Clay Shirky: Hvorfor SOPA er en dårlig idé

Hva betyr et lovforslag som PIPA/SOPA for vår delbare verden? I TED kontorene leverer Clay Shirky et skikkelig manifest -- et opprop for å forsvare vår frihet til å skape, diskutere, lenke og dele, heller enn passivt å konsumere.

Jeg vil starte her.

Dette er et håndskrevet skilt

som dukket opp i et familiedrevet bakeri

i mitt gamle nabolag i Brooklyn for noen år siden.

Butikken hadde en av disse maskinene

som kan skrive ut på glasurplater.

Og barn kunne komme med sine tegninger

og få butikken til å skrive ut en glasurplate

til lokk på bursdagskaken deres.

Men uheldigvis, en av de tingene barna likte å tegne

var tegneseriefigurer.

De likte å tegne den lille havfruen,

de likte å tegne en smurf, de likte å tegne Mikke Mus.

Men det viser seg å være ulovlig

å skrive ut en barnetegning av Mikke Mus

på et glasurlokk.

Og det er et brudd på opphavsretten.

Og politietterforsking av opphavsrettsbrudd

på barns bursdagskaker

var et slikt mas

at College Bakeri sa,

"Vet du hva, vi trekker oss ut av denne virksomheten.

Hvis du er en amatør,

har du ikke lenger tilgang til vår maskin.

Hvis du vil ha en trykt glasur på bursdagskaken,

må du bruke et av våre forhåndslagede bilder --

kun for profesjonelle."

Akkurat nå er det to lovforslag oppe i Kongressen.

En kalles SOPA, den andre kalles PIPA.

SOPA står for Stopp Online Piratvirksomhets-loven (Act).

Den kommer fra senatet.

PIPA er forkortelse for PROTECTIP,

som igjen er forkortelse av

"Forhindring av Reelle Online Trusler

mot Økonomisk Kreativitet

og Tyveri av Intellektuell Eiendom" --

fordi kongress-byråkratene som setter navn på slike ting

har rikelig med tid til disposisjon.

Og det SOPA og PIPA vil gjøre

er dette.

De ønsker å høyne kostnaden

med å overholde kopirettigheter

til et nivå hvor folk ikke lenger vil tilby

å gjøre det tilgjengelig for amatører.

Måten de foreslår å gjøre dette på

er å identifisere nettsider

som i betydelig grad krenker opphavsretten --

selv om måten slike nettsteder skal identifiseres

ikke er fullt ut beskrevet i lovforslagene --

og så ønsker de å fjerne dem fra domenenavnsystemet (DNS).

De vil fjerne dem fra domenenavnsystemet.

Nå, domenenavnsystemet

er det som gjør om leselige navn som google.com,

til den typen adresser

maskiner forventer --

74.125.226.212.

Problemet med denne formen for sensur,

å identifisere et nettsted

og så forsøke å fjerne det fra domenenavnsystemet,

er at det ikke vil virke.

Og en skulle tro at det vill være et ganske stort problem for en lov,

men Kongressen ser ikke ut til å la seg bekymre så mye over det.

Og årsaken til at det ikke vil virke

er at du stadig kan skrive 74.125.226.212 i din nettleser

eller du kan gjøre det til en klikkbar lenke

og du vil stadig komme fram til Google.

Så etterforskingsnivået

rundt problemet

utgjør den reelle trusselen mot loven.

For å forstå hvorfor Kongressen kom til å skrive et lovforslag

som ikke vil oppnå den ønskede effekten,

men vil skape en mengde skadelige bivirkninger,

må dere forstå litt av bakgrunnshistorien.

Og bakgrunnshistorien er denne:

SOPA og PIPA, som lovverk,

ble i stor grad utformet av mediakonsern

som ble grunnlagt i det 20. århundre.

Det 20. århundre var en deilig tid å være et media konsern,

for det du virkelig hadde på din side var knapphet.

Hvis du lagde et TV show,

trengte det ikke å være bedre en alle andre TV show noensinne;

det trengte bare å være bedre

enn de to andre show´ene

som ble sendt på det samme tidspunktet --

som er en svært lav terskel

for konkurransemessig utfordring.

Som betydde

at hvis du var på nivå med gjennomsnittlig innhold,

hadde du en tredel av det amerikanske publikum gratis --

titalls millioner av brukere

for ganske enkelt å gjøre noe

som ikke var så vanskelig.

Dette er det samme som å ha lisens til å trykke penger

og fat med gratis sverte.

Men teknologien utviklet seg, slik teknologi gjerne vil gjøre.

Og sakte, sakte, mot slutten av det 20. århundre,

begynte knappheten å rakne --

jeg mener ikke ved hjelp av digitale verktøy;

Jeg mener ved hjelp av analoge verktøy.

Kasetter, video (kasett) opptakere,

til og med den beskjedne kopimaskinen

skapte nye muligheter

for oss til å oppføre oss slik

at det overrasket medieindustrien.

Fordi det viste seg

at vi egentilig ikke var sofaslitere.

