Så, jeg har en ganske morsom jobb, som er å finne ut hva som gjør mennesker lykkelige. Det er så morsomt at det nesten virker litt tullete, spesielt i en tid hvor vi blir konfrontert med noen virkelig deprimerende overskrifter. Men det viser seg at å studere lykke kanskje er en nøkkel til å løse noen av de tøffeste problemene vi står overfor. Det har tatt meg nesten et tiår å finne ut av dette. Ganske tidlig i karrieren min, publiserte jeg en artikkel i "Science" sammen med mine samarbeidspartnere, som het "Å bruke penger på andre fremmer lykke." Jeg var veldig sikker på konklusjonen, med unntak av én ting: den virket ikke å gjelde for meg. (Latter) Jeg gav nesten aldri penger til veldedighet, og når jeg gjorde det, så følte jeg ikke den varme følelsen som jeg forventet. Så, jeg startet å undre på om kanskje det var noe feil med forskningen min eller noe feil med meg. Min egen mangel på følelsesmessig respons til å gi var spesielt forvirrende fordi mine oppfølgingsstudier avslørte at til og med små barn viste glede av å gi til andre. I et eksperiment, brakte kollegaene mine Kiley Hamling, Lara Akning og jeg barn på litt under to år til laben. Nå, som du kanskje kan forestille deg, måtte vi jobbe med en ressurs som småbarn virkelig bryr seg om, så vi brukte småbarns motstykke til gull, altså, Gullfisk-kjeks. (Latter) Vi gav barn en uventet gave av Gullfisk til dem selv og en mulighet til å gi bort noen av Gullfiskene til en dukke som het "Monkey". (Video) Forsker: Jeg fant enda flere godbiter, og jeg skal gi alle sammen til deg. Barn: Åh. Takk. Forsker: Men, vet du hva, jeg ser ikke flere godbiter. Kan du gi en til Monkey? Barn: Ja. Forsker: Ja? Barn: Ja. Her. Forsker: Åh, nam. Mmm. Barn: Helt borte, han spiste den. Så, trente vi forskningsassistenter til å se disse videoene og kode småbarns emosjonelle respons. Selvfølgelig, vi fortalte dem ikke våre hypoteser. Dataene avslørte at småbarn var ganske lykkelige når de fikk en haug med Gullfisk for seg selv, men de var faktisk enda lykkeligere når de fikk muligheten til å gi bort noen av Gullfiskene. Og denne varme gløden av å gi vedvarer inn i voksenlivet. Da vi analyserte undersøkelser fra mer enn 200 000 voksne over hele verden, så vi at nesten en tredjedel av verdens befolkning meldte å ha gitt i det minste litt penger til veldedighet den siste måneden. Forunderlig nok, i hver store region i verden var folk som gav penger til veldedighet lykkeligere enn de som ikke gjorde det, selv etter å ha tatt hensyn til deres egen økonomiske situasjon. Og denne korrelasjonen var ikke ubetydelig. Det virket som å gi til veldedighet utgjorde omtrent denne samme forskjellen i lykke som å ha dobbel så stor inntekt. Så, som forsker, hvis du er heldig nok til å komme over en effekt som gjentar seg over hele verden i barn så vel som voksne, begynner du å lure. Kan dette være en del av menneskets natur? Vi vet at glede forsterker adaptiv atferd slik som å spise og ha sex som hjelper å bevare arten vår, og det virket på meg som at å gi kunne være en av disse atferdene. Jeg var veldig begeistret over disse ideene, og jeg skrev om dem i "New York Times." En av dem som leste denne artikkelen var min regnskapsfører. (Latter) Ja. Ved skatteoppgjøret, satt jeg rett overfor ham, og så på hvordan han sakte trommet pennen på linjen for veldedighet i skattemeldingen min med et uttrykk av dårlig skjult misbilligelse. (Latter) Til tross for å ha bygget min karriere på å vise hvor godt det føles å gi, så gjorde jeg faktisk veldig lite av det. Så jeg bestemte meg for å gi mer. På den tiden, var fryktelige historier om den syriske flyktningekrisen overalt. Jeg ønsket virkelig å hjelpe, så jeg tok frem bankkortet mitt. Jeg visste at mine