Megan Kamerick: Women should represent women in media

How do you tell women’s stories? Ask women to tell them. At TEDxABQ, Megan Kamerick shows how the news media underrepresents women as reporters and news sources, and because of that tells an incomplete story. (Filmed at TEDxABQ.)

Som journalister flest er jeg en idealist.

Jeg elsker å avdekke gode historier, spesielt historier som har vært ignorert

Jeg trodde bare ikke at kvinner i 2011

fortsatt ville tilhøre den kategorien.

Jeg er president i Journalism & Women Symposium,

JAWS. Her har dere haien. (Latter)

Jeg ble medlem for 10 år siden fordi jeg ønsket kvinnelige rollemodeller,

og jeg var frustrert over kvinners lave status

i vår profesjon og hva det hadde å si for vårt omdømme

i media.

Vi utgjør halvdelen av verdens befolkning,

men bare 24 prosent av dem

som siteres i nyhetene

og vi utgjør bare 20 prosent av ekspertene som uttaler seg

og nå, med dagens teknologi

er det mulig å ta kvinner helt ut av bildet.

Dette er et bilde av president Barack Obama

og hans rådgivere mens de følger angrepet på Osama bin Laden.

Dere ser Hillary Clinton til høyre i bildet.

La oss se på bildet som var på trykk

i en ortodoks jødisk avis, basert i Brooklyn.

Hillary er helt borte. (Latter)

Avisen beklaget men sa

at den aldri trykker bilder av kvinner.

Fordi de kan være seksuelt opphissende. (Latter)

Dette er opplagt et ekstremt tilfelle, men faktum er

at kvinner utgjør bare 19 prosent av kildene

i politiske reportasjer

og bare 20 prosent i økonominyheter

Nyhetene fortsetter å gi oss et bilde hvor menn

er overtallige i nesten alle yrkeskategorier

med unntak av to: studenter og hjemmeværende. (Latter)

Vi får alle et skjevt bilde av virkeligheten.

Problemet er, selvsagt,

at det ikke er nok kvinner i redaksjonene.

De rapporterte bare 37 prosent av nyhetene

på trykk, på TV og i radio.

Selv i historier om kjønnsbasert vold

får menn overveldende mye spalteplass

og tid på lufta.

Et typisk eksempel,

i mars i år, trykket New York Times en historie

av James McKinley om en gruppevoldtekt av en ung jente,

11 år gammel, i en liten by i Texas.

McKinley skriver at lokalsamfunnet undrer seg,

"Hvordan kunne guttene deres bli trukket inn i dette?"

"trukket inn i det", som om de var blitt

forført til å utføre en voldshandling.

Og den første personen han siterer sier,

"Disse guttene må leve med dette resten av livet."

(Publikum reagerer)

Vi hører ikke mye om det 11 år gamle offeret,

bortsett fra at hun var litt for voksent kledd

og at hun hadde sminke.

The Times ble overrent av kritikk.

Til å begynne forsvarte avisen seg og sa, "Dette er ikke våre synspunkter.

Dette er det vi avdekket med vår journalistikk."

Her er en hemmelighet som du sikkert allerede kjenner:

Historiene vi forteller er konstruerte.

Som reportere undersøker vi og intervjuer.

Vi prøver å gi et godt bilde av virkeligheten.

Vi har også våre underbevisste fordommer,

men The Times får det til å høres ut som

hvem som helst ville ha rapportert historien på samme måte.

Jeg er uenig i det.

Tre uker senere går The Times tilbake til historien.

Denne gangen legger de til en en til skribent sammen med McKinley:

Erica Goode.

Da framstår det en virkelig trist, forferdelig historie om en ung jente

og hennes familie som lever i fattigdom.

Hun ble voldtatt gjentatte ganger av flere menn.

Hun var en intelligent, ubekymret jente.

Hun ble tidlig fysisk moden,

men sengen hennes var fortsatt dekket av kosebamser.

Det gir et helt annet bilde.

Kanskje tillegget fra Erica Goode

gjorde historien mer komplett.

The Global Media Monitoring Project har vist at

kvinnelige reporteres historier oftere

utfordrer stereotypier enn mannlige reporteres.

På KUNM her i Albuquerque forsket Elaine Baumgartel

på mediedekningen

av vold mot kvinner.

Det hun fant var at mange av disse historiene

har en tendens til å klandre ofrene og nedvurdere deres liv.

De har en tendens til å sensasjonalisere og mangler kontekst.

Så i hennes forskningsarbeid gjorde hun en tredelt serie

på drapene av 11 kvinner

som ble funnet begravd på Albuquerques West Mesa.

Hun prøvde å utfordre mønstrene og stereotypiene

i sitt arbeid, og hun prøvde å vise hvilke utfordringer

journalister møter fra eksterne kilder,

deres egne fordommer og kulturelle normer,

og hun jobbet med en redaktør hos den statlige radioen

for å prøve å få historien på lufta nasjonalt.

Hun er ikke sikker på hva som ville skjedd

om ikke redaktøren hadde vært en kvinne.

Det er mer enn to ganger så sannsynlig at nyhetshistorier

presenterer kvinner som ofre enn menn,

og kvinner defineres oftere

på bakgrunn av fysiske trekk.

Magisinet Wired, november 2010.

Ja, bilaget handlet om konstruksjon av brystvev

Nå vet jeg at dere alle er distrahert, så jeg skal ta det vekk. (Latter)

Vend blikket hit. (Latter)

Altså -- (Applaus)

Saken er den.

Wired setter nesten aldri kvinner på forsiden.

Å, det har vært noen morsomme tilløp.

Pam fra The Office.

Manga-jenter.

En lekker modell dekket av syntetiske diamanter.

