Om lykke i kropp og sjel

Eve Ensler, skaperen av Vaginamonologene, forteller om hvordan en diskusjon om overgangsalderen med hennes venner førte til at hun begynte å snakke om vaginaer på scenen, startet en global kampanje for å stoppe vold mot kvinner og fant sin egen lykke.

Jeg vedder på at dere er bekymret.

(Latter)

Jeg var bekymret. Det var derfor jeg begynte dette stykket.

Jeg bekymret meg for vaginaer. Jeg var bekymret for hva vi tenker om vaginaer,

og enda mer bekymret over at vi ikke tenker om dem.

Jeg bekymret meg over min egen vagina.

Den trengte en kontekst, en kultur, et fellesskap av andre vaginaer.

Det er så mye mørke og hemmelighold omkring dem.

Som Bermudatriangelet, ingen rapporterer noen sinne tilbake derfra.

(Latter)

For det første er det ikke så lett selv å finne din vagina.

Kvinner går dager, uker, måneder uten å se på den.

Jeg intervjuet en energisk forretningskvinne,

hun fortalte meg at hun ikke hadde tid.

"Å se på din egen vagina," sa hun, "er et helt dagsverk."

(Latter)

"Du må komme deg ned på ryggen, foran et speil,

i full lengde helst. Du må komme deg i den perfekte stilling,

med det perfekte lys, som du så skygger for med den vinkelen du er i.

Du vrir hodet opp, strekker ryggen, det er utmattende."

Hun var travel, hun hadde ikke tid.

Så jeg bestemte meg for å snakke med kvinner om deres vaginaer.

De begynte som uformelle vaginaintervjuer,

og de ble til vaginamonologer.

Jeg snakket med over 200 kvinner. Jeg snakket med eldre kvinner,

yngre kvinner, gifte kvinner, lesbiske, single kvinner.

Jeg snakket med forretningskvinner, professorer, skuespillere, sexarbeidere.

Jeg snakket med afrikansk-amerikanske kvinner, asiatisk-amerikanske kvinner,

kvinner fra Amerikas urbefolkning, hvite kvinner, jødiske kvinner.

Ok, til å begynne med var kvinnene litt sjenerte, litt nølende med å snakke.

Når de kom i gang, var de ikke til å stoppe.

Kvinner elsker å snakke om sine vaginaer -- det er sant.

Hovedsakelig fordi ingen noen gang har spurt dem før.

(Latter)

La oss bare begynne med ordet "vagina" -- vagina, vagina.

Det høres ut som en infeksjon. Kanskje et medisinsk instrument.

"Fort deg, sykepleier, gi meg vaginaen."

(Latter)

Vagina, vagina, vagina. Samme hvor mange ganger

du sier ordet, høres det aldri ut som et ord du ønsker å si.

Det er et totalt latterlig, komplett u-sexy ord.

Hvis du bruker det under sex, prøver å være politisk korrekt,

"Kjære, kan du stryke vaginaen min," dreper du akten akkurat der.

(Latter)

Det plager meg hva vi kaller dem og ikke kaller dem.

I Great Neck, New York, kaller de den "pusekatt."

En kvinne der fortalte meg at moren hennes pleide å si,

"Ikke bruk truser, kjære, under pysjamasen din.

Du må lufte ut pusekatten din."

(Latter)

I Westchester kaller de den en "pooky," i New Jersey en "twat."

Det er pudderdåse, derriere, en pooky, en poochy, en poopy,

en poopaloo, en pooninana, en padepachetchki, en pow og en fersken.

(Latter)

Det er toadie, dee dee, nishi, dignity, coochie snorcher, cooter,

labi, gladis siegelman, va, wee-wee, whore-spot, nappy dugout,

mungo, ghoulie, powder-box, en "mimi" i Miami,

en "split knish" i Filadelfia og en "schmende" i Bronx.

(Latter)

Jeg bekymrer meg over vaginaer.

