Adam Savages besettelser

På EG'08 forteller Adam Savage om sin fascinasjon for dodoen og hvordan denne fascinasjonen sendte han på et merkelig og overraskende dobbeltoppdrag. Her får vi et underholdende eventyr gjennom tankene til en mann med kreative tvangshandlinger.

For omtrent fire år siden sto det en artikkel i New Yorker

om en samling beinrester fra dodoer som ble funnet

i en grop på øya Mauritius.

Mauritius er en liten øy

utenfor østkysten av Madagaskar

i det Indiske Hav og den er stedet

hvor dodoen ble oppdaget

og utryddet, på bare 150 år.

Alle var veldig begeistret over dette funnet

for det betydde kanskje at man endelig kunne

sette sammen et eneste dodoskjelett.

Dere skjønner, selv om museer over hele verden

har dodoskjelett i samlingene sine, så har ingen --

ikke engang Naturhistorisk Museum

på øya Mauritius -- et skjelett som er satt sammen

fra bein av en enkelt dodo.

Nja, det er ikke helt sant.

Faktisk så har British Museum

hatt et komplett eksemplar av en dodo i sin samling

helt opp til det 18. århundre --

den var faktisk mumifisert, med skinn og det hele --

men i et overbegeistret anfall av ryddighet

skjærte de faktisk av hodet og føttene,

og brente resten på et bål.

Hvis du ser på nettsiden deres i dag

viser de at de har disse eksemplarene og sier

at resten forsvant i en brann.

Ikke akkurat hele sannheten. Uansett...

Forsiden på denne artikkelen var dette bildet,

og jeg er en av de som synes at Tina Brown

gjorde en kjempejobb med å ta bilder inn i New Yorker,

for dette bildet snudde verden på hodet for meg.

Jeg ble besatt av dette objektet --

ikke bare det vakre fotografiet selv,

og fargen, den grunne dybdeskarpheten, detaljene som er synlige,

metalltråden du kan se på nebbet der

som konservatoren har satt sammen skjelettet med,

det er en hel historie her.

Og jeg tenkte for meg selv,

hadde det ikke vært fantastisk

å ha mitt eget dodoskjelett?

(Latter)

Og med det -- Jeg vil gjerne bemerke her at

jeg hele livet har vært besatt

av objekter og historiene de forteller,

og dette var det aller siste.

Så jeg begynte å lete rundt --

for å se om noen solgte et sett,

en slags modell jeg kunne skaffe,

og jeg fant masse referansemateriale, masse flotte bilder --

men nei, ingen dodoskjelett på meg. Men skaden var skjedd.

Jeg hadde lagret et par hundre bilder av dodoskjelett

i mappen "Kreative prosjekter" --

det er et lagringssted for hjernen min, alt jeg på noen måte kan være interessert i.

Hver gang når jeg har en internettilkobling,

så flommer det greier inn dit,

alt fra vakre ringer til bilder fra cockpiter.

Nøkkelen som Marquis du Lafayette sendte til George Washington

for å feire stormingen av Bastillen.

Russisk atomvåpennøkkel.

Den på toppen er bildet av den jeg fant på eBay;

den under er den jeg lagde selv,

siden jeg ikke hadde råd til den på eBay.

Stormtroppkostymer. Kart av Midgard --

der er en jeg tegnet for hånd selv. Der er dodoskjelettmappen.

Denne mappen har 17 000 bilder --

over 20 gigabyte med informasjon --

og den vokser stadig.

Og en dag, et par uker senere, eller kanskje

et år senere, var jeg i en hobbybutikk med barna

og kjøpte noen leireverktøy -- vi skulle ha en sløyddag.

Jeg kjøpte litt keramisk skulpturleire, litt armaturtråd, noen andre materialer.

Og jeg så på denne leira og jeg tenkte,

kanskje,

ja, kanskje jeg kunne lage min egen dodohodeskalle

Nå burde jeg kanskje gjøre oppmerksom på -- jeg er ingen skulptør;

Jeg er en hardbarket modellbygger.

Gi meg en tegning, gi meg en rekvisitt å kopiere,

Gi meg en kran, stillas, ting fra "Star Wars" --

spesielt ting fra "Star Wars" --

jeg kan lage sånt dagen lang.

Det har vært jobben min i 15 år.

Men gi meg noe sånt som dette --

min venn Mike Murnane lagde denne;

det er en modell for Star Wars, Episode to --

det er ikke min greie, jeg --

dette er sånt som andre gjør -- drager, myke ting.

I alle fall, jeg følte jeg hadde sett nok bilder av dodohodeskaller

til at jeg kunne

forstå topologien og kanskje kopiere den --

jeg mener, så vanskelig kunne det ikke være.

Så jeg begynte å kikke på de beste bildene jeg fant.

