Malte Spitz: Telefonselskapet ditt følger med

Hva slags data samler ditt telefonselskap inn? Malte Spitz var ikke urolig når han spurte sin operatør i tyskland om å dele informasjonen de hadde lagret om ham.
Etter flere ubesvarte forespørsler og en sak senere, fikk Spitz 35.830 linjer med kode -- en detaljert minutt-for-minutt beskrivelse av et halvt år av livet hans.

Hei! Dette er min mobiltelefon.

En mobiltelefon kan endre livet ditt,

og gi deg individuell frihet.

Med en mobiltelefon,

kan du filme brudd på menneskerettighetene i Syria.

Med en mobiltelefon,

kan du tvittre en beskjed

og starte en protest i Egypt.

Og med en mobiltelefon,

kan du ta opp en sang, laste den opp til

SoundCloud og bli berømt.

Alt dette er mulig med mobiltelefonen din.

Jeg er et barn av 1984,

og jeg bor i Berlin.

La oss gå tilbake til den tiden, til denne byen.

Her ser du

hvordan hundre tusen mennesker

stod opp og protesterte for endringer.

Dette er høsten 1989,

og tenk om alle de menneskene som stod opp

og protesterte for endringer hadde en

mobiltelefon i lomma.

Hvem i rommet her har en mobiltelefon med dere?

Hold den opp.

Hold opp telefonene deres, hold opp telefonene deres!

Hold den opp. En Android, en Blackberry, wow.

Det er mange. Nesten alle her i dag har en mobiltelefon.

Men i dag vil jeg snakke om meg og min mobiltelefon,

og hvordan den endret mitt liv.

Og jeg vil snakke om dette.

Dette er 35.830 linjer informasjon.

Rå data.

Og hvorfor er denne dataen her?

Fordi sommeren 2006,

EU-kommisjonen kom med et direktiv.

Dette direktivet [er] kalt Datalagringsdirektivet.

Dette direktivet sier at alle telefonselskap i Europa,

alle internettleverandører over hele Europa.

må lagre en lang rekke informasjon om brukeren.

Hvem ringer hvem? Hvem sender hvem en email?

Hvem sender hvem en tekstmelding?

Og om du bruker mobiltelefonen din, hvorhen du måtte være.

All denne informasjonen er lagret i minst seks måneder,

og opp til to år hos telefonleverandøren din

eller internettleverandøren din.

Og over hele Europa, folk har reist seg og sagt,

"Vi vil ikke ha dette."

Dem sa, vi vil ikke ha denne datalagringen.

Vi ønsker egen-råderett i den digitale hverdag

og vi vil ikke at telefonleverandørene og internettleverandørene

skal måtte lagre all denne informasjonen om oss.

De var advokater, journalister, prester,

alle sa: "Vi vil ikke ha dette."

Og her ser du, ti-tusener av mennesker

som gikk ut i gatene i Berlin og sa,

"Frihet, ikke frykt."

Og noen sa til-og-med, at dette ville være Stasipolitet 2.0

Stasi var det hemmelige etterretningpolitiet i Øst-Tyskland.

Og jeg spør også meg selv, fungerer det egentlig?

Kan dem virkelig lagre all denne informasjonen om oss?

Hver gang jeg bruker mobiltelefonen min?

Så jeg spurte telefonleverandøren min, Deutsche Telekom,

som da var den største telefontilbyderen i Tyskland,

og jeg spurte dem, vennligst,

send meg all informasjonen dere har lagret om meg.

Og jeg spurte dem en gang, og jeg spurte dem igjen,

og jeg fikk ikke noe virkelig svar. Det var bare blæ-blæ svar.

Men da sa jeg, jeg vil gjerne ha denne informasjonen,

fordi dette er livet mitt dere protokollfører.

Så jeg bestemte meg til å gå til sak mot dem,

fordi jeg ville ha denne informasjonen.

Men Deutsche Telekom sa, nei,

vi vil ikke gi deg denne informasjonen.

Så til slutt, fikk jeg en avtale med dem.

