David Christian: Den store historien

Med slående illustrasjoner forteller David Christian en fullstendig historie om universet, fra "Big Bang" til internett, i løpet av 18 fengslende minutter. Dette er "Den store historien", et bredt og opplysende bilde av kompleksitet, livet og menneskeheten, holdt opp mot vår beskjedne andel av den kosmiske tidslinjen.

Først, en video

Ja, det er eggerøre.

Men, når du ser på den,

håper jeg du begynner å føle deg

aldri så lite urolig.

For du legger kanskje merke til at det som skjer

er at eggene ikke røres sammen, men fra hverandre

Du ser hvordan plommen og hviten har delt seg

og nå helles de tilbake i egget.

Og vi vet alle innerst i hjertet

at det er ikke slik universet virker.

Eggerøre er en grøt. Smakfull grøt, men det er en grøt.

Et egg er noe vakkert og avansert

som kan skape enda mer avanserte ting

slik som kyllinger.

Og vi vet innerst i hjertet

at universet ikke går

fra grøt til kompleksitet.

Denne magefølelsen er faktisk

gjenspeilet i en av de mest fundamentale lover i fysikken,

termodynamikkens annen lov, eller loven om entropi.

Det den egentlig sier,

er at den generelle tendensen i universet

er å gå fra orden

og struktur

til uorden og manglende struktur,

altså, til grøt.

Og det er grunnen til at denne filmen

virker litt rar.

Og likevel,

når vi ser oss omkring

så ser vi

en overveldende kompleksitet.

Eric Beinhocker anslår at bare i New York City

blir det handlet med over 10 millarder varenummer, eller forskjellige vareslag.

Det er mange hundre ganger så mange som antall arter

det er på jorden.

Og de selges og kjøpes av en art

som har nesten 7 milliarder individer,

koblet sammen gjennom handel, reiser og internett

til et globalt system

med overveldende kompleksitet.

Så her er det en stor gåte:

I et univers

der termodynamikkens annen lov gjelder,

hvordan er det mulig

å skape den slags kompleksitet som jeg har beskrevet --

den slags kompleksitet som er representert ved deg og meg

og dette konferansesenteret?

Vel, svaret ser ut til å være

at universet kan skape kompleksitet,

men med store vanskeligheter.

I lommer

oppstår det som min kollega Fred Spier

kaller "Gullhår-betingelser" --

Ikke for varmt, ikke for kaldt,

akkurat riktig for å skape kompleksitet.

Og det oppstår litt mer kompliserte ting,

og der du har litt mer kompliserte ting,

kan du få enda litt mer kompliserte ting.

På den måten vokser kompleksiteten

trinn for trinn.

Hvert skritt er magisk

fordi det skaper inntrykk av noe helt nytt

som oppstår nesten av ingenting i universet.

I "Den store historien" kaller vi disse øyeblikkene

for terskel-tidspunkt.

Og for hver terskel,

blir det vanskeligere.

Det kompliserte blir skjørere,

mer sårbart,

Gullhår-betingelsene blir mer krevende,

og det er er vanskeligere

å skape kompleksitet.

Og vi, som ekstremt kompliserte skapninger,

har et stort behov for å kjenne til denne historien

om hvordan universet skaper kompleksitet,

til tross for termodynamikkens annen lov,

og hvorfor kompleksitet

betyr sårbarhet

og skjørhet.

Og det er den historien vi forteller i "Den store historien".

Men for å gjøre det, må du gjøre noe

som ved første øyekast ser helt umulig ut.

Du må dekke hele universets historie,

Så la oss gjøre det!

(Latter)

La oss begynne med å skru klokken tilbake

13,7 milliarder år

til tidens begynnelse.

Rundt oss er det ingenting.

Det er ikke engang tid eller rom.

Tenk deg det mørkeste, tommeste sted du kan

og opphøy det i n'te potens

så får du det vi har.

Og så, plutselig:

Bang! Et univers oppstår, et helt univers.

Og vi har passert vår første terskel.

Universet er bittelite; det er mindre enn et atom.

Det er utrolig varmt.