donasjoner sannsynligvis ville utgjøre en forskjell for noen et sted, men å gå til nettsiden til en virkningsfull veldedig stiftelse og legge inn kortnummeret mitt føltes likevel ikke som nok. Det var da jeg lærte om the Group of Five. Den canadiske staten lar hvilke som helst fem canadiere sponse en flyktningfamilie privat. Du må skaffe nok penger til å forsørge familien deres første år i Canada, og så tar de bokstavelig talt et fly til din by. En av de tingene som jeg synes er så kult med dette programmet er at ingen har lov til å gjøre det alene. Og istedenfor en Group of Five, slo vi oss sammen med en samfunnsorganisasjon og utgjorde en gruppe på 25. Etter nesten to år med papirarbeid og venting, fikk vi vite at familien vår ville ankomme Vancouver innen seks uker. De hadde fire sønner og en datter, så vi fortet oss med å finne et bosted til dem. Vi var heldige og fant et hus til dem, men det trengte en del arbeid. Så vennene mine kom dit på ettermiddager og helger og malte og vasket, og monterte møbler. Da den store dagen kom, fylte vi kjøleskapet deres med melk og frisk frukt og dro til flyplassen for å møte familien vår. Det var litt overveldende for alle, spesielt for fireåringen. Moren hans ble gjenforent med søsteren sin som hadde kommet til Canada tidligere gjennom det samme programmet. De hadde ikke sett hverandre på 15 år. Når du hører at mer enn 5,6 millioner flyktninger har flyktet fra Syria, står du overfor en tragedie som menneskehjernen ikke helt har utviklet seg til å forstå. Det er så abstrakt. Før, om noen av oss hadde blitt spurt om å donere 15 timer i måneden for å hjelpe til med flyktningekrisen, ville vi sannsynligvis si nei. Men så fort vi tok familien vår til deres nye hjem i Vancouver, innså vi alle det samme: vi ville gjøre det som trengtes for å hjelpe dem å være lykkelige. Denne opplevelsen fikk meg til å tenke litt dypere om forskningen min. Tilbake på laben min hadde vi sett at fordelene ved å gi økte når folk følte en ekte forbindelse med dem som de hjalp og enkelt kunne forestille seg forskjellen de utgjorde i disse menneskenes liv. For eksempel, i ett eksperiment, gav vi deltakerne en mulighet til å donere noen kroner til enten UNICEF eller Spread the Net. Vi valgte disse organisasjonene med vilje fordi de var partnere og delte det samme viktige målet å fremme barns helse. Men jeg tror UNICEF er en så stor, bred organisasjon at det er kan være vanskelig å forestille seg hvordan ens egen lille donasjon utgjør en forskjell. Spread the Net, derimot, gir donorene et konkret løfte: for hver 10 dollar donert sørger de for et myggnett for å beskytte et barn for malaria. Vi så at jo mer penger folk gav til Spread the Net, jo lykkeligere rapporterte de å føle seg etterpå. Derimot, var denne følelsesmessige gjengjeldelsen på investeringen nesten helt eliminert da folk gav penger til UNICEF. Så, dette indikerer at å bare gi penger til en verdifull organisasjon ikke alltid er nok. Du må kunne forestille deg hvordan, eksakt, dine penger vil utgjøre en forskjell. Selvsagt, programmet the Group of Five tar denne ideen til et helt annet nivå. Da vi først startet dette prosjektet, snakket vi om når flyktningene ville ankomme. Nå, refererer vi bare til dem som familien vår. Nylig tok vi med oss barna for å gå på skøyter og senere på dagen spurte min seksåring, Oliver, "Mamma, hvem er det eldste barnet i familien vår?" Jeg antok at han snakket om hans mengde søskenbarn, og han snakket om dem, men også om vår syriske familie. Etter at familien vår ankom har så mange folk og organisasjoner tilbudt seg å hjelpe og sørge for alt fra gratis tannfyllinger til sommerleirer. Det har fått meg til å se det gode som finnes i samfunnet vårt. Takket