John Hunter om "World Peace Game"

John Hunter legger all verdens problemer på en 4'x5' kryssfinertavle - og lar sine fjerdeklassinger løse dem. På TED2011 forklarer han hvordan hans såkalte "World Peace Game" engasjerer skolebarn, og hvorfor de komplekse tingene den lærer bort- spontant, og alltid overraskende - når lengre enn forelesninger i klasserommet kan.

Jeg er veldig heldig som får lov til å være her.

Jeg føler meg så heldig.

Jeg er så imponert over vennligheten som er vist meg.

Jeg ringte min kone Leslie,

og sa, "Vet du, det er så mange gode mennesker som

prøver å gjøre så mye godt.

Det føles som om jeg har havnet i en koloni av engler."

Det er en ekte følelse.

Men la meg begynne på talen min - jeg ser at klokken er i gang.

Jeg er lærer på en offentlig skole,

og jeg vil fortelle en historie om inspektøren på min skole.

Hennes navn er Pam Moran

i Albemarle County, Virginia,

ved foten av Blue Ridge Mountains.

Og hun er en veldig high-tech inspektør.

Hun bruker smart boards, hun blogger,

hun bruker Twitter, hun bruker Facebook,

hun gjør alt som er high-tech.

Hun er leder for teknologi og instruksjon.

Men på kontoret hennes

finnes det et gammelt, værbitt bord, et kjøkkenbord

med gammel grønn maling som flasser, det er ganske skrøpelig.

Og jeg sa, "Pam, du er en sånn moderne, "cutting-edge"-person.

Hvorfor er dette gamle bordet på kontoret ditt?"

Og hun fortalte meg, hun sa,

Du vet, jeg vokste opp i Southwestern Virginia,

i kullgruvene og på bondelandet i rurale Virginia,

og dette bordet sto i min bestefars kjøkken.

Når vi kom inn etter å ha lekt, og han kom inn fra pløying og arbeid,

satt vi rundt det bordet hver kveld.

Og da jeg vokste opp, hørte jeg så mye kunnskap

og så mye innsikt og så mye visdom

komme ut rundt dette bordet

så jeg begynte å kalle det visdommens bord.

Og da han døde, tok jeg bordet med meg til kontoret mitt,

og det minner meg om ham.

Det minner meg om hva som foregår rundt et tomt rom noen ganger.

Prosjektet jeg skal fortelle deg om

heter "The World Peace Game",

og i hovedsak er det er også et tomt rom.

Og jeg liker a tenke på det som

et 21. århundres visdommens bord, egentlig.

Alt begynte i 1977.

Jeg var en ung mann,

og jeg hadde begynt og sluttet på høyskoler.

Og foreldrene mine var veldig tålmodige,

men jeg hadde hatt periodiske opphold i India

på et mystisk søk.

Og jeg husker den siste gangen jeg kom tilbake fra India -

i min lange, hvite, flagrende kjortel

og mitt store skjegg og mine John Lennon-briller,

da sa jeg til min far,

"Pappa, jeg tror nesten jeg har funnet en spirituell opplysning."

"Han sa, "Vel, det er en ting til du må finne."

Jeg sa: "Hva er det, pappa?" "En jobb."

(Latter)

Og så maste de på meg om at jeg måtte få en grad i noe.

Så jeg fikk en grad,

og det viste seg å være innen utdannelse.

Det var et eksperimentelt utdanningsprogram.

Det kunne ha blitt tannbehandling, men ordet "eksperimentelt" var i det,

og det var det jeg måtte gå for.

Jeg dro inn til et jobbintervju

i Richmond Public Schools i Virginia, hovedstaden,

kjøpte en dress - min konsesjon til konvensjonen,

beholdt mitt lange skjegg og min afro

og min plattformsko - tidspunktet var 70-tallet -

og jeg gikk inn, satte meg ned og ble intervjuet.

Og jeg antar det var vanskelig å finne lærere,

fordi veilederen, hun het Anna Aro,

sa jeg hadde fått jobben med å undervise begavede barn.

Og jeg ble så sjokkert, så lamslått,

jeg reiste meg opp og sa, "Vel, takk, men hva vil du jeg skal gjøre?"

(Latter)

Tilrettelagt undervisning for begavede barn hadde egentlig ikke blitt gjort før.

Det var ikke så mye materiale eller ting å bruke.

Og jeg sa, "Hva gjør jeg?"

Og svaret hennes sjokkerte meg. Det sjokkerte meg.

