David Bolinsky animerer en celle

Den medisinske animatøren David Bolinsky presenterer en tre minutters makeløs animasjon som viser the yrende livet inni en celle.

Jeg er en medisinsk illustratør

og jeg kommer fra en litt annen bakgrunn.

Siden jeg vokste opp har jeg sett,

utrykket av sannhet og skjønnhet innen kunst

og sannhet og skjønnhet innen vitenskap.

Og mens begge disse tingene er fantastiske i seg selv --

har de begge fantastiske ting på gang.

Sannhet og skjønnhet kan sees på som idealer av vitenskapen

og av matte som omtrent ideelle siamesiske tvillinger

en vitenskapsmann ville gått ut med.

(Latter)

Disse er uttrykk av sannhet som beundringsverdige ting,

det vil si, de er ting du kan dyrke.

De er idealer som er kraftige, irreduktible,

de er unike, de er nyttige --

noen ganger, ofte lenge etter man er klar over det.

Og du kan kjøre noen av bildene nå,

fordi jeg vil ikke se meg selv på skjermen.

Sannhet og skjønnhet er ting

som ofte ikke er åpenbart for folk som ikke driver med vitenskap.

De er ting som beskriver skjønnhet på en måte

som ofte bare er forståelig hvis du skjønner språket

og syntaksen av personen

som studerer det faget hvor sannhet og skjønnhet er uttrykt.

Hvis du tar matematikk, E=mc^2

hvis du tar den kosmologiske konstanten,

hvor det er et entropisk ideal, hvor du skjønner at livet må ha blitt utviklet

utifra tallene som beskriver universet.

Disse er ting som er veldig vanskelig å begripe.

Og det jeg har prøvd å gjøre

fra da jeg utdannet meg som medisinsk illustratør --

fra da jeg lærte animasjon av min far,

som var en skulptør og min visuelle mentor--

jeg ville finne en måte å hjelpe folk

med å forstå sannhet og skjønnhet innen biovitenskap

ved å bruke animasjon, ved å bruke bilder, ved å fortelle historier

slik at disse tingene som ikke nødvendigvis er åpenbart for folk

kan bli bragt fram, og kan bli undervist, og kan bli forstått.

Studenter i dag er ofte fordypet i et miljø

der de lærer at fagene har sannhet og skjønnhet

innebygd i dem, men måten de er undervist på er delt opp

og det har gått så langt at sannhet og skjønnhet

ikke alltid er åpenbart.

Det er omtrent som den gamle oppskriften til kyllingsuppe,

hvor du koker kyllingen så lenge at smaken akkurat har forsvunnet.

Vi ønsker ikke å gjøre dette mot våre studenter.

Så vi har en mulighet til å virkelig nyskape undervisning.

Jeg hadde en telefonsamtale med Robert Lue ved Harvard,

fra instituttet for molekylær og cellebiologi,

for noen år siden. Han spurte meg om jeg og min gruppe

var interessert og villig til å virkelig forandre på

hvordan medisinsk- og realfagundervisning foregår på Harvard.

Så vi begynte på et prosjekt som skulle utforske cellen,

som skulle utforske den sannheten og skjønnheten iboende

i molekylær og cellebiologi

slik at studentene kunne danne seg et større bilde

som de kunne henge alle sine fakta på.

De kunne ha et mentalt bilde av cellen

som en stor, yrende, svært kompleks by

som er bebodd av mikromaskiner.

Og disse mikromaskinene er virkelig ved livets kjerne.

Disse mikromaskinene,

som er til nanoteknologenes misunnelse verden over,

er selvstyrt, kraftig, presise og nøyaktige maskiner

som er lagd av strenger av aminosyrer.

og disse mikromaskinene gir kraft til hvordan en celle beveger seg,

de gir kraft til hvordan en celle replikeres, gir kraft til våre hjerter,

de gir kraft til vårt sinn.