Vi liker egentlig ikke bare å forbruke.

Vi liker å forbruke,

men hver gang ett av disse nye verktøyene kom,

viste det seg at vi også likte å produsere

og vi likte å dele.

Og dette skremte vannet av medieindustrien --

det skremte vannet av dem hver gang.

Jack Valenti, som var sjefslobbyisten

for det nasjonale amerikanske filmforbundet,

sammenlignet en gang den grusomme videokasettopptakeren

med Jack the Ripper

og stakkars, hjelpeløse Hollywood

med en kvinne alene hjemme.

Det var nivået på retorikken.

Så medieindustrien

ba, insisterte, forlangte

at Kongressen måtte gjøre noe.

Og Kongressen gjorde noe.

Tidlig på 90-tallet, vedtok Kongressen loven

som forandret alt.

Og den loven ble kalt "Loven for hjemmeopptak av lyd

av 1992"

Det "Hjemmeopptaksloven av 1992" sa var,

se, hvis folk tar opp ting fra radioen

og lager miksebånd til sine venner,

er det ikke en forbrytelse. Det er OK.

Å ta opp og remikse

og dele med dine venner er OK.

Hvis du lager store mengder høykvalitets kopier og selger dem,

det er ikke OK.

Men denne opptaksvirksomheten,

fint - la den passere.

Og de trodde de hadde avklart saken,

fordi de markerte en klar forskjell

mellom legal og illegal kopiering.

Men det var ikke hva medieindustrien ønsket.

De ville at Kongressen

skulle forby kopiering totalt.

Så da "Hjemmeopptaksloven av 1992" var vedtatt,

gav medieindustrien opp ideen

om skiller mellom lovlig og ulovlig kopiering

fordi det var åpenbart

at hvis Kongressen handlet innen sitt rammeverk,

kunne de faktisk komme til å styrke borgernes rettigheter

til å delta i vårt eget mediemiljø.

Så de gikk inn for plan B.

Det tok dem en stund å formulere plan B.

Plan B dukket opp i sin første fullt utviklede form

i 1998 --

noe som ble kalt "Den digitale tusenårs opphavsrettsloven" (DMCA).

Det var et komplisert stykke lovverk, en mengde bevegelige deler.

Men det viktigste påtrykket til DMCA-loven

var at det ble lovlig å selge deg

ukopierbart digitalt materiale --

bortsett fra at det ikke finnes noe slikt som ukopierbart digitalt materiale.

Det ville være, som Ed Felton så berømt sa en gang,

"Som å dele ut vann

som ikke var vått".

Bits er kopierbare. Det er det datamaskiner gjør.

Dette er en bivirkning av deres ordinære drift.

Så for å kunne jukse til muligheten

for å selge ukopierbare bits,

gjorde DMCA det også lovlig

å tvinge deg til å bruke systemer

som brøt kopifunksjonen til dine avspillere.

Hver DVD spiller og spillkonsoll

og fjernsyn og datamaskin som du tok med hjem --

uansett hva du trodde du fikk da du kjøpte dem --

kunne ødelegges av innholdsindustrien,

hvis de ville sette dette som en betingelse for å selge det innholdet.

Og for å være sikker på at du ikke skjønte,

eller ikke aksepterte deres funksjoner

som datamaskiner for generelt bruk,

gjorde de det også ulovlig

for deg å nullstille

kopierbarheten av det innholdet.

DMCA-loven markerer tidspunktet

da medieindustrien

gav opp overfor lovverket

som skiller mellom lovlig og ulovlig kopiering

og ganske enkelt forsøkte å forhindre kopiering

ved hjelp av teknologi.

DMCA-loven hadde, og har fortsatt mange kompliserte følger,

men i vårt felt, begrenset deling,

har den hovedsaklig ikke virket.

Og hovedgrunnen til at den ikke har virket

er at internett har vist seg å bli mye mer populært og mye mektigere

enn noen kunne forestille seg.

Mikstapen, fanzinen (magasin),

det var ingenting imot hva vi ser nå for tiden

med internett.

Vi er i en verden

hvor de fleste amerikanere

over 12 år

deler ting med hverandre over nettet.

Vi deler skrevne ting, vi deler bilder,

vi deler lyd, vi deler video.

Noen av de tingene vi deler er ting vi har laget.

Noen av tingene vi deler er ting vi har funnet.

Noen av tingene vi deler

er ting vi har laget av det vi har funnet,

og alt sammen skremmer disse industriene.

Så PIPA og SOPA

er runde nummer to.

Men der hvor DMCA-loven var kirurgisk --

vi vil komme oss inn i din datamaskin,

vi vil gå inn i fjernsynet ditt, inn i din spillkonsoll,

og forhindre den fra å gjøre

det de i butikken sa at maskinen kunne gjøre --

er PIPA og SOPA kjernefysiske

og de sier at, vi vil dra hvor som helst i hele verden

og sensurere innhold.