Hennes svar lagde malen

for hele karrieren jeg skulle få etter det.

Hun sa: "Hva har du lyst til å gjøre?"

Og spørsmålet åpnet plass.

Det var ingen direktiver, ingen manual å følge,

ingen standarder innenfor utdanning for de begavede elevene,

på den måten.

Og hun åpnet således et rom,

så jeg forsøkte fra den dagen

å klargjøre et rom for mine elever, et tomt rom,

der de kunne lage og oppleve mening,

utifra sin egen forståelse.

Så dette skjedde i 1978,

og jeg underviste fortsatt mange år senere,

da en venn av meg introduserte meg for en ung filmskaper.

Hans navn er Chris Farina.

Chris Farina er her i dag på egen bekostning.

Chris, kan du reise deg og la dem se deg -

en ung, visjonær filmskaper som har laget en film.

(Applaus)

Filmen heter "Verdensfred og andre 4.klasse prestasjoner."

Han foreslo filmen til meg - det er en flott tittel.

Han foreslo filmen til meg,

og jeg sa "Ja, kanskje det vil vises på lokal-TV,

og vi kan si hei til vennene våre."

Men filmen har virkelig tatt av.

Den er fremdeles i gjeld, men Chris har på egenhånd klart,

å få denne filmen ut.

Så vi laget en film,

og det viser seg å være mer enn en historie om meg,

mer enn en historie om en lærer.

Det er en historie som er et testament til undervisning og lærere.

Og det er en flott ting.

Og det rareste er, når jeg ser filmen -

jeg har den rare følelsen av å se det -

jeg så meg selv bokstavelig talt forsvinne.

Det jeg så

var mine lærere som kom gjennom meg.

Jeg så min geometrilærer fra ungdomsskolen, Mr. Rucell

med et skjevt smil under snurrebarten sin.

Det er det smilet jeg bruker - det er hans smil.

Jeg så Jan Polos lysende øyne.

Og de lyser ikke i sinne,

de lyste av kjærlighet, intens kjærlighet til sine elever.

Og jeg har den slags lys av og til.

Og jeg så Miss Ethel J. Banks

som gikk med perler og høye hæler, på barneskolen, hver dag.

Og du vet, hun hadde et blikk bare gammeldagse lærere har.

Dere vet hva jeg mener.

(Latter)

"Og jeg snakker ikke engang om deg bak meg,

fordi jeg har øyne i nakken."

(Latter)

Du kjenner den læreren?

Jeg brukte ikke det blikket veldig ofte,

men jeg har det i repertoaret mitt.

Og Miss Banks var en fantastiske mentor for meg.

Og da så jeg

min egne foreldre, mine første lærere.

Min far, veldig oppfinnsom, tenkte veldig helhetlig.

Det er min bror Malcolm der til høyre.

Og min mor,

som underviste meg i fjerde klasse

i segregerte skoler i Virginia,

som var min inspirasjon.

Og egentlig, føler jeg som

når jeg ser filmen -

jeg har en gest hun gjør, som dette -

jeg føler at jeg er en videreføring av hennes gest.

Jeg er en av hennes undervisningsgester.

Og det fine var,

at jeg fikk undervise min datter i barneskolen, Madeline.

Og slik vil denne gesten fra min mor

fortsette gjennom mange generasjoner.

Det er en utrolig følelse

å ha den avstamningen.

Så her står jeg på skuldrene til mange mennesker.

Jeg er ikke her alene.

Det er mange mennesker på denne scenen akkurat nå.

Og så dette "Verdensfred-spillet" som jeg vil fortelle dere om.

Det begynte som dette:

det er bare en 4x5-fots kryssfiner plate

i en sentrumsskole, 1978.

Jeg skulle lage en leksjon for elever om Afrika.

Vi legger alle problemene i verden der,

så tenkte jeg, la oss la dem løse problemene.

Jeg ønsket ikke å forelese, eller bare lese fra boka.

Jeg ønsket å la dem fordype seg i stoffet

og oppleve følelsen av læring gjennom kroppen sin.

Så jeg tenkte, de liker å spille spill.

Jeg skal lage noe - jeg sa ikke interaktivt.

Vi hadde ikke det ordet i 1978

- men noe interaktivt.

Så vi laget et spill,

og det har siden utviklet seg

til en 4x4x4-fots

Plexiglass struktur.

Og det har fire Plexiglass lag.

Det er et verdensrom-nivå

med sorte hull og satellitter

og forskning satellitter og asteroide gruvedrift.

