The Lie We Live

I dette øyeblikk kan du være hvor som
helst og gjøre hva som helst

I stedet sitter du alene foran
en skjerm.

Så hva er det som hindrer oss fra å gjøre
det vi ønsker, å være der

vi ønsker å være?

Hver eneste dag våkner vi opp i samme
rom og følger samme vei

for å leve den samme dagen som i går.
Men på ett tidspunkt

var hver dag som ett
nytt eventyr.

Underveis var det noe som endret seg.
før var dager tidløse

i dag er de planlagte,

Er det dette som betyr å bli voksen?
Å være fri?

Men er vi virkelig frie?

Mat. Vann. Land. Selve elementene vi
trenger for å overleve er

eid av selskaper.

Det finnes ingen mat for oss på trærne,
ikke noe ferskvann i bekkene

Ingen land til å bygge et hjem.

Hvis du prøver og ta det jorden
gir, blir du låst inne.

Så vi adlyder deres regler.

Vi oppdager verden gjennom
en lærebok.

I årevis sitter vi og gulper det vi
blir fortalt.

Testet og gradert som emner i et
labratorie.

Oppdratt til å ikke gjøre en forskjell i denne verden.
Oppdratt til å ikke være annerledes.

Smarte nok til å gjøre jobben vår

men ikke til å stille spørsmål om hvorfor
vi gjør det.

Så vi jobber og jobber uten å sitte igjen
med noen tid til å leve

det livet vi jobber for.

Inntil den dagen kommer da vi er
for gammel til

å gjøre jobbe vår.

Det er her vi er etterlatt for å dø.

Barn våre tar vår plass i spillet.
For oss er vår vei unik

Men sammen er vi ikke noe mer enn
drivstoff. Drivstoff som driver eliten

Eliten som gjemmer seg bak
logoene til selskaper

Dette er deres verden. Og deres mest
verdifulle ressurs

er ikke i bakken,

Det er oss.

Vi bygger deres byer. Vi kjører deres
maskiner. Vi kjemper deres kriger.

Tross alt er det ikke penger som driver
dem. Det er makt.

Penger er bare det verktøyet de
bruker for å styre oss.

Verdiløse papirbiter vi
er avhengig av

til å mate oss, bevege oss,
underholde oss.

De ga oss penger, og i gjengjeld
ga vi dem verden.

Hvor det fantes trær som renset
luften vår,

finnes det nå fabrikker som
forgifter luften.

Hvor det var vann til å drikkes, er det
nå giftig avfall som stinker.

Der hvor dyrene en gang løp frie,
er det nå dyrefarmer hvor de fødes

og slaktes i det uendelige for
din tilfredshet.

Over en milliard mennesker sulter til
tross for at vi har nok mat til alle.

Hvor blir det av?

70% av kornet vi dyrker blir matet til
dyrene du spiser til middag

Hvorfor hjelpe sultende?
Du får ikke noe fortjenste av dem.

Vi er som en pest som feier
over jorden.

Vi river fra hverandre det miljøet som
tillater oss å leve

Vi ser alt som noe som kan selges. Som
en gjenstand som skal eies.

Men hva skjer når vi har forurenset den siste elven?
Forgiftet den siste pust av luft?

Er tomme for olje til lastebilene som
bringer oss maten vår?

Når skal vi innse at vi ikke kan spise penger,
at de ikke har noen verdi?

Vi ødelegger ikke planeten.
Vi ødelegger alt liv på den.

Hvert år utryddes tusenvis av arter.

Og tiden renner ut før vi er neste.

Hvis du bor i Amerika er det en 41%
sjanse for at du får kreft.

Hjertesykdom vil drepe én ut av
tre amerikanere.

Vi tar reseptbelagte medisiner for å håndtere
disse problemene.

Men medisinsk behandling er den tredje
største dødsårsaken bak

kreft og hjertesykdommer.

Vi blir fortalt at alt kan løses ved å kaste
penger på forskere

så de kan oppdage en pille for å få
våre problemer forsvinne.

Men legemiddelfirmaer og kreft- samfunnet
er avhengige av våre lidelser

for å gjøre en fortjeneste.

Vi tror vi løper mot en kur, men egentlig
løper vi vekk fra årsaken.

Kroppen vår er et produkt av
hva vi spiser.

Maten vi spiser er konstruert utelukkende
for profitt. Vi fyller oss

opp med giftige kjemikalier.

Likene av dyr infisert med medikamenter
og sykdommer.

Men vi ser ikke dette. En liten gruppe
selskaper som eier mediene vil

ikke at vi skal vite.

Omgir oss med en fantasi vi blir fortalt
er virkeligheten.

Det er morsomt å tenke på at mennesker
en gang trodde jorden var

sentrum i universet.

nå ser vi oss selv som
senter av planeten.

Vi peker mot vår teknologi og sier at
vi er de smarteste.

