Hva har krigen mot narkotika gjort med verden? Se på mordene og kaoset i Mexico, Mellom-Amerika, så mange andre steder på jorden, detn globale svartebørsen er estimert til 300 milliarder dollar per år fengsler fullstappet i USA og andre steder, politi og militær dratt inn i en krig som ikke kan vinnes som bryter med fundamentale rettigheter, og vanlige borgere håper de ikke blir fanget i kryssilden, og i mellomtiden flere folk som bruker mer narkotika enn noen gang før. Det er mitt lands historie med alkoholforbud og Al Capone, ganger 50. Derfor er det spesielt bittert for meg som amerikaner at vi har vært drivkraften bak denne globale narkotikakrigen. Spør hvorfor så mange land kriminaliserer narkotika som de har aldri hørt om, hvorfor narkotikatraktatene til FN understreker kriminalisering over helse, selv hvorfor mesteparten av pengene, på verdensbasis, for å håndtere narkotikamisbruk ikke brukes for å hjelpe byråer men til dem som straffer, og du vil finne gode, gamle USA. Hvorfor gjorde vi dette? Noen mennesker, spesielt i Latin-Amerika, tror det ikke dreier seg om narkotika. Det er bare et påskudd for å fremme USAs realpolitiske interesser. Men som regel er det ikke tilfelle. Vi ønsker ikke at gangstere og geriljaer finansiert med illegale narkotikapenger skal terrorisere og ta over våre land. Nei, faktum er at Amerika virkelig er gal når det gjelder narkotika. Jeg mener, husk at det var vi som trodde at vi var i stand til å forby alkohol. Så ikke tenk på vår globale narkotikakrig som et slags rasjonell politikk, men som den internasjonale projeksjonen av en amerikansk psykose. (Applaus) Men her kommer den gode nyheten. Nå er det russerne som leder narkotikakrigen, ikke vi. De fleste politikere i landet mitt ønsker å endre narkotikakrigen, å fengsle færre folk, ikke flere, og som amerikaner er jeg stolt over at vi nå leder verden i reformasjonen av marihuana-lovgivningen. Det er nå lovlig for medisinske formål i nesten halvparten av våre 50 delstater, millioner av mennesker kan kjøpe sin marihuana, sin medisin, i apotek som har offentlige lisenser, og over halvparten av mine medborgere mener at det nå er på tide å regulere og beskatte marihuana omtrent som alkohol. Det er det Colorado og Washington gjør, og Uruguay, og flere vil sikkert følge etter. Så det er det jeg gjør: jobbe for å få slutt på narkotikakrigen. Jeg tror det hele begynte med at jeg vokste opp i en ganske religiøs, moralsk familie, som eldste sønn av en rabbiner. Jeg begynte på universitetet der jeg røykte litt marihuana og likte det. (Latter) Og jeg likte å drikke også, men det var tydelig at alkohol var det mest farlige av disse to. Vennene mine og jeg kunne bli tatt på fersken for å røyke en joint. Dette hykleriet irriterte meg, så jeg skrev min doktorgradsavhandling om internasjonal narkotikakontroll. Jeg klarte å få tilgang til Utenriksdepartementet. Jeg ble sikkerhetsklarert. Jeg intervjuet hundrevis av rettshåndhevende agenter rundt omkring i Europa og Amerika og jeg spurte dem: "Hva synes du er det rette svaret?" I Latin-Amerika sa de: "Du kan ikke riktig stoppe forsyningen. Svaret ligger i USA som bør stoppe etterspørselen." Så da dro jeg hjem igjen og snakket med folk som var involvert i anti-narkotika-arbeid, og de sa: "Vet du, Ethan, du kan ikke akkurat stoppe etterspørselen. Svaret ligger der borte. Du må stoppe forsyningen." Så jeg snakket med folk i tollvesenet som prøvde å stoppe narkotika ved grensene og de sa: "Du klarer ikke å stoppe det her. Svaret ligger der borte, ved å stoppe forsyning og etterspørsel." Og det slo meg: Alle som var involvert i dette mente at svaret lå i området som de visste minst om. Så da begynte jeg å lese alt jeg kom over om psykoaktive stoffer: historien, vitenskapen, politikken, hele pakken, og jo mer