Susan Cain: De innadvendtes makt

I en kultur der å være sosial og utadvendt verdsettes høyt, kan det være vanskelig, til og med skambelagt, å være innadvendt. I denne lidenskapelige talen argumenterer Susan Cain for at innadvendte har ekstraordinære talenter og ferdigheter å bidra til samfunnet med, at de burde oppfordres, og at de burde feires.

Da jeg var ni år,

dro jeg på sommerleir for første gang.

Moren min pakket kofferten min

full av bøker,

for meg var dette helt naturlig.

For i min famile,

var den primære gruppeaktiviteten lesing.

Og dette høres kanskje antisosialt ut,

men for oss var det bare en annen måte å være sosial.

Du har dyrevarmen fra familien din

som sitter rett ved siden av deg,

men du kan også vandre rundt i eventyrlandet

i ditt eget hode.

Jeg forestilte meg

at leirturen skulle bli akkurat slik, bare bedre.

(Latter)

Jeg så for meg 10 jenter som satt inne i en hytte

mens de koste seg med å lese bøker i matchende nattøy.

(Latter)

Leirturen var mer som en fyllefest uten alkohol.

Den første dagen,

samlet veilederen oss sammen

og lærte oss et heiarop vi skulle gjøre

hver dag resten av sommeren

for å styrke leirånden.

Den gikk noe sånt som slik:

"S-T-Ø-I,

sånn staver vi støi.

Støi, støi, la oss lage støi."

Jepp.

Så jeg kunne bare ikke forstå

hvorfor vi skulle være så støyete,

eller hvorfor vi måtte stave det feil.

(Latter)

Men jeg heiet med. Jeg heiet med sammen med alle de andre.

Jeg gjorde mitt beste.

Og jeg ventet på øyeblikket

hvor jeg kunne stikke meg unna og lese bøkene mine.

Men første gang jeg tok bøkene ut av kofferten,

kom den kuleste jenta på rommet bort til meg

og spurte, "hvorfor er du så stille?" --

stille, selvfølgelig, var nøyaktig det motsatt

av S-T-Ø-I.

Den andre gangen jeg prøvde meg,

kom lederen bort til meg med et bekymret uttrykk i ansiktet.

og hun gjentok poenget med leirånden

og sa at vi burde alle jobbe hardt

for å være utadvendte.

Og derfor la jeg bøkene til side,

tilbake i kofferten,

og jeg skjøv dem under senga,

der ble de liggende resten av sommeren.

Jeg hadde ganske dårlig samvittighet for dette.

Jeg følte at bøkene på en eller annen måte trengte meg,

og at de ropte ut til meg og at jeg hadde sviktet dem.

Og jeg hadde sviktet dem og jeg åpnet ikke kofferten min

før jeg var hjemme med familien min

på slutten av sommeren.

Jeg forteller dere denne historien om sommerleiren.

Jeg kunne ha fortalt dere 50 lignende --

alle de gangene jeg mottok budskapet

om at min stille og introverte måte å være på, på en eller annen måte

ikke nødvendigvis var den riktige veien å gå,

at jeg burde prøve å passere som mer utadvendt.

Og jeg følte alltid innerst inne at det var feil

og at innadvendte var like bra som andre.

Men i årevis fornektet jeg denne intuisjonen,

derfor ble jeg advokat på Wall Street, av alle ting,

istedenfor forfatteren som jeg alltid hadde ønsket å bli --

delvis fordi jeg trengte å bevise for meg selv

at jeg også kunne være tøff og påståelig.

Jeg gikk alltid på stappfulle barer

mens jeg egentlig ville ha foretrukket en koselig middag med venner.

Og jeg tok disse selvutslettende valgene

så automatisk,

at jeg ikke engang var klar over at jeg tok dem.

Nå er dette slik mange innadvendte fungerer,

og det er vårt tap, helt klart,

men det er også våre kollegaers tap

og samfunnets tap.

Og for å risikere å høres grandios ut, er det også verdens tap.