Men illustrerer våre datamaskiner, biler
og fabrikker virkelig hvor

intelligente vi er?

Eller viser dem hvor late vi
har blitt?

Vi setter på oss denne siviliserte
masken.

Men når du fjerner den,
hva er vi?

Hvor raskt vi glemmer at bare i løpet av
de siste 100 årene

at vi har tillat kvinner å stemme.

Tillat svarte å leve som likeverdige.

Vi opptrer som om vi er allvitende
vesener, men det er mye

vi ikke klarer å se.

Vi går nedover gaten å ignorere
de små tingene.

Øynene som stirrer, historiene
de deler.

Å se alt som bakgrunn til "meg".

Kanskje vi frykter at vi ikke er alene.
At vi er en del av et mye større bilde.

Men vi mislykkes i å opprette
forbindelsen

Det er greit for oss å drepe griser,
kuer, høner, fremmede

fra fremmede land.

Men ikke våre naboer. Ikke våre hunder,
våre katter, de vi har kommet

til å elske og forstå.

Vi kaller andre skapninger dumme.

Men likevel peker vi på dem for
å rettferdiggjøre våre handlinger.

Men å drepe fordi vi kan og alltid har,
gjør det riktig?

Eller viser det oss hvor lite
vi har lært.

At vi fortsetter å handle ut av
primitiv aggresjon, i stedet

for omtanke og medfølelse

En dag vil denne følelsen vi kaller livet
forlate oss.

Kroppen vår vil råtne, og våre verdisaker
samlet inn.

Gårsdagens handlinger er alt som
forblir.

Døden omgir oss stadig. Selv om den
virker så fjern fra

vår hverdag og virkelighet.

Vi lever i en verden på randen av kollaps.

Morgendagens kriger vil ikke ha
noen vinnere.

Vold vil aldri være løsningen, men vil
ødelegge alle mulige løsning.

Hvis vi alle ser på våre innerste ønske, vil
vi se at våre drømmer

ikke er så forskjellige.

Vi har et felles mål.
Lykke.

Vi river verden fra hverandre på jakt
etter lykke, uten å se i oss selv.

Mange av de lykkeligste menneskene er
de som eier minst.

Men er vi virkelig så lykkelige med våre iPhones, store hus og fancy biler?

Vi har blitt frakoblet. Idoliserer mennesker
vi aldri har møtt.

Vi opplever det unike på skjermer, men
ordinært ellers overalt.

Vi venter på at noen skal bringe endring,
uten å tenke på å endre oss selv.

Presidentvalget kan like godt være et
myntkast. Det er to sider av samme sak.

Vi velger hvilket ansikt vi ønsker og
illusjonen av valget,

av endring er opprettet.

Men verden forblir den samme.

Vi klarer ikke å innse at politikerne
ikke tjener oss.

De tjener de som finansierer
dem til makten.

Vi trenger ledere, ikke politikere. Men i
denne verden av tilhengere

har vi glemt å lede oss selv.

Slutte å vente på endring og være den
forandringen du ønsker å se.

Vi kom ikke til dette punktet ved å sitte
på ræva.

Den menneskelige rase overlevde ikke
fordi vi er den raskeste

eller den sterkeste

men fordi vi jobbet sammen.

Vi har mestret kunsten å drepe. La oss nå
mestre livsglede.

Dette handler ikke om å redde planeten.
Planeten vil være her med eller uten oss.

Jorden har eksistert i milliarder av år.
Vi vil være heldig å vare i åtti.

Vi er en blits i tiden, men vår
påvirkning er evig.

Jeg ønsker ofte jeg levde i en tid før
datamaskiner. Når vi ikke hadde

skjermer til å distrahere oss.

Men jeg skjønner det er en grunn til at
dette er den eneste

tiden jeg ønsker å være i live,

fordi vi har i dag en mulighet vi
aldri har hatt før.

Internett gir oss kraft til dele et
budskap og forene

millioner rundt om i verden.

Mens vi fortsatt har mulighet må vi bruke
våre skjermer til å bringe oss

nærmere hverandre snarere enn
lenger fra hverandre.

For bedre eller verre vil vår generasjon
bestemme fremtidige liv på denne planeten

Vi kan enten fortsette å tjene dette
ødeleggende systemet

helt til intet minne om vår
eksistens gjenstår.

Eller vi kan våkne opp å Innse at vi ikke
utvikler oss oppover

men heller faller ned. Vi har skjermer
våre ansikt, slik

at vi ikke ser hvor vi er på vei.

Dette øyeblikket er hva hvert trinn,
hvert åndedrag og hver død har ført til.

Vi er ansiktene til alle de som
kom før oss.

Nå er det vår tur. Du kan velge å stake
din egen vei, eller

følge den veien utallige andre allerede
har tatt.

Livet er ikke en film. Skriptet er ikke
allerede skrevet.

Vi er forfattere. Dette er din historie.

Deres historier.

Vår historie.