I dette øyeblikk kan du være hvor som helst og gjøre hva som helst I stedet sitter du alene foran en skjerm. Så hva er det som hindrer oss fra å gjøre det vi ønsker, å være der vi ønsker å være? Hver eneste dag våkner vi opp i samme rom og følger samme vei for å leve den samme dagen som i går. Men på ett tidspunkt var hver dag som ett nytt eventyr. Underveis var det noe som endret seg. før var dager tidløse i dag er de planlagte, Er det dette som betyr å bli voksen? Å være fri? Men er vi virkelig frie? Mat. Vann. Land. Selve elementene vi trenger for å overleve er eid av selskaper. Det finnes ingen mat for oss på trærne, ikke noe ferskvann i bekkene Ingen land til å bygge et hjem. Hvis du prøver og ta det jorden gir, blir du låst inne. Så vi adlyder deres regler. Vi oppdager verden gjennom en lærebok. I årevis sitter vi og gulper det vi blir fortalt. Testet og gradert som emner i et labratorie. Oppdratt til å ikke gjøre en forskjell i denne verden. Oppdratt til å ikke være annerledes. Smarte nok til å gjøre jobben vår men ikke til å stille spørsmål om hvorfor vi gjør det. Så vi jobber og jobber uten å sitte igjen med noen tid til å leve det livet vi jobber for. Inntil den dagen kommer da vi er for gammel til å gjøre jobbe vår. Det er her vi er etterlatt for å dø. Barn våre tar vår plass i spillet. For oss er vår vei unik Men sammen er vi ikke noe mer enn drivstoff. Drivstoff som driver eliten Eliten som gjemmer seg bak logoene til selskaper Dette er deres verden. Og deres mest verdifulle ressurs er ikke i bakken, Det er oss. Vi bygger deres byer. Vi kjører deres maskiner. Vi kjemper deres kriger. Tross alt er det ikke penger som driver dem. Det er makt. Penger er bare det verktøyet de bruker for å styre oss. Verdiløse papirbiter vi er avhengig av til å mate oss, bevege oss, underholde oss. De ga oss penger, og i gjengjeld ga vi dem verden. Hvor det fantes trær som renset luften vår, finnes det nå fabrikker som forgifter luften. Hvor det var vann til å drikkes, er det nå giftig avfall som stinker. Der hvor dyrene en gang løp frie, er det nå dyrefarmer hvor de fødes og slaktes i det uendelige for din tilfredshet. Over en milliard mennesker sulter til tross for at vi har nok mat til alle. Hvor blir det av? 70% av kornet vi dyrker blir matet til dyrene du spiser til middag Hvorfor hjelpe sultende? Du får ikke noe fortjenste av dem. Vi er som en pest som feier over jorden. Vi river fra hverandre det miljøet som tillater oss å leve Vi ser alt som noe som kan selges. Som en gjenstand som skal eies. Men hva skjer når vi har forurenset den siste elven? Forgiftet den siste pust av luft? Er tomme for olje til lastebilene som bringer oss maten vår? Når skal vi innse at vi ikke kan spise penger, at de ikke har noen verdi? Vi ødelegger ikke planeten. Vi ødelegger alt liv på den. Hvert år utryddes tusenvis av arter. Og tiden renner ut før vi er neste. Hvis du bor i Amerika er det en 41% sjanse for at du får kreft. Hjertesykdom vil drepe én ut av tre amerikanere. Vi tar reseptbelagte medisiner for å håndtere disse problemene. Men medisinsk behandling er den tredje største dødsårsaken bak kreft og hjertesykdommer. Vi blir fortalt at alt kan løses ved å kaste penger på forskere så de kan oppdage en pille for å få våre problemer forsvinne. Men legemiddelfirmaer og kreft- samfunnet er avhengige av våre lidelser for å gjøre en fortjeneste. Vi tror vi løper mot en kur, men egentlig løper vi vekk fra årsaken. Kroppen vår er et produkt av hva vi spiser. Maten vi spiser er konstruert utelukkende for profitt. Vi fyller oss opp med giftige kjemikalier. Likene av dyr infisert med medikamenter og sykdommer. Men vi ser ikke dette. En liten gruppe selskaper som eier mediene vil ikke at vi skal vite. Omgir oss med en fantasi vi blir fortalt er virkeligheten. Det er morsomt å tenke på at mennesker en gang trodde jorden var sentrum i universet. nå ser vi oss selv som senter av planeten. Vi peker mot vår teknologi og sier at vi er de smarteste. Men illustrerer våre datamaskiner, biler og fabrikker