Liv utenfor frykt | Karina Hollekim | TEDxBucharest

Dette foredraget ble holdt på en lokal TEDx event, og produsert uavhengig av TED Conferences.

Karina Hollekim, den første kvinnelige idrettutøveren som utførte et BASE-hopp på ski, overlevde en forferdelig ulykke og kom seirende tilbake. I dette foredraget forteller hun en historie om de øyeklikkene som kan endre livet for alltid, om viljestyrke og lidenskap.

(Video og musikk)

Dette, det var meg.

Jeg var ikke ei ekstraordinær jente,

men jeg gjorde noen ekstraordinære ting.

Ikke mange kan identifisere
seg med BASE-hoppere,

men drivkraften inni oss

som får oss til å følge drømmen vår
og bevare barnet i oss,

jeg tror den finnes i oss alle.

Jeg har levd et litt uvanlig liv,

men historien min er universell.

Det handler om å finne det
man brenner for i livet,

velge det livet man vil leve,

og så aldri gi opp.

Da jeg gikk på barneskolen

spurte læreren min meg om jeg kunne
fortelle henne om drømmene mine.

Jeg forklarte hvordan jeg
drømte om å fly som fuglene.

Jeg mente at fugler måtte være
de lykkeligste skapningene i verden.

Jeg beundret evnen de hadde
til å leke i luften og til å være så frie.

Læreren min sa at det var en fin drøm,

men at jeg måtte lære meg
å bli mer virkelighetsnær,

for mennesker ikke kan fly.

Men jeg ga aldri opp
den barndomsdrømmen,

og mot bedre viten, lærte jeg å fly.

BASE-hopping har en
alarmerende høy dødsrate,

og for å forsvare sporten vår,

brukte vi mye galgenhumor.

Når vi var stresset eller nervøse
for hva som kunne skje,

spurte vi oss selv:
“Hvor galt kan det gå?”

Det var forsvars- og
overlevelses-mekanismen vår

når vi var stresset,
og det fungerte på en måte.

Jeg levde i en drømmeverden,
som BASE-hopper og frikjører.

Livet mitt besto av
filmopptak og fotoshooter,

helikoptre og privatfly.

Jeg var sponset av noen av
de største navna i industrien.

Jeg var ustoppelig.

Og dette var hverdagen min.

(Musikk)

(Video)

(Applaus)

Takk.

(Applaus)

Jeg var på verdenscupen i paragliding.

Det var et kjempeshow,

og jeg var invitert dit for å hoppe
og underholde i pausene.

Stemningen inne i flyet var lett

og den siste dagen kom fort.

Vi var verken urolige eller nervøse.
Vi hadde gjort dette hundrevis av ganger.

Vi hoppet ut av flyet.

Jeg hoppet med et kamera
på hjelmen, jeg filmet de andre.

Vi fløy ved siden av hverandre, gjorde
s-svinger over og under hverandre,

og røyken vi hadde festet til benet vårt

fulgte alle bevegelsene våre, og
lagde et vakkert mønster på himmelen.

Det var på tide å løse ut fallskjermen,

og lande sikkert på gressmatta
foran tilskuerne.

Da jeg dro i skjermen min
kunne jeg høre klappingen

og ropingen fra tusenvis
av mennesker under meg,

og jeg skrek av ren lykke: "Ooo!"

Og så, forsto jeg at noe hadde gått galt.

(Video)

På toppen av karrièren min,
knuste drømmen min.

På ti sekunder gikk jeg
fra himmel til helvete.

Skjermen min spant
ukontrollerbart mot bakken.

Jeg hadde fått en knute
som floket til linene mine.

Min første tanke var: “Jeg fikser det.”

Men snart var rotasjons-
hastigheten over 100 km/t,

og knuten var kjempestor.

Jeg har mistet venner
på akkurat denne måten,

og jeg forsto at jeg kom til
å dø på samme måte.

Det føltes dumt.

Jeg hadde gjort så mange
farlige ting i livet,

og nå skulle jeg dø sånn som dette?

