Hvorfor vi trenger å avslutte krigen mot narkotika

Gjør krigen mot narkotika mer skade enn godt? Ethan Nadelmanns dristige foredrag er en lidenskapelig bønn om å avslutte den "bakstreverske, hjerteløse, katastrofale" bevegelsen for å drepe narkotikahandelen. Han gir to viktige grunner hvorfor vi heller burde fokusere på intelligent regulering.

Hva har krigen mot narkotika
gjort med verden?

Se på mordene og kaoset i Mexico,

Mellom-Amerika, så mange
andre steder på jorden,

detn globale svartebørsen er estimert

til 300 milliarder dollar per år

fengsler fullstappet i USA
og andre steder,

politi og militær dratt
inn i en krig som ikke kan vinnes

som bryter med fundamentale rettigheter,
og vanlige borgere

håper de ikke blir fanget
i kryssilden,

og i mellomtiden flere folk som bruker

mer narkotika enn noen gang før.

Det er mitt lands historie med
alkoholforbud

og Al Capone, ganger 50.

Derfor er det spesielt bittert for meg

som amerikaner at vi har vært drivkraften

bak denne globale narkotikakrigen.

Spør hvorfor så mange land kriminaliserer

narkotika som de har aldri hørt om,

hvorfor narkotikatraktatene
til FN understreker

kriminalisering over helse,

selv hvorfor mesteparten av pengene,
på verdensbasis,

for å håndtere
narkotikamisbruk ikke brukes for

å hjelpe byråer men til dem som straffer,

og du vil finne gode, gamle USA.

Hvorfor gjorde vi dette?

Noen mennesker, spesielt i Latin-Amerika,

tror det ikke dreier seg om narkotika.

Det er bare et påskudd for å fremme

USAs realpolitiske interesser.

Men som regel er det ikke tilfelle.

Vi ønsker ikke at gangstere og geriljaer

finansiert med illegale narkotikapenger

skal terrorisere og ta over våre land.

Nei, faktum er at Amerika virkelig er gal

når det gjelder narkotika.

Jeg mener, husk at det var vi som trodde

at vi var i stand til å forby alkohol.

Så ikke tenk på vår globale narkotikakrig

som et slags rasjonell politikk,

men som den internasjonale projeksjonen

av en amerikansk psykose.

(Applaus)

Men her kommer den gode nyheten.

Nå er det russerne som leder
narkotikakrigen, ikke vi.

De fleste politikere i landet mitt

ønsker å endre narkotikakrigen,

å fengsle færre folk, ikke flere,

og som amerikaner er jeg stolt over

at vi nå leder verden

i reformasjonen av marihuana-lovgivningen.

Det er nå lovlig for medisinske formål

i nesten halvparten av våre 50 delstater,

millioner av mennesker
kan kjøpe sin marihuana,

sin medisin, i apotek
som har offentlige lisenser,

og over halvparten av mine medborgere
mener at det nå er på tide

å regulere og beskatte marihuana

omtrent som alkohol.

Det er det Colorado og Washington gjør,

og Uruguay,
og flere vil sikkert følge etter.

Så det er det jeg gjør:

jobbe for å få slutt på narkotikakrigen.

Jeg tror det hele begynte med
at jeg vokste opp

i en ganske religiøs, moralsk familie,

som eldste sønn av en rabbiner.

Jeg begynte på universitetet der jeg

røykte litt marihuana

og likte det. (Latter)

Og jeg likte å drikke også,
men det var tydelig

at alkohol var det mest farlige av disse to.

Vennene mine og jeg kunne bli
tatt på fersken

for å røyke en joint.

Dette hykleriet irriterte meg,

så jeg skrev min doktorgradsavhandling
om internasjonal narkotikakontroll.

Jeg klarte å få tilgang til Utenriksdepartementet.

Jeg ble sikkerhetsklarert.

Jeg intervjuet hundrevis av rettshåndhevende agenter

rundt omkring i Europa og Amerika

og jeg spurte dem:

"Hva synes du er det rette svaret?"

I Latin-Amerika sa de:

"Du kan ikke riktig stoppe forsyningen.

Svaret ligger i USA

som bør stoppe etterspørselen."

Så da dro jeg hjem igjen
og snakket med folk

som var involvert i anti-narkotika-arbeid,
og de sa:

"Vet du, Ethan, du kan ikke akkurat
stoppe etterspørselen.

Svaret ligger der borte.
Du må stoppe forsyningen."

Så jeg snakket med folk
i tollvesenet

som prøvde å stoppe narkotika ved grensene

og de sa: "Du klarer ikke å stoppe det her.

