Jane Fonda: Livets tredje akt

I løpet av denne generasjonen er 30 år blitt tilføyd vår forventede levetid -- og disse årene utgjør ikke bare en fotnote eller en patologi. Ved TEDxWomen spør Jane Fonda hvordan vi kan tenke nytt rundt denne fasen av livet.

Det har vært mange revolusjoner

i løpet av det siste århundret,

men kanskje ingen så betydningsfull

som revolusjonen i forventet levealder.

Vi lever idag gjennomsnittlig

34 år lengre enn våre oldeforeldre.

Tenk på det.

Det er en ekstra voksen levealder

som er blitt lagt til levetiden vår.

Men generelt sett,

har ikke kulturen vår innsett hva dette innebærer.

Vi lever fremdeles etter et gammelt mønster

med alder som en kurve.

Det er metaforen, den gamle metaforen.

Du fødes, du når høyden midtlivs

og svinner hen i skrøpelighet.

(Latter)

Alder som patologi.

Men mange mennesker i dag --

filosofer, kunstnere, leger, forskere --

ser nå nærmere på hva jeg kaller den tredje akten,

de tre siste tiårene av livet.

De har kommet frem til at dette faktisk også er en utviklingsfase i livet

med sin egen betydning --

like forskjellig fra middelalderen

som ungdomsårene er fra barndommen.

De spør seg -- vi burde alle spørre oss selv --

hvordan bruker vi denne tiden?

Hvordan får vi det beste ut av den?

Hva er en mer passende metafor

for aldring?

Det siste året har jeg studert og skrevet om dette temaet.

Og jeg har funnet ut

at en mer passende metafor for aldring

er en trapp --

den menneskelige sjel som stiger oppover,

mot visdom, helhet,

og autentisitet.

Alder, ikke i det hele tatt som patologi;

alder som potensial.

Og vet dere hva?

Dette potensialet er ikke for de heldige få.

Det viser seg,

at de fleste over 50

føler seg bedre, er mindre stresset,

føler mindre aggresjon og frykt.

Vi ser likheter

i større grad enn forskjeller.

Noen studier sier til og med

at vi er lykkligere.

Dette resulatet forventet jeg ikke, tro meg.

Jeg har en lang bakgrunn i depresjon.

Da jeg nærmet meg slutten av 40 årene,

våknet jeg om morgenen

og de seks første tankene mine var alle negative.

Og jeg var redd.

Jeg tenkte, å herregud.

Jeg kommer til å bli en krokete gammel dame.

Men nå i midten av min egen tredje akt,

har jeg innsett at jeg ikke har vært lykkeligere.

Jeg har en så sterk følelse av velvære.

Og jeg har oppdaget

at på "innsiden" av alderdommen,

i motsetning til å betrakte den utenfra,

trer frykten tilbake.

Du innser, at du fremdeles er deg selv --

kanskje enda mer som så.

Picasso sa engang, "Det tar lang tid å bli ung."

(Latter)

Jeg skal ikke romantisere aldring.

Det er klart det ikke finnes noen garanti

for at det er en tid for blomstring og vekst.

En del er opp til tilfeldighetene.

En del er selvfølgelig genetisk.

En tredjedel er faktisk genetisk.

Og det kan vi ikke gjøre så mye med.

Men det betyr, at to tredjedeler

av hvordan vi gjør det i den tredje akten,

er noe vi kan gjøre noe med selv.

Vi skal diskutere hva vi kan gjøre

for å gjøre disse ekstra årene virkelig gode

og hvordan vi kan bruke dem til å gjøre en forskjell.

La meg si noe om trappen,

kanskje en noe merkelig metafor for alderdom,

siden eldre ofte har problemer med trapper.

(Latter)

Meg selv inkludert.

Som du kanskje vet,

fungerer verden etter en universell lov:

entropi, termodynamikkens andre lov.

Entropi betyr at alt i verden, alt,

er i en tilstand av forfall og forråtnelse,

kurven.

Det er kun ett unntak til denne universelle loven,

og det er den menneskelige sjelen,

som kan fortsette å utvikle seg oppover --

trappen --

som fører oss til helhet,

autentisitet og visdom.

Og her er et eksempel på hva jeg mener.

Denne oppstigningen

kan skje, selv i møte med de mest ekstreme fysiske utfordringer.

For omtrent tre år siden,

leste jeg en artikkel i the New York Times.

Om en mann som heter Neil Selinger --

en 57 år gammel pensjonert advokat --

som hadde begynt i en skrivegruppe ved Sarah Lawrence

hvor han fant sin forfatterstemme.

To år senere,

ble han diagnostisert med ALS, også kjent som Lou Gehrig's diease.

En fryktelig sykdom. Den er dødelig.

Kroppen forfaller, men sinnet forblir inntakt.

I denne artikkelen skrev Selinger det følgende

for å beskrive hva som skjedde med ham.

Og jeg siterer,

"Mens musklene mine ble svakere,

ble tekstene mine sterkere.

Mens jeg sakte mistet taleevnen,

fant jeg stemmen min.

Mens jeg ble mindre, vokste jeg.

Mens jeg mistet så mye,

begynte jeg endelig å finne meg selv."

Neil Selinger er for meg,

legemliggjøringen av å bestige trappen

i sin tredje akt.

