Imam Faisal Abdul Rauf: Bli kvitt ditt ego, finn din medfølelse

Imam Faisal Abdul Rauf kombinerer læringen fra Koranen, historiene til Rumi og Muhammad og Jesus' eksempler for å demonstrere at bare én ting står i veien for hver av oss og absolutt medlidenhet -- oss selv.

Jeg snakker om medfølelse fra en islamsk synsvinkel,

og kanskje er min tro litt lite gjennomtenkt

siden den er forankret i medlidenhet.

Sakens kjerne er annerledes.

Vår hellige bok, Koranen, består av 114 kapitler

og hvert kapittel begynner med det vi kaller basmala,

ordet i Guds navn, alt det medfølende, alt det barmhjertige,

eller som Sir Richard Burton,

ikke den Richard Burton som var gift med Elizabeth Taylor,

men den Sir Richard Burton som levde et århundre før det

og som reiste verden rundt

og som oversatte mange litteraturverker,

oversetter det som, "i Guds navn, den som viser medlidenhet, den medfølende".

Og i et utsagn i Koranen, som for muslimer er Gud som snakker til menneskeheten,

sier Gud til sin profet Muhammad,

som han tror er den siste i en serie av profeter,

som begynner med Adam, inkluderer Noah, inkluderer Moses, inkluderer Abraham,

inkluderer Jesus Kristus, og slutter med Muhammad

sa at "Vi har ikke sendt deg, Muhammad,

bortsett fra som en raham, bortsett fra som en kilde av medlidenhet til menneskeheten."

Og for oss mennesker, og helt sikkert for oss muslimer

som sitt oppdrag og mening i å følge profetens vei

er å gjøre oss selv så like profeten som mulig,

og profeten sa en gang:

"Tilbe dere selv med Guds attributter."

Og fordi Gud selv i følge Koranen sa at det primære kjennetegnet på hans

medlidenhet var at "Gud bestemte medlidenhet for seg selv,"

eller "regjerte selv av medlidenhet."

Derfor må vårt formål og oppdrag være å være kilder til medfølelse

aktivatorer av medfølelse, utøvere av medfølelse,

å snakke om medfølelse og å ha medfølelse.

Dette er vel og bra,

men hvor trår vi feil

og hva er kilden til mangelen på medfølelse i verden?

For svaret på dette, vender vi oss til vår spirituelle side.

I enhver religiøs tradisjon er det hva du kan kalle den ytre banen og den indre banen,

eller den eksoteriske banen og den esoteriske banen.

Den esoteriske vei av Islam er mer populært kjent som Sufismen, eller tasawwuf på arabisk.

Og disse legene eller disse mesterne

disse åndelige mesterne av Sufi-tradisjonen,

henviser til læresetninger og eksempler på vår profet,

som lærer oss hvor kilden til våre problemer ligger.

I ett av slagene som profeten førte,

fortalte han sine tilhengere, "Vi er tilbake fra den lille krig

til større krig, til den store kamp."

Og de sa, "Budbringer fra Gud, vi er slitne.

Hvordan kan vi gå til en større kamp?"

Han sa, "Det er kampen om selvet, slaget om ego."

Kildene til menneskelige problemer har å gjøre med egoisme.

Den berømte Sufi mesteren Rumi, som er svært godt kjent for de fleste av dere,

har en historie hvor han snakker om en mann som går til huset til en venn

og banker på døren,

og en stemme svarer, "Hvem er det?"

Det er meg," eller mer grammatisk korrekt, "Det er Jeg,"

som vi kan si på engelsk.

Stemmen sier: "Gå bort."

Etter mange år med trening, med disiplin, søken og kamp,

kommer han tilbake,

og med mye større ydmykhet, banker han igjen på døren.

Stemmen spør, "Hvem er det?"

Han sa, "Det er deg, o hjerteknuser."

Døren svinger opp, og stemmen sier,

"Kom inn, for det er ikke rom i dette huset for to Jeg'er,

to store Jeg, for to egoer.