Fordi når det kommer til kreativitet og lederskap,

trenger vi innadvendte til å gjøre det de gjør best.

Mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen er innadvendte --

en tredjedel til halvparten.

Det er en av to eller tre du kjenner.

Selv om du er utadvent,

snakker jeg om kollegaene dine

og kjæresten din og barna dine

og personen som sitter ved siden av deg akkurat nå --

alle sammen underlagt denne fordommen

som er temmelig inngrodd og aktuell i samfunnet.

Den blir vår egen fra barnsben av

uten å egentlig ha et språk for hva vi gjør.

For å se fordommen tydelig

trenger du å forstå hva innadventhet er.

Det er forskjellig fra sjenanse.

Sjenanse handler om frykt for sosial fordømmelse.

Innadventhet handler mer om,

hvordan du reagerer på stimuli,

inkludert sosial stimulanse.

Utadvente trenger store mengder stimuli,

mens innadvendte føler at de er på sitt beste,

mest alerte og kapable

når de er i et stille, mer lavmålt miljø.

Nå er hele tiden -- disse tingene er ikke absolutte --

men mye av tiden.

Så nøkkelen

til å maksimere talentene våre

er å plassere oss selv i

den stimulus-sonen som passer oss best.

Men det er her fordommene kommer inn i bildet.

Våre viktigste institusjoner,

skoler og arbeidsplasser,

er designet mest for utadvendte

og for deres behov for mye stimuli.

I tilllegg har vi et trossystem for tiden,

som jeg kaller den nye gruppetanken,

som sier at all kreativitet og produktivitet

oppstår under et merkelig selskapelig forhold.

Hvis du forestiller deg et typisk klasserom nå om dagen:

Da jeg gikk på skolen,

satt vi på rekker.

Vi satt på rekker med pulter, noe slikt,

og vi jobbet for det meste selvstendig.

I dag har klasserommene vanligvis

øyer av pulter --

fire eller fem eller seks eller syv barn sitter ansikt til ansikt.

Og barna jobber med utallige gruppeoppgaver.

Selv i fag som matematikk og kreativ-skrivning,

som man skulle tro trenger selvstendig tenkning,

er det forventet av barna å opptre som komitémedlemmer.

Barna som foretrekker

å sitte for seg selv eller å jobbe alene,

blir sett på som om de er utenfor

eller verre, som problembarn.

Flertallet av lærere sier de tror

idealstudenten er utadvendt,

ikke innadvendt,

selv om innadvendte faktisk får bedre karakterer

og har mer kunnskap,

ifølge forskning.

(Latter)

OK, det samme gjelder arbeidsplassene våre.

De fleste av oss jobber i åpne kontorlandskaper,

uten vegger,

hvor vi er underlagt

konstant bråk og blikk fra medarbeiderne våre.

Når det kommer til lederskap,

er innadvendte stort sett oversett i lederroller,

selv om innadvendte vanligvis er forsiktige,

mindre sannsynlige til å ta for store sjanser --

noe vi alle sikkert foretrekker i dag.

En interessant studie av Adam Grant ved Wharton Scool

har funnet ut at innadvendte ledere

ofte leverer bedre resultater enn utadvendte,

fordi når de leder intiativrike ansatte,

er det mer sannsynlig at de lar dem leke med ideene sine,

mens en utadvendt leder, kan ubevisst

bli så engasjert

at de setter sitt eget stempel på prosjekter,

og andres ideer kommer ikke like lett

boblende til overflaten.

Noen av de mest omveltende lederne i historien var innadvendte.

Jeg kan gi noen eksempler.

Eleanor Roosevelt, Rosa Parks, Gandhi --

alle beskrev seg selv

som stille, forsiktige og til og med sjenerte.

De sto alle sammen i rampelyset,

selv om hvert bein i kroppen deres

sa at de ikke skulle gjøre det.

Dette viser seg å ha en egen kraft,

fordi folk følte at disse lederne var ved roret,

ikke fordi de likte å dirigere andre,

ikke på grunn av gleden av å bli sett;

de var der fordi de ikke hadde noe valg,

fordi de ble drevet til å gjøre hva de trodde var riktig.