Jeg legger ned saken min,

og dem vil sende meg all informasjonen som jeg spurte etter.

For i mellomtiden,

bestemte den tyske føderale forfatningsdomstolen

at implementeringen av dette EU-direktivet

i den tyske lov stred mot grunnloven.

Så jeg fikk denne stygge, brune konvolutten

med en CD inni.

Og på den CDen, var dette.

Trettifem tusen, åtte hundre og tretti linjer med informasjon

De jeg først så den, og jeg sa, ok,

det er en stor fil. Ok.

Men etter en stund innså jeg,

dette er mitt liv.

Dette er seks måneder av mitt liv,

i denne filen.

Så jeg var litt skeptisk, hva burde jeg gjøre med det?

Fordi du kan se hvor jeg er,

hvor jeg sover om natta,

hva jeg gjør.

Men så sa jeg, jeg vil publisere denne informasjonen.

Jeg vil offentliggjøre dem.

Fordi jeg vil vise folk hva datalagring betyr.

Så sammen med Zeit Online og Open Data City gjorde jeg dette.

Dette er en visualisering av seks måneder av livet mitt.

Du kan zoome inn og ut,

du kan spole frem og tilbake.

Du kan se hvert steg jeg tar.

Du kan til-og-med se

hvordan jeg reiser med tog fra Frankfurt

til Cologne, og hvor ofte jeg ringer på veien.

Alt dette er mulig med denne informasjonen.

Det er litt skremmende.

Men det er ikke bare om meg.

Det er om oss alle.

Først, så er det bare, jeg ringer min kone og hun ringer meg,

og vi snakker med hverandre et par ganger.

Og så ringer noen venner meg,

og dem ringer hverandre.

Og etter en stund ringer du til du,

og du ringer du, og en har et stort

kommunikasjonsnettverk.

Men du kan se hvordan ditt folk kommuniserer med hverandre,

når dem ringer hverandre, når dem går til sengs.

hvis du har tilgang til denne informasjonen.

Du kan se alt dette.

Og alt av denne informasjonen er lagret i minst seks måneder

Du kan se grupperinger, og hvem som er lederne i grupperingene.

i Europa inntil to år.

Hvis du har tilgang til denne informasjonen,

Som jeg sa i begynnelsen,

kan du se hva samfunnet ditt gjør på.

forestill deg at alle de menneskene på gatene i Berlin

Om du har tilgang til denne informasjonen,

på høsten i 1989

kan du kontrollere samfunnet ditt.

hadde en mobiltelefon i lomma.

Dette er blåkopi for land som Kina og Iran.

Og at Stasi hadde vist hvem som tok del i protesten

Dette er en blåkopi for overvåkning av samfunnet,

og at Stasi hadde vist

fordi du vet hvem som snakker med hvem,

hvem som var lederne bak protesten,

hvem som mailer hvem, alt dette er mulig

dette hadde kanskje ikke skjedd.

Berlinmurens fall ville kanskje ikke ha skjedd.

Og i etterkant, kanskje ikke fallet av Jernteppet.

Fordi i dag, statlige departement og selskaper

ønsker å lagre så mye informasjon som dem kan få tak i om oss,

online og offline.

Dem ønsker å kunne spore livene våre,

og ønsker å lagre dem for evig.

Men egen-råderett og det å leve i den digitale alder

er ikke en motsetning.

Men du må slåss for din egen-råderett i dag.

Du må slåss for den hver dag.

Så, når du drar hjem,

fortell dine venner

at privatliv er en verdi for det tjueførste århundre,

og at det ikke er foreldet.

Når du drar hjem, fortell din representant

at selv om selskaper og statlige organer har muligheten

til å lagre store mengder informasjon, at dem ikke trenger å gjøre det.

Og hvis du ikke tror meg,

spør ditt telefonselskap hvilken informasjon dem lagrer om deg.

Så, i fremtiden, hver gang du bruker din mobiltelefon,

la det være en påminnelse til deg

at du må slåss for egen-råderett i den digitale alder.

Takk.

(Applause)