Det inneholder alt som er i dagens univers,

så du kan forestille deg at det er sprekkeferdig,

og det utvider seg med utrolig fart.

Først er det bare en tåke,

men veldig raskt dukker det opp distinkte ting i den tåken.

I løpet av første sekund

deler selve energien seg i adskilte krefter

inkludert elektromagnestime og gravitasjon.

Og energien gjør noe annet helt magisk,

den størkner og danner materie -

kvarker som vil danne protoner,

og leptoner, inkludert elektroner.

Og alt det skjer i løpet av det første sekundet.

La oss spole fremover 380 000 år.

Det er dobbelt så lenge som mennesket har vært på denne planeten.

Og nå dukker det opp enkle atomer

av hydrogen og helium.

La meg stoppe opp et øyeblikk,

380 000 år etter at universet oppstod,

for vi vet faktisk ganske mye

om universet i denne fasen.

Vi vet at det var ekstremt enkelt.

Det bestod av store skyer

av hydrogen- og helium-atomer,

helt uten struktur.

De er bare en slags kosmisk grøt.

Men det er ikke helt sant.

Nyere studier

med satelitter som WMAP-satelitten

har vist at det faktisk er små forskjeller i den bakgrunnen.

I det du ser her,

er de blå områdene omtrent en tusendels grad kaldere

enn de røde områdene.

Det er ørsmå forskjeller,

men det var nok til at universet gikk videre

til det neste trinnet i utviklingen av kompleksitet.

Og slik virker det:

Tyngdekraften er sterkere

der det mer stoff.

Så der du får litt tettere områder

begynner tyngdekraften å trekke sammen skyer

av hydrogen- og helium-ateomer.

Nå kan vi se for oss at det tidligere universet brytes opp

i en milliard skyer.

Og hver sky blir trukket sammen,

gravitasjonen blir kraftigere når tettheten øker,

og temperaturen begynner å stige i midten av hver sky.

Og i sentrum av hver sky,

når temperaturen går over en grense

på 10 million grader,

begynner protonene å smelte sammen

og det er en enorm utvikling av energi,

og: Bang!

Vi har fått våre første stjerner.

Fra omtrent 200 millioner år etter Big Bang

begynner det å dukke opp stjerner i hele universet,

milliarder av dem.

Og universet er nå betydelig mer interessant

og mer komplekst.

Stjerner kan skape Gullhår-betingelsene

for å gå over to nye terskler.

Når store stjerner dør,

skapes det så høye temperaturer

at protonene smelter sammen i masse eksotiske kombinasjoner,

og skaper alle grunnstoffene i det periodiske system.

Hvis du, som meg, har på deg en gullring,

ble den smidd i en supernova-eksplosjon.

Så nå er universet kjemisk mer komplekst.

Og i et kjemisk mer komplekst univers,

er det mulig å danne flere ting.

Og det som begynner å skje

er at, rundt unge soler,

unge stjerner,

slår alle dise grunnstoffene seg sammen, de virvler rundt,

stjernens energi rører dem rundt,

de danner partikler, de danner snøflak,

de danner små støvkorn,

de danner stein, de danner asteroider,

og til slutt danner de planeter og måner.

Og slik var det vårt solsystem ble skapt,

for 4,5 milliard år siden.

Steinplaneter som vår Jord

er mye mer komplekse enn stjerner

for de inneholder et mye større mangfold av materialer.

Så nå har vi gått over en fjerde terskel av kompleksitet.

Nå blir det verre.

Det neste trinnet introduserer enheter

som er my mer skjøre,

mye mer sårbare,

men også mye mer kreative

og bedre i stand til å skape enda større kompleksitet.

Det jeg snakker om er selvfølgelig

levende organismer.

Levende organismer skapes av kjemi.

Vi er svære pakker av kjemikalier.

Kjemi domineres av den elektromagnetiske kraften.

Den virker over mindre avstander enn gravitasjon,

og det forklarer hvorfor du og jeg

er mindre enn stjerner eller planeter.

Så hva er de ideelle betingelser for kjemi?

Hva er Gullhår-betingelsene?

Vel, for det første trenger du energi,

men ikke for mye.