Det er et luft og rom nivå

med skyer som er store klumper av bomull som vi skyver rundt

og territorielle luftrom og luftstyrker,

et bakke og hav nivå med tusenvis av brikker på det -

selv en undersjøisk nivå

med ubåter og undersjøisk gruvedrift.

Det er fire land rundt om på brettet.

Barna finner på navnene på landene -- noen er rike og noen er fattige.

De har forskjellige aktiva, kommersielle og militære.

Og hvert land har en regjering.

Det er en statsminister, utenriksminister, forsvarsminister

og en finansdirektør, eller revisor.

Jeg velger statsministeren basert på mitt forhold til dem.

Jeg tilbyr dem jobben, de kan avslå den,

og så velger de sin egen regjering.

Det er en Verdensbank, våpenhandlere og et Forente Nasjoner.

Det er også en vær-gudinne

som kontrollerer et tilfeldig aksjemarked og tilfeldig vær.

(Latter)

Det er ikke alt.

Så er det et 13-siders krisedokument

med 50 sammenflettede problemer.

Så, hvis en ting forandrer seg, forandrer alt annet seg også.

Jeg kaster dem ut på denne komplekse matrisen,

og de stoler på meg fordi vi har et dypt, rikt forhold sammen.

Og så med alle disse krisene,

vi har - la oss se - etniske minoriteter og spenninger,

vi har kjemiske og radioaktive utslipp,

spredning av atomvåpen.

Det er oljesøl, miljøkatastrofer,

konflikter rundt vannrettigheter, utbryterrepublikker,

hungersnød, truede dyrearter og global oppvarming.

Hvis Al Gore er her,

kommer jeg til å sende mine fjerde-klassinger fra Agnor-Hurt og Venable skolen til deg

for de løste global oppvarming på ei uke.

(Latter)

(Applaus)

Og de har gjort det flere ganger også.

(Latter)

Jeg har også en sabotør i spillet -

et barn - det er egentlig en bråkmaker -

og jeg benytter meg av bråkmakeren

for på overflaten,

prøver de å redde verden, og deres posisjon i spillet.

Men de prøver også å undergrave alt i spillet.

Og de gjør det i hemmelighet gjennom feilinformasjon

og tvetydigheter og ubetydeligheter,

som fører til at alle må tenke grundigere.

Sabotøren er der,

og vi leser også fra Sun Tzu's "The Art of War."

Fjerde-klassingene forstår det - ni år gamle -

og de klarer det og bruker det

til å forstå hvordan, de ikke må følge -

først gjør de det -

veiene til makt og ødeleggelse,

veien til krig.

De lærer å overse kortsynte reaksjoner

og impulsiv tenking,

til å tenke på en langsiktig, mer betydelig måte.

Stewart Brand er her, og en av ideene til dette spillet kom fra ham

med en Coevolution Quarterly artikkel

om en fredsstyrke.

Og i spillet, en gang i blant, danner faktisk elevene en fredsstyrke.

Jeg er bare den som holder øye med klokken.

Jeg er bare en som avklarer uvissheter. Jeg er bare en tilrettelegger.

Elevene styrer spillet.

Jeg har ingen sjanse til å lage noen regler

når de har begynt å spille.

Så jeg vil bare dele med deg ...

(Video) Gutt: "Verdensfred -spillet" er alvorlig.

Du blir faktisk lært noe om hvordan man kan ta vare på verden.

Du skjønner, Mr. Hunter gjør det

fordi han sier at hans generasjon har ødelagt mye,

og han prøver å fortelle oss

hvordan vi skal reparere problemet.

John Hunter: Jeg tilbød dem en -

(Applaus)

Jeg kan egentlig ikke fortelle dem noe, fordi jeg ikke vet svaret.

Og jeg innrømmer sannheten til dem helt i starten: Jeg vet ikke.

Og fordi jeg ikke vet, må de grave opp svaret.

Og jeg beklager til dem også.

Jeg sier, "jeg er så lei for det, gutter og jenter,

men sannheten er

at vi har overlatt denne verden til dere i en slik trist og elendig forfatning,

og vi håper dere kan rette opp det for oss,

og kanskje dette spillet vil hjelpe dere lære hvordan dere kan gjøre det.

Det er en oppriktig unnskyldning,

og de tar det meget alvorlig.

Kanskje dere lurer på hvordan all kompleksiteten ser ut.

Vel når spillet begynner, er dette hva du ser.

(Video) JH: Ja vel, vi starter forhandlinger nå. Begynn.