Vi er alle sammen født med en sjel,

men noen ganger blir den tråkket ned

av livets utfordringer,

vold, misbruk, vanskjødsel.

Kanskje foreldrene våre var depressive.

Kanskje de ikke kunne elske oss

utover hvordan vi presterte.

Kanskje vi fremdeles lider

under psykisk smerte, et sår.

Kanskje vi føler at mange av forholdene våre ikke er avsluttet.

Derfor kan vi føle oss uferdige.

Kanskje oppgaven i den tredje akten

er å fullføre ferdigstillelsen av oss selv.

For min del, begynte det mens jeg nærmet meg min egen tredje akt,

60 års dagen min.

Hva skulle jeg bruke den til?

Hva skulle jeg oppnå i denne siste akten?

Og jeg innså at, for å vite hvor jeg skulle,

måtte jeg vite hvor jeg kom fra.

Derfor gikk jeg bakover

for å se på mine to første akter,

for å finne ut hvem jeg var dengang

hvem jeg virkelig var --

ikke hvem foreldrene mine eller andre fortalte meg hvem jeg var,

eller behandlet meg som.

Men hvem var jeg? Hvem var foreldrene mine --

ikke som foreldre, men som mennesker?

Hvem var besteforeldene mine?

Hvordan behandlet de foreldrene mine?

Den slags ting.

Jeg innså et par år senere

at prossessen jeg hadde gjennomgått

kaller psykologer

"å foreta en livsrevisjon."

Og ifølge dem kan den gi ny betydning

og klarhet og mening

til ens liv.

Kanskje oppdager du, som jeg,

at mye av det du trodde var din feil,

mye av det du tenkte om deg selv,

slettes ikke hadde noe med deg å gjøre.

Det var ikke din feil; du er helt ok.

Og du kan gå tilbake

og tilgi dem

og tilgi deg selv.

Du kan frigjøre deg selv

fra fortiden.

Du kan jobbe med å forandre

ditt eget forhold til fortiden din.

Mens jeg skrev om dette,

kom jeg over en bok som heter "Kjempende livstro"

av Viktor Frankl.

Viktor Frankl var en tysk psykiatriker

som tilbrakte fem år i en nazistisk konsentrasjonsleir.

Han skrev, at mens han var i leiren

kunne han forutsi, dersom de engang ble frigitt,

hvem som ville klare seg

og hvem som ikke ville klare seg.

Og han skrev dette:

"Alt du har i livet kan bli tatt fra deg

med ett unntak,

din frihet til å velge

hvilket svar du har

på en situasjon.

Dette bestemmer

kvaliteten på et liv --

ikke om vi er rike eller fattige,

kjente eller ukjente,

friske eller syke.

Det som bestemmer kvaliteten på et liv,

er hvordan vi forholder oss til disse realitetene,

hvilken mening vi tilegner dem,

hva slags holdning vi møter dem med,

hvilken sinnstilstand vi tillater dem å utløse."

Kanskje det sentrale formålet med den tredje akten

er å gå bakover og forsøke, hvis det føles riktig,

å forandre forholdet vårt

til fortiden.

Kognitive undersøkelser har påvist

at når vi er i stand til å gjøre dette,

så manifesterer det seg neurologisk --

neurologiske forbindelser formes i hjernen.

Hvis du over tid har

reagert negativt på fortidens hendelser og personer,

blir neurologiske forbindelser formet

ved hjelp av kjemiske og elektroniske signaler som sendes gjennom hjernen.

Med tiden blir disse neurologiske forbindelsene permanente,

de blir normen --

selv om det ikke er bra for oss

fordi det forårsaker stress og angst.

Men dersom,

vi kan gå bakover i tid og forandre forholdene våre,

revidere forholdene

til personer og hendelser fra fortiden,

kan neurologiske baner forandre seg.

Og hvis vi kan opprettholde

mer positive følelser til fortiden,

blir dette den nye normen.

Det er som å nullstille termostaten.

Å ha erfaringer

gjør oss ikke kloke,

men refleksjonen over erfaringene vi har hatt

som gjør oss klokere --

og hjelper oss til å bli hele,

fører oss til visdom og autentisitet.

Det hjelper oss til å bli hva vi kunne ha blitt.

Kvinner er fra begynnelsen av hele, er vi ikke?

Jeg mener, som jenter er vi viltre -- "Åh ja? Hvem sier det?"

Vi har handlingskraft.

Vi er subjekter i våre egne liv.

Men veldig ofte,

mange, om ikke de fleste av oss, når vi treffer puberteten,

så begynner vi å bekymre oss om å passe inn og om å være populære.

Og vi blir underlagt andre mennerskers liv.

Men nå, i vår tredje akt,

er det mulig

å vende tibake til begynnelsen

og bli kjent med den for første gang.

Og klarer vi det,

er det ikke kun for vår egen del.

Eldre kvinner

er den største demografiske gruppen i verden.

Hvis vi kan gå tilbake og omdefinere oss selv

og bli hele,

vil dette skape et kulturelt skifte i verden,

og det vil stå som et eksempel for yngre generasjoner

slik at de kan omformulere sine egene liv.

Tusen hjertelig takk.

(Applaus)