Eve Ensler: Plutselig, kroppen min

Poet, skribent, aktivist Eve Ensler levde i hodet sitt. I dette sterke foredraget fra TEDWomen, snakker hun om sin livslange adskilthet fra kroppen sin -- og hvordan to sjokkerende begivenheter hjalp henne å komme i kontakt med virkeligheten, kroppsligheten ved det å være menneske.

Veldig lenge

var det jeg og kroppen min.

Jeg var satt sammen av historier,

lengsler, ambisjoner,

ønsker for fremtiden.

Jeg prøvde

å ikke være et resultat av min voldelige fortid,

men skillet som allerede hadde oppstått

mellom meg og kroppen min

var et ganske betydelig resultat.

Jeg prøvde hele tiden å bli noe, noen.

Jeg eksisterte bare i å prøve.

Kroppen min var ofte i veien.

Jeg var et flytende hode.

I mange år brukte jeg faktisk bare hatter.

Det var en måte å holde hodet mitt på plass.

Det var en måte å lokalisere meg selv.

Jeg var bekymret for at hvis jeg tok hatten min av

ville jeg ikke være her mer.

Jeg hadde faktisk en terapaut som sa til meg en gang

"Eve, du har gått her i to år,

og ærlig talt har det aldri falt meg inn at du har en kropp."

Hele denne tiden bodde jeg i byen

fordi, for å være ærlig

var jeg redd for trær.

Jeg fikk aldri barn

fordi hoder kan ikke føde.

Babyer kommer faktisk ikke ut av munnen din.

Siden jeg ikke hadde noe referansepunkt for kroppen min

begynte jeg å spørre andre kvinner om deres kropper --

spesielt deres vagina,

fordi jeg trodde at vaginaer var viktige på en måte.

Det førte til at jeg skrev "Vaginamonologene,"

som førte til at jeg som besatt og uten stans

snakket om vaginaer hvor jeg kunne.

Jeg gjorde det foran mange fremmede.

En kveld på scenen,

gikk jeg faktisk inn i min vagina.

Det var en ekstatisk erfaring.

Det skremte meg, det ga meg energi,

og så ble jeg som besatt,

en besatt vagina.

Jeg begynte å se kroppen min som en ting,

en ting som kunne bevege seg fort,

som en ting som kunne utføre andre ting,

mange ting på en gang.

Jeg begynte å se kroppen min som en iPad eller en bil.

Jeg begynte å drive den og kreve ting av den.

Den hadde ingen grenser. Den var uovervinnelig.

Den skulle erobres og mestres som jorden selv.

Jeg aktet den ikke;

nei, jeg organiserte den og styrte den.

Jeg hadde ikke tålmodighet for kroppen min;

jeg knakk den i form.

Jeg var grådig.

Det krevde mer enn hva kroppen min hadde å tilby.

Hvis jeg var trøtt, drakk jeg flere espressoer.

Hvis jeg var redd, gikk jeg til flere farlige steder.

Og selvsagt hadde jeg øyeblikk hvor jeg satte pris på kroppen min,

slik en overgripende forelder

noen ganger har øyeblikk av godhet.

Min far var virkelig snill mot meg,

på min 16-årsdag for eksempel.

Jeg hørte folk mumle fra tid til annen

at jeg skulle elske kroppen min,

så jeg lærte hvordan man gjør det.

Jeg var vegetarianer, jeg var edru, jeg røykte ikke.

Men alt det var bare en mer sofistikert måte

å manipulere kroppen min på --

enda en disassosiering,

som å plante en grønnsaksflekk på motorveien.

Som et resultat av at jeg snakket så mye om vaginaen min,

begynte mange kvinner å fortelle meg om sin --

deres historier om deres kropper.

Disse historiene førte meg verden rundt,

og jeg har vært i over 60 land.

Jeg hørte tusenvis av historier,

og jeg må fortelle dere, det var alltid et øyeblikk

hvor kvinnene delte med meg

det bestemte øyeblikket hvor hun ble skilt fra kroppen sin --

da hun reiste hjemmefra.

Jeg hørte om kvinner som ble antastet i sine senger,

pisket i sine burkaer,

etterlatt som døde på parkeringsplasser,

brent av syre i sine kjøkken.

Noen kvinner ble stille og forsvant.

Andre kvinner ble gale, besatte maskiner slik som meg.