en leser, desto klarere blir det hvordan en omtenksom, opplyst, intelligent tilnærming får deg over på den ene siden, mens politikken og lovgivningen i mitt land tok deg med over til den andre siden. Og det slo meg at denne forskjellen var et utrolig intellektuelt og moralsk puslespill. Det har sannsynligvis aldri eksistert noe narkotikafritt samfunn. Praktisk talt hvert samfunn har svelget psykoaktive stoffer for å håndtere smerte, øke vår energi, omgås andre, til og med for å kommunisere med Gud. Vårt ønske om å endre vår bevissthet er muligens like grunnleggende som vår lengsel etter mat, selskap og sex. Så vår virkelige utfordring er å lære å leve med narkotika slik at de forårsaker minst mulig skade og i noen tilfeller mest mulig fordel. Her er en annen ting jeg lærte meg: grunnen til at noen rusmidler er lovlige mens andre ikke er det har nesten ikke noe som helst å gjøre med vitenskap og helse eller den relative risikoen av rusmidler, og nesten alt med hvem som bruker og hvem som oppfattes å bruke bestemte rusmidler. På slutten av 1800-tallet, da de fleste rusmidler som nå er ulovlige var lovlige, var de viktigste brukerne av opiater i landet mitt og i andre land middelaldrende hvite kvinner som brukte dem for å lindre smerter og plager da få andre smertestillende midler var tilgjengelige. Og ingen kom på tanken å kriminalisere dem, fordi ingen hadde lyst å sette bestemor bak lås og slå. Men da hundretusener av kinesere begynte å dukke opp i landet mitt, som jobbet hardt ved jernbanen og i gruvene og så lente seg tilbake om kvelden; akkurat som de hadde gjort i gamlelandet med et par trekk på opium-pipa - det er da de første narkotikaforbudlovene ble til i California og Nevada, drevet av rasistisk frykt for kinesere som forvandlet hvite kvinner til opium-avhengige seksslaver. De første kokainforbudlovene, som også var forårsaket av rasistisk frykt for svarte menn som snuste hvitt pulver og glemte "sin rette plass" i Sørstats-samfunnet. Og de første lovene mot bruk av marihuana handlet om frykt for meksikanske migranter i Vesten og Sydvesten. Og det som var sant i hjemlandet mitt, gjelder også for mange andre land, både når det gjelder opprinnelsen av disse lovene som deres implementering. La os si det slik, og jeg overdriver bare litt: hvis de viktigste kokainrøykerne var velstående eldre hvite men og de viktigste konsumenter av Viagra var fattige unge svarte men, ville røykbar kokain være lett å få tak i på resept fra legen og ved salg av Viagra ville du kunne havne i fengsel i fem til ti år. (Applaus) Som professor pleide jeg å undervise om dette. Nå er jeg en aktivist, en menneskerettighetsaktivist, og det som driver meg er min skam over å leve i en ellers stor nasjon som har mindre enn fem prosent av verdensbefolkningen men nesten 25 prosent av verdens fengslede befolkning. Det er menneskene jeg møter som har mistet noen de elsker til narkotikarelatert vold og fengsel eller overdose eller HIV fordi vår narkotikapolitikk verdsetter kriminalisering høyere enn helse. Det er bra mennesker som har mistet jobben sin, huset sitt, friheten sin, til og med barna sine til staten, ikke fordi de skadet noen, men bare fordi de valgte å bruke et bestemt rusmiddel i stedet for et annet. Er legalisering svaret? Der er jeg ikke helt enig med meg selv: tre dager i uken tenker jeg ja, tre dager i uken tenker jeg nei, og på søndager er jeg agnostiker. Men i dag er tirsdag, så la meg si at det å lovmessig regulere og skattlegge de fleste rusmidler som nå er kriminalisert, ville medføre en drastisk reduksjon av kriminalitet, vold, korrupsjon og svartebørser, og av problemene med forfalskede og uregulerte rusmidler, og ville forbedre offentlig sikkerhet og tillate utviklingen av skattebetalernes ressurser til nyttigere formål. Jeg