Dette er hvordan "Vaginamonologene" starter.

Men det begynte egentlig ikke der; det begynte med en samtale med en kvinne.

Vi snakket om overgangsalderen,

og vi begynte å snakke om hennes vagina --

som man gjør hvis man snakker om overgangsalderen.

Og hun sa ting som virkelig sjokkerte meg om vaginaen hennes --

at den var inntørket og ferdig og død -- og jeg ble ganske sjokkert.

Så jeg sa til en venn tilforlatelig,"Vel, hva syns du om din vagina?"

Og den kvinnen sa noe mer utrolig,

og så sa den neste kvinnen noe mer utrolig,

og før jeg visste av det, fortalte alle kvinner meg

at jeg måtte snakke med noen om deres vagina fordi de hadde en utrolig historie,

og jeg ble trukket ned langs vagina-stien.

(Latter)

Og jeg har egentlig ikke gått av den. Jeg tror hvis dere hadde fortalt meg

da jeg var yngre at jeg kom til å vokse opp, og være i skobutikker

og folk ville hyle, "Der er hun, Vaginadamen!"

Jeg tviler på at det ville vært mitt livs mål.

(Latter)

Men jeg vil snakke litt om lykke og forbindelsen

til hele den vagina-reisen fordi

det har vært en ekstraordinær reise som begynte for åtte år siden.

Jeg tror at før jeg gjorde "Vaginamonologene"

trodde jeg ikke egentlig på lykke.

Jeg tenkte at bare idioter var lykkelige, ærlig talt.

Jeg husker da jeg begynte å praktisere buddisme for 14 år siden

og jeg fikk høre at målet var å bli lykkelig,

jeg sa, "Hvordan kan man være lykkelig og leve i denne verden av lidelse

og leve i denne verden av smerte?" Jeg forvekslet lykke med mange andre ting,

som nummenhet eller dekadanse eller selvopptatthet.

Og det som skjedde mens jeg holdt på med "Vaginamonologene"

og denne reisen handler, tror jeg at jeg nå forstår,

litt mer om lykke.

Det er tre kvaliteter jeg ønsker å snakke om.

En er å se hva som er rett foran deg og snakke om det

og uttrykke det. Jeg tror at det jeg lærte av å snakke om vaginaen

og prate om vaginaen, er at det var den mest opplagte ting --

den var midt i sentrum av kroppen min og sentrum av verden --

og likevel var det den ene tingen ingen snakket om.

Det andre er at hva det å snakke om vaginaen gjorde

er at det åpnet dører som lot meg se

at det fantes en måte å tjene verden på og gjøre den bedre.

Og det er hvor den dypeste lykke faktisk har kommet fra.

Og det tredje prinsippet for lykke, som jeg nylig har oppdaget.

For åtte år siden, dette momentumet og denne energien, denne "V-bølgen" begynte --

og jeg kan bare beskrive det som en "V-bølge" fordi, ærlig talt,

forstår jeg det virkelig ikke helt, jeg føler at jeg er i dens tjeneste.

Men denne bølgen startet, og hvis jeg stiller spørsmål ved bølgen

eller prøver å stoppe bølgen eller se meg tilbake mot bølgen

føler jeg det ofte som jeg får nakkesleng

eller muligheten for at nakken kan brekke. Men hvis jeg følger med bølgen

og jeg stoler på bølgen og beveger meg med den, kommer jeg til neste sted,

og det skjer logisk og organisk og sant.

Og jeg startet dette stykket, spesielt med historier og fortellinger,

og jeg snakket med en kvinne og det ledet meg til en annen kvinne

og det ledet meg til en annen kvinne, og så skrev jeg historiene ned.

og jeg lot andre mennesker få høre dem.

Og hver gang jeg fremførte forestillingen til å begynne med

stilte kvinner seg bokstavelig talt i kø etter forestillingen

fordi de ville fortelle meg sine historier.

