The Metamorphosis Audiobook by Franz Kafka

Classic Literature VideoBook with synchronized text, interactive transcript, and closed captions in multiple languages. Audio courtesy of Librivox. Read by David Barnes.

The Metamorphosis free audiobook at Librivox: http://librivox.org/the-metamorphosis-by-franz-kafka/

The Metamorphosis free eBook at Project Gutenberg: http://www.gutenberg.org/ebooks/5200

The Metamorphosis at Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Metamorphosis

View a list of all our videobooks: http://www.ccprose.com/booklist

KAPITTEL I.

En morgen, som Gregor Samsa var å våkne opp fra engstelige drømmer, oppdaget han at i

bed han hadde blitt forandret til en monstrøs verminous bug.

Han lå på sin rustning-hard tilbake og så, da han løftet hodet opp litt, hans brune,

buet buk delt opp i stiv bow-lignende seksjoner.

Fra denne høyden teppet, omtrent klar til å gli av helt, kunne knapt

opphold på plass.

Hans tallrike bena, ynkelig tynne i forhold til resten av hans

omkrets, flimret hjelpeløst foran øynene hans.

"Hva har skjedd med meg," tenkte han.

Det var ingen drøm. Hans rom, et skikkelig rom for et menneske,

bare litt for liten, lå stille mellom de fire kjente vegger.

Over bordet, som en utpakket samling av prøven klut varer var spredt

ut - Samsa var en omreisende selger - hang bildet som han hadde skåret ut av en

illustrerte magasinet en liten stund siden og satt i en ganske forgylt ramme.

Det var et bilde av en kvinne med en pels lue og en pels boa.

Hun satt oppreist der, løftet opp i retning av betrakteren en solid pels muffe

der hun hele underarmen hadde forsvunnet.

Gregor blikket snudde til vinduet.

Den triste været - det regndråper falt auditivt ned på metallet vinduet

ledge - gjorde ham ganske melankolsk.

"Hvorfor jeg ikke holde sove en liten stund og glemme alt dette

dårskap, "tenkte han.

Men dette var helt upraktisk, for han var vant til å sove på sin høyre side, og

i sin nåværende tilstand kunne han ikke komme seg inn i denne posisjonen.

Uansett hvor hardt han kastet seg på sin høyre side, han alltid rullet igjen på

ryggen.

Han må ha prøvd det hundre ganger, lukke øynene slik at han ikke ville ha

å se sprellende ben, og ga opp bare når han begynte å føle en lys, murrende smerte i

hans side som han aldri hadde følt før.

"O Gud," tenkte han "hva en krevende jobb jeg har valgt!

Dag inn og dag ut på veien.

Stress med å selge er mye større enn arbeidet foregår på hovedkontoret, og

i tillegg til at jeg må takle problemene med reise, bekymringer

om togforbindelser, uregelmessig dårlig

mat, midlertidige og stadig skiftende menneskelige relasjoner, som aldri kommer fra

hjertet. Til helvete med alt! "

Han følte en svak kløe på toppen av magen hans.

Han sakte presset seg på ryggen nærmere sengen innlegget slik at han kunne løfte sin

hode lettere, fant kløende delen, som var helt dekket med små hvite

kapasitet - han visste ikke hva jeg skal gjøre av dem, og ønsket å føle stedet med et ben.

Men han trakk den umiddelbart, for kontakten følte meg som en kald dusj over hele

ham.

Han gled tilbake til sin tidligere stilling.

"Dette å stå opp tidlig," tenkte han "gjør en mann ganske idiotisk.

En mann skal ha sin søvn.

Andre reiser salesmen leve som harem kvinner.

For eksempel, å når jeg kommer tilbake til vertshuset i løpet av formiddagen skrive

opp de nødvendige pålegg, er disse herrene bare sitte ned til frokost.

Hvis jeg skulle prøve det med min sjef, ville jeg bli kastet ut på stedet.

Likevel, hvem vet om det kanskje ikke veldig bra for meg?

Hvis jeg ikke holde tilbake for mine foreldres skyld, ville jeg ha sluttet for lenge siden.

Jeg ville ha gått til sjefen og fortalte ham akkurat hva jeg tror fra bunnen av mitt

hjertet.

Han ville har falt rett av pulten sin! Hvor rart det er å sitte opp på det skrivebordet og

snakker ned til ansatt fra veien der oppe.

Sjefen har problemer med hørsel, slik at arbeidstaker har til å trappe opp ganske nær ham.

Uansett, jeg har ikke helt gitt opp dette håpet ennå.

Når jeg har fått sammen penger til å betale av mine foreldres gjeld til ham - som bør ta

fem eller seks år - jeg skal gjøre det for sikkert.

Så jeg vil gjøre den store pause.

I alle fall akkurat nå må jeg stå opp. Min toget går klokka fem. "

Han kikket over på vekkerklokken tikker bort av kommode.

"Gode Gud!" Tenkte han.

Det var blitt halv seks, og hendene skulle stille på.

Det var forbi halv time, allerede nesten kvart på.

Kunne alarmen har ikke klart å ringe?

Man så fra sengen at det var riktig satt for fire.

Gjerne det hadde ringt. Ja, men var det mulig å sove gjennom

at støy som gjorde møblene shake?

Nå, det er sant han hadde ikke sovet rolig, men tydeligvis han hadde sovet hele dypere.

Likevel, hva skal han gjøre nå? Det neste toget igjen på syv.

For å fange den, ville han ha til å gå i en gal rush.

Prøven samlingen ble ikke pakket opp ennå, og han egentlig ikke føler spesielt

frisk og aktiv.

Og selv om han tok toget, var det ingen å unngå en blow-up med sjefen,

fordi firmaets visergutt ville har ventet på fem tog og

rapporterte nyheten om hans fravær lenge siden.

Han var sjefen Minion, uten ryggrad eller intelligens.

Vel da, hva om han rapportert syke?

Men det ville være svært pinlig og mistenksom, fordi i løpet av hans fem

års tjeneste Gregor hadde ikke vært syk en eneste gang.

Sjefen vil sikkert komme med legen fra helse forsikringsselskapet

og ville bebreide foreldrene for sin late sønn, og kuttet kort sagt alle innvendinger med

forsikringen legens kommentarer, for ham

alle var helt frisk, men egentlig lat om arbeid.

Og dessuten, ville legen i dette tilfellet være helt galt?

Bortsett fra en veldig overdreven søvnighet etter den lange søvn, Gregor faktisk følte

ganske godt, og selv hatt en veldig sterk appetitt.

Mens han tenkte alt dette over på den største hast, uten å kunne gjøre

beslutningen om å komme ut av sengen - vekkerklokken ble indikerer nøyaktig kvartal til

syv - var det en forsiktig banke på døren ved hodet av senga.

"Gregor", en stemme som heter - det var hans mor - "det er kvart til sju.

Vil du ikke å være på vei? "

Den myke stemmen! Gregor ble forskrekket da han hørte stemmen hans

svarer.

Det var klart og umiskjennelig hans tidligere stemmen, men det var blandet, som om

nedenfra, en irrepressibly smertefull knirkende, som forlot ordene positivt

distinkte bare i første øyeblikk og

forvrengt dem i etterklang, slik at man ikke visste hvis man hadde hørt

riktig.

Gregor ønsket å svare i detalj og forklare alt, men i disse

omstendigheter han begrenset seg til å si: "Ja, ja, takk mor.

Jeg får opp med en gang. "

På grunn av tredør endring i Gregor stemme var egentlig ikke merkbar

utenfor, så moren roet ned med denne forklaringen og stokket av.

Men, som et resultat av den korte samtalen, de andre familiemedlemmene

ble kjent med at Gregor var uventet fortsatt hjemme, og allerede hans far var

banker på en dør, svakt men med neven.

"Gregor, Gregor," ropte han, "hva skjer?"

Og etter en kort stund, oppfordret han ham igjen i en dypere stemme: "Gregor!"

Gregor! "På den andre siden dør, men hans søster

banket lett.

"Gregor? Er du all right?

Trenger du noe? "Gregor ledet svarene i begge retninger,

"Jeg vil være klar med en gang."

Han gjorde en innsats med de mest forsiktige artikulasjon og ved å sette inn lange pauser

mellom de enkelte ord for å fjerne alt bemerkelsesverdig fra stemmen hans.

Faren vendte tilbake til frokosten sin.

Men hvisket søster, "Gregor, åpne døren - jeg ber deg."

Gregor hadde ingen intensjon om å åpne døren, men gratulerte seg på hans

forholdsregel, kjøpt fra reise, for å låse alle dører i løpet av natten, selv ved

hjem.

Først ville han stå opp rolig og uforstyrret, har kle, fremfor alt

frokost, og bare deretter vurdere ytterligere tiltak, for - han merket dette tydelig - ved

å tenke over ting i sengen han ikke ville komme til en fornuftig konklusjon.

Han husket at han allerede hadde ofte følt en lett smerte eller andre i sengen, kanskje

resultatet av en vanskelig liggende posisjon, som senere viste seg å være rent

imaginære når han sto opp, og han var

ivrig etter å se hvordan hans nåværende fantasier ville gradvis forsvinne.

At endringen i stemmen hans var ingenting annet enn starten på en ekte chill, en

yrkessykdom av kommersielle reisende, for at han ikke hadde

minste tvil.

Det var veldig lett å kaste til side teppet.

Han trengte bare å dytte seg selv opp litt, og den falt av seg selv.

Men for å fortsette var vanskelig, særlig fordi han var så uvanlig bred.

Han trengte armer og hender til å dytte seg selv oppreist.

I stedet for disse, derimot, hadde han bare mange små lemmer som ble ustanselig bevegelse

med svært ulike bevegelser, og som i tillegg var han ute av stand til å kontrollere.

Hvis han ønsket å bøye en av dem, så det var den første til å utvide seg, og hvis han

endelig lyktes å gjøre hva han ville med dette lem, i mellomtiden alle de andre,

som om venstre gratis, flyttet rundt i en svært smertefull agitasjon.

"Men jeg må ikke bli i sengen uselessly", sa Gregor til seg selv.

Først ønsket han å komme ut av sengen med den nedre delen av kroppen hans, men dette lavere

del - som, forresten, hadde han ennå ikke sett på og som han også kunne ikke

Bildet klart - vist seg for vanskelig å flytte.

Forsøket gikk så sakte.

Da, etter å ha blitt nesten desperat, han til slutt kastet seg frem med all sin

kraft og uten å tenke, valgte han sin retning feil, og han traff den nedre

sengestolpen hardt.