være en donasjon, fikk barna dra på sykkelleir, og hver ukedag, prøvde en fra gruppen å være der for å heie på dem. Jeg var tilfeldigvis der dagen da støttehjulene skulle komme av og jeg kan fortelle deg at fireåringen ikke syntes det var noen god idé. Så jeg gikk for å snakke til ham om de langsiktige fordelene ved å sykle uten støttehjul. (Latter) Så husket jeg at han var fire år og såvidt kunne engelsk. Så jeg gikk tilbake til et ord han helt sikkert kjente: iskrem. Du prøver uten støttehjul, jeg kjøper iskrem til deg. Dette var det neste som skjedde. (Video) ED: Ja. Ja! Barn: Jeg skal prøve. ED: Herregud! Se på deg! (Hylende) Se på deg! Du klarer det helt alene! (Publikum) (Latter) (Video) ED: Godt jobbet! (Publikum) (Latter) (Applaus) Så dette er den typen hjelp som mennesker har utviklet for å like, men i 40 år, var Canada det eneste landet i verden som tillot private innbyggere å sponse flyktninger. Så --Canada (Applaus) Er ganske fantastisk. Nå starter Australia og UK tilsvarende programmer. Bare forestill deg hvor annerledes flyktningekrisen ville se ut om flere land gjorde dette mulig. Å skape denne typen meningsfulle tilknytninger mellom mennesker sørger for en mulighet til å takle utfordringer som virker overveldende. En av disse utfordringene ligger bare kvartaler fra her hvor jeg står nå, på Downtown Eastside i Vancouver. Ifølge noen målinger, er dette det fattigste postnummeret i Canada. Vi debatterte hvorvidt vi skulle bringe hit en flyktningfamilie fordi det allerede er så mange folk akkurat her som sliter. Min venn Evan fortalte meg at da han var liten og foreldrene hans kjørte gjennom dette nabolaget, pleide han å dukke ned i baksetet. Men Evans foreldre ville aldri ha gjettet at da han vokste opp skulle han åpne dørene til en liten restaurant og invitere dette samfunnet inn for å nyte tre-retters middager. Programmet som Evan hjalp til med å bygge heter "Plenty of Plates," og målet er ikke bare å tilby gratis måltider, men å skape øyeblikk av samhørighet mellom mennesker som på annen måte aldri ville fått øyekontakt. Hver kveld, sponser et lokalt firma middagen og sender et team med frivillige som hjelper til med å lage og servere maten. Etterpå, blir restene fordelt til folk som er på gatene, og viktig, det er nok penger igjen til å sørge for tusen gratis lunsjer for dette samfunnet i de påfølgende dagene. Men fordelene med dette programmet strekker seg lenger enn mat. For de frivillige, gir det dem en mulighet til å engasjere seg i mennesker å sette seg ned og høre historiene deres. Etter denne opplevelsen, endret en frivillig sin reisevei slik at istedenfor å unngå dette nabolaget, går han gjennom det mens han smiler og får øyekontakt når han går forbi kjente ansikt. Alle er vi i stand til å finne glede i å gi. Men vi bør ikke forvente at dette skjer automatisk. Å bruke penger for å hjelpe andre, fremmer ikke nødvendigvis lykke. I stedet, kommer det an på hvordan vi gjør det. Og hvis vi vil at folk skal gi mer, må vi bryte med måten vi tenker på veldedige gaver. Vi må skape muligheter til å gi som lar oss sette pris på vår delte menneskekjærlighet. Om noen av dere jobber for en veldedig organisasjon, ikke belønn giverne med penner og kalendre. (Applaus) Belønn dem med muligheten til å se den spesifikke påvirkningen som dere generøsitet har og til å samhandle med menneskene og samfunnene de hjelper. Vi er vant med å tenke at å gi er noe vi bør gjøre. Og det er det. Men ved å tenke på det slik, går vi glipp av en av de beste sidene ved å være menneske: som at vi har utviklet oss til å finne glede i å hjelpe andre. La oss slutte å tenke at å gi er en moralsk forpliktelse og begynne å tenke på det som en kilde til glede. Takk. (Applaus)