Å hjelpe andre gjør oss lykkeligere - men det kommer an på hvordan vi gjør det

Forskning viser at å hjelpe andre gjør oss lykkeligere. Men i hennes banebrytende forskning om generøsitet og glede, fant sosialpsykolog Elizabeth Dunn ut at det er en hake: det kommer an på hvordan vi hjelper. Lær hvordan vi kan ha større innflytelse - og høyne vår egen lykke på veien - hvis vi gjør en viktig endring i hvordan vi hjelper andre. "La oss slutte å tenke på å gi som en moralsk forpliktelse og begynne å tenke på det som en kilde til glede, " sier Dunn.

Så, jeg har en ganske morsom jobb,

som er å finne ut
hva som gjør mennesker lykkelige.

Det er så morsomt
at det nesten virker litt tullete,

spesielt i en tid hvor vi blir konfrontert

med noen virkelig deprimerende overskrifter.

Men det viser seg at å studere lykke
kanskje er en nøkkel

til å løse noen av de tøffeste
problemene vi står overfor.

Det har tatt meg nesten et tiår
å finne ut av dette.

Ganske tidlig i karrieren min,

publiserte jeg en artikkel i "Science"
sammen med mine samarbeidspartnere,

som het "Å bruke penger på andre fremmer lykke."

Jeg var veldig sikker på konklusjonen,

med unntak av én ting:

den virket ikke å gjelde for meg.

(Latter)

Jeg gav nesten aldri penger til veldedighet,

og når jeg gjorde det,

så følte jeg ikke den varme følelsen
som jeg forventet.

Så, jeg startet å undre på om kanskje
det var noe feil med forskningen min

eller noe feil med meg.

Min egen mangel på følelsesmessig respons
til å gi var spesielt forvirrende

fordi mine oppfølgingsstudier avslørte
at til og med små barn viste glede

av å gi til andre.

I et eksperiment, brakte kollegaene mine
Kiley Hamling, Lara Akning og jeg

barn på litt under to år til laben.

Nå, som du kanskje kan forestille deg,

måtte vi jobbe med en ressurs
som småbarn virkelig bryr seg om,

så vi brukte småbarns motstykke til gull,

altså, Gullfisk-kjeks.

(Latter)

Vi gav barn en uventet gave
av Gullfisk til dem selv

og en mulighet til å gi bort
noen av Gullfiskene

til en dukke som het "Monkey".

(Video)
Forsker: Jeg fant enda flere godbiter,

og jeg skal gi alle sammen til deg.

Barn: Åh. Takk.

Forsker: Men, vet du hva,
jeg ser ikke flere godbiter.

Kan du gi en til Monkey?

Barn: Ja.
Forsker: Ja?

Barn: Ja.

Her.

Forsker: Åh, nam. Mmm.

Barn: Helt borte, han spiste den.

Så, trente vi forskningsassistenter
til å se disse videoene

og kode småbarns emosjonelle respons.

Selvfølgelig, vi fortalte dem ikke
våre hypoteser.

Dataene avslørte at småbarn
var ganske lykkelige

når de fikk en haug med
Gullfisk for seg selv,

men de var faktisk enda lykkeligere

når de fikk muligheten til å gi bort
noen av Gullfiskene.

Og denne varme gløden av å gi
vedvarer inn i voksenlivet.

Da vi analyserte undersøkelser
fra mer enn 200 000 voksne

over hele verden,

så vi at nesten en tredjedel
av verdens befolkning

meldte å ha gitt i det minste litt penger
til veldedighet den siste måneden.

Forunderlig nok, i hver
store region i verden

var folk som gav penger til veldedighet
lykkeligere enn de som ikke gjorde det,

selv etter å ha tatt hensyn til
deres egen økonomiske situasjon.

Og denne korrelasjonen var ikke ubetydelig.

Det virket som å gi til veldedighet

utgjorde omtrent denne samme
forskjellen i lykke

som å ha dobbel så stor inntekt.

Så, som forsker,

hvis du er heldig nok
til å komme over en effekt

som gjentar seg over hele verden
i barn så vel som voksne,

begynner du å lure.

Kan dette være en del av menneskets natur?

Vi vet at glede
forsterker adaptiv atferd

slik som å spise og ha sex

som hjelper å bevare arten vår,

og det virket på meg som at å gi
kunne være en av disse atferdene.

Jeg var veldig begeistret over disse ideene,

og jeg skrev om dem i "New York Times."

En av dem som leste denne artikkelen

var min regnskapsfører.

(Latter)

Ja.