Jeg skaffet alle referanser,

og jeg fant denne flotte referansebiten.

Her er det noen som selger dette på eBay;

det var en kvinnes -- tydelig en kvinnes hånd, forhåpentligvis en kvinnes hånd.

Jeg gikk ut fra at den hadde omtrent samme størrelse som min kones hånd

Jeg målte tommelen hennes og skalerte den til størrelsen på hodeskallen.

Jeg forstørret opp til faktisk størrelse og brukte det

sammen med alle andre referanser jeg hadde, sammenlignet med den

som størrelsesreferanse for å finne ut nøyaktig hvor stort nebbet skulle være,

nøyaktig hvor langt og så videre...

Og etter et par timer fikk jeg laget

noe som faktisk var en rimelig fin dodohodeskalle. Og det var ikke meningen å fortsette --

det er litt som, du kan bare rydde opp et super-rotete rom

ved å rydde en ting om gangen; du kan ikke ta inn helheten.

Jeg tenkte ikke på hele dodoskjelettet;

Jeg la bare merke til at da jeg gjorde ferdig hodeskallen,

så stakk armaturtråden som holdt hodet oppe

ut på baksiden akkurat der en ryggrad ville være.

Og en av de andre tingene jeg har vært interessert i og besatt av gjennom årene

er ryggrader og skjelett. Siden jeg har samlet sammen et par hundre

forsto jeg nok av mekanikken bak

virvler til å begynne å imitere de.

Og så knapp for knapp,

virvel for virvel, bygde jeg meg nedover.

Og faktisk, på slutten av dagen, hadde jeg en brukbar skalle,

en middels bra ryggrad og en halv hofte.

Og igjen, jeg fortsatte, kikket etter flere referanser,

hver lille referansebit jeg kunne finne -- tegninger, vakre bilder.

Denne fyren -- elsker denne fyren! Han la et lårbein fra en dodo i en scanner --

sammen med en linjal.

Dette er presisjonen jeg ville ha,

og jeg bare -- hvert lille --

jeg kopierte hvert lille bein og satte det inn.

Og etter omtrent -- jeg vil si omtrent seks uker,

hadde jeg fullført, malt og montert

mitt eget dodoskjelett.

Dere kan se at jeg til og med lagde en museumsplakett for det

som kort oppsummerer historien til dodoen.

Og TAP Plastics lagde -- selv om jeg ikke har bilde av det --

en museumsvitrine.

Jeg har ikke engang plass for dette i huset mitt,

men jeg måtte avslutte det jeg hadde begynt på.

Og dette representerte faktisk en slags endring for meg.

Som jeg sa, livet mitt har handlet om

å være fascinert av ting og historiene de forteller,

og å lage dem til meg selv, skaffe dem

beundre dem og dykke inn i dem.

Og i denne mappen, "Kreative prosjekt",

er det massevis av prosjekter som jeg jobber med for øyeblikket,

prosjekter jeg har jobbet med tidligere, ting jeg kanskje vil jobbe med en dag,

og ting som jeg kanskje bare vil finne og kjøpe og eie og --

og studere og føle på.

Men nå var det potensielt denne nye kategorien med ting

som jeg kunne modellere

det var annerledes, at jeg -- du vet,

jeg har min egen R2D2, men det er

ærlig talt, sammenlignet med modellering, for meg er det enkelt.

Og så gikk jeg tilbake og kikket gjennom mappen med "Kreative prosjekt"

og jeg snublet over Malteserfalken.

Dette er morsomt for meg:

å bli forelsket i en ting fra en Hammett-roman

for hvis det er sant at verden er delt i to typer mennesker,

Chandler-mennesker og Hammett-mennesker, så er jeg absolutt en Chandler-mann.

Men i dette tilfellet, det handler ikke --

det handler ikke om forfatteren, det er ikke om boka eller filmen eller fortellingen,

det er om objektet i seg selv.

Og i dette tilfellet, dette objektet er --

opptrer på en masse -- en masse nivåer.

Først og fremst, er det objektet i verden.

Dette er "Kniphausen-hauken".

Det er en rituell karaffel

laget rundt år 1700 for en svensk greve

og det er veldig sannsynlig at det er objektet som

Hammett brukte som inspirasjon for Malteserfalken.

Så er det den fiktive fuglen, den som Hammett lagde for boken.

Bygd av ord, er den motoren

som driver plottet for boken og også filmen.

Og i filmen er et nytt objekt lagd:

en rekvisitt som må representere tingen som Hammett lagde av ord,

inspirert av Kniphauserhauken, og den representerer falken i filmen.

Og så er det det fjerde nivået, som er

et helt nytt objekt i verden:

rekvisitten laget for filmen, representasjonen av tingen,

blir, i seg selv,

en helt annen ting,

et helt nytt objekt for begjær.

Og nå var det på tide å gjøre litt detektivarbeid.