De voldsomme smertene han følte åpenbart for ham at den nedre delen av kroppen hans var på

øyeblikket trolig den mest følsomme.

Dermed forsøkte han å få overkroppen ut av sengen første og snudde hodet forsiktig

mot kanten av senga.

Han klarte å gjøre dette enkelt, og på tross av sin bredde og vekten sin kroppsmasseindeks på

siste sakte fulgt snu på hodet hans.

Men da han endelig løftet hodet utenfor sengen i friluft, ble han engstelig

om fremover ytterligere på denne måten, for hvis han lot seg

slutt å falle av denne prosessen, det

ville ta et mirakel for å hindre hodet fra å bli skadet.

Og enhver pris ikke må han miste bevisstheten akkurat nå.

Han foretrakk å forbli i sengen.

Men etter en lignende innsats, mens han lå der igjen, sukket som før, og

igjen så sin lille lemmer slåss med hverandre, hvis noe verre enn tidligere,

og ikke se noen sjanse til å pålegge stille

og orden på denne vilkårlige bevegelsen, sa han igjen at han ikke kunne

muligens forbli i sengen og at det kan være den mest fornuftige tingen å ofre

alt om det var selv den minste

håp om å komme seg ut av sengen i prosessen.

I samme øyeblikk, men gjorde han ikke glemme å minne seg selv fra tid til annen

av at rolig - faktisk den roligste - refleksjon kan være bedre enn de fleste

forvirret beslutninger.

I slike øyeblikk, regisserte han blikket så presist som han kunne mot vinduet,

men dessverre var det lite sikker hurrarop å være hadde fra et blikk på

morgentåken, som skjult selv den andre siden av den smale gaten.

"Det er allerede syv," sa han til seg selv senest slående av alarmen

klokke, "allerede syv og likevel en slik tåke."

Og for en liten stund til han lå stille med svak pusting, som om kanskje

venter på normal og naturlig forhold til å dukke opp ut av det komplette stillhet.

Men så sa han til seg selv: "Før det slår kvart over syv, uansett

skjer Jeg må være helt ut av sengen.

Dessuten, da noen fra kontoret kommer til å spørre om meg, fordi

kontoret skal åpne før syv. "

Og han gjorde en innsats for deretter å rocke hele hans kropp lengde ut av sengen med en

uniform bevegelse.

Hvis han la seg falle ut av sengen på denne måten, hodet, som i løpet av

høsten han aktet å løfte opp kraftig, ville trolig forbli uskadd.

Ryggen syntes å være hardt, ingenting ville egentlig skje med at som et resultat av

fall.

Hans største reservasjonen ble en bekymring om høyt støynivå som faller må opprette

og som antakelig ville vekke, om ikke skrekk, deretter minst bekymring på den andre

side av alle dører.

Men det måtte prøves.

Som Gregor var i ferd med å løfte seg halvveis ut av sengen - den nye metoden ble

mer av et spill enn et forsøk, han trengte bare å rocke med en konstant rytme - det

slo ham hvor lett alt dette ville være hvis noen skulle komme til hjelp.

To sterke mennesker - han tenkte på sin far og piken - ville ha vært ganske

tilstrekkelig.

De ville bare ha måttet presse armene under hans buet rygg å få ham ut av

seng, til å bøye ned med last sine, og deretter bare å utøve tålmodighet og omsorg som

Han fullførte flip ned på gulvet, der

hans diminutiv beina ville da, han håpet, skaffe en hensikt.

Nå, rent bortsett fra det faktum at dørene var låst, bør han egentlig kalle

ut for å få hjelp?

På tross av all sin nød, var han ikke å undertrykke et smil på denne ideen.

Han hadde allerede fått til et punkt der, med rocking sterkere, hevdet han

likevekt med vanskeligheter, og ganske snart ville han til slutt nødt til å bestemme seg, for i

fem minutter ville det være kvart over sju.

Så var det en ring på døren til leiligheten.

"Det er noen fra kontoret,» sa han til seg selv, og han nesten frøs mens hans

små lemmer bare danset rundt alle raskere.

For et øyeblikk alt forble stille.

"De er ikke åpning," Gregor sa til seg selv, fanget opp i noen absurd håp.

Men selvfølgelig da, som vanlig, gikk piken med henne fast tråkker til døren

og åpnet den.

Gregor trengte å høre bare det første ordet i den besøkendes hilsen å gjenkjenne

straks hvem det var, bestyrer.

Hvorfor var Gregor den eneste dømt til å jobbe i et firma der, ved den minste

forfalle, noen umiddelbart tiltrukket størst mistanke?

Var alle de ansatte da kollektivt, ett og alt, kjeltringer?

Blant dem var det da ingen virkelig hengiven person som, hvis han ikke klarte å bruke bare en

par timer om morgenen for kontorarbeid, ville bli unormal fra pangs av

samvittighet og virkelig være i ingen tilstand å komme ut av senga?

Var det virkelig ikke nok til å la en lærling rette forespørsler, dersom slike

utspørring var enda nødvendig?

Må lederen selv kommer, og i den prosessen må det bli demonstrert til

Hele uskyldig familie som etterforskningen av denne mistenkelige

omstendighet kunne overlates bare til etterretning av manager?

Og mer som en konsekvens av den opphissede tilstanden der denne ideen satte Gregor enn som

et resultat av en faktisk avgjørelse, svingte han seg med all sin velde ut av sengen.

Det var et høyt dunk, men ikke en virkelig krasj.

Fallet ble absorbert noe av teppet, og i tillegg var ryggen hans mer

elastisk enn Gregor hadde trodd.

Av den grunn kjedelig støyen ikke var fullt så iøynefallende.

Men han hadde ikke holdt hodet opp med tilstrekkelig omsorg og hadde truffet den.

Han snudde hodet, irritert og i smerte, og gned den på teppet.

"Noe har falt i det," sa leder i naborommet til venstre.

Gregor prøvde å forestille seg selv om noe i likhet med hva som skjedde med

ham i dag kunne også skjedd på et tidspunkt til manager.

Minst en måtte innrømme muligheten for noe slikt.

Men, som for å gi et grovt svar på dette spørsmålet, leder nå, med en

knirker av hans polert støvler, tok noen bestemte skritt i naborommet.

Fra naborommet på høyre søsteren ble hvisket å informere Gregor:

"Gregor, er daglig leder her." "Jeg vet", sa Gregor til seg selv.

Men han turte ikke gjøre sin stemme høyt nok til at hans søster kunne høre.

"Gregor," hans far nå sagt fra naborommet til venstre, "Mr. Leder

har kommet og spør hvorfor du ikke har forlatt på begynnelsen av toget.

Vi vet ikke hva vi skal fortelle ham.

Dessuten ønsker han også å snakke til deg personlig.

Så kan du åpne døren. Han vil være god nok til å tilgi i rotet

på rommet ditt. "

I midten av alt dette, kalt leder ut på en vennlig måte, "Good

morgen, Mr. Samsa. "

«Han er ikke bra," sa mor hans til manager, mens hans far var fremdeles snakker

på døren, "Han er ikke godt, tro meg, Mr. Manager.

Ellers hvordan ville Gregor glipp av et tog?

Den unge mannen har ingenting i hodet unntatt virksomhet.

Jeg er nesten sint at han aldri går ut om natten.

Akkurat nå han har vært i byen åtte dager, men han har vært hjemme hver kveld.

Han sitter her med oss ved bordet og leser avisen stille eller studier hans reise

tidsplaner.

Det er et ganske avledning for ham å opptatt seg med fretwork.

For eksempel, kutt han ut en liten ramme i løpet av to eller tre kvelder.

Du vil bli overrasket over hvor vakkert det er.

Det henger rett på innsiden av rommet. Du vil se det umiddelbart, så snart

Gregor åpner døren. Uansett, jeg er glad for at du er her, Mr.

Manager.

Av oss selv, ville vi aldri ha gjort Gregor åpne døren.

Han er så sta, og han er absolutt ikke bra, selv om han benektet at dette

morgen. "

"Jeg kommer straks," sa Gregor langsomt og bevisst og ikke bevege seg, slik at ikke

å miste ett ord av samtalen.

"Min kjære frue, jeg kan ikke forklare det for meg selv på noen annen måte," sa manageren;

"Jeg håper det er ingenting alvorlig.

På den annen side må jeg også si at vi forretningsfolk, heldigvis eller unluckily,

Men man ser på det, veldig ofte rett og slett nødt til å overvinne en liten illebefinnende for

forretningsmessige årsaker. "

"Så kan Mr. manager komme inn for å se deg nå?" Spurte faren utålmodig og

banket en gang på døra. "Nei," sa Gregor.

I naborommet til venstre en smertefull stillhet nedstammer.

I naborommet på høyre søsteren begynte å gråte.

Hvorfor gjorde ikke hans søster gå til andre?

Hun hadde sikkert bare kommet opp av senga nå, og hadde ikke engang begynt å kle på seg

ennå. Så hvorfor ble hun gråter?

Fordi han ikke var å stå opp og var ikke la lederen i, fordi han var i

fare for å miste sin stilling, og fordi da sjefen hans ville grevling hans foreldre en gang

igjen med den gamle krav?

De var trolig unødvendige bekymringer akkurat nå.

Gregor var her fortsatt og var ikke tenke på alt om å forlate familien sin.

I øyeblikket var han ligge der på teppet, og ingen som visste om hans

tilstand ville har seriøst krevde at han lot sjefen i.

Men Gregor ville ikke være tilfeldig avvist rett vei på grunn av denne lille

discourtesy, for der ville han finne en enkel og passende unnskyldning senere.

Det syntes å Gregor at det kan være langt mer fornuftig å la ham i fred

øyeblikket, i stedet for å forstyrre ham med gråt og samtale.

Men det var den usikkerhet som fortvilet de andre og unnskyldt sine

atferd. "Mr. Samsa, "sjefen var nå ropte,

stemmen hans hevet, "hva er i veien?

Du er barricading deg på rommet ditt, svare med bare et ja og et nei, gjør

alvorlige og unødvendige problemer for dine foreldre, og neglisjere (Jeg nevner dette

bare forresten) din kommersielle oppgaver i en virkelig uhørt måte.

Jeg snakker her i navnet til dine foreldre og din arbeidsgiver, og jeg

ber deg i alle alvor for en umiddelbar og tydelig forklaring.

Jeg er overrasket.

Jeg er overrasket. Jeg trodde jeg kjente deg som en rolig, fornuftig

person, og nå synes plutselig ønsker å begynne paraderte rundt i rare stemninger.