Svaret ligger der borte,

ved å stoppe forsyning og etterspørsel."

Og det slo meg:

Alle som var involvert i dette

mente at svaret lå i området

som de visste minst om.

Så da begynte jeg å lese
alt jeg kom over

om psykoaktive stoffer:
historien, vitenskapen,

politikken, hele pakken,

og jo mer en leser,

desto klarere blir det
hvordan en omtenksom,

opplyst, intelligent tilnærming
får deg over på den ene siden,

mens politikken og lovgivningen
i mitt land

tok deg med over til den andre siden.

Og det slo meg at denne forskjellen
var et utrolig

intellektuelt og moralsk puslespill.

Det har sannsynligvis aldri eksistert

noe narkotikafritt samfunn.

Praktisk talt hvert samfunn

har svelget psykoaktive stoffer

for å håndtere smerte, øke vår energi,
omgås andre,

til og med for å kommunisere med Gud.

Vårt ønske om å endre vår bevissthet

er muligens like grunnleggende
som vår lengsel

etter mat, selskap og sex.

Så vår virkelige utfordring

er å lære å leve med narkotika

slik at de forårsaker minst mulig skade

og i noen tilfeller mest mulig fordel.

Her er en annen ting jeg lærte meg:

grunnen til at noen rusmidler er lovlige
mens andre ikke er det

har nesten ikke noe som helst å gjøre
med vitenskap og helse

eller den relative risikoen av rusmidler,

og nesten alt med hvem som bruker

og hvem som oppfattes å bruke
bestemte rusmidler.

På slutten av 1800-tallet,

da de fleste rusmidler som nå er
ulovlige var lovlige,

var de viktigste brukerne av opiater
i landet mitt

og i andre land
middelaldrende hvite kvinner

som brukte dem for å lindre
smerter og plager

da få andre smertestillende midler
var tilgjengelige.

Og ingen kom på tanken
å kriminalisere dem,

fordi ingen hadde lyst å sette bestemor
bak lås og slå.

Men da hundretusener av kinesere

begynte å dukke opp i landet mitt,

som jobbet hardt
ved jernbanen og i gruvene

og så lente seg tilbake om kvelden;

akkurat som de hadde gjort i gamlelandet

med et par trekk på opium-pipa -

det er da de første
narkotikaforbudlovene ble til

i California og Nevada,

drevet av rasistisk frykt for kinesere

som forvandlet hvite kvinner

til opium-avhengige seksslaver.

De første kokainforbudlovene,
som også var forårsaket

av rasistisk frykt for svarte menn
som snuste hvitt pulver

og glemte "sin rette plass"

i Sørstats-samfunnet.

Og de første lovene mot bruk av marihuana

handlet om frykt for meksikanske migranter

i Vesten og Sydvesten.

Og det som var sant i hjemlandet mitt,

gjelder også for mange andre land,

både når det gjelder opprinnelsen
av disse lovene

som deres implementering.

La os si det slik,

og jeg overdriver bare litt:

hvis de viktigste kokainrøykerne

var velstående eldre hvite men

og de viktigste konsumenter av Viagra

var fattige unge svarte men,

ville røykbar kokain være lett å få
tak i på resept fra legen

og ved salg av Viagra ville du kunne
havne i fengsel i fem til ti år.

(Applaus)

Som professor pleide jeg
å undervise om dette.

Nå er jeg en aktivist,
en menneskerettighetsaktivist,

og det som driver meg er min skam

over å leve i en ellers stor nasjon

som har mindre enn fem prosent
av verdensbefolkningen

men nesten 25 prosent av verdens
fengslede befolkning.

Det er menneskene jeg møter
som har mistet noen

de elsker til narkotikarelatert
vold og fengsel

eller overdose eller HIV

fordi vår narkotikapolitikk verdsetter

kriminalisering høyere enn helse.

Det er bra mennesker som har
mistet jobben sin,

huset sitt, friheten sin,
til og med barna sine

til staten, ikke fordi de skadet noen,

men bare fordi de valgte å bruke
et bestemt rusmiddel

i stedet for et annet.

Er legalisering svaret?

Der er jeg ikke helt enig
med meg selv:

tre dager i uken tenker jeg ja,
tre dager i uken tenker jeg nei,

og på søndager er jeg agnostiker.

Men i dag er tirsdag,

så la meg si at det å lovmessig
regulere og skattlegge

de fleste rusmidler som
nå er kriminalisert,

ville medføre en drastisk reduksjon
av kriminalitet, vold,

korrupsjon og svartebørser,

og av problemene med forfalskede
og uregulerte rusmidler,

og ville forbedre offentlig sikkerhet

og tillate utviklingen av
skattebetalernes ressurser

til nyttigere formål.