Professor Cindy Royal ved Texas State University undrer

i sin blogg, "Hvordan skal unge kvinner som hennes studenter

oppfatte sin rolle innenfor teknologi når de leser Wired?"

Chris Anderson, redaktøren i Wired, forsvarte sitt valg

og sa at det ikke finnes nok kvinner, fremtredende kvinner

innenfor teknologi til å selge en forside, selge et blad.

Det er delvis sant. Det er ikke like mange

prominente kvinner innenfor teknologi.

Her er mitt problem med det argumentet.

Media forteller oss hver dag hva som er viktig,

ved hjelp av historiene de velger og hvor de plasserer dem.

Det kalles å sette agendaen.

Hvor mange mennensker kjente grunnleggerne av Facebook

og Google før ansiktene deres havnet på en forside?

Det at de havnet der, gjorde dem mer gjenkjennelige.

Fast Company Magazine omfavner den ideen.

Dette er deres forside fra 15. november 2010.

Bilaget handler om de mest fremtredende og innflytelsesrike kvinnene

innenfor teknologifeltet.

Redaktør Robert Safian fortalte Poynter Institute,

"Silicon Valley er veldig hvit og veldig mannlig,

men det er ikke slik Fast Company tror at næringslivet

kommer til å se ut i fremtiden, så vi prøver å gi et bilde

av hvor den globaliserte verden er på vei."

Forresten, Wired tok dette tilsynelatende til seg.

Dette var april-bilaget deres. (Latter)

Det er Limor Fried, grunnleggeren av Adafruit industrier

i positur som krigstidens ideelle kvinnelige arbeider.

Det ville hjelpe om det var flere kvinner i ledende posisjoner

innenfor media. I en ny global undersøkelse fant man at

73 prosent av toppstillingene innenfor medieadministrasjon

fortsatt holdes av menn.

Men dette handler også om noe langt mer komplekst:

våre egne ubevisste fordommer og blindflekker.

Shankar Vedantam er forfatteren av "Den skjulte hjernen:

Hvordan vårt ubevisste sinn velger presidenter,

kontrollerer markeder, fører kriger og redder våre liv."

Han fortalte den tidligere ombudsmannen

på National Public Radio (NPR), som holdt på med en

rapport om hvordan kvinner blir dekket av NPR,

at ubevisste fordommer gjennomsyrer mesteparten av våre liv.

Det er virkelig vanskelig å skille ut de trekkene.

Men han hadde ett forslag.

Han pleide å jobbe for to redaktører som sa

at hver historie måtte ha minst en kvinnelig kilde.

Han steilet til å begynne med, men sa at han etter hvert

fulgte dette direktivet med glede fordi historiene hans ble bedre

og jobben hans enklere.

Nå vet jeg ikke om en av redaktørene var en kvinne,

men det kan utgjøre stor forskjell.

The Dallas Morning News vant en Pulitzer pris i 1994

for en serie den gjorde om kvinner rundt om i verden,

en av reporterne fortalte meg at hun er overbevist om

at det aldri ville skjedd om ikke de hadde hatt

en kvinnelig assisterende utenriksredaktør,

og noen av disse historiene ville de ikke ha fått

uten kvinnelige reportere og redaktører i felt,

spesielt en om kjønnslemlestelse av kvinner.

Menn ville ikke fått tilgang i slike situasjoner.

Det er et viktig poeng å ta hensyn til,

fordi mye av vår utenrikspolitikk nå dreier seg om

land hvor kvinners stilling er et tema,

slik som i Afganistan.

Argumentene vi blir gitt mot å forlate

dette landet er at kvinnenes skjebne er det primære.

Jeg er sikker på at mannlige reportere i Kabul kan finne kvinner

å intervjue. Men ikke så sikker på tradisjonelle områder på landsbygda,

hvor jeg gjetter at kvinner ikke kan snakke til fremmede menn.

Det er viktig å fortsette å snakke om dette

med tanke på Lara Logan.

Hun var CBS nyheter sin korrespondent og ble

brutalt seksuelt overfalt på Tahrir-plassen i Egypt

like etter at dette bildet ble datt.

Nesten umiddelbart satte kommentatorene i gang

og klandret henne og sa ting som,

"Kanskje man ikke skulle la kvinner dekke den typen nyheter."

Jeg hørte aldri noen si det om Anderson Cooper

og teamet hans som ble angrepet mens de dekket de samme hendelsene.

En måte å få flere kvinner i lederstillinger

er å la andre kvinner veilede dem.

Et av mine styremedlemmer er redaktør for et stort

internasjonalt medieselskap, men hun tenkte aldri over det

som karrierevei før hun møtte kvinnelige rollemodeller hos JAWS.

Men dette er ikke bare en jobb for superjournalister,

eller min organisasjon. Vi tjener alle på et sterkt,

levende media.

Analyser nyhetene, og rop ut hvis du avdekker mangler

ved dekningen slik som folk hos New York Times gjorde.

Foreslå kvinnelige kilder til reportere og redaktører.

Husk, et komplett bilde av virkeligheten

kan avhenge av det.

Til slutt vil jeg vise dere et videoklipp som jeg så første gang i 2007

da jeg var student i London.

Det er en reklame for avisen Guardian.

Det er faktisk lenge før jeg noen gang tenkte

å bli journalist, men jeg var veldig interessert

i hvordan vi lærer å oppfatte vår verden.

Forteller: En hendelse sett fra et ståsted

gir ett inntrykk.

Sett fra et annet ståsted,

gir den et helt annet inntrykk.

Men det er bare når du ser hele bildet

at du helt ut kan forstå hva som foregår.

"The Guardian"

Megan Kamerick: Jeg tror dere alle vil være enige i

at det ville være en fordel om vi alle hadde hele bildet.