Mekanismen for, som jeg sa, å kunne gjøre dette,

er at du må fjerne enhver

som peker til de IP-adressene.

Du må ta dem bort fra søkemotorer,

du må ta dem ut av nettbaserte registere,

du må ta dem ut fra brukeroversikter.

Og fordi de største produsentene av innhold på internett

ikke er Google eller Yahoo,

det er oss,

er det vi som blir overvåket.

Fordi til slutt,

er den virkelige trusselen

av at PIPA og SOPA blir vedtatt

vår mulighet til å dele ting med hverandre.

Så det PIPA og SOPA kan komme til å gjøre

er å fjerne et århundrer gammelt rettsprinsipp,

uskyldig til skyld er bevist,

og snur det opp ned --

skyldig inntil beviselig uskyldig.

Du kan ikke dele

før du viser oss

at du ikke deler noe

vi ikke liker.

Plutselig, faller bevisbyrden for lovlig versus ulovlig

vitterlig på oss

og på de leverandørene

som måtte tilby oss noen nye muligheter.

Og om det bare koster en skilling

å overvåke en bruker,

vil det knuse en tjeneste

med hundre millioner brukere.

Så dette er internettet de har i tanken.

Forestill deg dette skiltet over alt --

bortsett fra at det ikke står "College Bakery"

forestill det at de står YouTube

og Facebook og Twitter.

Forestill deg at det står TED,

fordi kommentarene ikke kan overvåkes

til en akseptabel kostnad.

Den virkelige effekten av SOPA og PIPA

vil bli annerledes enn den foreslåtte effekten.

Trusselen, faktisk,

i denne inverterte orden for bevisbyrde,

hvor vi plutselig

blir behandlet som tyver alle sammen

i hvert øyeblikk vi gis friheten til å skape,

til å produsere eller dele.

Og de folkene som gir oss denne muligheten --

YouTubene, Facebook´ene, Twitterne og TED´ene --

har med å

overvåke oss,

eller være hekta på kroken for medvirkende overtredelse.

Det er to ting du kan gjøre

for å hjelpe til å stoppe dette --

en enkel ting og en komplisert ting,

en lett og en vanskelig ting.

Den enkle, den lette tingen, er dette:

Hvis du er amerikansk borger,

ringer du din representant, ring din senator.

Når du ser på

folkene som signerte med på SOPA forslaget,

folk som signerte på PIPA,

vil du oppdage at de tilsammen har mottatt

millioner på millioner dollar

fra den tradisjonelle medieindustrien.

Du har ikke millioner av dollar,

men du kan ringe din representant,

og du kan minne dem på at du stemmer,

og du kan spørre om å slippe å bli behandlet som en tyv,

og du kan foreslå at du vil foretrekke

at internettet ikke blir ødelagt.

Og hvis du ikke er en amerikansk statsborger,

kan du kontakte amerikanske borgere som du kjenner

og oppmuntre dem til å gjøre det samme.

Fordi dette ser ut som en nasjonal sak,

men det er det ikke.

Disse industriene vill ikke være fornøyd

med å ødelegge vårt internett.

Hvis de knekker det, knekker de det for alle.

Det er den lette siden av saken.

Det er den enkle delen.

Den vanskelige kommer her:

Gjør dere klare, fordi det kommer mer.

SOPA er bare en revisjon av COICA,

som ble foreslått i fjor, og som ikke gikk gjennom.

Og alt dette går tilbake

til DMCA-lovens fiasko

med å gjøre deling ulovlig ved tekniske midler.

Og DMCA-loven går tilbake til "Hjemme-opptaksloven"

som skremte vettet av de industriene.

Fordi hele virksomheten

med faktisk å antyde at noen bryter loven

og så samle dokumentasjon for å bevise det,

viser seg å være veldig ubekvemt.

"Vi forestrekker å ikke gjøre det",

sier innholdsindustrien.

Og det de ønsker er å slippe å gjøre det.

De ønsker ikke lovmessige forskjeller

mellom lovlig og ulovlig deling.

De ønsker bare at delingen forsvinner.

PIPA og SOPA er ikke rariteter, de er ikke avvikere,

de er ikke enkelthendelser.

De representerer neste tørn på denne særskilte tommeskruen,

som har klemt til i 20 år nå.

Og hvis vi overvinner disse, som jeg håper vi gjør,

vil det komme mer.

For inntil vi overbeviser Kongressen

at den måten de behandler brudd på opphavsretten

er den måten opphavsrettsbrudd ble håndtert overfor Napster, mot YouTube,

som er å ha en rettsak med all bevisførsel

og å meisle ut fakta og vurderingen av virkemidler

slik det foregår i demokratiske samfunn.

Det er måten å håndtere dette på.

I mellomtiden,

er det vanskeligste å være forberedt.

Fordi det er det egentlige budskapet til PIPA og SOPA.

Time Warner har kalt

og de vil ha oss alle tilbake til sofaen,

for å konsumere --

ikke produsere, ikke dele --

og vi bør si "Nei".

Takk for meg.

(Applaus)