Sjefen indikert til meg tidligere i dag en mulig forklaring på dine

vanskjøtsel - det gjaldt innsamling av penger betrodd deg en kort stund siden -

men i sannhet nesten jeg ga ham mitt ord

ære at denne forklaringen ikke kunne være riktig.

Men nå ser jeg her på utenkelig gris headedness, og jeg er fullstendig miste noen

ønske om å snakke opp for deg i det minste.

Og din posisjon er ikke at alle de sikreste.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å nevne alt dette til deg privat, men siden du lar

meg kaste bort tiden min her uselessly, jeg vet ikke hvorfor saken ikke skulle komme til den

oppmerksomheten til foreldrene dine.

Produktiviteten har også vært svært utilfredsstillende nylig.

Selvfølgelig er det ikke den tiden av året for å drive eksepsjonell forretninger, anerkjenner vi

det, men en tid på året for å drive noen virksomhet, er det ikke noe slikt i det hele tatt,

Mr. Samsa, og slikt må aldri være. "

"Men Mr. Manager," heter Gregor, ved siden av seg selv og, i sin agitasjon, glemme

alt annet, "Jeg åpner døren umiddelbart, dette øyeblikk.

En svak illebefinnende, en svimmel spell, har hindret meg fra å få opp.

Jeg er fortsatt liggende i sengen akkurat nå. Men jeg er helt uthvilt igjen.

Jeg er midt i å komme ut av sengen.

Bare ha tålmodighet for et kort øyeblikk! Ting går ikke så godt som jeg trodde.

Men ting er all right. Hvordan plutselig dette kan overvinne noen!

Bare i går kveld alt var fint med meg.

Mine foreldre sikkert vet det. Egentlig bare i går kveld hadde jeg en

liten forutanelse.

Folk må ha sett at i meg. Hvorfor har jeg ikke rapportert at til kontoret?

Men folk alltid tror at de vil komme over sykdommen uten å måtte bo på

hjem.

Mr. sjef! Ta det med ro på mine foreldre!

Det er egentlig ikke noe grunnlag for den kritikken som du nå gjør mot meg, og

virkelig ingen har sagt et ord til meg om det.

Kanskje du ikke har lest de siste bestillingene som jeg sendt.

Dessuten, nå er jeg begir deg ut på min tur på åtte toget, de få timene '

Resten har gjort meg sterkere.

Mr. Manager, ikke opphold. Jeg vil være på kontoret i personen rett

unna. Vennligst ha godhet å si det og å

formidle mine respekterer til Chief. "

Mens Gregor ble raskt blurting alt dette ut, neppe klar over hva han sa, han

hadde flyttet nær kommode uten anstrengelse, trolig som et resultat av

praksis hadde han allerede hatt i senga, og nå

han prøvde å heve seg opp på den. Egentlig ønsket han å åpne døren.

Han ønsket virkelig å la seg bli sett av og til å snakke med sjefen.

Han var opptatt av å være vitne til hva de andre ber nå om han ville si når de så

ham. Hvis de ble skremt, da Gregor hadde ingen

mer ansvar og kan være rolig.

Men hvis de aksepterte alt stille, så ville han ikke ha noen grunn til å bli begeistret

og hvis han fikk et trekk på, kan virkelig være på stasjonen rundt klokken åtte.

Først skled han ned et par ganger på den glatte kommode.

Men til sist ga han seg selv en siste sving og sto oppreist der.

Han var ikke lenger i det hele tatt klar over smerter i sin nedre del av kroppen, uansett hvor de måtte

fortsatt svi.

Nå er han la seg falle mot baksiden av en nærliggende stol, på kanten som han

avstivet seg med sin tynne lemmer.

Ved å gjøre dette fikk han kontroll over seg selv og holdt stille, for han kunne nå

høre manager.

"Har du forstått et eneste ord?" Sjefen spurte foreldrene: "Er han spiller

dåren med oss? "

"For Guds skyld," ropte moren allerede i tårer, "kanskje han er veldig syk og vi er

oppskakende ham. Grete!

Grete! "Skrek hun på det tidspunktet.

"Mor?" Kalt søster fra den andre siden.

De var å gjøre seg forstått gjennom Gregor rom.

"Du må gå til legen med en gang.

Gregor er syk. Skynd deg til legen.

Har du hørt Gregor snakke ennå? "

"Det var en dyr stemme," sa manageren, bemerkelsesverdig stille i sammenligning

til morens skrik. "Anna!

Anna! "Ropte faren gjennom hallen inn på kjøkkenet, klappet i hendene,

"Hente en låsesmed en gang!"

De to unge kvinnene var allerede kjører gjennom hallen med swishing skjørt - hvordan

hadde sin søster kledd seg så fort - og rykket åpne dørene til

leilighet.

Man kunne ikke høre dørene lukkes i det hele tatt. De sannsynligvis hadde forlatt dem åpne, som er

vanlig i en leilighet hvor en stor ulykke har funnet sted.

Imidlertid hadde Gregor blitt mye roligere.

All right, ikke folk forstå hans ord noe mer, selv om de virket klare

nok for ham, klarere enn tidligere, kanskje fordi hans ører hadde blitt vant til

dem.

Men minst folk nå trodde at ting ikke var i orden med ham og ble

forberedt på å hjelpe ham.

Tillit og trygghet som de første arrangementene hadde blitt utført

Han følte seg bra.

Han følte seg inkludert igjen i kretsen av menneskeheten og hadde forventet fra

både legen og låsesmed, uten å differensiere mellom dem med noen reell

presisjon, fantastiske og overraskende resultater.

For å få så klart en stemme som mulig for den kritiske samtalen

som var nært forestående, hostet han litt, og sikkert tok seg bryet med å gjøre dette

i en veldig dempet måte, siden det var

mulig at også denne støyen hørtes ut som noe annet enn et menneske hoste.

Han ikke lenger stole på seg selv å bestemme lenger.

Imens i neste rommet hadde det blitt veldig stille.

Kanskje foreldrene hans ble sittende med sjefen ved bordet hvisker, kanskje

De var alle lener seg mot døra lytte.

Gregor presset seg sakte mot døren, med hjelp av lenestolen, la

gå på det der, kastet seg mot døren, holdt seg oppreist mot det - det

baller av hans lille lemmer hadde en litt klissete

ting på dem - og hvilte det øyeblikk fra anstrengelse hans.

Så han gjorde et forsøk på å vri om nøkkelen i låsen med munnen.

Dessverre er det virket som han hadde ikkje skikkelege tenner.

Hvordan da var han å ta tak i nøkkelen?

Men for å gjøre opp for at kjevene var naturligvis meget sterk, med deres hjelp han

klarte å få nøkkelen virkelig beveger seg.

Han merket ikke at han var åpenbart å påføre noen skade på seg selv, for en

brun væske kom ut av munnen, strømmet over tasten, og dryppet ned på gulvet.

"Bare hør for et øyeblikk," sa leder i det neste rommet, "han er å snu

nøkkelen. "For Gregor som var en stor oppmuntring.

Men de alle skal har ropte til ham, inkludert hans far og mor, "Kom igjen,

Gregor, "de burde har ropt," holde det gående, fortsette arbeidet med låsen ".

Forestille seg at alle hans anstrengelser ble fulgt med spenning, bit han ned

febrilsk på tasten med all den kraft han kunne mønstre.

Som nøkkelen slått mer, danset han rundt låsen.

Nå har han holdt seg oppreist bare med munnen, og han måtte henge på

tasten eller trykk den ned igjen med hele vekten av kroppen hans, som er nødvendig.

Den ganske tydelige klikk låsen som det endelig knipset virkelig våknet Gregor opp.

Pustet tungt sa han til seg selv: "Så jeg ikke trengte låsesmed", og han satte sin

hodet mot håndtaket for å åpne døren helt.

Fordi han måtte åpne døren på denne måten, var det allerede åpent svært bredt uten

ham likevel være veldig synlig.

Han først måtte snu seg sakte rundt kanten av døren, veldig nøye, av

Selvfølgelig, hvis han ikke ønsker å falle klønete på ryggen rett ved inngangen til

room.

Han var fremdeles opptatt med denne vanskelige bevegelsen og hadde ikke tid til å betale

oppmerksomhet til noe annet, da han hørte manageren utbryte et kraftig "Oh!" - det

hørtes ut som vinden whistling - og nå er han

så ham, nærmest døra, trykke hånden mot hans åpne munnen og flytte

sakte tilbake, som om en usynlig konstant kraft var å dytte ham vekk.

Hans mor - på tross av tilstedeværelsen av manageren hun sto her med håret

stikkende opp på slutten, fremdeles et rot fra natten - var ute på faren med henne

foldede hender.

Hun gikk to skritt mot Gregor og kollapset rett i midten av hennes

skjørt, som ble spredt ut alle rundt henne, ansiktet hennes senket på brystet,

helt skjult.

Faren knyttede neven med en fiendtlig uttrykk, som om han ønsket å skyve Gregor

tilbake til rommet hans, så kikket usikkerhet rundt i stuen, dekket øynene hans

med hendene og ropte slik at hans mektige bryst ristet.

På dette punktet Gregor ikke tok et skritt inn i rommet, men lente kroppen hans fra

innsiden mot godt boltet fløyen av døren, slik at kun halvparten av hans kropp var

synlig, så vel som hodet hans, vippet

sidelengs, som kikket han bort på de andre.

I mellomtiden hadde blitt mye lysere.

Stående seg klart ut fra den andre siden av gaten var en del av den endeløse grå-

svart huset ligger motsatte - det var et sykehus - med sine alvorlige vanlige vinduer

bryte opp fasaden.

Regnet var fortsatt på vei ned, men bare i store individuelle dråper synlig og godt

kastet ned en etter en på bakken.

Frokosten rettene sto stablet rundt på bordet, fordi for sin far

Frokosten var dagens viktigste måltid tid på dagen, som han forlenget i flere timer ved

lese ulike aviser.

Rett over på den motsatte veggen hang et bilde av Gregor fra tidspunktet for hans

militærtjeneste, det var et bilde av ham som en løytnant, som han, smilende og bekymring

gratis, med hånden på sverdet sitt, krevde respekt for sitt bærende og uniform.

Døren til hallen var på gløtt, og siden døra til leiligheten var også åpne,

man kunne se ut landing av leiligheten og starten av trappen

går ned.

"Nå", sa Gregor, vel vitende om at han var den eneste som hadde beholdt fatningen.

"Jeg skal kle på en gang, pakke opp innsamling av prøver, og la av gårde.