(skravling)

JH: Mitt spørsmål til dere er, hvem har ledelsen i dette klasserommet?

Det er et alvorlig spørsmål: hvem er egentlig leder?

Jeg har lært å overlate kontroll over klasserommet

til elevene etterhvert.

Der er en tillit og en forståelse

og en dedikasjon til et ideal

at jeg rett og slett ikke trenger å gjøre

det jeg trodde jeg måtte gjøre som en ung lærer:

kontrollere hver samtale og respons i klasserommet.

Det er umulig. Deres kollektive visdom

er mye større enn min,

og jeg innrømmer det til dem åpent.

Så jeg vil bare fortelle dere noen raske historier

av noen magiske ting som har skjedd.

I dette spillet hadde vi en liten pike,

og hun var forsvarsminister i den fattigste nasjonen.

Og forsvarsministeren - hun kontrollerte hæren og luftforsvaret og så videre.

Og hun var ved siden av en veldig rik, oljerik nabo.

Uten provokasjon,

angrep hun plutselig, mot sin statsministers ordre,

den nærmeste naboens oljefelter.

Hun marsjerte inn i oljefeltene,

omringet det, uten å avfyre et skudd,

og sikret det og holdt det.

Og naboen var ute av stand til å gjennomføre eventuelle militære operasjoner

fordi drivstofftilførselen deres var helt låst.

Vi var alle opprørt med henne: "Hvorfor gjør du dette?

Dette er Verdensfred-spillet. Hva er galt med deg?"

(Latter)

Dette var en liten jente, ni år gammel,

hun holdt på sine brikker og sa: "Jeg vet hva jeg gjør."

Til venninnene sine sa hun det.

Det er et brudd der.

Og vi lærte, at du vil ikke bli uvenner med

en ni år gammel jente med stridsvogner.

(Latter)

De er de vanskeligste opponenter.

Og vi var veldig opprørt.

Jeg trodde jeg hadde sviktet som lærer. Hvorfor gjorde hun dette?

Men jeg fant ut, noen spilldager senere -

og det er runder når vi tar forhandlinger fra et lag -

det finnes faktisk en forhandlingsperiode med alle lag,

og hvert lag får en runde,

så går vi tilbake i forhandlinger, rundt og rundt,

så hver omgang er en spilldag.

Så et par spilldager senere kom det til kjenne -

at det store landet

planla en militæroffensiv

for å dominere hele verden.

Hadde de hatt sine drivstoffforsyninger, ville de ha gjort det.

Hun var i stand til å se vektorer og trendlinjer og intensjoner

lenge før noen av oss

og forsto hva som skulle skje

og kom til en filosofisk beslutning om

å angripe i et fredsspill.

Nå brukte hun en liten krig til å avverge en større krig,

så vi stanset og hadde en veldig god filosofisk diskusjon

om det var riktig,

betinget bra, eller ikke riktig.

Det er den type tenking vi setter dem i, situasjoner.

Jeg kunne ikke ha laget det i undervisningen.

Det kom spontant gjennom deres kollektive visdom.

(Applaus)

Et annet eksempel, en fantastisk ting skjedde.

Vi har et brev i spillet.

Hvis du er en militær kommandant og du sender soldater i strid --

de lille plastikklekene på bordet -- og du mister dem,

legger jeg inn et brev.

Du må skrive et brev til foreldrene --

til de fiktive foreldrene for dine fiktive soldater --

forklare hva som skjedde og tilby dine kondolanser.

Så du tenker litt nøyere gjennom

før du forplikter deg til å kjempe.

Denne situasjon kom opp --

i fjor sommer faktisk,

på Agnor-Hurt School i Albemarle County --

og en av våre militære sjefer sto opp å lese brevet

og en av de andre barna sa, "Mr. Hunter,

la oss spørre -- det er en forelder der borte".

Det var en forelder på besøk den dagen, som bare satt bak i rommet.

"La oss be den moren om å lese brevet.

Det vil være mer ekte om hun leser det."

Så vi gjorde det, vi spurte henne, og hun plukket opp brevet.

"OK". Hun begynte å lese. Hun leste én setning.

Hun leste to setninger.

Ved den tredje setningen, var hun i tårer.

Jeg var i tårer.

Alle forsto

at når vi mister noen, er ikke vinnerne stolte.

Vi er alle tapere.

Og det var en fantastisk hendelse og en fantastisk forståelse.

Jeg skal vise dere hva min venn David sier om dette.

Han har vært i mange kamper.

(Video) David: Vi har virkelig hatt nok av folk som angriper.