I midten av en stjerne er det så mye energi

at alle atomer som slår seg sammen vil bli slått fra hverandre igjen

Men ikke for lite.

I det kosmiske rom er det så lite energi

at atomer ikke kan slå seg sammen.

Det du trenger er akkurat nok,

og planeter, viser det seg, er akkurat riktige

fordi de er nær stjerner, men ikke for nær.

Du trenger også et stort mangfold av grunnstoffer,

og du må ha en væske, slik som vann.

Hvorfor det?

Vel, i gasser flyr atomene forbi hverandre så raskt

at de ikke kan koble seg sammen.

I faste stoffer,

sitter atomene fast, de kan ikke flytte på seg.

I væsker,

kan de gli rundt og kose med hverandre

og slå seg sammen til molekyler.

Så hvor finner du slike Gullhår-betingelser?

Vel, planeter er flotte,

og vår egen unge Jord

var nesten perfekt.

Den var akkurat langt nok fra sin stjerne

til at den hadde svære hav med åpent vann.

Og dypt under disse havene

i sprekker i jordskorpen

kom det varme piplende ut fra jordens indre,

og det var et stort mangfold av grunnstoffer.

Så, i disse varme kildene i dypet

satte det i gang en fantastisk kjemi,

og atomer slo seg sammen i all slags eksotiske kombinasjoner.

Men livet er selvfølgelig mer

enn bare eksotisk kjemi.

Hvordan stabiliserer du

disse enorme molekylene

som ser ut som de kan klare seg?

Vel, her er at det livet presenterer

et helt nytt trick.

Du stabiliserer ikke individet,

du stabiliserer malen,

det som bærer informasjon,

og du lar malen kopiere seg selv.

Og DNA, selvfølgelig,

er det vidunderlige molekylet

som bærer den informasjonen.

Dere kjenner til DNAs dobbeltsprial.

Hver side inneholder informasjon.

Så DNA inneholder informasjon

om hvordan levende organismer skal dannes.

Og DNA kopierer seg selv.

Den kopierer seg selv

og sprer malen gjennom hele havet.

Slik spres informasjon.

Legg merke til at nå har informasjon blitt en del av historien vår.

Men det virkelig elegante med DNA

er i dets ufullkommenheter.

Når det kopierer seg selv,

blir det for hver milliard delinger,

gjerne en feil.

Og det betyr

at DNA, på en måte, lærer.

Det akkumulerer nye måter å lage levende organismer på

for noen av feilene virker faktisk.

Så DNA lærer

og bygger større mangfold og større kompleksitet.

Vi kan se at dette har skjedd over de siste fire milliarder år.

Det meste av denne tiden

har levende organismer vært ganske enkle -

enkle celler.

Men de hadde stort mangfold,

og stor kompleksitet innvendig.

Så, for rundt 600 - 800 millioner år siden,

dukket det opp flercellede organismer.

Det kommer sopp, det kommer fisk,

det kommer planter,

det kommer amfibier, det kommer krypdyr,

og så kommer selvfølgelig dinosaurene.

Og en gang i mellom er det katastrofer.

For 65 millioner år siden

traff en asteroide Jorden

nær Yucatan-halvøya,

og skapte et miljø som tilsvarer en atomkrig.

Dinosaurene ble slått ut.

Fryktelig dårlig nytt for dinosaurene,

men godt nytt for våre pattedyr-forfedre

som blomstret

i de nisjene som ble stående tomme etter dinosaurene.

Og vi mennesker

er en del av den kreative evolusjons-bølgen

som begynte for 65 millioner år siden

med at en asteroide traff jorden.

Mennesket dukker opp for omtrent 200 000 år siden.

Og jeg synes det skal telle

som et terskel-tidspunkt i denne store historien.

La meg forklare det.

Vi har sett at DNA på en måte kan lære,

det samler informasjon.

Men det går så langsomt.

DNA samler på informasjon

gjennom tilfeldige feil,

der noen av feilene tilfeldigvis virker.

Men DNA hadde i virkeligheten gitt oss en raskere måte å lære på:

det hadde skapt organismer med hjerne,

og de organismene kan lære i sann tid.