I et rutinehopp fra et fly?

Jeg så ikke livet mitt passere i revy.

Det å dø skremte meg ikke.
Jeg ville bare ikke dø.

Jeg elsket livet mitt.

De eneste tankene
som gikk gjennom hodet mitt

i de få siste sekundene,
var: “Fiks problemet.

Du må fikse problemet.

Dette klarer du!”

Og så, forberedte jeg meg
på krasjlandingen.

Jeg traff bakken, og alt ble svart.

I mer enn 100 km/t,

traff jeg en stor stein
i det jeg krasjet i bakken.

Den knuste alt jeg hadde
fra hofta og ned.

Jeg hadde fire brudd i
det venstre lårbenet,

jeg hadde to brukne knær,

og jeg hadde 21 åpne brudd
i den høyre siden min.

Men den steinen reddet ryggen min,

og den reddet hodet mitt,

og viktigst av alt,
jeg var fortsatt i live.

Jeg våknet to dager senere på sykehuset,

og legen som sto ved sengekanten
fylte ikke akkurat rommet med solskinn,

selv om han understreket
hvor heldig jeg hadde vært.

Han snakket i vei om
infeksjoner i kroppen min,

og hvordan de klarte å beholde
det høyre benet mitt inntil videre.

“Inntil videre? Hva mener du?”

Og så avsluttet han
med konklusjonen deres:

Jeg var så skadet
at jeg aldri kom til å gå igjen.

Jeg var så sjokkert
at jeg ikke klarte å snakke.

Halsen min snørte seg sammen.

Jeg kjente tårer i øynene,
men jeg kunne ikke gråte.

Jeg kunne ikke få fram et eneste ord.

Jeg spurte han ikke et eneste spørsmål.

Så snudde han seg, og jeg så
bare ryggen på den hvite frakken hans,

for han var allerede på vei
til den neste pasienten.

Lyden av døren som slamret
igjen ga gjenlyd i rommet mitt.

Jeg gråt hver dag i en uke.

Jeg hadde ingen kraft,
jeg var redd for fremtiden,

og jeg kunne ikke se
lys i enden av tunnelen.

Tanker og ubesvarte spørsmål
raste gjennom hodet mitt.

Hva skulle jeg leve av?

Dette var jobben min!

Men enda viktigere,
det var identiteten min.

Skulle jeg aldri kunne få
min egen familie?

Jeg var frustrert, og jeg var lei meg,

og jeg var bundet til en
rullestol på ubestemt tid.

Hva gjør du da?

Jeg tilbragte fire måneder
på det sykehuset.

Jeg gjennomgikk 20 operasjoner,

og legene fjernet 12 cm av lårbenet mitt,

fordi det hadde råtnet
på grunn av bakterier.

Amputering var den eneste løsningen nå.

Jeg våknet på post-op
etter den siste operasjonen,

og jeg ble møtt av en smilende lege.

Nå hadde jeg tilbragt
fire måneder på sykehuset.

Jeg hadde aldri sett en smilende lege.

De fortalte meg at de hadde
funnet litt gress og jord

inne i benet mitt, gjemt blant stålet.

Nå som de hadde fjernet gresset,

var det endelig over.

Fra da av,

bestemte jeg meg for
å eliminere all negativ energi.

Selv da jeg levde drømmelivet,

hadde jeg brukt mange timer
på å ikke føle meg bra nok,

strebet alltid etter det neste,

i stedet for å sette pris på her og nå.

Jeg hadde tross alt fått en ny sjanse.

Vanligvis går man ikke rundt
og setter pris på at man lever,

og det gjør ikke jeg heller,

men de siste sekundene
da jeg styrtet mot bakken

ga meg perspektiv.

De fikk meg til å innse at
min tid på jorden er begrenset.

De fikk meg til å innse at
en dag kan det være for sent.

Så hvis jeg ønsket å gjøre noe,

måtte det gjøres akkurat nå.

På dette tidspunktet veide jeg 42 kilo.

Det er litt mindre
enn det jeg veier i dag.