Jeg mener, markedene
for marihuana, kokain,

heroin og metamfetamin

er globale varemarkeder

akkurat som de globale markeder
for alkohol, tobakk,

kaffe, sukker og mange andre ting.

Der det finnes etterspørsel,

vil det finnes forsyning.

Hvis du slå ut én kilde,

så vil en annen oppstå.

Folk tenker på forbud som

den endelige formen for regulering,

men faktisk er forbud ensbetydende
med avståelse fra regulering

der de kriminelle fyller opp tomrommet.

Derfor er det å prioritere
strafferett og politi

i et forsøk om å kontrollere

et dynamisk, globalt varemarked

en oppskrift for katastrofe.

Og det vi virkelig trenger å gjøre

er å bringe undergrunns-narkotikamarkedene

så mye som mulig til overflaten

og regulere dem på en
så intelligent måte som mulig

for å minimalisere både
skader forårsaket av rusmidler

som skader forårsaket
av forbudspolitikk.

Når det gjelder marihuana,
betyr dette åpenbart

en lovlig regulering og
skattelegging som alkohol.

Fordelene ved å gjøre dette er
kjempestore, og risikoene er minimale.

Kommer flere mennesker
til å bruke marihuana?

Kanskje, men det kommer ikke
til å være unge mennesker,

ettersom det ikke vil bli lovlig for dem,

og, ærlig talt, de har allerede

den best mulige tilgangen til marihuana.

Jeg tror det kommer til å være
eldre mennesker.

Det vil bli folk i 40- og 60-årene

og i 80-årene som finner ut at de
foretrekker litt marihuana

foran kveldsdrinken eller sovetabletten

eller at det hjelper ved artritt
og diabetes

og kanskje hjelper til å krydre
et langvarig ekteskap. (Latter)

Og dette kunne godt være
en netto folkehelsefordel.

Når det gjelder de andre rusmidlene,

se på Portugal der ingen
havner i fengsel

for besittelse av narkotika,

og regjeringen forpliktet seg

til å behandle rusmisbruk
som et helseproblem.

Se på Sveits, Tyskland, Nederland,

Danmark og England der
mennesker som har

vært avhengige av heroin i mange år

og som har gjentatte ganger prøvd å
slutte og mislykkes

kan få farmasøytisk heroin
og hjelpetjenester

i klinikker,
og resultatene er klare:

ulovlig rusmisbruk og sykdom

og overdoser og lovbrudd
og arrestasjoner går ned,

helse og velvære forbedres,

skattebetalere drar fordel av det,

og mange narkotikabrukere
legger til og med avhengigheten bak seg.

Se på New Zealand som nylig
vedtok en lov

som tillater lovlig salg
av visse party-rusmidler

forutsatt at sikkerheten deres
er blitt ivaretatt.

Se her i Brasil og noen andre land,

der et bemerkelsesverdig
psykoaktivt stoff,

ayahuasca, kan kjøpes og
konsumeres på lovlig vis

forutsatt det gjøres i en
religiøs kontekst.

Se på Bolivia og Peru

der all slags produkter
laget av kokablader,

kilden for kokain,

selges lovlig over disken

- uten noen synlig skade for folkehelsen.

Husk at Coca-Cola inneholdt kokain
frem til 1900,

og så langt vi vet var det
ikke mer vanedannende

enn Coca-Cola er i dag.

Tenk derimot på sigaretter:

Ingenting er mer vanedannende
og drepende enn sigaretter.

Når forskere spør heroinavhengige

hvilket rusmiddel det er vanskeligst å
slutte med, svarer de fleste sigaretter.

Likevel har, både i mitt land
og i mange andre land

halvparten av alle mennesker som
noen gang var avhengige

av sigaretter sluttet

uten at noen er blitt arrestert
eller fengslet

eller sendt til et "behandlingsprogram"

av en aktor eller dommer.

Det som førte til det var
høyere avgifter

og tids- og stedsrestriksjoner
på salg og bruk

og effektive anti-røykekampanjer.

Kunne vi redusere røyking enda mer

ved å gjøre det totalt ulovlig?
Sannsynligvis.

Men bare tenk for
et narkotikakrigsmareritt

som ville være følgen av dette.

Utfordringene vi står overfor idag

er todelt.

Den første er en politisk utfordring

å utvikle og implementere alternativer

til ineffektive forbudspolitikker,

samtidig som vi bør bli bedre
til å regulere

og leve med de rusmidlene
som idag er lovlige.