Ved skatteoppgjøret,
satt jeg rett overfor ham,

og så på hvordan han sakte trommet pennen

på linjen for veldedighet
i skattemeldingen min

med et uttrykk av

dårlig skjult misbilligelse.

(Latter)

Til tross for å ha bygget min karriere
på å vise hvor godt det føles å gi,

så gjorde jeg faktisk veldig lite av det.

Så jeg bestemte meg for å gi mer.

På den tiden,

var fryktelige historier om
den syriske flyktningekrisen

overalt.

Jeg ønsket virkelig å hjelpe,

så jeg tok frem bankkortet mitt.

Jeg visste at mine donasjoner sannsynligvis
ville utgjøre en forskjell for noen et sted,

men å gå til nettsiden til
en virkningsfull veldedig stiftelse

og legge inn kortnummeret mitt

føltes likevel ikke som nok.

Det var da jeg lærte om the Group of Five.

Den canadiske staten
lar hvilke som helst fem canadiere

sponse en flyktningfamilie privat.

Du må skaffe nok penger
til å forsørge familien

deres første år i Canada,

og så tar de bokstavelig talt
et fly til din by.

En av de tingene som jeg synes er så kult
med dette programmet

er at ingen har lov til å gjøre det alene.

Og istedenfor en Group of Five,

slo vi oss sammen med en
samfunnsorganisasjon

og utgjorde en gruppe på 25.

Etter nesten to år
med papirarbeid og venting,

fikk vi vite at familien vår
ville ankomme Vancouver

innen seks uker.

De hadde fire sønner og en datter,

så vi fortet oss med
å finne et bosted til dem.

Vi var heldige og fant et hus til dem,

men det trengte en del arbeid.

Så vennene mine kom dit
på ettermiddager og helger

og malte og vasket,
og monterte møbler.

Da den store dagen kom,

fylte vi kjøleskapet deres
med melk og frisk frukt

og dro til flyplassen
for å møte familien vår.

Det var litt overveldende for alle,

spesielt for fireåringen.

Moren hans ble gjenforent med søsteren sin

som hadde kommet til Canada tidligere
gjennom det samme programmet.

De hadde ikke sett hverandre på 15 år.

Når du hører at mer enn 5,6 millioner
flyktninger har flyktet fra Syria,

står du overfor en tragedie

som menneskehjernen ikke helt har
utviklet seg til å forstå.

Det er så abstrakt.

Før, om noen av oss hadde blitt spurt om
å donere 15 timer i måneden

for å hjelpe til med flyktningekrisen,

ville vi sannsynligvis si nei.

Men så fort vi tok familien vår
til deres nye hjem i Vancouver,

innså vi alle det samme:

vi ville gjøre det som trengtes
for å hjelpe dem å være lykkelige.

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke
litt dypere om forskningen min.

Tilbake på laben min

hadde vi sett at fordelene ved å gi økte

når folk følte en ekte forbindelse
med dem som de hjalp

og enkelt kunne forestille seg
forskjellen de utgjorde

i disse menneskenes liv.

For eksempel, i ett eksperiment,

gav vi deltakerne en mulighet
til å donere noen kroner

til enten UNICEF eller Spread the Net.

Vi valgte disse organisasjonene
med vilje

fordi de var partnere og delte
det samme viktige målet

å fremme barns helse.

Men jeg tror UNICEF er
en så stor, bred organisasjon

at det er kan være vanskelig
å forestille seg

hvordan ens egen lille donasjon
utgjør en forskjell.

Spread the Net, derimot,
gir donorene et konkret løfte:

for hver 10 dollar donert

sørger de for et myggnett
for å beskytte et barn for malaria.

Vi så at jo mer penger
folk gav til Spread the Net,

jo lykkeligere rapporterte de
å føle seg etterpå.

Derimot, var denne følelsesmessige
gjengjeldelsen på investeringen

nesten helt eliminert
da folk gav penger til UNICEF.

Så, dette indikerer at å bare
gi penger til en verdifull organisasjon

ikke alltid er nok.

Du må kunne forestille deg

hvordan, eksakt, dine penger
vil utgjøre en forskjell.

Selvsagt, programmet the Group of Five
tar denne ideen til et helt annet nivå.

Da vi først startet dette prosjektet,

snakket vi om når
flyktningene ville ankomme.

Nå, refererer vi bare til dem
som familien vår.

Nylig tok vi med oss barna
for å gå på skøyter

og senere på dagen
spurte min seksåring, Oliver,

"Mamma, hvem er det eldste
barnet i familien vår?"

Jeg antok at han snakket om
hans mengde søskenbarn,

og han snakket om dem,

men også om vår syriske familie.