Og Rumis fortellinger er metaforer for den åndelige vei.

I nærvær av Gud, er det ikke rom for mer enn én jeg,

og det er jeg av guddommelighet.

I et undervisningsopplegg, kalt en hadith qudsi i vår tradisjon,

sier Gud at, "Min tjener," eller "min skapning, mitt menneskelige vesen,

ikke nærmer meg av noe som er meg kjærere

enn det jeg har bedt dem å gjøre."

Og de av dere som er arbeidsgivere vet nøyaktig hva jeg mener.

Du vil at dine ansatte gjør det du ber dem om å gjøre,

og om de har gjort det, så kan de gjøre ekstra,

men ikke overse det du har bedt dem å gjøre.

Og Gud sier: "Min tjener fortsetter å komme nærmere meg,

ved å gjøre mer av det jeg har bedt dem å gjøre,"

ekstra kreditt, kan vi kalle det,

"før jeg elsker ham eller elsker henne.

Og når jeg elsker min tjener," sier Gud,

blir jeg øynene som han eller hun ser med,

ørene som han eller hun lytter med,

den hånden som han eller hun griper med,

og foten som han eller hun går med,

og hjertet som han eller hun forstår med."

Det er denne sammenslåing av oss selv med guddommelighet

som er lærdommen og hensikten med vår åndelige vei og alle vår trostradisjoner.

Muslimer ser på Jesus som herre over Sufismen,

den største profet og budbringer som kom for å understreke den åndelige vei.

Når han sier, "Jeg er ånden, og jeg er veien,"

når profeten Muhammad sa, "Den som har sett meg, har sett Gud,"

er det fordi de ble så mye et instrument av Gud,

de ble en del av Guds damp,

slik at Guds vilje ble åpenbart gjennom dem

at de ikke handler ut fra sitt eget selv og sitt eget ego.

Medfølelse på jorden er gitt, det er i oss.

Alt vi trenger å gjøre er å få våre egoer ut av veien,

får vår egoisme ut av veien.

Jeg er sikker på at sannsynligvis alle dere, eller sikkert de aller fleste av dere,

har hatt det man kan kalle en åndelig opplevelse,

et øyeblikk i livet da, i noen sekunder, et minutt kanskje,

grensene for egoet ditt oppløst.

Og på den tiden, følte du deg i ett med universet,

en med den muggen med vann, en med alle mennesker,

ett med skaperen,

og du følte nærværet av makt, av ærefrykt,

av den dypeste kjærlighet, den dypeste følelse av medfølelse og barmhjertighet

som du noen gang har opplevd i livet.

Det er et øyeblikk som er en gave fra Gud til oss,

en gave når, for et øyeblikk, han løfter grensen

som gjør at vi insisterer på jeg, jeg, jeg, meg, meg, meg,

og i stedet, som personen i Rumi's historie,

så sier vi, "Åh, alt dette er du."

Alt dette er du. Og dette er alle oss.

Og oss, og jeg, og vi er alle en del av deg.

Skaperen, målet, kilden til vårt vesen,

og slutten på vår reise.

Du er også våre hjerteknuser.

Du er den som vi bør søke mot, for hvis formål vi lever,

og for hvis formål vi skal dø,

og for hvis formål vi skal oppstå igjen

på kontoen til Gud i hvilken grad vi har vært medfølende vesener.

Vårt budskap i dag, og vår hensikt i dag,

og de av dere som er her i dag,

og hensikten med denne planen for medfølelse, er å minne oss på.

For Koranen oppfordrer oss alltid til å huske, til å minne på hverandre,

fordi kunnskap om sannheten er i hvert eneste menneske.

Vi vet alt.

Vi har tilgang til alt.

Jung kan ha kalt det underbevisstheten.

Gjennom underbevisstheten vår, i dine drømmer,

som Koranen kaller vår tilstand av søvn, den lille død,

den midlertidige død.