Men den andre utfordringen er tøffere,

fordi den handler om oss.

Hindringene i å reformere
ligger ikke bare der ute

i makten til det
industrielle fengselskomplekset

eller andre særinteresser
som ønsker å beholde ting

slik de er,

men inne i hver enkelt av oss.

Det er vår frykt og vår mangel på kunnskap

og fantasi som står i veien for
ekte reform.

Og til syvende og sist tror jeg
det koker ned til barna,

og til hver enkelt foreldres ønske
om å putte ungen vår i en boble,

og frykten at rusmidler på en eller annen
måte vil stikke hull på denne boblen

og utsette våre barn for fare.

Iblant virker det som om hele

krigen mot narkotika rettferdiggjøres

som én stor barnevernlov,

noe som hver ungdom kan fortelle
deg er feil.

Så dette er det jeg sier til tenåringer.

Én: ikke ta rusmidler,

To: ikke ta rusmidler.

Tre: hvis du likevel tar rusmidler,

trenger du å vite et par ting,

fordi bunnlinjen min som din forelder er:

Kom trygt hjem på slutten av natten

og voks opp og lev et sunt voksenliv.

Dette er mitt narkotikaoppdragelses-mantra:
Sikkerhet først.

Dette har jeg viet livet mitt til,

til å bygge an organisasjon
og en bevegelse

av mennesker som tror at
vi må snu ryggen

til fortidens mislykkede forbud

og omfavne ny narkotikapolitikk,
forankret i vitenskap,

medfølelse, helse og menneskerettigheter,

der mennesker fra den andre siden
av det politiske spekteret

og alle andre spektre,

der mennesker som elsker våre rusmidler,

mennesker som hater rusmidler,

og mennesker som ikke bryr seg
om rusmidler,

men hver enkelt av oss mener
at denne krigen mot narkotika,

denne bakstreverske, hjerteløse,
katastrofale krigen mot narkotika

må ta slutt.

Takk

(Applaus)

Takk. Takk.

Chris Anderson: Ethan,

gratulerer - for en reaksjon.

Dette var et kraftig foredrag.

Skjønt ikke noen fullstendig
stående applaus,

og jeg gjetter på at
noen mennesker her

og kanskje noen som ser på på nett,

kanskje noen kjenner en tenåring
eller en venn

eller noe som er blitt syk,

som kanskje døde av en eller annen
form for rusmiddel-overdose.

Jeg er sikker på at disse har
tatt kontakt med deg før.

Hva sier du til dem?

Ethan: Chris, det mest
fantastiske som har skjedd nylig

er at jeg har møtt et økende
antall mennesker

som faktisk har mistet et søsken
eller et barn

på grunn av en overdose,

og for ti år siden ville disse
mennesker ha sagt:

La oss stille opp alle langere og skyte dem

og det vil være løsningen.

Men det de har begynt å forstå

er at narkotikakrigen ikke gjorde
noe for å beskytte barna deres.

Den gjorde det snarere mer sannsynlig

at disse barna ble utsatt for fare.

Så nå begynner de å bli del av denne

bevegelsen for narkotikapolitikk-reform.

Det finnes andre mennesker med barn,

den ene er avhengig av alkohol,
den andre til kokain eller heroin,

og de lurer på:

Hvorfor får denne ungen lov
til å ta ett skritt av gangen

og prøve å bli bedre

mens den andre må takle fengsel

og politi og forbrytere hele tiden?

Så alle forstår

at narkotikakrigen ikke beskytter noen.

CA: Spesielt i USA finnes det
politisk blokade

på de fleste temaer.

Finnes det noen realistisk sjanse for

et ordentlig skift i dette temaet
i de neste fem år?

EN: Det er ganske bemerkelsesverdig.
Jeg får mange anrop

fra journalister som sier til meg:

"Ethan, det virker som om
de eneste to temaer

som gjør politisk fremskritt i Amerika
akkurat nå

er lovendringen om marihuana og
homofilt ekteskap.

Hva gjør du riktig?"

Og så ser du tegn på
tverrpolitisk forståelse

der Republikanere i Kongressen

og statlige lovgivere
tillater vedtekt av lover

med flertall støtte fra Demokratene,

så vi har gått fra å på en måte være
den tredje skinnen,

det mest fryktede temaet
i amerikansk politikk,

til å bli en av de mest fremgangsrike.

CA: Ethan, tusen takk for at du kom til TEDGlobal.
EN: Chris, tusen takk.

CA: Takk.
EN: Takk. (Applaus)