Nå tror jeg at jeg må understreke

at jeg faktisk elsker utadvendte.

Jeg pleier å si at noen av mine beste venner er utadvendte,

inkludert min elskede mann.

Vi befinner oss selvfølgelig på forskjellige punkter,

innenfor innadvendt/utadvendt spekteret.

Selv Carl Jung, psykologen som populariserte denne terminologien, sa

at ingen er fullstendig innadvendt

eller utadvendt.

Han sa at et slikt menneske ville vært på et galehus,

hvis han i det hele tatt eksisterte.

Noen befinner seg nøyaktig i midten

av innadvendt/utadvendt spekteret,

vi kaller dem ambiverter.

Jeg tror de har det beste av to verdener.

Men de fleste kjenner seg igjen i en av delene.

Og det jeg prøver å si er at kulturen vår trenger bedre balanse.

Vi trenger mer av en yin og yang

mellom de to kategoriene.

Dette er spesielt viktig

når det gjelder kreativitet og produktivitet,

fordi når psykologer undersøker

livene til de mest kreative menneskene,

hva de finner

er folk som er veldig flinke til å utveksle

og å spre ideer,

men som også har en sterk innadvent side.

Fordi å være alene er essensielt

for å være kreativ.

Darwin,

tok lange turer alene i skogen

og sa ettertrykkelig nei til middagsinvitasjoner.

Theodor Geisel, bedre kjent som Dr. Seuss,

fant opp mange av sine utrolige skapninger,

alene på kontoret i et klokketårn

bak huset i La Jolla, California.

Han var faktisk redd for å møte

sine unge lesere

av frykt for at de forventet ham

å være en hyggelig nisse-liknende type,

og ville skuffe dem med sin reserverte personlighet.

Steve Wozniak fant opp den første Apple datamaskinen

mens han satt alene i sitt lille avlukke

på Hewlett-Packard hvor han jobbet på den tiden.

Og han sa at han aldri ville ha blitt ekspert i første omgang

hvis han ikke hadde vært for innadvendt til å forlate huset

mens han vokste opp.

Selvfølgelig,

dette betyr ikke at vi burde slutte å samarbeide --

og poenget, er at Steve Wozniak som alle vet møtte Steve Jobs

og begynte Apple Computer --

men det betyr at å være alene spiller en rolle

og at for noen mennekser,

er det luften de puster inn.

Faktisk, har vi visst i århunder

at å være alene besitter en transendental kraft.

Det er bare nylig vi på underlig vis begynte å glemme dette.

Hvis du studerer verdensreligionene,

vil du finne søkende sjeler --

Moses, Jesus, Buddha, Muhammed --

søkende sjeler som dro avsted på egenhånd

alene inn i vill natur

hvor de hadde dype visjoner og åpenbaringer

som de førte tilbake til resten av samfunnet.

Ingen vill natur, ingen åpenbaring.

Dette er jo ikke overraskende

hvis du tar en titt på innsiktene til moderne psykologi.

Det viser seg at vi ikke engang kan være i en gruppe mennesker

uten instinktivt å speile, mime andres meninger.

Selv ting som virker personlige og smaksmessige,

slik som hvem du er tiltrukket av,

begynner du å herme meningene til menneskene rundt deg

uten engang å innse at det er det du gjør.

Grupper er beryktet for å følge meningene

til den mest dominante og karismatiske personen i rommet,

selv om det er null sammenheng

mellom å være den beste taleren og å ha de beste ideene --

jeg mener null.

Så...

(Latter)

Kanskje du følger personen med de beste ideene,

men kanskje gjør du det ikke.

Og har du virkelig lyst til å la dette være opp til tilfeldighetene?

Det er mye bedre for alle og enhver å gå for seg selv,

generere sine egne ideer

fri fra distraksjonene i gruppedynamikken,

og så komme sammen som et team

for å diskutere dem i et velstyrt miljø

og ta det derfra.