Du vil tillate meg å stille ut på min vei, vil du ikke?

Du skjønner, Mr. Manager, jeg er ikke trassig, og jeg er glad for å jobbe.

Å reise er utmattende, men jeg kunne ikke leve uten den.

Hvor går du, Mr. Manager? Til kontoret?

Egentlig?

Vil du rapportere alt sannferdig?

En person kan være i stand til å arbeide et øyeblikk, men det er nettopp den beste

tid til å huske tidligere prestasjoner og å vurdere det senere, etter at

hindringene har blitt skjøvet til side, den

Personen vil arbeide enda mer ivrig og intenst.

Jeg er virkelig så i gjeld til Mr. Chief - vet du det godt.

På den annen side er jeg bekymret for mine foreldre og min søster.

Jeg er i knipe, men jeg skal jobbe meg ut av det igjen.

Ikke gjør ting vanskeligere for meg enn de allerede er.

Si opp på mine vegne på kontoret! Folk liker ikke å reise selgere.

Jeg vet det.

Folk tror de tjener potter av penger og dermed leve et fint liv.

Folk har ikke engang noen spesiell grunn til å tenke gjennom denne dommen mer

tydelig.

Men du, Mr. Manager, har du et bedre perspektiv på hva som er involvert enn andre

mennesker, selv, jeg sier dere totalt selvtillit, et bedre perspektiv enn Mr.

Styreleder selv, som i egenskap

arbeidsgiver kan la sin dom gjør tilfeldige feil på bekostning av en

ansatt.

Du vet også godt nok til at den omreisende selger som er utenfor

kontor nesten hele året kan bli så lett et offer for sladder, tilfeldigheter,

og grunnløse klager, mot noe som

det er umulig for ham å forsvare seg, siden for det meste han ikke høre

om dem i det hele tatt og bare da når han er utslitt etter å ha avsluttet en tur og på

hjem får å føle seg i sin egen kropp den ekle

konsekvenser, som ikke kan være grundig utforsket tilbake til sin opprinnelse.

Mr. Manager, ikke dra uten å si et ord forteller meg at du minst

medgir at jeg er litt i høyre! "

Men Gregor første ord manageren hadde allerede vendt seg bort, og nå er han så tilbake

på Gregor over hans rykninger skuldrene med snurpet leppene.

Under Gregor tale var han ikke stille et øyeblikk, men holdt beveger seg bort mot

dør, uten å ta øynene fra Gregor, men egentlig gradvis, som om det var en

Hemmeligheten forbud mot å forlate rommet.

Han var allerede i hallen, og gitt den plutselige bevegelser som han til slutt

trakk foten ut av stuen, kunne man trodd at han nettopp hadde brent

den eneste av foten hans.

I hall, derimot, rakte han sin høyre hånd ut fra kroppen hans mot

trappen, som om noen virkelig overnaturlige lettelse var ventet på ham

der.

Gregor innså at han ikke må under noen omstendighet la manageren til å gå bort

i denne rammen av sinn, til særlig om hans stilling i firmaet var ikke plasseres

i den største fare.

Foreldrene skjønte ikke alt dette veldig bra.

Over lange år, hadde de utviklet den overbevisning at Gregor ble satt opp for livet

i firmaet hans, og i tillegg hadde de så mye å gjøre i dag med sin nåværende

problemer som alle framsyn var fremmed for dem.

Men Gregor hadde denne framsyn. Lederen må holdes tilbake, roet seg ned,

overbevist, og til slutt vant over.

Fremtiden for Gregor og hans familie egentlig avhengig av det!

Hvis bare søsteren hadde vært der! Hun var flink.

Hun hadde allerede grått mens Gregor var fortsatt liggende stille på ryggen.

Og manager, denne vennen av damene, ville sikkert la seg bli ledet av

henne.

Hun ville ha lukket døren til leiligheten og snakket ham ut av skrekk hans

i hallen. Men søsteren var ikke engang der.

Gregor må takle det selv.

Uten å tenke at så enda han ikke visste noe om hans nåværende evne til å bevege

og at hans tale kanskje - ja kanskje - hadde nok en gang ikke vært

forstått, forlot han vingen av døren,

presset seg gjennom åpningen, og ønsket å gå over til leder, som var

allerede holder fast på rekkverket med begge hender på landing i et

latterlig måte.

Men som han så etter noe å holde på, med et lite skrik Gregor

umiddelbart falt ned på hans tallrike små ben.

Knapt hadde dette skjedd, når han følte for første gang at morgenen en generell

fysisk velvære.

De små bena hadde firmaet gulvet under dem, de adlød perfekt, da han la merke til hans

glede, og strevde for å bære ham videre i den retningen han ønsket.

Straks han mente at den endelige forbedring av all lidelse hans var

umiddelbart på hånden.

Men i det øyeblikket da han lå på gulvet rocking på en behersket måte ganske

nært og direkte over fra sin mor, som hadde tilsynelatende helt sunket inn

selv, hun plutselig sprang rett opp med

armene spredt langt fra hverandre og fingrene utvidet og ropte "Hjelp, for Guds

skyld, hjelp! "

Hun holdt hodet bøyd ned, som om hun ønsket å vise Gregor bedre, men løp

meningsløst tilbake, contradicting at gest, glemme at bak henne stod

bordet med alle rettene på den.

Da hun kom til bordet, satte hun seg tungt på det, som om fraværende, og

ikke synes å merke på alle at neste til kaffen hennes var strømmet ut på

teppe i full strøm fra den store veltet container.

"Mor, mor," sa Gregor stille, og så over mot henne.

Lederen øyeblikk hadde forsvunnet helt fra sinnet hans.

Ved synet av rennende kaffe Gregor kunne ikke slutte seg snapping kjevene i

luften et par ganger.

Ved at moren skrek igjen, skyndte seg fra bordet, og kollapset inn

i armene på sin far, som var farende mot henne.

Men Gregor hadde ikke tid akkurat nå for foreldrene - manageren var allerede på

trapp. Haken høyde med rekkverket, den

leder så seg tilbake for siste gang.

Gregor tok en initial bevegelse for å nå opp til ham, hvis mulig.

Men lederen må ha mistenkt noe, fordi han gjorde et sprang ned over

noen trapper og forsvant, fortsatt rope "Hæ!"

Lyden ekko gjennom hele trappeoppgangen.

Nå, dessverre denne flyreisen av manageren også syntes å forvirre hans far

helt.

Tidligere hadde han vært relativt rolig, for i stedet for å kjøre etter at manageren

selv eller i det minste ikke hindrer Gregor fra jakten hans, med hans høyre hånd han

grep tak i lederens stokk, som

han hadde etterlatt seg med hatten og frakk på en stol.

Med sin venstre hånd, tok hans far opp en stor avis fra bordet, og

stamper føttene på gulvet, satte han ut for å drive Gregor tilbake til rommet sitt ved

vifte med stokk og avisen.

Ingen anmodning fra Gregor sin var av eventuell bruk, ingen forespørsel ville selv bli forstått.

Uansett hvor villig han var til å snu hodet respektfullt, faren bare trampet

alle vanskeligere med føttene.

Tvers over rommet fra ham hans mor hadde trukket åpne et vindu, på tross av den kjølige

vær, og lener seg med hendene på kinnene, presset hun ansiktet langt utenfor

vinduet.

Mellom smug og trapperommet en sterk utkast kom opp, gardinene på

vindu fløy rundt, swished avisene på bordet, og individuelle ark

flagret ned over gulvet.

Faren nådeløst presset fremover, presser ut sibilants, som en vill mann.

Nå hadde Gregor ingen praksis på alle i baklengs - det var egentlig veldig tregt i gang.

Hvis Gregor bare hadde fått lov til å snu seg rundt, ville han ha vært i hans

rommet med en gang, men han var redd for å gjøre sin far utålmodige av den tidkrevende

Prosessen med å snu, og hvert øyeblikk

han sto overfor trusselen om et dødelig slag på ryggen eller hodet fra stokk i hans

fars hånd.

Endelig Gregor hadde ingen andre alternativ, for han la merke til med skrekk at han ikke

forstår ennå ikke hvordan de skal opprettholde sin retning å gå bakover.

Og så begynte han midt i konstant engstelig sidelengs blikk i farens retning,

å snu seg rundt så raskt som mulig, men i sannhet var dette bare

gjøres svært langsomt.

Kanskje hans far la merke til hans gode intensjoner, for han ikke forstyrre Gregor

i denne bevegelsen, men med tuppen av stokk fra en distanse han selv regisserte

Gregor roterende bevegelse her og der.

Hvis bare faren ikke hadde hveste så uutholdelig!

På grunn av at Gregor fullstendig mistet hodet.

Han var allerede nesten helt snudd, når, alltid med denne susing i

hans øre, han bare gjorde en feil og gjorde seg litt tilbake.

Men da han endelig lyktes i å få hodet foran døra

åpning, ble det klart at hans kropp var for bred til å gå gjennom noen videre.

Naturligvis hans far, i sin nåværende mentale tilstand, hadde ingen ide om å åpne de andre

fløyen av døren litt for å skape en passende passasje for Gregor å komme gjennom.

Hans eneste faste tanke var at Gregor må komme inn på rommet hans så raskt som

mulig.

Han ville aldri ha tillatt omfattende forberedelser som Gregor kreves for å orientere

selv og dermed kanskje komme seg gjennom døren.

Tvert imot, som om det var ingen hindring, og med en særegen lyd, nå er han

kjørte Gregor forover.

Bak Gregor lyden på dette tidspunktet var ikke lenger som stemmen av bare en enkelt

far.

Nå var det egentlig ikke lenger en spøk, og Gregor tvang seg selv, kommer det som kan,

inn døren. Den ene siden av kroppen hans ble løftet opp.

Han lå i en vinkel i døråpningen.

Hans ene flanken ble sår med skraping. På den hvite døren stygge flekker var igjen.

Snart ble han hengende fast og ville ikke vært i stand til å bevege seg noe mer på egen hånd.

Den lille ben på den ene siden hang rykninger i luften over, og de på den andre

side ble presset smertelig i gulvet.

Da faren ga ham en virkelig sterk befriende presse bakfra, og han

triller, blødning alvorlig, langt inn i det indre av rommet sitt.

Døren smalt igjen med stokk, og til slutt ble det stille.

Kapittel II.

Gregor første våknet fra sin tunge besvimer-lignende sove om kvelden skumringen.