Og først tenkte jeg, "Å flott, jeg vil få høre om fantastiske orgasmer,

og gode sexliv, og hvordan kvinner elsker sine vaginaer."

Men det var ikke hva kvinner stilte seg i kø for å fortelle meg.

Det kvinnene ville fortelle meg var hvordan de var blitt voldtatt,

og hvordan de var blitt mishandlet, og hvordan de var blitt slått,

og hvordan de var blitt gruppevoldtatt på parkeringsplasser,

og hvordan de ble utsatt for incest av sine onkler.

Og jeg ville slutte å gjøre "Vaginamonologene"

fordi det føltes for overveldende. Jeg følte meg som en krigsfotograf

som tar bilder av grusomme hendelser men ikke griper inn for å hjelpe.

Så i 1997, sa jeg, "La oss få kvinner sammen.

Hva kan vi gjøre med informasjonen om alle disse kvinnene som blir utsatt for overgrep?"

Og det viste seg, etter å ha tenkt og undersøkt,

at jeg oppdaget -- og FN har faktisk nylig sagt dette --

at en av tre kvinner på jorden

vil bli slått eller voldtatt i løpet av livet.

Det er hovedsakelig et kjønn, det er hovedsakelig en ressurs på jorden som er kvinner.

Så i 1997 samlet vi alle disse fantastiske kvinnene og vi sa,

"Hvordan kan vi bruke teaterstykket, denne energien til å stoppe vold mot kvinner?"

Og vi satte opp en forestilling i New York, på teateret,

og alle disse store skuespillerne kom -- fra Susan Sarandon,

til Glenn Close, til Whoopi Goldberg -- og vi gjorde en forestilling

på en kveld og det katalyserte denne bølgen, denne energien.

Og innen fem år begynte dette utrolige å skje.

En kvinne tok den energien og hun sa, "Jeg vil bringe denne bølgen,

denne energien til universiteter," og så tok hun stykket

og hun sa, "La oss bruke stykket og sette det opp

en gang i året hvor vi samler inn penger for å stoppe vold mot kvinner

i lokalsamfunn verden over."

Og i løpet av et år ble det vist på 50 universiteter og så spredte det seg.

Og i løpet av de siste seks årene har det spredd seg

og spredd seg og spredd seg rundt over hele verden.

Det jeg har lært er to ting. En: At voldsepidemien

mot kvinner er sjokkerende, den er global,

den er så grunnleggende og den er så ødeleggende,

og sånn er det i hver minste lomme av hvert minste krater,

av hvert minste samfunn at vi ikke en gang ser det

fordi det har blitt vanlig. Denne reisen har tatt meg til Afganistan,

hvor jeg hadde den usedvanlige ære og privilegium å gå inn i

deler av Afganistan som er under Taliban -- jeg var kledd i burka --

og jeg gikk inn med en ekstraordinær gruppe kalt

Revolusjonær forening for afganske kvinner,

og jeg så selv hvordan kvinner var blitt fratatt

hver minste rettighet det var mulig å frata dem for --

fra å få utdannelse, til å få jobb, til å

faktisk få lov til å spise iskrem.

For dere som ikke vet det, var det ulovlig å spise iskrem under Taliban.

Og jeg så og møtte kvinner som hadde blitt pisket

fordi de ble tatt for å spise vaniljeis.

Og jeg ble tatt med til det hemmelige iskrem-spisestedet i en liten by,

hvor vi gikk inn i et bakrom og kvinner satt

og en gardin var trukket for rundt oss, og de fikk servert vaniljeis.

Og kvinner løftet sine burkaer og spiste denne isen,

og jeg tror ikke jeg noen sinne har forstått nytelse før i det øyblikket,

og hvordan kvinner hadde funnet en måte å holde nytelsen i live.

Den har tatt meg, denne reisen, til Islamabad, hvor jeg har

sett og møtt kvinner som har fått ansiktet smeltet vekk.