Jeg hadde faktisk undersøkt litt

noen år tidligere -- det er derfor mappen var der.

Jeg hadde kjøpt en kopi, en skikkelig dårlig kopi,

av Malteserfalken på eBay,

og hadde lastet ned nok bilder til å faktisk

ha anstendig referansemateriale.

Men jeg oppdaget,

da jeg undersøkte videre

etter presise referanser, at fuglen hadde --

en av de originale blyfuglene

hadde blitt solgt på Christie's i 1994,

så jeg kontaktet en bruktbokselger

som hadde originalutgaven av katalogen til Christie's,

og der fant jeg dette utsøkte bildet,

som inkluderte en størrelsesreferanse.

Jeg klarte å scanne bildet og forstørre det opp til full størrelse.

Jeg fant andre referanser. Avi [Ara] Chekmayan,

en redaktør fra New Jersey, fant faktisk denne

Malteserfalken lagd av harpiks

på et loppemarked i 1991,

selv om det tok han fem år

å verifisere denne fuglen til -- til

auksjonarius' krav

for det var mye kontroverser rundt den.

Den var laget av harpiks som var et uvanlig materiale for filmrekvisitter

på tiden filmen ble lagd.

Jeg synes det er morsomt at det tok en stund å verifisere den,

for jeg kan se den sammenlignet med denne,

og jeg kan si dere -- den er ekte, det er ekte vare,

den er lagd fra eksakt samme form som denne.

I denne, siden auksjonen faktisk var så kontroversiell,

så inkluderte Profiles in History, auksjonshuset som solgte den --

jeg tror den gikk for 100 000 dollar i 1995 --

de inkluderte faktisk -- som dere kan se på bunnen --

ikke bare bilde fra framsiden, men også

fra siden, bakfra

og den andre siden.

Så nå hadde jeg all topologien jeg trengte

for å kopiere Malteserfalken.

Hva gjør de, hvordan starter du et sånt prosjekt? Jeg vet virkelig ikke.

Så det jeg gjorde, igjen, som med hodeskallen til dodoen,

Jeg forstørret alle referansene til fullstørrelse,

og jeg begynte å skjære ut negativene og brukte

de malene som referanser på formen.

Så jeg tok leire, en stor blokk av den,

og jeg arbeidet gjennom den til, dere vet, jeg fikk fram de rette profilene.

Og sakte men sikkert, fjær for fjær, detalj for detalj

jobbet jeg og fikk fram --

jobbet foran tv'en -- og leire --

her sitter jeg ved siden av min kone --

det er det eneste bildet jeg tok av hele prosessen.

Etter som jeg jobbet oppnådde jeg

en veldig brukbar avbildning av Malteserfalken.

Men igjen, jeg er ingen skulptør,

og derfor kan jeg ikke alle de triksene, dere vet,

jeg vet ikke hvordan min venn Mike får nydelige, blanke overflater med sin leire;

jeg fikk det i alle fall ikke.

Så jeg gikk ned til verkstedet mitt,

og jeg lagde en form og støpte den i harpiks

for i harpiksen, der kunne jeg absolutt få den glassmyke overflaten.

Det er mange måter å ordne en fin, glatt overflate på.

Jeg foretrekker omtrent 70 lag med denne --

matt svart bilgrunning.

Jeg sprayer det på i tre eller fire dager, det drypper som helvete,

men det gir meg en virkelig, virkelig fin overflate

og jeg kan få den glass-glatt.

Å ja, avslutter med veldig fin stålull.

Det stilige med å komme så langt var at

i filmen, når de endelig tar fram fuglen på slutten,

og de setter den på borden, så snurrer de den faktisk.

Så jeg kunne faktisk

fryse filmen og ta bilder av skjermen for å være sikker.

Og jeg følger alle lysrefleksjoner på den og gjør meg sikker på at når jeg holder lyset

i samme posisjon, at jeg får samme type refleksjon på den --

det er detaljnivået jeg legger i denne greia.

Til slutt satt jeg igjen med denne: min Malteserfalk.

Og den er nydelig. Og jeg kan med autoritet slå fast

at på dette tidspunkt, da jeg var ferdig med den,

av alle kopier der ute -- og det er en del --

dette er uten tvil den mest nøyaktige

representasjon av den originale Malteserfalken

som noen har modellert. Originalen, burde jeg nevne,

er laget av en fyr kalt Fred Sexton.

Her er det -- det blir merkelig.

Fred Sexton var en venn av denne fyren, George Hodel.

Skummel fyr -- mange er overbevist om at han er morderen

av Black Dahlia.

Og James Ellroy tror

at Fred Sexton, skulptøren av Malteserfalken,

drepte moren til James Elroy.