virkelig hvor intelligente vi er? Eller viser dem hvor late vi har blitt? Vi setter på oss denne siviliserte masken. Men når du fjerner den, hva er vi? Hvor raskt vi glemmer at bare i løpet av de siste 100 årene at vi har tillat kvinner å stemme. Tillat svarte å leve som likeverdige. Vi opptrer som om vi er allvitende vesener, men det er mye vi ikke klarer å se. Vi går nedover gaten å ignorere de små tingene. Øynene som stirrer, historiene de deler. Å se alt som bakgrunn til "meg". Kanskje vi frykter at vi ikke er alene. At vi er en del av et mye større bilde. Men vi mislykkes i å opprette forbindelsen Det er greit for oss å drepe griser, kuer, høner, fremmede fra fremmede land. Men ikke våre naboer. Ikke våre hunder, våre katter, de vi har kommet til å elske og forstå. Vi kaller andre skapninger dumme. Men likevel peker vi på dem for å rettferdiggjøre våre handlinger. Men å drepe fordi vi kan og alltid har, gjør det riktig? Eller viser det oss hvor lite vi har lært. At vi fortsetter å handle ut av primitiv aggresjon, i stedet for omtanke og medfølelse En dag vil denne følelsen vi kaller livet forlate oss. Kroppen vår vil råtne, og våre verdisaker samlet inn. Gårsdagens handlinger er alt som forblir. Døden omgir oss stadig. Selv om den virker så fjern fra vår hverdag og virkelighet. Vi lever i en verden på randen av kollaps. Morgendagens kriger vil ikke ha noen vinnere. Vold vil aldri være løsningen, men vil ødelegge alle mulige løsning. Hvis vi alle ser på våre innerste ønske, vil vi se at våre drømmer ikke er så forskjellige. Vi har et felles mål. Lykke. Vi river verden fra hverandre på jakt etter lykke, uten å se i oss selv. Mange av de lykkeligste menneskene er de som eier minst. Men er vi virkelig så lykkelige med våre iPhones, store hus og fancy biler? Vi har blitt frakoblet. Idoliserer mennesker vi aldri har møtt. Vi opplever det unike på skjermer, men ordinært ellers overalt. Vi venter på at noen skal bringe endring, uten å tenke på å endre oss selv. Presidentvalget kan like godt være et myntkast. Det er to sider av samme sak. Vi velger hvilket ansikt vi ønsker og illusjonen av valget, av endring er opprettet. Men verden forblir den samme. Vi klarer ikke å innse at politikerne ikke tjener oss. De tjener de som finansierer dem til makten. Vi trenger ledere, ikke politikere. Men i denne verden av tilhengere har vi glemt å lede oss selv. Slutte å vente på endring og være den forandringen du ønsker å se. Vi kom ikke til dette punktet ved å sitte på ræva. Den menneskelige rase overlevde ikke fordi vi er den raskeste eller den sterkeste men fordi vi jobbet sammen. Vi har mestret kunsten å drepe. La oss nå mestre livsglede. Dette handler ikke om å redde planeten. Planeten vil være her med eller uten oss. Jorden har eksistert i milliarder av år. Vi vil være heldig å vare i åtti. Vi er en blits i tiden, men vår påvirkning er evig. Jeg ønsker ofte jeg levde i en tid før datamaskiner. Når vi ikke hadde skjermer til å distrahere oss. Men jeg skjønner det er en grunn til at dette er den eneste tiden jeg ønsker å være i live, fordi vi har i dag en mulighet vi aldri har hatt før. Internett gir oss kraft til dele et budskap og forene millioner rundt om i verden. Mens vi fortsatt har mulighet må vi bruke våre skjermer til å bringe oss nærmere hverandre snarere enn lenger fra hverandre. For bedre eller verre vil vår generasjon bestemme fremtidige liv på denne planeten Vi kan enten fortsette å tjene dette ødeleggende systemet helt til intet minne om vår eksistens gjenstår. Eller vi kan våkne opp å Innse at vi ikke utvikler oss oppover men heller faller ned. Vi har skjermer våre ansikt, slik at vi ikke ser hvor vi er på vei. Dette øyeblikket er hva hvert trinn, hvert åndedrag og hver død har ført til. Vi er ansiktene til alle de som kom før oss. Nå er det vår tur. Du kan velge å stake din egen vei, eller følge den veien utallige andre allerede har tatt. Livet er ikke en film. Skriptet er ikke allerede skrevet. Vi er forfattere. Dette er din historie. Deres historier. Vår historie.