Den har tatt meg til Juarez, Mexico, hvor jeg var for en uke siden,

hvor jeg bokstavelig talt har vært på parkeringsplasser

hvor kvinneknokler har drevet inn og blitt dumpet

ved siden av Coca-Cola flasker.

Den har tatt meg til universiteter

over hele landet hvor jenter blir gjeng-voldtatt og dopet ned.

Jeg har sett fryktelig, fryktelig, fryktelig vold.

Men jeg har også sett, gjennom å bevitne den volden,

at det å bli konfrontert med ting og faktisk se

hva vi er stilt ovenfor er motgiften mot depresjon og en følelse av

at man er betydningsløs og ikke har noen verdi.

Fordi før "Vaginamonologene,"

vil jeg si at 80 prosent av min bevissthet var avstengt

fra det som virkelig foregikk i denne virkeligheten.

Og at å være avstengt sperret for min vitalitet og min livsenergi.

Det som også skjedde er at i løpet av disse reisene --

og det har vært helt utrolig -- er at hvert eneste sted

jeg har reist til i verden, har jeg møtt en ny art.

Og jeg elsker virkelig å høre om alle disse artene på havets bunn.

Og jeg tenkte på hvordan det å være med disse

utrolige menneskene på dette bestemte panelet,

at det er under, bortenfor og mellom,

og vaginaen passer i grunnen i alle de kategoriene.

(Latter)

Men en av de tingene jeg har sett er denne arten --

og det er en art, og det er et nytt paradigme,

og det blir ikke rapportert i pressen eller i media

for jeg tror ikke gode nyheter noen sinne er nyheter,

og jeg tror ikke at folk som forvandler planeten

er det som skaffer seertall for TV-show.

Men hvert eneste land jeg har vært i -- og over de siste seks årene

har jeg vært i rundt 45 land, og mange bitte små landsbyer og storbyer og tettsteder --

har jeg sett noe som jeg har begynt å kalle "vaginakrigere."

En "vaginakriger" er en kvinne, eller en vagina-vennlig mann,

som har vært vitne til utrolig vold eller blitt utsatt for det,

og i stedet for å skaffe et maskingevær eller et masseødeleggelsesvåpen

eller en machete, holder de volden i sine kropper;

de sørger over den, de erfarer den, og de går ut og vier

sine liv til å sikre at det ikke skal skje med noen andre.

Jeg har møtt disse kvinnene overalt på jorden.

Og jeg vil fortelle noen historier fordi jeg tror at

historier er den måten vi overfører informasjon på,

hvor den trenger inn i kroppen vår. Og jeg tror at noe av det

ved å være på TED som har vært veldig interessant

er at jeg lever i kroppen min mye, og jeg lever ikke så mye i hodet mitt lenger.

Og dette er et veldig cerebralt sted.

Og det har vært veldig interessant å være i hodet mitt

i løpet av de siste to dagene, jeg har vært veldig desorientert --

(Latter)

fordi jeg tror verden, V-verdenen, er veldig mye i kroppen din.

Det er en kroppsverden, og arten eksisterer virkelig i kroppen

og jeg tror det har en reell betydning at vi

fester kroppene våre til hodene våre -- at det skillet

har skapt en splitt som ofte skiller formål fra hensikt.

Og forbindelsen mellom kropp og hode bringer ofte de tingene sammen.

Jeg vil snakke om tre bestemte mennesker

som jeg har møtt, vaginakrigere, som virkelig omgjorde min forståelse

av hele dette prinsippet og arten,

og en er en kvinne kalt Marsha Lopez.

Marsha Lopez var en kvinne jeg møtte i Guatemala.

Hun var 14 år gammel og hun var gift

og mannen hennes slo henne regelmessig,

og hun kunne ikke komme seg ut fordi hun var avhengig av forholdet

og hun hadde ingen penger. Søsteren hennes var yngre enn henne

og hun søkte -- vi hadde en "stopp voldtekt"-konkurranse for noen få år siden i New York --

og hun søkte, håpte på at hun skulle bli finalist

og at hun kunne ta med søsteren sin.