Han ville sikkert ha våknet opp kort tid etterpå uten noen forstyrrelser, for han

følte seg tilstrekkelig uthvilt og våken, selv om det viste seg for ham som om en

oppjaget trinn og en forsiktig lukking av døren til hallen hadde vekket ham.

Lys fra den elektriske streetlamps legge blek her og der i taket og på

jo høyere deler av møbler, men under rundt Gregor var det mørkt.

Han presset seg sakte mot døren, fortsatt famler klønete med sine følehorn,

som han nå lært å verdsette for første gang, for å sjekke hva som skjedde der.

Hans venstre side virket en eneste lang ubehagelig strukket arr, og han virkelig

måtte hinke på sin to rader med ben.

I tillegg hadde ett lite ben blitt alvorlig såret i løpet av

morgenen hendelsen - det var nesten et mirakel at det bare hadde blitt såret - og dro

livløst bak.

Ved døren første han la merke til hva som virkelig hadde lokket ham der: det var lukten av

noe å spise.

En bolle sto der, fylt med søtet melk, som svømte bittesmå biter av hvitt

brød.

Han nesten lo av glede, for han nå hadde en mye større sult enn om morgenen,

og han umiddelbart dyppet hodet nesten opp til og over øynene ned i melken.

Men han snart trakk den tilbake igjen i skuffelse, ikke bare fordi det var

vanskelig for ham å spise på grunn av sin delikate venstre side - han kunne spise bare hvis

hele hans pesende kroppen jobbet i et

koordinert måte - men også fordi melken, som ellers var hans favoritt drikke og

som hans søster hadde sikkert plassert der av den grunn, ikke appellerer til ham på

alle.

Han vendte bort fra bollen nesten med avsky og krøp tilbake i midten av

rommet.

I stuen, som Gregor så gjennom sprekken i døren, ble gass tent, men

der, ved andre anledninger på denne tiden av døgnet, var hans far vant til å lese

ettermiddag avis med høy røst til hans

mor og noen ganger også til sin søster i øyeblikket ingen lyd kunne høres.

Nå, kanskje dette høytlesning, omtrent som hans søster hadde alltid snakket og

skrevet til ham, hadde nylig falt ut av deres generelle rutine.

Men det var så stille overalt, på tross av det faktum at leiligheten var sikkert

ikke er tom.

"Hva et rolig liv i familien fører", sier Gregor til seg selv, og som han stirret stivt

ut foran ham inn i mørket, følte han en stor stolthet at han hadde kunnet

gi et slikt liv i en vakker

Leiligheten som dette for hans foreldre og hans søster.

Men hvordan ville det gå hvis nå alle ro, all velstand, alle

tilfredshet bør komme med til et forferdelig slutt?

For ikke å miste seg selv i slike tanker, foretrakk Gregor å sette seg selv

flytting, så han flyttet opp og ned i rommet hans.

Gang i løpet av lang kveld en sidedør og deretter den andre døren ble åpnet bare en

bitteliten sprekk og raskt lukket igjen. Noen formodentlig for å komme inn, men

hadde da tenkt bedre av det.

Gregor tok straks opp en stilling ved stuedøren, fast bestemt på å bringe

i nølende besøkende måte eller andre eller i det minste å finne ut hvem det kan være.

Men nå er ikke døren ble åpnet noe mer, og Gregor ventet forgjeves.

Tidligere, da døren hadde blitt sperret, hadde de alle ønsket å gå inn til ham, men nå

da han hadde åpnet en dør, og når de andre hadde tydeligvis blitt åpnet under

dag, kom ingen lenger, og nøklene ble sittende fast i slusene på utsiden.

Lyset i stua ble slått av kun sent på kvelden, og nå var det lett å

fastslå at hans foreldre og hans søster hadde holdt våken hele denne tiden, for en

kunne høre tydelig som alle tre gikk bort på tærne.

Nå var det sikkert at ingen ville komme inn Gregor noe mer til om morgenen.

Dermed hadde han lang tid på å tenke uforstyrret om hvordan han skulle omorganisere

hans liv fra bunnen av.

Men den høye, åpent rom, hvor han ble tvunget til å ligge flatt på gulvet, laget

ham engstelig, uten at han var i stand til å finne ut årsaken, for han hadde bodd i

rommet for fem år.

Med et halvt bevisstløs snu og ikke uten en viss skam triller han under

sofaen der, til tross for at ryggen var litt trangt og han kunne

ikke lenger løfte hodet, følte han veldig

komfortabel og var lei bare at kroppen hans var for bred til å passe helt i henhold

det.

Der han forble hele natten, som han tilbrakte delvis i en tilstand av semi-søvn,

ut som hans sult stadig vekket ham med en start, men delvis i en tilstand av

bekymring og skummel håp, som alle førte til

konklusjon at for tiden ville han ha for å holde ro og med tålmodighet og

størst hensyn til sin familie tolerere feil som i sin nåværende

tilstanden han var nå tvunget til å føre dem.

Allerede tidlig på morgenen - det var fortsatt nesten natt - Gregor hatt anledning til å

test kraften av vedtakene han nettopp hadde gjort, for søsteren hans, nesten fullt påkledd,

åpnet døren fra hallen inn på rommet hans og kikket ivrig på innsiden.

Hun fant ham ikke umiddelbart, men da hun la merke til ham under sofaen - Gud, han

måtte være et eller annet sted, for han kunne neppe fly away - hun fikk et slikt sjokk at,

uten å kunne kontrollere seg selv, hun

slengte døren lukket igjen fra utsiden.

Men, som om hun var lei for oppførselen hennes, hun umiddelbart åpnet døren

igjen og gikk inn på hennes tå, som om hun var i nærvær av en alvorlig

ugyldig eller en total fremmed.

Gregor hadde presset hodet frem bare til kanten av sofaen og var observere

henne.

Ville hun virkelig merke at han hadde forlatt melk stående, ikke faktisk fra noen mangel

av sult, ville og hun bringe inn noe annet å spise mer egnet for ham?

Hvis hun ikke gjorde det på egen hånd, ville han før sulte i hjel enn ringe henne

oppmerksomhet til det faktum, selv om han hadde en virkelig kraftig trang til å gå utover den

sofaen, kaste seg på sin søsters føtter,

og be henne for et eller annet godt å spise.

Men hans søster merket umiddelbart med forbauselse at bollen var fremdeles full,

med bare litt melk sølt rundt det.

Hun plukket det opp umiddelbart, men ikke med henne bare hendene, men med en fille, og

tok den ut av rommet.

Gregor var ekstremt nysgjerrig hva hun ville bringe som en erstatning, og han avbildet til

seg forskjellige ideer om det.

Men han kunne aldri ha gjettet hva hans søster ut av godhet sitt hjerte i

Faktisk gjorde.

Hun førte ham, for å teste sin smak, en hel valg, alle spredt ut på en gammel

avis.

Det var gamle halvråtne grønnsaker, bein fra kveldsmåltid, dekket med et

hvit saus som hadde nesten stivnet, noen rosiner og mandler, ost som

Gregor hadde erklært uspiselig to dager

tidligere, smurte en skive tørt brød og en skive av saltet brød med smør.

I tillegg til alt dette, legger hun ned en skål - trolig utpekt en gang for alle

som Gregor's - der hadde hun helte vann.

Og ut av henne delikatesse av følelsen, siden visste hun at Gregor ikke ville spise i front

av henne, gikk hun bort veldig fort og selv vred om nøkkelen i låsen, slik at Gregor

ville nå observere at han kunne gjøre seg så komfortabel som han ønsket.

Gregor lille lemmer summet nå at tiden for å spise hadde kommet.

Hans sår må i alle fall allerede har leget helt.

Han følte ingen handicap på at score.

Han var forbauset på den og tenkte på hvordan mer enn en måned siden han hadde skåret seg

finger litt med en kniv og hvordan dette såret hadde vondt nok selv dagen før

i går.

"Er jeg nå kommer til å bli mindre følsom," tenkte han allerede suger grådig på

ost, som hadde sterkt tiltrukket av ham en gang, mer enn alle andre matvarer.

Raskt og med øynene vanning med tilfredshet, spiste han den ene etter den andre

ost, grønnsaker og saus. Den ferske matvarer, derimot, ikke smak

godt til ham.

Han tålte ikke lukten og selv bar de tingene han ønsket å spise litt

stykke unna.

Innen hans søster sakte vred om nøkkelen som et tegn på at han skulle trekke seg, han

var lang ferdig, og nå ligger dovent på samme sted.

Støyen umiddelbart skremt ham, til tross for det faktum at han allerede var

nesten sovnet, og han triller tilbake igjen under sofaen.

Men det kostet ham stor selvkontroll å forbli under sofaen, selv for den korte

Klokka hans søster var i rommet, fordi kroppen hans hadde fylt ut noe på kontoen

av de rike måltid og i de trange rommet der han kunne knapt puste.

Midt i mindre angrep av kvelning, så han på henne med

noe utstående øyne, som hans intetanende søster feid opp med en sopelime,

ikke bare restene, men selv maten

som Gregor hadde ikke rørt i det hele tatt, som om disse var også nå ubrukelig, og som hun

dumpet alt raskt i en bøtte, som hun avsluttet med en tre lokk, og

Deretter bar alt sammen ut av rommet.

Hun hadde knapt snudd før Gregor hadde allerede dratt seg ut fra

sofaen, strakte ut, og la kroppen hans utvide.

På denne måten Gregor fikk mat hver dag, en gang om morgenen, da hans foreldre og

Men jenta var fortsatt sov, og en gang etter felles middag måltid, for

hans foreldre var, som før, sover da

for en liten stund, og tjeneren jenta ble sendt av banen med sin søster på noen ærend

eller andre.

De absolutt ikke ville ha ønsket Gregor å sulte i hjel, men kanskje de kunne

ikke har tålt å finne ut hva han spiste annet enn av rykter.

Kanskje hans søster ønsket å spare dem det var kanskje bare en liten sorg, for

de var virkelig lider ganske nok allerede.

Hva slags unnskyldninger folk hadde brukt på den første morgenen for å få lege og

låsesmed ut av huset Gregor var helt ute av stand til å fastslå.

Siden de ikke kunne forstå ham, ingen, ikke engang hans søster, trodde at han

kan være i stand til å forstå andre, og dermed, når hans søster var på rommet sitt, han

måtte nøye seg med å lytte nå og

deretter til hennes sukk og appeller til de hellige.

Først senere, da hun hadde vokst litt vant til alt - naturligvis det

kunne aldri bli noen diskusjon av hennes voksende helt vant til det - Gregor

noen ganger fanget en kommentar som ble

ment å være vennlig eller kan tolkes som sådan.

