designeren kommer til å være på TED Med 2,

og vi vil snakke om designet av dem

AM: Ja, det skal vi.

Cheryl: Ja, der ser du.

AM: Dette er sprintben, og jeg kan sette mine andre...

Cheryl: Kan du fortelle hvem som har designet dine andre ben?

AM: Ja. Disse fikk jeg på en plass som hetere Bournemouth i England,

omtrent to timer sør for London,

og jeg er den eneste personen i USA med slike,

noe som er synd ettersom de er så vakre.

Og jeg mener ikke det pga. tærne og alt --

det er for meg, selv om jeg er en seriøs idrettsutøver på banen,

så ønsker jeg å være feminin utenfor banen, og jeg syns det er så viktig

å ikke være hindret på noe måte,

uansett om det er bevegelighet eller mote.

Jeg mener, jeg elsker det at jeg kan gå hvor som helst

og plukke ut det jeg vil og skoene jeg vil ha, skjørtene jeg vil ha,

og jeg håper å ta med disse over hit

og gjøre dem tilgjengelig for mange folk.

De er også silikon.

Det er en veldig enkel protese under her.

Det er som en Barbiefot under her.

(Latter)

Det er det. Jeg mener, den er fastlåst i denne stilligen,

så jeg må ha på meg en 5cm hæl.

Og det er virkelig -- la meg ta denne av så du kan se den.

Jeg vet ikke hvor godt dere kan se den, men den er slik.

Det er årer på bena, og hælen er rosa,

og akillessenen -- som kan røre seg litt.

Det er en fantastisk type. Jeg fikk dem for et år og to uker siden.

Og dette er bare en hudbit av silikon.

Det som skjedde var, at for to år siden

sa denne mannen i Belgia at

hvis jeg dro til Madam Tussauds voksmuseum

og så Jerry Hall kopiert ned til øyenfargen.

så virkelighetstro som om hun pustet,

hvorfor kan de ikke bygge et lem til noen

som ser ut som et ben, eller en arm, eller en hånd?

De lager jo ører for brannskadde.

De gjør fantastiske ting med silikon.

Cheryl: For to uker siden skulle Aimee få Arthur Ashe utmerkelsen på ESPY-prisutdelingen.

Og hun kom til byen og skyndte seg rundt

og sa; "Jeg må kjøpe nye sko!"

Det er en halv time til prisutdelingen,

og hun trodde hun hadde kjøpt sko med 5 cm hæl

men hun hadde kjøpt sko med 7.5 cm hæl.

AM: Og det er et problem for meg

fordi det betyr at jeg må gå som dette hele natten.

Cheryl: I 45 minutter hadde vi -- heldigvis var hotellet fremdragende.

De sendte noen til å komme inn å sage en bit av hælen.

(Latter)

AM: Jeg sa til resepsjonisten, jeg mener, jeg er helt forstyrret, og Cheryl er ved min side.

Jeg sa, "Hør her, har du noen som kan hjelpe meg

fordi jeg har et problem?"

Først virket det som om de skulle avfeie meg:

Hvis du ikke likte skoene, beklager. Det er for sent nå.

"Nei, nei, nei, nei. Jeg har litt spesielle føtter, ok,

som trenger sko med en 5 cm hæl. Jeg har en på 7.5 cm.

Og jeg trenger å ta av litt.

De ville ikke ha noe med det å gjøre.

De hadde ikke engang lyst til å ta i den. De bare gjorde det.

Nei, disse bena er supre.

Jeg skal faktisk tilbake om et par uker

for å få gjort noen forbedringer.

Jeg vil ha slike ben laget for flate føtter

så jeg kan bruke sneakers fordi jeg kan ikke det med disse.

Så...Moderator: Dett var dett.

Cheryl: Det var Aimee Mullins.

(Applaus)