Etter at familien vår ankom

har så mange folk og organisasjoner
tilbudt seg å hjelpe

og sørge for alt fra
gratis tannfyllinger

til sommerleirer.

Det har fått meg til å se det gode
som finnes i samfunnet vårt.

Takket være en donasjon,

fikk barna dra på sykkelleir,

og hver ukedag,

prøvde en fra gruppen å være der
for å heie på dem.

Jeg var tilfeldigvis der

dagen da støttehjulene
skulle komme av

og jeg kan fortelle deg at fireåringen
ikke syntes det var noen god idé.

Så jeg gikk for å snakke til ham

om de langsiktige fordelene
ved å sykle uten støttehjul.

(Latter)

Så husket jeg at han var fire år
og såvidt kunne engelsk.

Så jeg gikk tilbake til et ord
han helt sikkert kjente:

iskrem.

Du prøver uten støttehjul,
jeg kjøper iskrem til deg.

Dette var det neste som skjedde.

(Video) ED: Ja. Ja!

Barn: Jeg skal prøve.

ED: Herregud! Se på deg!

(Hylende) Se på deg!
Du klarer det helt alene!

(Publikum) (Latter)

(Video) ED: Godt jobbet!

(Publikum) (Latter)

(Applaus)

Så dette er den typen hjelp
som mennesker har utviklet for å like,

men i 40 år,

var Canada det eneste landet i verden

som tillot private innbyggere
å sponse flyktninger.

Så --Canada

(Applaus)

Er ganske fantastisk.

Nå starter Australia og UK
tilsvarende programmer.

Bare forestill deg hvor annerledes
flyktningekrisen ville se ut

om flere land gjorde dette mulig.

Å skape denne typen meningsfulle
tilknytninger mellom mennesker

sørger for en mulighet
til å takle utfordringer

som virker overveldende.

En av disse utfordringene ligger bare
kvartaler fra her hvor jeg står nå,

på Downtown Eastside i Vancouver.

Ifølge noen målinger, er dette det
fattigste postnummeret i Canada.

Vi debatterte hvorvidt vi
skulle bringe hit en flyktningfamilie

fordi det allerede er så mange folk
akkurat her som sliter.

Min venn Evan fortalte meg
at da han var liten

og foreldrene hans kjørte
gjennom dette nabolaget,

pleide han å dukke ned i baksetet.

Men Evans foreldre
ville aldri ha gjettet

at da han vokste opp

skulle han åpne dørene
til en liten restaurant

og invitere dette samfunnet inn
for å nyte tre-retters middager.

Programmet som Evan hjalp til med å bygge
heter "Plenty of Plates,"

og målet er ikke bare
å tilby gratis måltider,

men å skape øyeblikk av samhørighet

mellom mennesker som på annen måte
aldri ville fått øyekontakt.

Hver kveld,
sponser et lokalt firma middagen

og sender et team med frivillige

som hjelper til med
å lage og servere maten.

Etterpå, blir restene fordelt
til folk som er på gatene,

og viktig, det er nok penger igjen

til å sørge for tusen gratis lunsjer
for dette samfunnet

i de påfølgende dagene.

Men fordelene med dette programmet
strekker seg lenger enn mat.

For de frivillige, gir det dem
en mulighet til å engasjere seg i mennesker

å sette seg ned og høre historiene deres.

Etter denne opplevelsen,
endret en frivillig sin reisevei

slik at istedenfor å unngå
dette nabolaget,

går han gjennom det

mens han smiler og får øyekontakt
når han går forbi kjente ansikt.

Alle er vi i stand til
å finne glede i å gi.

Men vi bør ikke forvente at dette
skjer automatisk.

Å bruke penger for å hjelpe andre,
fremmer ikke nødvendigvis lykke.

I stedet, kommer det an på
hvordan vi gjør det.

Og hvis vi vil at folk skal gi mer,

må vi bryte med måten vi tenker på
veldedige gaver.

Vi må skape muligheter til å gi

som lar oss sette pris på
vår delte menneskekjærlighet.

Om noen av dere jobber for
en veldedig organisasjon,

ikke belønn giverne med
penner og kalendre.

(Applaus)

Belønn dem med muligheten

til å se den spesifikke påvirkningen
som dere generøsitet har

og til å samhandle med menneskene
og samfunnene de hjelper.

Vi er vant med å tenke at
å gi er noe vi bør gjøre.

Og det er det.

Men ved å tenke på det slik,

går vi glipp av en av de beste sidene
ved å være menneske:

som at vi har utviklet oss
til å finne glede i å hjelpe andre.

La oss slutte å tenke at å gi
er en moralsk forpliktelse

og begynne å tenke på det
som en kilde til glede.

Takk.

(Applaus)