"Vel, i dag det smakte godt til ham," sa hun, hvis Gregor hadde virkelig ryddet opp i hva

han måtte spise, mens, i motsatt situasjon, som gradvis gjentatt seg

mer og oftere, pleide hun å si dessverre, "Nå er alt har stoppet igjen."

Men mens Gregor kunne få noen ny informasjon direkte, fikk han høre en god

avtale fra rommet ved siden av, og så snart han hørte stemmer, triller han rett bort

til den aktuelle døren og presset hele kroppen mot den.

I de tidlige dagene spesielt, var det ingen samtale som ikke var opptatt med

ham på en eller annen måte, selv om bare i hemmelighet.

For to dager på alle måltidene diskusjoner om at faget kunne bli hørt om hvordan

folk nå bør oppføre seg, men de snakket også om samme tema i tiden

mellom måltidene, for det var alltid

Minst to familiemedlemmer hjemme, siden ingen egentlig ønsket å forbli i huset

alene og folk kunne ikke under noen omstendigheter forlate leiligheten

helt tom.

I tillegg, på den aller første dagen Men jenta - det var ikke helt klar

hva og hvor mye hun visste om hva som hadde skjedd - på sine knær hadde tryglet ham

mor å la henne gå umiddelbart, og når

hun sa farvel ca femten minutter senere takket hun dem for oppsigelsen

med tårer i øynene, som om hun fikk den største tjeneste som folk

hadde vist henne der, og uten at noen

krevende det fra henne, sverget hun en fryktelig ed om ikke å svikte noen, ikke engang

minste bit.

Nå er hans søster hadde å slå seg sammen med sin mor til å lage maten, men at

skapte ikke mye problemer fordi folk spiste nesten ingenting.

Igjen og igjen Gregor lyttet som en av dem forgjeves invitert en annen for å spise og

mottatt noe svar annet enn "Takk. Jeg har fått nok "eller noe sånt.

Og kanskje de hadde sluttet å ha noe å drikke også.

Søsteren ofte spurt sin far om han ville ha en øl og gjerne tilbudt

å hente det selv, og da hans far var taus, sa hun, for å fjerne

eventuelle reservasjoner han måtte ha, at hun kunne sende vaktmester kone å få det.

Men da faren til slutt sa et rungende "Nei", og ingenting mer vil bli

snakket om det.

Allerede under den første dagen hans far la ut alle økonomiske forhold

og utsikter til sin mor og hans søster også.

Fra tid til annen reiste han opp fra bordet og trakk seg ut av den lille lockbox

reddet fra sin virksomhet, som hadde kollapset fem år tidligere, noe

dokument eller annet eller noen bærbare.

Lyden var hørbar da han åpnet opp kompliserte lås og etter fjerning av hva

han var ute etter, låste den opp igjen.

Disse forklaringene av hans far var, delvis, den første morsomste som Gregor

hadde muligheten til å lytte til siden fengslingen hans.

Han hadde trodd at ingenting i det hele tatt var til overs for sin far fra at virksomheten, ved

minst hans far hadde fortalt ham ingenting å motsi dette synet, og Gregor i enhver

Saken hadde ikke bedt ham om det.

På den tiden Gregor eneste bekymring hadde vært å bruke alt han hadde for å tillate

hans familie å glemme så raskt som mulig virksomheten ulykke som hadde brakt

dem alle i en tilstand av komplett håpløshet.

Og så på det tidspunktet hadde han begynt å jobbe med en spesiell intensitet og fra en

assistent var blitt, nesten over natten, en omreisende selger, som naturlig nok hadde

helt ulike muligheter for

tjene penger og hvis suksess på jobb ble konvertert umiddelbart inn i form av

cash kommisjoner, som kan bli satt ut på bordet hjemme foran sin

forbauset og glad familie.

De hadde vært vakre dager, og de hadde aldri kommet tilbake etterpå, i hvert fall ikke

med samme prakt, til tross for at Gregor senere tjent så mye penger

at han var i stand til å bære

utgifter for hele familien, kostnader som han faktisk gjorde bjørn.

De hadde blitt ganske vant til det, både familien og Gregor også.

De tok pengene med takk, og han lykkelig overga seg det, men det spesielle

varmen var ikke lenger til stede.

Bare søsteren hadde vært fortsatt nær Gregor, og det var hans hemmelige plan om å sende

hennes neste år til vinterhagen, uavhengig av de store utgiftene som denne

nødvendigvis er involvert og som ville bli gjort opp på andre måter.

I motsetning til Gregor elsket hun musikk veldig mye og visste hvordan å spille fiolin

sjarmerende.

Nå og da under Gregor korte opphold i byen konservatoriet ble nevnt i

samtaler med sin søster, men alltid bare som en vakker drøm, som

realisering var utenkelig, og deres

foreldre aldri lyttet til disse uskyldige forventningene med glede.

Men Gregor tenkt på dem med samvittighetsfull vurdering og skal

forklare saken høytidelig på julaften.

I sin nåværende situasjon, gikk så fåfengt ideer gjennom hodet hans, mens han dyttet

seg helt opp mot døren og lyttet.

Noen ganger i hans generell utmattelse kunne han ikke høre noe mer, og la hodet

bang tregt mot døren, men han umiddelbart tok seg sammen, for

selv den lille lyden som han hadde fått av denne

bevegelse ble hørt i nærheten av og forstummet alle.

"Det han går på igjen," sa faren etter en stund, klart å snu mot

døren, og bare da ville avbrutt samtalen gradvis gjenopptas igjen.

Gregor fant ut tydelig nok - for hans far hadde en tendens til å gjenta seg selv ofte i

hans forklaringer, dels fordi han ikke personlig hadde bekymret seg med disse

forhold i lang tid nå, og delvis

også fordi moren ikke forsto alt med en gang første gang - at,

tross alt uflaks, en formue, men en veldig liten en, var tilgjengelig fra

gamle tider, hvor rentene, som hadde

ikke blitt rørt, hadde i de mellomliggende tid gradvis lov til å øke en

lite.

Videre, i tillegg til dette, de pengene som Gregor hadde hentet hjem hver måned -

han hadde holdt bare noen få floriner for selv--hadde ikke vært helt brukt og hadde

vokst inn i en liten hovedstad beløp.

Gregor, bak døren hans, nikket ivrig, gleder seg over denne uforutsette framsyn

og nøysomhet.

Sant nok, med denne overskytende penger, kunne han ha betalt seg flere av hans fars gjeld til sine

arbeidsgiver og den dagen han kunne bli kvitt denne stillingen ville vært mye

nærmere, men nå ting var utvilsomt

bedre vei hans far hadde ordnet dem.

I øyeblikket, derimot, var disse pengene ikke på langt nær tilstrekkelig til at familien til

bor på renteutgifter.

Kanskje det ville være nok til å opprettholde familien for en eller høyst to år, er det

alle.

Således, det bare lagt opp til et beløp som man ikke burde egentlig trekke på og som

må settes til side for en nødsituasjon. Men penger til å leve på måtte være opptjent.

Nå, selv om hans far var gammel, var han en frisk mann som ikke hadde jobbet i det hele tatt for

fem år og dermed ikke kunne telles på for veldig mye.

Han hadde i disse fem årene, den første ferien hans problemfri fylt men

mislykkede liv, satt på en god del fett og dermed hadde blitt veldig tung.

Og skulle hans gamle mor nå kanskje jobbe for penger, en kvinne som led av

astma, for hvem vandre gjennom leiligheten selv nå var en stor belastning og

som tilbrakte annenhver dag på sofaen ved det åpne vinduet arbeidende etter pusten?

Skulle hans søster tjene penger, en jente som fremdeles var en sytten år gammel barn som

tidligere liv stil hadde vært så veldig deilig at det hadde bestått av

dressing selv pent, sove sent,

hjelpe rundt huset, ta del i noen få beskjeden enjoyments og fremfor alt,

å spille fiolin?

Når det kom til å snakke om dette behovet for å tjene penger, først Gregor gikk bort fra

døren og kastet seg på de kjølige skinn sofaen ved siden av døren, for han var

ganske varmt fra skam og sorg.

Ofte han lå der hele natten lang. Han sov ikke et øyeblikk og bare ripete

på skinn for timer av gangen. Han foretok den svært vanskelige oppgaven

shoving en stol bort til vinduet.

Da han krøp opp i vinduskarmen, og avstivet i stolen, lente seg mot

vindu å se ut, selvsagt med noen minne eller andre av tilfredshet som

som brukes til å bringe ham i tidligere tider.

Egentlig fra dag til dag oppfattet han ting med mindre og mindre klarhet, selv

de et kort stykke unna: sykehuset rett over gaten, den altfor hyppige

syn som han tidligere hadde forbannet,

var ikke synlig i det hele tatt lenger, og hvis han ikke hadde vært nettopp klar over at han levde

i det stille, men helt urban Charlotte Street, kunne han ha trodd at fra

hans vindu han kikket ut på en

særpreg wasteland, der den grå himmel og grå jord hadde fusjonert og

var utvisket.

Hans oppmerksomme søster må ha observert et par ganger at stolen sto ved

vinduet, da, etter å rydde opp i rommet, hver gang hun dyttet stolen tilbake retten

mot vinduet, og fra nå av selv hun forlot den indre casement åpen.

Hvis Gregor hadde bare vært i stand til å snakke med søsteren sin og takker henne for alt

at hun måtte gjøre for ham, ville han ha tålt hennes tjeneste lettere.

Som det ble, led han under det.

Søsteren riktignok forsøkt å dekke opp forlegenhet av alt så mye som

mulig, og som tiden gikk, hun naturligvis ble mer vellykket på det.

Men med bestått av tiden Gregor kom også til å forstå alt mer

presist. Selv hennes inngangen var forferdelig for ham.

Så snart hun kom inn, løp hun rett til vinduet, uten å ta deg tid til å stenge

døren, på tross av det faktum at hun var ellers veldig hensynsfull i sparing

noen synet av Gregor rom, og

yanked vinduet åpent med ivrige hender, som om hun var nesten kvelende, og forble

for en stund ved vinduet og puste dypt, selv når det fortsatt var så kaldt.

Med denne kjører og støy redd hun Gregor to ganger hver dag.

Hele tiden han skalv under sofaen, men han visste godt at hun

ville sikkert ha spart ham gjerne hvis det hadde bare vært mulig å være med

vinduet lukket på et rom hvor Gregor bodde.