mener, markedene for marihuana, kokain, heroin og metamfetamin er globale varemarkeder akkurat som de globale markeder for alkohol, tobakk, kaffe, sukker og mange andre ting. Der det finnes etterspørsel, vil det finnes forsyning. Hvis du slå ut én kilde, så vil en annen oppstå. Folk tenker på forbud som den endelige formen for regulering, men faktisk er forbud ensbetydende med avståelse fra regulering der de kriminelle fyller opp tomrommet. Derfor er det å prioritere strafferett og politi i et forsøk om å kontrollere et dynamisk, globalt varemarked en oppskrift for katastrofe. Og det vi virkelig trenger å gjøre er å bringe undergrunns-narkotikamarkedene så mye som mulig til overflaten og regulere dem på en så intelligent måte som mulig for å minimalisere både skader forårsaket av rusmidler som skader forårsaket av forbudspolitikk. Når det gjelder marihuana, betyr dette åpenbart en lovlig regulering og skattelegging som alkohol. Fordelene ved å gjøre dette er kjempestore, og risikoene er minimale. Kommer flere mennesker til å bruke marihuana? Kanskje, men det kommer ikke til å være unge mennesker, ettersom det ikke vil bli lovlig for dem, og, ærlig talt, de har allerede den best mulige tilgangen til marihuana. Jeg tror det kommer til å være eldre mennesker. Det vil bli folk i 40- og 60-årene og i 80-årene som finner ut at de foretrekker litt marihuana foran kveldsdrinken eller sovetabletten eller at det hjelper ved artritt og diabetes og kanskje hjelper til å krydre et langvarig ekteskap. (Latter) Og dette kunne godt være en netto folkehelsefordel. Når det gjelder de andre rusmidlene, se på Portugal der ingen havner i fengsel for besittelse av narkotika, og regjeringen forpliktet seg til å behandle rusmisbruk som et helseproblem. Se på Sveits, Tyskland, Nederland, Danmark og England der mennesker som har vært avhengige av heroin i mange år og som har gjentatte ganger prøvd å slutte og mislykkes kan få farmasøytisk heroin og hjelpetjenester i klinikker, og resultatene er klare: ulovlig rusmisbruk og sykdom og overdoser og lovbrudd og arrestasjoner går ned, helse og velvære forbedres, skattebetalere drar fordel av det, og mange narkotikabrukere legger til og med avhengigheten bak seg. Se på New Zealand som nylig vedtok en lov som tillater lovlig salg av visse party-rusmidler forutsatt at sikkerheten deres er blitt ivaretatt. Se her i Brasil og noen andre land, der et bemerkelsesverdig psykoaktivt stoff, ayahuasca, kan kjøpes og konsumeres på lovlig vis forutsatt det gjøres i en religiøs kontekst. Se på Bolivia og Peru der all slags produkter laget av kokablader, kilden for kokain, selges lovlig over disken - uten noen synlig skade for folkehelsen. Husk at Coca-Cola inneholdt kokain frem til 1900, og så langt vi vet var det ikke mer vanedannende enn Coca-Cola er i dag. Tenk derimot på sigaretter: Ingenting er mer vanedannende og drepende enn sigaretter. Når forskere spør heroinavhengige hvilket rusmiddel det er vanskeligst å slutte med, svarer de fleste sigaretter. Likevel har, både i mitt land og i mange andre land halvparten av alle mennesker som noen gang var avhengige av sigaretter sluttet uten at noen er blitt arrestert eller fengslet eller sendt til et "behandlingsprogram" av en aktor eller dommer. Det som førte til det var høyere avgifter og tids- og stedsrestriksjoner på salg og bruk og effektive anti-røykekampanjer. Kunne vi redusere røyking enda mer ved å gjøre det totalt ulovlig? Sannsynligvis. Men bare tenk for et narkotikakrigsmareritt som ville være følgen av dette. Utfordringene vi står overfor idag er todelt. Den første er en politisk utfordring å utvikle og implementere alternativer til ineffektive forbudspolitikker, samtidig som vi bør bli bedre til å regulere og leve med de rusmidlene som idag er lovlige. Men