Hvordan parasitter endrer vertens adferd - Jaap de Roode

Vis hele filmen: http://ed.ted.com/lessons/how-parasites-change-their-host-s-behavior-jaap-de-roode

Den største utfordringen i en parasitts liv er å komme seg fra den ene vert til den andre. Mange parasitter har utviklet evnen til å manipulere adferden til verten sin for å forbedre sine egne sjanser til å overleve -- noen ganger til og med ved direkte hjernekontroll. Jaap de Roode forteller her om noen parasitter som virkelig kan rote det til i hjernen.

Fortalt av Jaap de Roode, animasjon ved Andrew Foerster.

Hvilke av disse har utviklet evnen

til å manipulere et dyr mange
ganger større enn seg selv?

Riktig svar: alle sammen.

De er parasitter,

organismer som lever på eller inni
en annen vertsorganisme,

som de skader eller
til og med dreper.

For å overleve, må parasitten
overføres fra en vert til den neste,

av og til via mellomverter.

Dette oppnår våre parasitter ved
å manipulere vertens oppførsel,

noen ganger ved å ta over
kontrollen av hjernen.

Dette er for eksempel taglormen.

En av ormens verter er denne sirissen.

Ormen trenger vann for å parre seg,
men sirissen trives best på land.

Så når ormen er stor nok
til å reprodusere seg,

produserer den proteiner som overstyrer
sirissens navigasjonssystem.

Den forvirrede sirissen hopper vilt rundt,

beveger seg nærmere vann,

hopper til slutt uti
og drukner ofte i prosessen.

Ormen åler seg så ut for å parre seg

og eggene spises av
små insekter i vannet,

som blir voksne,

koloniserer land,

for så å bli spist av nye sirisser.

Dermed lever taglormen videre.

Og her er rabiesviruset, en annen
parasitt som overstyrer hjernen.

Dette viruset infiserer pattedyr,
ofte hunder,

og reiser opp dyrets nerver,
til hjernen

der den forårsaker inflammasjon
som til slutt dreper verten.

Men før den gjør det, øker den
gjerne både vertens aggressivitet

og produksjonen av
rabiesoverførende spytt,

samtidig som det blir
vanskeligere å svelge.

Dette øker sannsynligheten for
at verten biter et annet dyr

og dermed også at
viruset føres videre.

Si hei til Ophiocordyceps,
også kjent som zombiesoppen.

Soppens vert er tropiske maur,
som vanligvis bor i tretopper.

Etter at Ophiocordyceps sporer
har trengt gjennom maurens ytre skjelett,

utløses kramper som får mauren
til å falle ned fra treet.

Soppen endrer maurens oppførsel,
slik at den vandrer rundt ubevisst

til den snubler over et planteblad med
perfekte forplantningsforhold for soppen,

som den fester seg til.

Mauren dør

og soppen tar over maurkroppen
for å skyte ut en tynn stilk fra halsen.

Etter flere uker vil stilken spre sporer,

som gjør flere maur til
seksbente, bladsøkende zombier.

En av menneskehetens dødeligste angripere
er en adferdspåvirkende parasitt,

men dersom dette beroliger deg;

er det ikke hjernene våre som overtas.

Jeg snakker om Plasmodium,
som forårsaker malaria.

Denne parasitten trenger mygg
for å reise mellom verter,

så den får myggen til
å bite oftere og lengre.

Det er også beviser for at
mennesker smittet med malaria

er mer attraktive for mygg,

som vil bite dem og overføre
parasitten videre.

Dette flerartssystemet er så effektivt

at det er flere hundre millioner
malariatilfeller hvert år.

Og til slutt har vi kattene.

Ikke bli bekymret, det bor
antakelig ingen katter i kroppen din,

som kontrollerer tankene dine.

Antakelig.

Men det finnes en
mikroorganisme kalt Toxoplasma,

som trenger både katter og gnagere
for å fullføre sin livssyklus.

Når en rotte blir smittet
ved å spise kattebæsj,

endrer parasitten de kjemiske nivåene
i rottens hjerne,

så den blir mindre forsiktig
rundt sultne katter,

kanskje til og med tiltrukket av dem.

Dette gjør dem til enkle byttedyr,

så de smittede gnagerne blir spist
og parasitten føres videre.

Vellykket hjernekontroll.

Det finnes til og med bevis for at
parasitten påvirker menneskelig adferd.

I de fleste tilfeller
forstår vi ikke helt

hvordan parasittene har evne til
å modifisere adferd.

Men basert på det vi vet,

kan vi se at de har en svært
variert verktøykasse.

Taglormer ser ut til å påvirke
sirissenes hjerner direkte.

Malariaparasitten, derimot,

blokkerer et enzym
som hjelper mygg å spise,

og tvinger dem slik
til å bite igjen og igjen.

Rabiesviruset kan gi
aggressiv adferd og sikling

ved å overaktivere immunsystemet.

Men uavhengig av metode,

når du ser hvor effektivt

disse parasittene kontrollerer
vertens oppførsel,

kan du lure på hvor mye av menneskelig
adferd som faktisk styres av parasittene.

Siden over halvparten av
jordens arter er parasitter,

kan det være mer enn vi tror.