Kraften i å tro at du kan forbedre deg

Carol Dweck forsker på "utviklingstankegang" - ideen om at vi kan øke hjernens kapasitet til å lære og å løse problemer. I dette foredraget beskriver hun to måter vi kan tenke på et problem som er akkurat litt for vanskelig for deg å løse. Er du ikke smart nok til å løse det ... eller har du bare ikke løst det ennå? En flott innføring til dette temaet.

Kraften av ennå

Jeg hørte om en videregående skole i Chicago

hvor studenter måtte bestå
et visst antall fag for å ta eksamen,

og hvis de ikke besto et fag,
fikk de karakteren "Ikke ennå."

Og jeg syntes det var fantastisk,

fordi hvis du får en strykkarakter,
tenker du, jeg er ingenting, jeg er ingen steder.

Men hvis du får karakteren "Ikke ennå"

forstår du at du er på en lærekurve.

Det gir deg en bane til fremtiden.

"Ikke ennå" ga meg også innsikt til en
kritisk hendelse tidlig i min karriere,

et skikkelig vendepunkt.

Jeg ville se

Hvordan barn taklet
utfordring og vanskelighet,

så jeg ga 10-åringer

problemer som var litt for
vanskelige for dem.

Noen av dem reagerte
overraskende positivt.

De sa ting som,
"Jeg liker en utfordring,"

eller, "Du vet, jeg håpet
dette skulle være informativt."

De forsto at deres ferdigheter
kunne bli utviklet.

De hadde hva jeg kaller
en utviklingstankegang.

Men andre studenter følte
det var tragisk, og katastrofalt.

Fra deres mer faste tankegang,

hadde intelligensen deres blitt
bedømt, og de hadde mislyktes.

Istedenfor å fråtse i
kraften av ennå,

ble de spent fast i tyranniet av nå.

Så, hva gjør de nå?

Jo, det skal jeg si.

I én studie, fortalte de
at de kanskje skulle jukse neste gang

istedenfor å studere mer,
hvis de strøk på en prøve.

I en annen studie, etter en stryk,

så de etter noen som gjorde
det verre enn det dem selv,

så de kunne føle seg
fornøyde med seg selv.

I studie etter studie, har de
flyktet fra vanskelighet.

Forskere målte
den elektriske aktiviteten fra hjernen

når studenter sto overfor en feil.

Til venstre, ser du
studentene med den faste tankegangen.

Det er nesten ikke noe aktivitet.

De løper fra feilen.

De prøver ikke å fikse den.

Til høyre, har du studenten med
utviklingstankegangen,

idéen om at ferdigheter kan utvikles.

De engasjerer seg veldig.

Hjernen deres gløder opp med ennå.

De engasjerer seg veldig.

De prosesserer feilen.

De lærer fra det og prøver å rette den.

Hvordan oppdrar vi våre barn?

Oppdrar vi dem for nå,
istedenfor ennå?

Oppdrar vi barn som er
oppslukt av å få toppkarakterer?

Oppdrar vi barn som ikke vet
hvordan de drømmer stort?

Deres største mål å få neste
toppkarakter eller neste prøveresultat?

Og bærer de på trengselen av
konstant validering med dem

til deres fremtidligere liv?

Kanskje, fordi ansatte kommer
til meg og sier,

vi har allerede oppdratt en generasjon

av unge arbeidere som ikke
kommer igjennom dagen

uten en belønning.

Så hva kan vi gjøre?

Hvordan kan vi bygge den broen til ennå?

Her er noen ting vi kan gjøre.

For det første, kan vi rose klokt,
og ikke rose intelligens eller talent.

Det har mislyktes.

Ikke gjør det lenger.

Men å rose i prosessen
barna engasjerer seg i:

innsatsen deres, strategien deres,
fokuset deres, utholdenheten deres,

utviklingen deres.

Denne prosessen av ros

skaper barn som er dristige
og tøffe.

Det er andre måter å belønne ennå.

Vi møtte nylig opp med spillforskere

fra University of Washington

for å lage et nytt mattespill på nettet
som belønnet ennå.

I dette spillet, ble studentene belønnet
for innsats, strategi og utvikling.

Det vanlige mattespillet

belønner deg for å få
svarene riktig med en gang,

men dette spillet belønnet utvikling.

Og vi fikk mer innsats,

flere strategier,

mer engasjement over lengre tid,

og mer utholdenhet når de traff
veldig, veldig vanskelige problemer.

Bare ordene "ennå"
eller "ikke ennå," ser vi,

gir barna mer selvtillit,

gir dem en bane til fremtiden
som skaper mer vedholdenhet.

Og vi kan faktisk endre
studenters tankegang.

I en studie, lærte vi dem

at hver gang de presser seg
ut av komfortsonen deres

til å lære noe nytt og vanskelig,

kan neuronene i hjernen deres
lage nye, sterkere forbindelser,

og kan bli smartere over tid.

Se hva som skjedde: i denne studien,

studenter som ikke ble lært
denne utviklingstankegangen

fortsatte å vise forfallende karakterer
på den vanskelige skoleovergangen,

men de som var lært denne leksa
viste klart tilbakeslag på karakterene.

Nå har vi vist dette,
denne typen utvikling,

med tusenvis av barn,
spesielt barn som sliter.

Så la oss snakke om likhet.

I vårt land, er det
grupper studenter

som kronisk underpresterer,

for eksempel, barn i indre byer,

eller barn på
indianerreservat.

Og de har gjort det så dårlig så lenge
at mange tror det er uunngåelig.

Men når pedagoger skaper utviklingstankegang
i klasserommene, støpt i ennå,

skjer likhet.

Og her er noen få eksempler.

På ett år, klarte en barnehageklasse
i Harlem, New York

å komme på den 95. prosentandelen
på den nasjonale standpunktprøven.

Mange av de barna kunne ikke holde
en blyant når de kom på skolen.

På ett år,

fjerdeklassinger
i South Bronx, langt bak,

ble nummer én fjerdeklassinger
i staten New York

på stats-matteprøven.

På ett år til ett år og et halvt,

indianer-amerikanske studenter
i en skole på et reservat

kom fra nederst i deres
distrikt, til topps,

og det distriktet inkluderte
velstående deler av Seattle.

Så, indianerbarna tok igjen
Microsoft-barna.

Dette skjedde fordi meningen

med innsats og vanskelighet
ble transformert.

Tidligere, innsants og vanskelighet

fikk dem til å føle seg dumme,
fikk dem til å føle at de kan gi opp,

men nå, innsants og vanskelighet,

det er da neuronene lager
ny forbindelser,

sterkere forbindelser.

Det er da de blir... smartere.

I mottok et brev nylig
fra en 13 år gammel gutt.

Han sa, "Kjære Professor Dweck,

jeg setter pris på at skrivingen din
er basert på solid vitenskaplig forskning,

og det er derfor jeg bestemte
å sette det i praksis.

Jeg la mer innsats i skolearbeidet mitt,

til forholdet til familien min,

og til forholdet med barna på skolen,

og jeg opplevde stor forbedring
i alle de områdene.

Nå forstår jeg at jeg har sløst
bort mesteparten av livet mitt."

La oss ikke sløse flere liv,

fordi nå vet vi

at ferdigheter kan utvikle seg,

at det blir en grunnleggende
menneskerettighet for barn, alle barn,

å leve steder som skaper slik utvikling,

å leve på steder fylt med ennå.

Takk.

(Applaus)