Hvis dette er sant,

hvorfor blir det feil?

Hvorfor planlegger vi skolene våre slik og arbeidsplassene?

Og hvorfor lar vi innadvendte føle seg så skyldige

i å bare ville stikke seg unna for seg selv en liten stund?

Et svar har dype røtter i kulturhistorien vår.

Vestlige samfunn,

og spesielt U.S.A,

har alltid foretrukket handlingens mann

over den reflekterende mann,

og reflekterende "menn."

Men i Amerikas tidligere dager,

levde vi i det historikere kaller en karakterkultur,

der vi fremdeles, på dette tidspunktet, satte pris på folk

for deres indre verdier og deres moralske beskaffenhet.

Hvis du tar en titt på selvhjelp-bøkene fra denne tiden,

hadde de titler som

"Karakter, det viktigste i verden."

Og de fremhevet rollemodeller som Abraham Lincholn

som ble priset for å være beskjeden og uforutinntatt.

Ralph Waldo Emerson kalte ham

"En mann hvis særklasse ikke støter."

Men i det vi nådde det 20.århundre

og vi trådte inn i en ny kultur

som historikere kaller personlighetskultur.

Vi hadde utviklet oss fra å være en jordbruksøkonomi

til å bli en verden av big business.

Folk flyttet plutselig

fra småbyer til storbyer.

I stedet for å jobbe ved siden av folk de hadde kjent hele livet,

måtte de bevise seg for

en gruppe fremmede.

Ganske så forståelig,

var kvaliteter som tiltrekningskraft og karisma

plutselig blitt veldig viktig.

Og selvfølgelig, forandret selvhjelp-bøkene seg etter de nye behovene

og de begynte å ha nye navn

som "Hvordan få venner og innflytelse."

Og som rollemodeller fremhever de

store foretningsmenn.

Så det er verden vi lever i idag.

Det er vår kulturarv.

Nå er ikke dette å si at

sosiale ferdigheter ikke er viktige,

og jeg snakker ikke om

å avskaffe team-arbeid.

De samme områdene som sender sine hellige til ensomme fjelltopper

lærer oss å elske og stole på hverandre.

Problemene vi står foran i dag

innenfor områder som vitenskap og økonomi

er så uoverskuelige og komplekse

at vi trenger horder av mennesker som samles

for å løse dem i samarbeid.

Men det jeg sier er at jo mer frihet vi gir innadvendte til å være seg selv,

jo mer sannsynlig er det

at de vil komme fram til egne unike løsninger på disse problemene.

Nå har jeg lyst å dele med dere

hva som ligger i kofferten min i dag.

Gjett hva?

Bøker.

Jeg har en koffert full av bøker.

Her er Margaret Atwood, "Katteøyet."

Her er en roman av Milan Kundera.

Her er "De rådvilles rådgiver"

av Maimonides.

Men det er ikke akkurat mine bøker.

Jeg tok med meg disse bøkene

fordi de ble skrevet av min bestefars favorittforfattere.

Min bestefar var rabbiner.

Han var en enkemann

han bodde alene i en liten leilighet i Brooklyn.

I barndommen var det det beste stedet å være i verden,

delvis fordi det var fylt av hans veldig myke, verdige tilstedevær

delvis fordi det var fylt av bøker.

Bokstavelig talt, hvert bord, hver stol i leiligheten

hadde gitt opp sin opprinnelige funksjon

og fungerte nå som en overflate for svimlende høyder av bøker

Akkurat som i resten av familien min,

hadde bestefaren min en favorittaktivitet: å lese.

Men han elsket også forsamlingene sine,

og du kunne føle denne kjærligheten i sermoniene han ga

hver uke i de 62 årene han var rabbiner.

Han høstet fra hver ukes lesing

og vevet sammen intrikate tepper fra urgamle og humanistiske tankesett.

Og folk kom langveisfra

for å høre talene hans.

Her er det som gjorde bestefaren min spesiell.