Ved en anledning - om en måned hadde allerede gått siden Gregor er

transformasjon, og det var nå ingen spesiell grunn til noe mer for søsteren sin

å bli forskrekket på Gregor utseende - hun

kom litt tidligere enn vanlig og kom på Gregor som han var fortsatt på jakt

ut av vinduet, immobile og godt posisjonert for å skremme noen.

Det ville ikke ha kommet som en overraskelse for Gregor hvis hun ikke hadde kommet i, siden hans

stillingen ble hindre henne i å åpne vinduet umiddelbart.

Men hun bare ikke gå inn, hun selv trakk seg tilbake og lukket døren.

En fremmed virkelig kan ha konkludert ut fra dette at Gregor hadde ligget på vent

henne og ønsket å bite henne.

Of course, Gregor straks skjult seg under sofaen, men han måtte vente

til middag måltid før sin søster tilbake, og hun virket mye mindre rolig

enn vanlig.

Fra dette innså han at hans opptreden var fortsatt jevnlig uutholdelig for henne og

må være uutholdelig i fremtiden, og at hun virkelig hadde å øve mye selv-

kontroll for ikke å løpe bort fra et glimt av

bare den lille delen av kroppen hans som stakk ut fra under sofaen.

For å skåne henne selv dette synet, en dag han dro ark på ryggen og

på sofaen - denne oppgaven tok ham fire timer - og arrangerte det slik at

Han var nå fullstendig skjult og hans

søster, selv om hun bøyde seg ned, kunne ikke se ham.

Hvis dette arket var ikke nødvendig så langt som hun var bekymret, så hun kunne fjerne

det, for det var klart nok til at Gregor ikke kunne utlede noen glede av

isolere seg bort så fullstendig.

Men hun forlot arket akkurat som det var, og Gregor mente han selv fanget en titt på

takknemlighet da, ved en anledning, han forsiktig løftet opp arket litt med

hodet for å sjekke, som hans søster gjorde opp status for den nye ordningen.

I de to første ukene foreldrene ikke kunne ta seg til å besøke ham, og han

ofte hørt hvordan de fullt ut erkjente søsteren hans nåværende arbeid, mens tidligere

de hadde ofte fått irritert på sin søster

fordi hun hadde virket på dem en noe ubrukelig ung kvinne.

Men nå både hans far og hans mor ofte ventet foran Gregor dør

mens hans søster ryddet opp innvendig, og så snart hun kom ut, måtte hun forklare i

detalj hvordan ting så ut i rommet, hva

Gregor hadde spist, hvordan han hadde oppført seg denne gangen, og om kanskje en liten

forbedring var merkbar.

I alle fall moren hans forholdsvis snart ønsket å besøke Gregor, men hans far og

hans søster behersket henne, først med grunner som Gregor lyttet til veldig

oppmerksomt og som han helt godkjent.

Senere, derimot, hadde de å holde henne tilbake kraftig, og da hun så ropte: «La meg

gå til Gregor.

Han er min uheldig sønn! Skjønner du ikke at jeg må gå til

ham? "

Gregor så tenkte at kanskje det ville være en god ting om hans mor kom inn, ikke

hver dag, selvfølgelig, men kanskje en gang i uken.

Hun forsto alt mye bedre enn sin søster, som, til tross for alle sine

mot, var fortsatt et barn, og i den siste analysen, hadde kanskje foretatt en slik

vanskelig oppgave bare ut av barnslig hensynsløshet.

Gregor ønske om å se sin mor var snart realisert.

Mens løpet av dagen Gregor, av hensyn til foreldrene, ikke ville

vise seg ved vinduet, kunne han ikke krabbe rundt veldig mye på få kvadrat

meter fra gulvet.

Han fant det vanskelig å bære liggende stille i løpet av natten, og snart spiser ikke lenger

ga ham den minste glede.

Så for avledning kjøpte han for vane å krypende frem og tilbake over veggene

og tak. Han var spesielt glad i henger fra

taket.

Opplevelsen var ganske forskjellig fra liggende på gulvet.

Det var lettere å puste, gikk en liten vibrasjon gjennom kroppen hans, og i

Midt i den nesten glade fornøyelsesparken som Gregor fant opp der, kan det skje

som, til sin egen overraskelse, la han gå og traff gulvet.

Men nå er han naturligvis kontrollert kroppen hans ganske annerledes, og han hadde ikke

skade seg selv i en så stor fall.

Søsteren merke umiddelbart den nye fornøyelsesparken som Gregor hadde funnet for

seg selv - for da han krøp rundt forlot han bak her og der spor av hans klebrige

ting - og så fikk hun ideen om å lage

Gregor er snikende rundt så enkelt som mulig og dermed fjerne møbler

som kom i veien, spesielt kommode og skrivepult.

Men hun var ikke i posisjon til å gjøre dette for seg selv.

Hun turte ikke å spørre faren hennes for å hjelpe, og tjeneren jenta ville absolutt ikke

har hjulpet henne, for selv om denne jenta, om seksten år gammel, hadde tappert

forble siden avskjedigelse av

forrige kokk, hadde hun ba for det privilegium å få lov å bo

permanent begrenset til kjøkkenet og for å måtte åpne døren bare på svar på en

spesiell innkalling.

Dermed hadde hans søster ingen andre valg enn å involvere moren mens faren var

fraværende.

Moren hans nærmet Gregor rom med rop av glade glede, men hun tiet

ved døren. Of course, søsteren hans første sjekket hvorvidt

alt i rommet var i orden.

Først da hun lot moren gå i. I stor hast Gregor hadde tegnet på arket

ytterligere ned og rynkete det mer. Det hele egentlig så akkurat ut som en

teppe kastet skjødesløst over sofaen.

Ved denne anledningen, holdt Gregor tilbake fra spionere ut fra under arket.

Dermed avstod han fra å se på sin mor denne gangen, og var bare glad for at

hun hadde kommet.

"Kom igjen, han er ikke synlig," sa hans søster, og tydeligvis ledet hans mor av

hånd.

Nå Gregor lyttet som disse to svake kvinnene skiftet fortsatt tunge gamle brystet av

skuffer fra sin posisjon, og som sin søster stadig tok på sig

større del av arbeidet, uten å lytte

til advarslene hans mor, som var redd for at hun ville belastningen selv.

Arbeidet varte lenge.

Etter omtrent en fjerdedel av en time hadde allerede gått, sier moren det ville

være bedre om de forlot kommode hvor det var, fordi det i første omgang,

det var for tungt: de ville ikke være

ferdig før sin fars ankomst, og forlater kommode i midten

av rommet ville blokkere alle Gregor er veier, men i det andre, de

kunne ikke være sikker på at Gregor skulle være fornøyd med fjerning av møbler.

Til henne omvendt syntes å være sant, synet av de tomme veggene gjennomboret hennes høyre

til hjertet, og hvorfor skulle Gregor ikke føler det samme, siden han hadde vært vant

til rommet innredninger for en lang tid og

i et tomt rom ville føle seg forlatt?

"Og er det ikke tilfelle," moren konkluderte veldig stille, nesten hviskende

som om hun ønsket å hindre Gregor, hvis eksakte plassering hun egentlig ikke visste, fra

hørsel selv lyden av stemmen hennes - for

hun var overbevist om at han ikke forsto hennes ord - "og er ikke det et faktum

at ved å fjerne møblene vi vise at vi gir opp alt håp om en

forbedringer og forlater ham til hans egne ressurser uten vederlag?

Jeg tror det ville være best om vi prøvde å holde rommet akkurat i den stand det

hadde før, slik at når Gregor tilbake til oss, finner han alt uendret og

kan glemme de mellomliggende tid alt lettere. "

Da han hørte sin mors ord Gregor innså at mangelen på alle umiddelbar

menneskelig kontakt, sammen med det monotone livet omgitt av familien over

løpet av disse to måneder, må ha

forvirret hans forståelse, fordi ellers ville han ikke kunne forklare seg

hvordan han, i fullt alvor, kunne ha vært så opptatt av å ha rommet sitt tømt.

Var han virkelig ivrige etter å la det varme rommet, komfortabelt innredet med brikker han hadde

arvet, bli omgjort til en hule hvor han ville, selvsagt, da kunne gjennomgå

om i alle retninger uten

forstyrrelse, men samtidig med en rask og fullstendig glemme av hans menneskelige

fortid også?

Var han så på dette punktet allerede er på randen av å glemme, og det var bare

stemmen til sin mor, som han ikke hadde hørt på lenge, som hadde vekket ham?

Ingenting var å bli fjernet - alt må forbli.

I hans tilstand kunne han ikke fungere uten den reelle innflytelse av hans

møbler.

Og hvis møblene hindret ham fra å gjennomføre sin meningsløs gjennomgang om

all over the place, så var det ingen skade i det, men heller en stor fordel.

Men hans søster dessverre trodde noe annet.

Hun hadde blitt vant, i hvert fall ikke uten begrunnelse, så vidt

drøfting av saker som angår Gregor var bekymret, å opptre som en spesiell ekspert med

hensyn til sine foreldre, og så nå

mors råd var for hans søster tilstrekkelig grunn til å insistere på fjerning,

ikke bare av kommode og skrivebord, som var de eneste elementene hun

hadde tenkt til å begynne med, men også av alle

møblene, med unntak av de uunnværlige sofaen.

Selvfølgelig var det ikke bare barnslig trass og hennes nylig svært uventet og

hardt vant selvtillit som førte henne til denne etterspørselen.

Hun hadde faktisk også observert at Gregor trengte mye plass til å krype om;

møblene, derimot, så langt man kunne se, var ikke av de minste

bruk.

Men kanskje den entusiastiske følsomhet av unge kvinner i hennes alder også spilt en rolle.

Denne følelsen søkt utgivelsen ved enhver anledning, og med det Grete følte nå

fristet til å ønske å gjøre Gregor situasjon enda mer skremmende, slik at da hun

ville være i stand til å gjøre enda mer for ham enn nå.

For sikkert ingen unntak Grete noensinne ville tillit seg inn i et rom hvor

Gregor styrte tomme vegger helt alene.

Og så hun ikke la seg frarådet fra avgjørelse henne ved hennes mor, som i

dette rommet virket usikker på seg selv i hennes ren agitasjon og snart holdt stille,

hjelpe sin søster med all energien hennes for å få kommode ut av rommet.

Nå kan Gregor fortsatt gjøre uten kommode om nødvendig, men

skrivepult virkelig måtte bli.