Og jeg kan gjøre det enda merkeligere. I 1974,

under produksjonen av en merkelig oppfølgerkomedie til "Malteserfalken",

kalt "The Black Bird" med George Segal,

så hadde Los Angeles County Museum of Art

en gipsoriginal av Malteserfalken --

en av de seks originalene lagd for filmen, tror jeg --

og den ble stjålet. Mange trodde

at det var et reklamestunt for filmen.

John's Grill, som faktisk

er vist i "Malteserfalken"

er fremdeles et brukbart spisested i San Francisco,

hadde som en av sine faste gjester Elisha Cook,

som spilte Wilmer Cook i filmen,

og han ga dem

en av sine originalgipsfigurer av Malteserfalken.

Og de hadde den i skapet sitt i omtrent 15 år

til den ble stjålet

i januar 2007.

Det ser ut til at begjærets objekt

viser sin natur ved å forsvinne gang på gang.

Så her hadde jeg denne falken,

og den var nydelig. Den så virkelig bra ut,

den -- fungerte virkelig bra med lyset,

den var bedre enn noenting jeg kunne få til

eller skaffe ute i verden.

Men det var et problem. Og problemet var, var at:

jeg ville ha det fullstendige objektet,

jeg ville ha vekten bak objektet.

Denne saken var laget av harpiks og den var for lett.

Det finnes denne gruppen på internett som jeg frekventerer.

Det er en gruppe av rekvisittgalninger som meg

kalt Replica Props Forum og der er det folk som bytter,

lager og reiser i informasjon om filmrekvisistter.

Og det viste seg at en av folkene der,

en venn av meg som jeg faktisk aldri hadde møtt,

men ble kjent med gjennom noen rekvisitthandler, var lederen for et lokalt verft.

Han brukte min ferdige mal for Falken,

og han tok en formstøpning

i bronse for meg,

og dette er bronsen jeg fikk tilbake.

Og dette er, etter litt syreetsing, den jeg fikk til slutt.

Og denne tingen -- den er veldig, veldig tilfredsstillende.

Her, jeg kommer til å -- jeg kommer til å vise den fram,

senere i kveld og dere kan ...

Jeg vil at dere plukker den opp og kjenner på den.

Dere vil vite --

hvor besatt jeg er. Dette prosjektet er bare for meg,

men likevel gikk jeg så langt at jeg kjøpte

en kinesisk San Francisco-basert avis fra 1941 på eBay

så jeg kunne pakke den inn skikkelig ...

slik som i filmen.

(Latter)

Ja, jeg vet!

(Latter)(Applaus)

Der kan dere se, den veier 12 og et halvt kilo.

Det er halvparten så mye som hunden min, Huxley.

Men det er et problem.

Så, her er progresjonen i Falkene.

Helt til venstre er litt søppel -- kopien jeg kjøpte på eBay.

Så kommer den lettere ødelagte leirefalken,

den fikk litt skader da den kom ut av formen. Der er den første avstøpningen min,

så kommer hovedmalen min og til slutt bronsen min.

Det er en ting som skjer når du lager former og støper ting,

som er det at hver gang du hiver det i silikon og støper i harpiks

så mister du en liten bit av volumet, du mister en liten bit av størrelsen.

Og når jeg sammenlignet bronsefalken med den av leire,

den var nesten to centimeter kortere.

Ja, nei, det var liksom ååh --

hvorfor husket jeg ikke dette?

Hvorfor startet jeg ikke med å lage den større?

Så hva gjør jeg? Jeg tenker jeg har to valg.

En, jeg fyrer av en laser på den,

noe jeg allerede har gjort,

og gjør en 3D scan -- der er en 3D scan av denne falken.

Jeg hadde beregnet eksakt hvor mye krymping jeg fikk

ved å gå fra en voks-mal til en bronse-mal,

og forstørret den opp stor nok til å lage

en 3D-litografimal av denne,

som jeg vil finpusse og så sende til formmakeren

og så vil jeg få den gjort i bronse. Eller --

det er flere personer som eier originaler,

og jeg har forsøkt å komme i kontakt med dem og få tak i dem,

i håp om at de vil la meg få noen minutter

sammen med en av de virkelige fuglene, kanskje ta et bilde,

eller til og med dra ut den bærbare laser-scanneren

som jeg tilfeldigvis eier, liten nok til å få plass i en Corn Flakes-eske.

Og kanskje få, og jeg sverger uten engang å røre fuglen deres,

en perfekt 3D-scanning. Og jeg er til og med villig til å signere

på at jeg aldri vil la noen andre få den, bare jeg i kontoret mitt, jeg lover.

Jeg kan gi de en hvis de vil ha den.

Og da, kanskje da vil jeg ha nådd slutten på denne oppgaven.

Men, hvis vi virkelig skal være ærlige mot oss selv,

så må jeg innrømme at å nå slutten på oppgaven

aldri var målet, eller hva?

Takk for meg.