Under denne serimonielle rollen,

var han i virkeligheten beskjeden og innadvendt --

i så stor grad at når han ga disse sermoniene,

hadde han problemer med å holde øyekontakt

med den samme forsamlingen

som han hadde snakket til i 62 år.

Og til og med borte fra podiet,

når du ringte ham for å si hei,

ville han avslutte samtalen for tidlig

fordi han fryktet at han tok opp for mye av tiden din.

Men da han døde 94 år gammel,

måtte politiet sperre gatene i nabolaget hans

for å gi rom til menneskemengden

som kom for å sørge ham.

I disse dager prøver jeg å lære av min bestefars eksempel

på min egen måte.

Så jeg ga nylig ut en bok om innadvendthet,

det tok meg om lag syv år å skrive den,

For meg var de syv årene fantastiske,

fordi jeg leste, jeg skrev,

jeg tenkte, jeg undersøkte.

Det var min versjon

av de timene bestefaren min tilbrakte i biblioteket sitt.

Men nå er plutselig jobben min en helt annen,

jobben min er å være her og snakke om det,

snakke om innadvendthet.

(Latter)

Og det er vanskeligere for meg,

for, selv om jeg er beæret

av å være sammen med dere akkurat nå,

er ikke dette mitt naturlige miljø.

Så jeg har forberedt meg på øyeblikk som dette

på best mulig måte.

Jeg tilbrakte fjoråret med å øve på å snakke offentlig

ved hver mulighet jeg hadde.

Jeg kaller dette mitt "år i å snakke farlig."

(Latter)

Og det hjalp faktisk veldig mye.

Men jeg skal si dere hva som hjelper enda mer

er følelsen, troen, håpet

at når det kommer til holdningene våre

til innadvendthet og til stillhet og til å være alene,

er vi virkelig på randen av dramatiske endringer.

Jeg mener at vi er.

Så jeg skal forlate dere nå

med tre forslag til handling

til de som deler denne visjonen.

Nummer en:

Stopp galskapen i konstant gruppearbeid.

Bare stopp det.

(Latter)

Takk.

(Applaus)

Jeg vil være tydelig på det jeg sier,

fordi jeg tror virkelig at kontorene våre

burde oppfordre

avslappede, kafe-pratende typer samhandlinger --

typen der folk samles

og styrt av tilfeldigheter har og utveklser ideer.

Dette er storartet.

Det er flott for innadvendte og for utadvendte.

Men vi trenger å være mer private og mer frihet

og å være mer autonome når vi jobber.

For skolen gjelder det samme.

Vi trenger helt klart å lære barn å jobbe sammen,

men vi trenger også å lære dem å jobbe selvstendig.

Dette er spesielt viktig for utadvente barn også.

De trenger å jobbe alene

fordi det er her dypere tanker delvis kommer fra.

Ok, nummer to: Gå ut i naturen.

Vær som Budda, ha dine egne åpenbaringer.

Jeg sier ikke

at vi alle skal stikke avsted og bygge våre egne hytter i skogen

og aldri snakke med hverandre igjen,

men jeg sier at vi alle kunne trenge å koble av

og komme på innsiden av våre egne hoder

litt oftere.

Nummer tre:

Ta en god kikk på hva som ligger i kofferten din

og hvorfor du la det der.

Så utadvendte

kanskje er din koffert også fylt av bøker.

Eller kanskje er den full av champagneglass

eller fallskjerm utstyr.

Hva det enn er, håper jeg at du tar disse tingene ut ved hver anledning du har

og at du velsigner oss med din energi og glede.

Men innadvende, ved å være deg selv,

har du sannsynligvis en tendens til å beskytte

det som ligger i kofferten.

Og det er greit.

Men noen ganger, bare noen ganger,

håper jeg at du åpner kofferten slik at andre kan ta en titt,

fordi verden trenger deg og den trenger det du bærer på.

Jeg ønsker dere den beste av alle mulige reiser

og motet til å snakke forsiktig.

Tusen takk skal dere ha.

(Applaus)

Tusen takk. Tusen takk.

(Applaus)