Så det vi ville gjøre var å se hvordan

vi kunne gjøre denne fortellingen til en animasjon

som ville være midtpunktet i BioVisions ved Harvard,

som er en nettside Harvard har

for deres molekylær og cellebiologistudenter

som vil -- i tillegg til all tekstinformasjon

i tillegg til alle de didaktiske greiene --

sette alt sammen visuelt, slik at disse studentene

kunne få et mentalt bilde på hva en celle virkelig er

i all dens sannhet og skjønnhet, og kunne studere

med dette som utgangpunkt, slik at deres fantasi kunne vekkes,

slik at deres lidenskap kunne vekkes

og slik at de kunne fortsette

å bruke disse mentale bildene til å gjøre nye oppdagelser

og kunne finne ut, hvordan livet faktisk fungerer.

Så vi begynte med å se på hvordan disse molekylene er satt sammen.

Vi jobbet mot et tema som er: du har makrofager

som strømmer gjennom en kapillær,

og de berører overflaten på kapillærveggen,

og de henter informasjon fra cellene

som omgir kapillærveggen, og de blir gitt informasjon om

at det er en inflammasjon et sted utenfor,

som de ikke kan se eller sanse.

Men denne informasjonen får de til å stoppe,

får de til å forstå at de trenger å lage

alle de forskjellige komponentene som gjør at de forandrer form,

og prøve å komme ut av kapillæren for å finne ut hva som skjer.

Så disse molekylære motorene -- vi måtte jobbe

med vitenskapsmenn på Harvard, og modelldatabaser

av de nøyaktige molekylære atomstrukturene

og finne ut hvordan de bevegde seg, og finne ut hva de gjorde.

Og finne ut hvordan gjøre dette på en måte

som var ærlig i forhold til hva den formidler om hva som skjer,

men ikke så ærlig at den kompakte overfylte cellen

forhindrer utsikten på det som skjer.

Så det jeg vil vise dere er en tre minutter lang

lettversjon av den første delen av filmen

som vi produserte. Det er et pågående prosjekt

som vil fortsette i fire til fem år til.

Og jeg vil at du skal se på dette

og se de veiene som cellen produserer --

Disse små gåmaskinene, de kalles kinesiner --

som tar disse enorme lastene

som ville utfordre en maur i relativ størrelse.

Kan du rulle film, takk-

Men disse maskinenen som gir kraft til de som er på innsiden av cellene

er egentlig helt fantastisk, og de er virkelig basisen for alt liv.

Fordi alle disse maskinene er i interaksjon med hverandre.

De deler informasjon med hverandre;

de får forskjellige ting til å skje inne i cellen.

Og cellen vil faktisk produsere de delene den trenger

på sparken, utifa informasjon

som er hentet fra cellekjernen av molekyler som leser gener.

Intet liv, fra det minste livsform til alle sammen her,

ville vært mulig uten disse små mikromaskinene.

Faktisk, ville det, i fravær av disse maskinene,

ha gjort oppmøtet her, Chris, rimelig labert.

(Latter)

(Musikk)

Dette er cellens FedEx budbringer:

denne lille karen kalles for et kinesin,

og han drar en sekk full av helt nyproduserte proteiner

til hvorenn de trengs i cellen --

enten det er på en membran, enten det er til en organelle,

enten det er til å bygge noe eller reparere noe.

Og hver av oss har omkring 100 000 av disse tingene

løpende rundt, akkurat nå,

inni hver av dine 100 billioner celler.

Så uansett hvor lat du måtte føle deg,

gjør du ikke egentlig i bunnen ingenting.

(Latter)

Så det jeg vil at du skal gjøre når du drar hjem

er å tenke gjennom dette, og tenke på hvor kraftig våre celler er,

og tenke på noen av de tingene

som vi har lært om mekanikken i cellene.

Når vi vet alt som foregår--

og tro meg, vi vet omtrent én prosent av hva som foregår--

når vi finner ut hva som foregår,

vil vi virkelig klare å ha skikkelig kontroll

over hva vi gjør med vår helse,

med hva vi gjør med fremtidige generasjoner,

hvor lenge vil kommer til å leve.

Og forhåpentligvis vil vi kunne bruke dette

til å oppdage mer sannhet og skjønnhet.

(Musikk)

Men det er egentlig fantastisk at disse cellene, disse mikromaskinene,

er bevisst nok på hva cellen trenger, at de utfører dens ordrer.

De jobber sammen; de får cellen til å gjøre hva den trenger å gjøre.

Og deres samarbeid får våre kropper --

enorme entiteter som de aldri ser -- til å fungere riktig.

Nyt resten av forestillingen. Takk.

(Applaus)