Men målet mitt var ikke
å lære å gå på nytt.

Jeg trengte noe større.

Jeg trengte noe som
ville vekke følelsene mine,

som ville få meg til å ønske
å stå opp om morgenen.

Jeg trengte en drøm.

Drømmen min var å komme meg tilbake

til fjellene mine,
og pudderkjøringen min igjen.

Jeg hadde flyttet grenser
helt siden jeg var liten.

Jeg sluttet i jobben som programmerer
for å følge drømmen min.

Jeg var den første jenta i verden
som utførte ski-BASE.

Nå måtte jeg ta dette,

og flytte det til sykesengen min,
og bruke det derfra.

Det var ikke lett.

Det var aldri lett før,

og det var enda vanskeligere nå,

men som vi alltid pleide å si:

“Hvor galt kan det gå?”

Men for første gang i livet, var jeg nå
avhengig av andre mennesker.

Jeg hadde aldri følt meg mer sårbar,

mer hjelpeløs.

Det jeg trengte var å lære
den mest grunnleggende ferdigheten,

ferdigheten til en toåring:

det å lære å gå.

Det er ironisk.

Jeg hadde brukt hele livet mitt
på å prøve å være spesiell,

prøve å være annerledes,

og nå var alt jeg ville å være normal.

Der og da hadde jeg ikke krefter
til å gjøre de store endringene.

Jeg måtte bruke energien min
der den gjorde mest nytte for seg.

Jeg forsto viktigheten av
de små endringene,

og hvordan de kunne gjøre
en forkskjell i det lange løp.

På hvilket tidspunkt
valgte jeg livet mitt?

På hvilket tidspunkt valgte jeg å kjempe?

Var det dagen jeg
våknet etter ulykken min?

Eller var det dagen legen min sa
at jeg aldri kom til å gå igjen?

Eller var det dagen etter?

Sannheten er at jeg valgte dette hver dag,

hver morgen når jeg våknet,
gjennom hele dagen,

og hver kveld før jeg la meg.

Det skjedde ikke av seg selv.
Jeg valgte det.

Det som er bra med å innse
at det er jeg som velger,

er at nå er det jeg som bestemmer.

Jeg kan ikke velge hva som skjer med meg,

men jeg kan velge hvordan
jeg vil forholde meg til det.

Og bare det å vite at jeg har et valg

får det til å føles mye lettere.

Det tok meg seks måneder

å lære meg å ta på sokkene.

Det tok meg tre år
å lære meg å gå på nytt.

Det tok meg fire år å komme
meg tilbake til bakkene,

men seks år før jeg
faktisk kunne nyte det.

For to år siden, sto jeg
på en fjelltopp i Norge.

Det tok meg fem år å komme meg dit,

fem år med trening, med usikkerhet,

og frykten for å mislykkes
med å komme dit,

men gleden ved å være tilbake,

det er det som har gjort meg
til et helt menneske igjen.

(Musikk)

(Video)

(Applaus)

Takk.

(Applaus)

Jeg har fått en gave.

Jeg har fått i gave
å kunne se inn i fremtiden,

og komme tilbake for å leve
livet mitt annerledes.

Hvordan ville du endret deg
om dette hadde skjedd med deg?

Jeg valgte livet mitt,

og selv om jeg hadde måttet
tilbringe resten av livet mitt

i den rullestolen,
ville jeg ikke ha angret på det.

Det hjelper unektelig, men det er
ikke nødvendig å krasje med fallskjerm

for å gjøre noe med livet ditt.

Bare husk at tiden vår
på jorden er begrenset.

Du må se å få ting til å skje,

for når alt kommer til alt,
er det som skremmer meg

frykten for å feile,

og den eneste feilen jeg kan gjøre

er hvis jeg ikke prøver.

Og hvis jeg skulle si en ting
til mitt fremtidige barn,

ville det måtte være: “Du har ett liv.

Lev det, for hvor galt kan det gå?"

Tusen takk.

(Applaus)

Takk

(Applaus)

Takk. Ha det bra.

(Applaus)