Hun ble finalist, og hun tok med seg Marsha til New York.

Og på den tiden hadde vi denne utrolige V-Dagen

på Madison Square Garden hvor vi solgte ut hele den testosteronfylte hallen,

18.000 mennesker som stod opp og sa

"ja" til vaginaer, som virkelig var en ganske utrolig transformasjon.

Og hun kom, og hun så dette, og hun bestemte

seg for å dra tilbake og forlate sin mann,

og at hun ville ta med seg V-Dag til Guatemala.

Hun var 21 år gammel. Jeg dro til Guatemala og hun hadde solgt ut

Guatemalas Nasjonalteater.

Og jeg så henne gå opp på scenen i sin røde korte kjole og høye hæler,

og hun stod der og sa, "Mitt navn er Marsha.

Jeg ble slått av min mann i fem år.

Han drepte meg nesten. Jeg gikk, og det kan dere også."

Og alle de 2000 i salen ble helt ville.

Det er en kvinne som heter Esther Chavez

som jeg møtte i Juarez, Mexico. Og Esther Chavez

var en strålende regnskapsfører i Mexico City, hun var 72 år gammel,

og hun planla å pensjonere seg.

Hun dro til Juarez for å ta seg av en syk tante, og samtidig

begynte hun å oppdage hva som skjedde med de drepte

og forsvunne kvinnene i Juarez.

Hun forlot alt, flyttet til Juarez,

og begynte å skrive historiene som dokumenterte de forsvunne kvinnene.

300 kvinner har forsvunnet

i en grenseby fordi de er brune og fattige.

Det har ikke vært noen reaksjon på forsvinnelsene,

og ingen blir holdt ansvarlig.

Hun begynte å dokumentere det, hun åpnet et senter kalt Casa Amiga,

og på seks år har hun bokstavelig talt lagt dette

på verdens bevissthet.

Vi var der for en uke siden, da det var 7000 mennesker på gata,

og det var virkelig et mirakel. Og da vi gikk gjennom gatene,

stod folket i Juarez, som vanligvis ikke går ut på gata

fordi gatene er så farlige, de stod bokstavelig talt der og gråt

fordi de så at andre mennesker fra verden stilte opp

for det bestemte lokalsamfunnet.

Det er annen kvinne som heter Agnes. Og Agnes, for meg,

representerer hva en vaginakriger er.

Jeg møtte henne for tre år siden i Kenya. Og Agnes ble lemlestet som liten jente,

hun ble omskåret mot sin vilje

da hun var 10 år gammel, og hun tok den beslutning

at hun ikke ville at denne praksisen skulle fortsette mer i hennes samfunn.

Så da hun ble eldre laget hun noe utrolig:

Det er en anatomisk skulptur av en kvinnekropp, det er en halv kvinnekropp.

Og hun gikk gjennom Rift Valley, og hun hadde

vagina og vaginadeler hvor hun kunne undervise

jenter og foreldre og gutter og jenter hvordan en sunn vagina ser ut,

og hvordan en mutilert vagina ser ut. Og på sine reiser

gikk hun bokstavelig talt i åtte år gjennom Rift Valley,

gjennom støv, om nettene lå hun på bakken -- for masaiene er nomader,

og hun måtte bokstavelig talt finne dem, og de beveget seg omkring,

og hun fant dem igjen. Hun reddet 1500 jenter fra å bli skåret.

Og på den tiden laget hun et alternativt ritual som

feirer at jenter blir kvinner, men uten omskjæring.

Da jeg møtte henne for tre år siden

sa vi, "Hva kan V-Dag gjøre for deg?"

Og hun sa, "Vel, hvis dere ga meg en Jeep, ville jeg kommet meg fortere omkring."