Jeg mener, vi har vært heldige [meste av] tiden.

Men nå føler jeg meg veldig rar,

fordi jeg lever det Sun Tzu sa en uke.

En uke sa han,

"De som går inn i kampen og vinner

vil ønske å gå tilbake,

og de som taper kampen

vil ønske til å gå tilbake og vinne."

Jeg har vært i kamper som jeg har vunnet,

så jeg går inn i kamper, flere kamper.

Og jeg tror det er litt rart å leve etter

det som Sun Tzu sa.

JH: Jeg får frysninger hver gang jeg ser det.

Det er den type engasjement du vil ha skje.

Og jeg kan ikke designe noe slikt, jeg kan ikke planlegge det,

og jeg kan ikke engang prøve det.

Men det er selvinnlysende vurdering.

Vi vet det er en autentisk vurdering av læring

Vi har mye data, men jeg tror en gang iblant går vi utover data

med den virkelige sannheten av hva som skjer.

Så jeg vil bare fortelle en tredje historie.

Dette er om min venn Brennan.

Vi hadde spilt spillet en sesjon etter skolen

i mange uker, omtrent syv uker,

og vi hadde egentlig løst alle de 50 sammenflettede krisene.

Måten spillet er vunnet på, er at alle 50 problemer må løses

og alle lands formue verdi

må økes utover sitt utgangspunkt.

Noen er fattige, noen er rike. Det finnes milliarder.

Sjefen for Verdensbanken var en tredje-klassing en gang.

Han sier, "Hvor mange nuller er det i en trillion? Jeg må beregne det med en gang."

Men han satte finanspolitikken i det spillet

for ungdomsskole spillere som lekte med ham.

Så laget som var de fattigste

hadde blitt enda fattigere.

Det var ingen måte de kunne vinne på.

Og vi nærmet oss klokken fire, vår slutte-tid --

det var omtrent ett minutt igjen

og fortvilelse la seg over rommet.

Jeg tenkte, jeg har sviktet som lærer.

Jeg burde ha fått det til slik at de kunne ha vunnet.

De burde ikke mislykkes som dette.

Jeg har sviktet dem.

Og jeg følte meg så trist og nedslått.

Og plutselig, spaserte Brennan bort til stolen min

og han tok klokken, den klokken jeg ringer

til å signalisere en endring eller en samling av ministrene,

og han løp tilbake til plassen sin, ringte på klokken.

Alle løp til stolen hans, det var skriking, det var roping,

det var hyling, de viftet med dokumenter.

De får saksmapper fulle av hemmelige dokumenter.

De gestikulerte, de løp rundt.

Jeg visste ikke hva de gjorde. Jeg hadde mistet kontroll over klasserommet mitt.

Rektor spaserer inn, og jeg er uten jobb.

Foreldrene så på gjennom vinduet.

Og Brennan løper tilbake til stolen sitt. Alle går tilbake til plassene sine.

Han ringer bjella på nytt. Han sier, "Vi har" --

og det er 12 sekunder igjen på klokka --

"vi har alle nasjoner samlet alle våre penger sammen.

Og vi har 600 billioner dollar.

Vi kommer til å tilby det som en donasjon til det fattige landet.

Og hvis de tar imot det, vil det øke deres andelsverdi og vi kan vinne spillet.

Aksepterer du det?

Og det er tre sekunder igjen på klokken.

Alle ser på det landets statsminister,

og han sier: "Ja."

Og spillet er vunnet.

Spontan medfølelse

som ikke kunne blitt planlagt,

det var uventet og uberegnelige.

Hvert spill vi spiller er forskjellig.

Noen spill er mer om sosiale forhold,

noen er mer om økonomiske spørsmål.

Noen spill er mer om krigføring.

Men jeg prøver ikke til å nekte dem det aspektet av å være menneskelig.

Jeg lar dem prøve det,

og gjennom egen opplevelse, lære på en fredelig måte

hvordan å ikke gjøre det som de synes er i feil.

Og de finner ut hva er riktig

på sin egen måte, for seg selv.

Så i dette spillet,

jeg har lært så mye fra det,

men jeg vil si

hvis bare

de kunne plukke opp et verktøy for kritisk tenking

eller verktøy for kreativ tenking

fra dette spillet

og bruke det til noe godt for verden,

kan de redde oss alle.

Om bare.

Og på vegne av alle mine lærere

på sine skuldre jeg står,

tusen takk. Tusen takk. Tusen takk.

(Applaus)