I vår tilstand av søvn har vi drømmer, og visjoner,

vi reiser også utenfor våre kropper, for mange av oss,

og vi ser fantastiske ting.

Vi reiser utover de begrensninger i rom slik vi kjenner det,

og utover de begrensninger av tid som vi kjenner den.

Men alt dette er for oss å glorifisere navnet på skaperen

hvis primære navn er den medfølende.

Gud, Bokh, det navnet du vil tilbe ham med, Allah, Ram, Om,

uansett hvilket navn du kaller ham

eller hvordan du får tilgang til tilstedeværelsen av guddommelighet,

er kjernen av absolutt tilstedeværelse,

absolutt kjærlighet og barmhjertighet og medfølelse,

og absolutt kunnskap og visdom,

hva hinduene kaller satchidananda.

Språket er forskjellig,

men målet er det samme.

Rumi har en annen historie

om tre personer, en tyrker, en araber,

og jeg glemmer den tredje personen, men for min del kan det ha vært en malay.

En ber om angour, la oss si han er en engelskmann,

en ber om eneb, og en ber om druer.

Og de diskuterer og krangler, fordi

jeg vil ha druer, jeg vil eneb, jeg vil ha angour,

uten å vite at ordet som de bruker

refererer til den samme virkeligheten på ulike språk.

Det er bare én absolutt virkelighet per definisjon,

én absolutt skikkelse per definisjon,

fordi absolutt er, per definisjon, singel,

og absolutt og entall.

Det er denne absolutte konsentrasjon av å være,

den absolutte konsentrasjon av bevissthet,

bevissthet, en absolutt kjerne av medfølelse og kjærlighet

som definerer de primære attributtene av guddommelighet.

Og det bør også være

de primære attributtene av hva det betyr å være menneske.

For det som definerer menneskeheten, kanskje biologisk,

er vår fysiologi,

men Gud definerer menneskeheten ved vår åndelighet, av naturen vår.

Og Koranen sier, han snakker til englene og sier,

"Når jeg er ferdig med dannelsen av Adam fra leire,

og har pustet inn i ham, min ånd,

fall så på kne for ham."

Englene faller på kne, ikke foran den menneskelige kropp,

men foran den menneskelige sjel.

Hvorfor? Fordi sjelen, den menneskelige sjel,

bærer et stykke av det guddommelige pusten,

et stykke av den guddommelige sjel.

Dette er også uttrykt i bibelsk vokabular

når vi er lært at vi var skapt i Guds bilde.

Hva er bildet av Gud?

Bildet av Gud er absolutt vesen,

absolutt bevissthet og kunnskap og visdom

og absolutt medfølelse og kjærlighet.

Og derfor, for oss å være menneske,

i den største betydningen av hva det betyr å være menneske,

i den mest gledelige følelse av hva det betyr å være menneske,

betyr det at vi også må være skikkelige forvaltere

av denguddommelige pust i oss,

og søke å perfeksjonere oss i den egenskap av å være,

av å være i live, av tilstedeværelsen,

den egenskap av visdom, av bevissthet, av sanselighet,

og egenskapen av å være omtenksomme og elskende vesener.

Dette er hva jeg forstår fra mine studier av andre trostradisjoner,

og dette er den felles plattform som vi må alle stå,

og dette er den felles plattform som vi må alle stå på,

og når vi står på denne plattformen som sådan,

er jeg overbevist om at vi kan lage en fantastisk verden.

Og jeg tror, personlig, at vi er på randen,

og at med nærvær og hjelp av folk som deg her,

vi kan få til profetien til Isiah.

For han forutså en periode

da folk skal omgjøre sine sverd til plogjern

og ikke lenger vil lære krig og krige lenger.

Vi har nådd et stadium i menneskehetens historie, slik at vi ikke har noe alternativ.

Vi må, vi må senke våre egoer,

kontrollere våre egoer, enten det er individuelle ego, personlige ego,

familie ego, nasjonale ego,

og la alle være for forherligelse av den ene.

Takk, og Gud velsigne deg.

(Applaus)