den andre utfordringen er tøffere, fordi den handler om oss. Hindringene i å reformere ligger ikke bare der ute i makten til det industrielle fengselskomplekset eller andre særinteresser som ønsker å beholde ting slik de er, men inne i hver enkelt av oss. Det er vår frykt og vår mangel på kunnskap og fantasi som står i veien for ekte reform. Og til syvende og sist tror jeg det koker ned til barna, og til hver enkelt foreldres ønske om å putte ungen vår i en boble, og frykten at rusmidler på en eller annen måte vil stikke hull på denne boblen og utsette våre barn for fare. Iblant virker det som om hele krigen mot narkotika rettferdiggjøres som én stor barnevernlov, noe som hver ungdom kan fortelle deg er feil. Så dette er det jeg sier til tenåringer. Én: ikke ta rusmidler, To: ikke ta rusmidler. Tre: hvis du likevel tar rusmidler, trenger du å vite et par ting, fordi bunnlinjen min som din forelder er: Kom trygt hjem på slutten av natten og voks opp og lev et sunt voksenliv. Dette er mitt narkotikaoppdragelses-mantra: Sikkerhet først. Dette har jeg viet livet mitt til, til å bygge an organisasjon og en bevegelse av mennesker som tror at vi må snu ryggen til fortidens mislykkede forbud og omfavne ny narkotikapolitikk, forankret i vitenskap, medfølelse, helse og menneskerettigheter, der mennesker fra den andre siden av det politiske spekteret og alle andre spektre, der mennesker som elsker våre rusmidler, mennesker som hater rusmidler, og mennesker som ikke bryr seg om rusmidler, men hver enkelt av oss mener at denne krigen mot narkotika, denne bakstreverske, hjerteløse, katastrofale krigen mot narkotika må ta slutt. Takk (Applaus) Takk. Takk. Chris Anderson: Ethan, gratulerer - for en reaksjon. Dette var et kraftig foredrag. Skjønt ikke noen fullstendig stående applaus, og jeg gjetter på at noen mennesker her og kanskje noen som ser på på nett, kanskje noen kjenner en tenåring eller en venn eller noe som er blitt syk, som kanskje døde av en eller annen form for rusmiddel-overdose. Jeg er sikker på at disse har tatt kontakt med deg før. Hva sier du til dem? Ethan: Chris, det mest fantastiske som har skjedd nylig er at jeg har møtt et økende antall mennesker som faktisk har mistet et søsken eller et barn på grunn av en overdose, og for ti år siden ville disse mennesker ha sagt: La oss stille opp alle langere og skyte dem og det vil være løsningen. Men det de har begynt å forstå er at narkotikakrigen ikke gjorde noe for å beskytte barna deres. Den gjorde det snarere mer sannsynlig at disse barna ble utsatt for fare. Så nå begynner de å bli del av denne bevegelsen for narkotikapolitikk-reform. Det finnes andre mennesker med barn, den ene er avhengig av alkohol, den andre til kokain eller heroin, og de lurer på: Hvorfor får denne ungen lov til å ta ett skritt av gangen og prøve å bli bedre mens den andre må takle fengsel og politi og forbrytere hele tiden? Så alle forstår at narkotikakrigen ikke beskytter noen. CA: Spesielt i USA finnes det politisk blokade på de fleste temaer. Finnes det noen realistisk sjanse for et ordentlig skift i dette temaet i de neste fem år? EN: Det er ganske bemerkelsesverdig. Jeg får mange anrop fra journalister som sier til meg: "Ethan, det virker som om de eneste to temaer som gjør politisk fremskritt i Amerika akkurat nå er lovendringen om marihuana og homofilt ekteskap. Hva gjør du riktig?" Og så ser du tegn på tverrpolitisk forståelse der Republikanere i Kongressen og statlige lovgivere tillater vedtekt av lover med flertall støtte fra Demokratene, så vi har gått fra å på en måte være den tredje skinnen, det mest fryktede temaet i amerikansk politikk, til å bli en av de mest fremgangsrike. CA: Ethan, tusen takk for at du kom til TEDGlobal. EN: Chris, tusen takk. CA: Takk. EN: Takk. (Applaus)