(Latter)

Så vi kjøpte en Jeep til henne. Og i løpet av det året hun hadde bil

reddet hun 4500 jenter fra omskjæring. Så da vi sa til henne,

"Agnes, hva mer kan vi gjøre for deg?" Og hun sa,

"Vel, Eva, du vet, om du ga meg litt penger

vill jeg åpne et hus som jenter kunne rømme til og bli reddet."

Og jeg vil fortelle denne lille historien om min egen barndom

fordi den er nært forbundet med lykke og Agnes.

Da jeg var en liten jente -- og jeg vokste opp

i et velstående samfunn, det var øvre middelklasse et hvitt nabolag,

og det hadde all staffasjen

og så ut som et uklanderlig pent, vidunderlig, godt liv.

Og det var meningen at alle skulle være lykkelige i de kretser

og, i virkeligheten var mitt liv et helvete. Jeg levde med en alkoholisert far

som slo meg og misbrukte meg, og det var på innsiden av det.

Og alltid som barn hadde jeg denne fantasien at noen ville komme og redde meg.

Og jeg diktet faktisk opp en karakter som het herr Alligator,

og jeg tilkalte ham når ting ble skikkelig ille

og jeg sa at nå var det på tide å komme og hente meg.

Så pakket jeg en liten bag og ventet på at herr Alligator skulle komme.

Vel, herr Alligator kom aldri,

men ideen om at herr Alligator ville komme hindret meg fra å bli gal

og gjorde det greit for meg å holde det gående, fordi jeg trodde

at i det fjerne var det noen som ville komme for å redde meg.

Klipp til noen og førti år senere, vi reiser til Kenya

og vi spaserer, vi ankommer til åpningen av dette huset --

og Agnes hadde ikke latt meg se huset på noen dager

fordi de forberedte hele dette ritualet.

Og jeg vil fortelle dere en fantastisk historie. Da Agnes først begynte

kampen for å stoppe kjønnslemlestelse av jenter i sitt samfunn,

hadde hun blitt utstøtt, sendt i eksil og hun ble utsatt for bakvaskelser,

og hele samfunnet vendte seg mot henne.

Men, som en vaginakriger, fortsatte hun ufortrødent

og hun fortsatte å vie seg til å endre folks tankegang.

Og i Masai-kulturen er geiter og kyr de mest verdifulle eiendeler.

De er Mercedesene i Rift Valley.

Og hun sa, to dager før åpningen av huset, at to stykker

hadde kommet for å gi henne en geit hver, og hun sa til meg,

"Da visste jeg at kjønnslemlestelse av jenter en dag vil ta slutt i Afrika."

Uansett, vi kom, og da vi kom,

var det hundrevis av jenter kledd i rødt, hjemmelagde kjoler --

som er masaienes farge og fargen for V-Dag --

og de hilste på oss, og de hadde laget noen sanger

som de sang om slutten på lidelse,

og slutten på lemlestelse, og de gikk sammen med oss ned stien.

Og det var en nydelig dag in den afrikanske sol,

og støvet føk og jentene danset,

og det var dette huset, og det stod, "V-Dag. Et trygt hus for jentene."

Og det slo meg i det øyeblikk at det hadde tatt 47 år

men at herr Alligator endelig hadde møtt opp.

Og han kom selvsagt i en skikkelse som det tok meg lang tid å forstå

som at når vi gir i verden

det vi selv mest ønsker, heles en ødelagt bit i hver av oss.

Og jeg føler, i de siste åtte årene,

at denne reisen, denne mirakuløse vaginareisen,

har lært meg denne virkelig enkle ting som at lykken fins i handling;

den fins i å fortelle sannheten og å si hva din sannhet er,

og den fins i å gi bort det du selv mest ønsker.

Og jeg føler at den kunnskapen og den reisen

har vært et utrolig privilegium,

og jeg føler meg så velsignet for å ha vært her i dag og kommunisert dette til dere

Takk skal dere ha.

(Applaus)