De akkumulerer informasjon, de lærer.

Det triste er

at når de dør, så dør informasjonen med dem.

Det som gjør mennesker annerledes

er menneskespråket.

Vi er velsignet med språk, en måte å kommunisere på

som er så kraftfull og presis

at vi kan dele det vi har lært med en slik presisjon

at det kan samle seg i den kollektive hukommelse.

Og det betyr

at det varer lenger enn de individene som lærte den informasjonen,

og det kan akkumulere fra generasjon til generasjon.

Det er grunnen til at vi, som art, er så kreative

og så mektige,

og grunnen til at vi har en historie.

Det ser ut til at vi er den eneste arten på 4 milliarder år

som har denne gaven.

Jeg kaller denne evnen for

kollektiv læring

Det er det som gjør oss annerledes.

Vi kan se det i virksomhet

i de tidligste kapitler i menneskets historie.

Vi utviklet oss som art

på savannene i Afrika,

men så ser vi menneskets vandring til nye omgivelser --

til ørkenlandskap, til jungelen,

til istidens tundra i Sibir --

tøft, tøft miljø --

til Amerika, til Australasia.

Hver vandring handlet om læring --

å lære nye måter å utnytte miljøet på,

nye måter å forholde seg til omgivelsene på.

Så, for 10 000 år siden,

ved å utnytte en plutselig endring i det globale klimaet

da den siste istiden sluttet,

lærte mennesket seg jordbruk.

Jordbruk var en energi-fest.

Og ved å utnytte den energien

økte befolkningen kraftig.

Menneskesamfunnene ble større, tettere,

mer sammenknyttet.

Så, for omtrent 500 år siden,

begynte mennesker å bli forbundet globalt

med skipsfart, med tog,

gjennom telegrafen, gjennom internett,

helt frem til vi i dag synes å danne

en eneste stor global hjerne

med nesten 7 milliarder individer.

Og den hjernen lærer med lysets hastighet.

I de siste 200 år har det skjedd noe annet også:

Vi snublet over en annen energi-fest

gjennom fossile brensler.

Så fossile brensler og kollektiv læring forklarer sammen

den imponerende kompleksiteten

som vi ser rundt oss.

Så, her er vi da

tilbake i konferansesenteret.

Vi har vært på reise, tur-retur

gjennom 13,7 millarder år.

Jeg håper dere er enige i at dette er en kraftfull historie.

Og det er en historie der vi som mennesker

spiller en forbausende og kreativ rolle.

Men den innholder også advarsler.

Kollektiv læring er en veldig, veldig stor kraft,

og det er ikke helt klart

at vi mennesker styrer den.

Jeg husker tydelig at da jeg vokste opp som barn i England,

opplevde vi kubakrisen.

I noen få dager

så hele biosfæren

ut til være truet av ødeleggelse.

Og de samme våpnene er fortsatt her,

og de er fortsatt aktive.

Hvis vi unngår den fellen,

er det andre feller som venter.

Vi har brent fossile brensler i et slikt tempo

at det ser ut som vi undergraver selve Gullhår-betingelsene

som gjorde det mulig for menneskelige sivilisasjoner

å blomstre over de siste 10 000 år.

Så det "Den store historien" kan gjøre

er å vise frem vår kompleksitet og sårbarhet

og de farene vi står overfor,

men den kan også vise oss

kraften i kollektiv læring.

Til slutt,

dette er det jeg ønsker:

Jeg vil at mitt barnebarn Daniel

og hans venner og hans generasjon

i hele verden

skal kjenne til "Den store historien"

og kunne den så godt

at de forstår

både de utfordringene vi står overfor

og de mulighetene vi har.

Det er derfor noen av oss

lager et gratis pensum på nettet

i "Den store historien"

for elever i videregående skoler over hele verden.

Vi tror at "Den store historien"

vil være et viktig intellektuelt verktøy for dem,

når Daniel og hans generasjon

står overfor de store utfordringene,

og også de store mulighetene,

som ligger foran dem på dette terskel-tidspunktet

i historien til vår vakre planet.

Takk for oppmerksomheten!

(Applaus)