Mens jeg holdt på med å reise

rundet jeg 40 og jeg begynte å hate kroppen min,

som faktisk var en fremgang,

for i det minste eksisterte kroppen min nok til å hate den.

Vel, magen -- det var magen min jeg hatet.

Den beviste at jeg ikke holdt mål,

at jeg var gammel og ikke fabelaktig og ikke perfekt

eller i stand til å passe inn i det forutbestemte forretningsidealet i fasong.

Magen min var et bevis på at jeg hadde sviktet,

at den hadde sviktet meg, at den var ødelagt.

Livet mitt dreide seg om å bli kvitt den og være besatt av å skulle bli kvitt den.

Det ble rett og slett så ekstremt

at jeg skrev et teaterstykke om det.

Men jo mer jeg snakket om det,

jo mer objektifisert og fragmentert ble kroppen min.

Den ble underholdning, den ble en ny type vare,

noe som jeg kunne selge.

Så dro jeg et annet sted.

Jeg gikk utenfor

det jeg trodde jeg visste.

Jeg reiste til Den demokratiske republikken Kongo.

Og jeg hørte historier

som sprengte alle andre historier.

Jeg hørte historier

som trengte seg inn i kroppen min.

Jeg hørte om en liten jente

som ustanselig tisset på seg

fordi så mange voksne soldater

hadde presset seg inn i henne.

Jeg hørte en 80 år gammel dame

som fikk beina brukket og trukket ut av ledd

og vridd opp over hodet hennes

mens soldatene voldtok henne som det.

Det er tusenvis av disse historiene,

og mange av kvinnene hadde hull i kroppene sine --

hull, fistula --

som var krigsbrudd --

hull i sjelens stoff.

Disse historiene gjennomtrengte mine celler og nerver,

og for å være ærlig

sluttet jeg å sove i en periode på tre år.

Alle historiene begynte å smelte sammen.

Voldtekten av jorden,

plyndringen av mineraler,

ødeleggelsen av vaginaer --

ingen av disse var separate lenger

ikke skilt fra hverandre eller meg.

Militser voldtok seks måneder gamle babyer

slik at land langt borte

kunne få tilgang til gull og koltan

til sine iPhones og pc-er.

Kroppen min hadde ikke bare blitt en besatt maskin,

men den var ansvarlig nå

for å ødelegge andre kvinners kropper

i sin gale søken etter å lage flere maskiner

for å hjelpe hastigheten og effektiviteten til min maskin.

Så fikk jeg kreft --

eller jeg fant ut at jeg hadde kreft.

Det kom som en fugl i flukt

som kræsjer i et vindu.

Plutselig hadde jeg en kropp,

en kropp som ble prikket

og pirket på og punktert,

en kropp som ble skåret opp,

en kropp som fikk fjernet organer

og transportert og omarrangert og rekonstruert,

en kropp som ble skannet

og fikk rør stukket ned i seg,

en kropp som brant av kjemikalier.

Kreften sprengte

min vegg av adskillelse.

Jeg forsto plutselig at krisen i kroppen min

var krisen i verden,

og det skjedde ikke senere,

det skjedde nå.

Plutselig var min kreft en kreft som var overalt,

grusomhetens kreft, grådighetens kreft,

kreften som trenger inn i folk

som lever i nærheten av kjemisk industri -- og de er vanligvis fattige --

kreften i kullgraveres lunger,

kreften av stress for å ikke oppnå nok,

kreften av skjulte traumer,

kreften av burhøns og forurenset fisk,

kreften i kvinners uterus fra voldtekt,

kreften som er overalt på grunn av vår skjødesløshet.

I sin nye og visjonære bok,

"Nytt selv, ny verden,"

sier forfatteren Philip Shepherd,

"Hvis du er skilt fra kroppen din,

er du også skilt fra verden,

som da synes å være annet enn deg

eller atskilt fra deg,

i stedet for det levende kontinuum

som du tilhører."

Før kreft

var verden noe annet.

Det var som om jeg levde i en stillestående pøl

og kreften sprengte demningen

som skilte meg fra havet.

Nå svømmer jeg i det.

Nå legger jeg meg ned i gresset

og jeg gnir kroppen i det,

og jeg elsker gjørmen på beina og føttene mine.

Nå gjør jeg en daglig pilgrimsferd

for å besøke en bestemt sørgepil ved elven Seinen,

og jeg hungrer etter de grønne enger

i villmarken utenfor Bukavu [Kongo].

Og når det regner tungt

skriker jeg og løper i sirkler.

Jeg vet at alt henger sammen,

og arret som går over hele overkroppen min

er merket etter et jordskjelv.

Og jeg er der med de tre millionene på gata i Port-au-Prince.

Og ilden som brant i meg

på dag tre av seks med kjemoterapi

er ilden som brenner

i verdens skoger.

Jeg vet at pusset

som vokste rundt såret mitt etter operasjonen,

en halv liter med puss,

er den forurensede Mexicogulfen,

og det var oljestenkede pelikaner inne i meg

og døde flytende fisk.

Og kateterene som de stakk inn i meg uten skikkelig medisinering

fikk meg til å skrike ut

som jorden skriker av boring.

Under min andre runde med kjemoterapi

ble moren min veldig syk

og jeg dro for å besøke henne.

Og i tilhørighetens navn

var det eneste hun ønsket før hun døde

å få komme hjem

ved hennes elskede Meksikogulf.

Så vi tok henne hjem

og jeg ba om at olje ikke måtte vaske opp på hennes strand

før hun døde.

Og heldigvis skjedde ikke det.

Og hun sovnet stille inn på sitt favoirttsted.

Og noen få uker senere var jeg i New Orleans,

og denne nydelige, spirituelle vennen min

fortalte meg at hun ville gjøre healing for meg

Og jeg følte meg beæret.

Og jeg dro hjem til henne, og det var tidlig morgen,

og morgensolen i New Orleans ble filtrert gjennom gardinene.

Og min venn gjorde klar en stor skål,

og jeg sa, "Hva er det?"

Og hun sa, "Det er til deg.

Blomstene gjør den vakker,

og honningen gjør den søt."

Og jeg sa, "Men hva er det med vannet?"

Og i tilhørighetens navn

sa hun, "Å, det er Meksikogulfen."

Og jeg sa, "Selvsagt er det det."

De andre kvinnene kom og satte seg i en sirkel,

og Michaela badet mitt hode med det hellige vannet.

Og hun sang -- jeg mener hele kroppen hennes sang.

Og de andre kvinnene sang

og de ba for meg og min mor.

Og mens den varme Gulfen vasket over mitt nakne hode

forsto jeg at den inneholdt

det beste og det verste i oss.

Det var grådigheten og skjødesløsheten

som førte til boreulykken.

Det var alle løgnene som ble fortalt

før og etter.

Det var honningen i vannet som gjorde det søtt,

det var oljen som gjorde det sykt.

Det var hodet mitt som var skallet --

og komfortabelt nå uten en hatt.

Det var mitt hele jeg

som smeltet inn i Michaelas fang.

Det var tårene som ikke kunne skilles fra Gulfen

som falt på mitt kinn.

Det var endelig væren i kroppen min.

Det var sorgen

som hadde tatt så lang tid.

Den fant meg

og det store ansvaret

som følger med forbindelse.

Det var den stadige ødeleggende krigen i Kongo

og verdens likegyldighet.

Det var de kongolesiske kvinnene

som nå reiser seg.

Det var min mor som forlot meg,

akkurat i det øyeblikket

da jeg ble født.

Det var oppdagelsen

at jeg hadde vært så nær ved å dø --

på samme måten som jorden, vår mor,

såvidt holder det gående,

på samme måte som 75 prosent på jorden

såvidt klarer seg,

på samme måte som

at det fins en strategi for overlevelse.

Hva jeg lærte

er at det har å gjøre med fokus og ressurser

som alle fortjener.

Det var venner som agiterte

og en kjærlig søster.

Det vare kloke leger og moderne legevitenskap

og kirurger som visste hva de skulle gjøre med hendene sine.

Det var underbetalte og kjærlige sykepleier.

Det var magiske healere og aromatiske oljer.

Det var folk som kom med trylleformularer og ritualer.

Det var å ha en visjon for fremtiden

og noe å kjempe for,

for jeg vet at denne kampen ikke er min.

Det var en million bønner.

Det var tusen hallelujaer

og en million "om-er".

Det var masse sinne,

vanvittig humor,

og mye oppmerksomhet, raseri.

Det var energi, kjærlighet og glede.

Det var alle disse tingene.

Det var alle disse tingene.

Det var alle disse tingene

i vannet, i verden, i kroppen min.

(Applaus)