Og knapt hadde kvinnene forlot rommet med kommode, stønning som de

dyttet den, da Gregor stakk hodet ut fra under sofaen for å ta en titt hvordan han

kunne gripe forsiktig og med så mye hensyn som mulig.

Men dessverre var det hans mor som kom tilbake til rommet først, mens Grete

hadde armene pakket rundt kommode i naborommet og var rocking det

fram og tilbake av seg selv, uten å flytte det fra stillingen sin.

Hans mor var ikke vant til synet av Gregor, han kunne ha gjort henne syk, og så,

skremt, triller Gregor bakover helt til andre enden av sofaen, men han kunne

ikke lenger hindre sheet fra fremover litt.

Det var nok til å fange sin mors oppmerksomhet.

Hun stoppet opp, stått stille et øyeblikk, og deretter gikk tilbake til Grete.

Selv om Gregor gjentok seg selv om og om igjen som virkelig ingenting uvanlig

pågikk, at bare et par stykker av møbler ble omarrangert, han snart

måtte innrømme overfor seg selv at bevegelsene

av kvinnene frem og tilbake, deres rolige samtaler, og skrape av

møbler på gulvet påvirket ham som en stor hoven oppstyr på alle sider, og

så godt han drar i hodet hans og

ben og trykke på kroppen sin i gulvet, måtte han si seg utvetydig at

han ikke ville være i stand til å tåle alt dette mye lenger.

De var å rense ut rommet sitt, tok fra ham alt han elsket, de

hadde allerede dratt ut kommoden der slite så og andre

verktøy ble holdt, og de var nå

løsne skrivepult som var festet fast til gulvet, pulten som han,

som en bedrift student, en skole student, ja selv som en grunnskole

student, hadde skrevet ut hans oppdrag.

I det øyeblikket egentlig han ikke hadde noe mer tid til å sjekke gode intensjoner

de to kvinnene, hvis eksistens han hadde i alle fall nesten glemt, fordi i deres

utmattelse de arbeidet virkelig

stille, og de tunge snubler i føttene var den eneste lyden som høres.

Og så han senket ut - kvinnene var bare propping seg opp på skrivebordet

i det neste rommet for å ta en pust i bakken - skiftende retning av hans

sti fire ganger.

Han visste ikke hva han skulle redde først.

Da han så henger synlig på veggen, som var ellers allerede er tom,

bildet av kvinnen kledd i bare pels.

Han fort triller opp over den og presset seg mot glasset som holdt den i

sted og som gjorde hans varme magen føles bra.

Minst dette bildet, som Gregor øyeblikket fullstendig skjult, sikkert ingen

ville nå ta bort.

Han vred hodet mot døren i stuen å observere kvinner som de

kom tilbake i. De hadde ikke tillatt seg veldig mye

hvile og kom tilbake med en gang.

Grete hadde lagt armen rundt sin mor, og holdt henne tett.

"Så hva skal vi ta nå?" Sa Grete og så seg rundt henne.

Da hennes blikk møtte Gregor er fra veggen.

Hun holdt sin fatning bare fordi moren hennes var der.

Hun bøyde ansiktet mot moren hennes for å hindre henne fra å lete rundt,

og sa, men i en skjelvende stemme og for fort, "Kom, ville det ikke vært bedre

å gå tilbake til stuen for bare et annet øyeblikk? "

Grete formål var klart for Gregor: hun ønsket å bringe sin mor til et trygt sted

og deretter jage ham ned fra veggen.

Vel, la henne bare prøve! Han satte seg på bildet hans og ikke hånden

den over. Han ville før våren inn i Grete ansikt.

Men Grete ord hadde straks gjort moren veldig urolig.

Hun gikk til siden, fikk se den enorme brune splotch på den blomstrete

tapet, og før hun ble virkelig klar over at det hun så på var

Gregor, skrek ut i en høy pitched rå

stemme "Å Gud, å Gud" og falt med utstrakte armer, som om hun var

overgi alt, ned på sofaen og lå der urørlig.

"Gregor, du.

. . "Ropte hans søster med hevet knyttneve

og et presserende blending.

Siden transformasjonen hans disse var de første ordene som hun hadde rettet rett ved

ham.

Hun løp inn i rommet ved siden av å bringe litt sprit eller annet som hun kunne

gjenopplive moren fra hennes besvimelse spell.

Gregor ønsket å hjelpe så godt - det var tid nok til å lagre bildet - men han var

fast fast på glasset og måtte rive seg løs med makt.

Da han også triller inn i neste rom, som om han kunne gi sin søster noen råd,

som i tidligere tider, men da måtte han stå der idly bak henne, mens hun

rotet rundt mellom ulike små flasker.

Likevel ble hun skremt når hun snudde seg.

En flaske falt på gulvet og knuste.

En splint av glass såret Gregor i ansiktet, noen etsende medisin eller annet

dryppet over ham.

Nå, uten dvelende lenger, tok Grete så mange små flasker som hun kunne

hold og løp med dem inn i sin mor. Hun slo døra igjen med foten hennes.

Gregor var nå avstengt fra sin mor, som var kanskje nær døden, takket være ham.

Han kunne ikke åpne døren, og han ønsket ikke å jage bort sin søster som måtte

bli hos sin mor.

På dette tidspunktet hadde han ingenting å gjøre enn å vente, og overveldet med selvbebreidelser

og bekymring, begynte han å krype og krabbe over alt: vegger, møbler og tak.

Til slutt, i sin fortvilelse, da hele rommet begynte å snurre rundt ham, falt han ned

midten av det store bordet. En kort tid gått.

Gregor lå der slapp.

Alle rundt var stille. Kanskje det var et godt tegn.

Så var det ringte på døren.

Men jenta var naturlig innestengt på kjøkkenet hennes, og derfor Grete måtte gå

å åpne døren. Faren hadde kommet.

"Hva har skjedd?" Var hans første ord.

Grete utseende hadde fortalt ham alt. Grete svarte med en sløv stemme; tydeligvis

hun var å trykke ansiktet inn i hennes fars bryst: "Mor besvimt, men hun blir stadig

bedre nå.

Gregor har brutt løs. "" Ja, jeg har forventet det, "sa han

far, "Jeg har alltid fortalt deg det, men dere kvinner ikke vil høre."

Det var klart for Gregor at hans far hadde dårlig misforstått Grete korte budskap

og var forutsatt at Gregor hadde begått noen voldelig kriminalitet eller andre.

Dermed Gregor nå måtte finne faren for å roe ham ned, for han hadde verken tid

eller evne til å forklare ting for ham.

Og så han løp bort til døren til rommet hans og presset seg mot det, slik at

faren kunne se rett bort som han gikk fra salen at Gregor fullt

ment å komme tilbake en gang til rommet hans,

at det ikke var nødvendig å kjøre ham tilbake, men at man bare trengte å åpne

dør, og han ville forsvinne umiddelbart. Men hans far var ikke i humør til å

observere slike niceties.

"Ah," skrek han så snart han kom inn, med en tone som om han var på en gang sint og

fornøyd.

Gregor trakk hodet tilbake fra døren og løftet det i retning av hans

far. Han hadde egentlig ikke avbildet sin far som han

nå sto der.

Of course, hva med sin nye stil krype rundt, hadde han i det siste

samtidig unnlatt å betale oppmerksomhet til hva som foregikk i resten av leiligheten,

som han hadde gjort før, og egentlig burde

har skjønt at han ville møte forskjellige forhold.

Likevel, likevel var det fortsatt hans far?

Var det den samme mannen som hadde ligget utslitt og begravet i senga i tidligere dager

da Gregor skulle ut på en forretningsreise, som hadde fått ham på kveldene

av sin avkastning i en sovende kappe og arm

stol, helt ute av stand til å stå opp, som bare hadde løftet armen som et tegn på

lykke, og som i sine sjeldne spaserturer sammen noen søndager i året og på

viktig helligdager gjorde sin vei sakte

tilbake mellom Gregor og hans mor - som selv flyttet sakte - alltid litt mer

langsommere enn dem, buntet opp i sin gamle frakk, hele tiden å sette ned sin walking

stick nøye, og som, når han hadde

ønsket å si noe, nesten alltid sto stille og samlet hans entourage

rundt ham?

Men nå er han sto opp veldig rett, kledd i en tettsittende blå uniform

med gullknapper, som de tjenere slitasje i en bank selskap.

Over høy stiv krage av jakken sin faste dobbel hake stakk ut fremtredende,

under hans buskete øyenbryn blikket hans sorte øyne var nylig gjennomtrengende og

våken, hans ellers bustete hvitt hår

ble gredd ned i en nøye eksakt skinnende del.

Han kastet luen, som en gull monogram, tilsynelatende symbolet for banken, var

festet, i en bue over hele rommet på sofaen og flyttet, kaster tilbake

kanten av den lange pelsen av uniformen, med

hendene i bukselommene og en grim ansikt, helt opp til Gregor.

Han visste ikke hva han hadde i tankene, men han løftet foten uvanlig høy

uansett, og Gregor ble forbauset over den gigantiske størrelsen på sålen av støvelen.

Men han gjorde ikke somle på det punktet.

For han visste fra første dag i sitt nye liv som, så vidt han var bekymret, hans

Faren betraktet som den største kraften den eneste riktige svaret.

Og så han triller bort fra sin far, sluttet da hans far ble stående,

og sprang frem igjen når faren bare rørt.

På denne måten gjorde de seg rundt i rommet gjentatte ganger, uten noe avgjørende

finner sted. Faktisk, på grunn av det langsomme tempoet, det

så ikke ut som en jakt.

Gregor forble på gulvet for tiden, spesielt siden han var redd for at

faren kunne ta et fly opp på veggen eller i taket som en handling av reelle

ondskap.

Til enhver hendelse, hadde Gregor å fortelle seg selv at han ikke kunne holde opp denne gang

rundt i lang tid, fordi når hans far tok et eneste skritt, måtte han gå

gjennom et enormt antall bevegelser.

Allerede han var i ferd med å lide av mangel på pust, akkurat som i hans tidligere

dager da hans lungene hadde vært ganske upålitelig.

Som han nå forskjøvet rundt på denne måten for å samle all sin energi for

løping, knapt holde øynene åpne og følelsen så sløv at han ikke hadde noen forestilling

på alle eventuelle unnslippe annet enn ved å kjøre

og hadde nesten allerede glemt at veggene var tilgjengelige for ham, selv om de

ble hindret av omhyggelig utskårne møbler full av skarpe poeng og pigger,

på det tidspunktet et eller annet kastet

casually fløy ned like ved, og rullet foran ham.

Det var et eple. Straks en ny en fløy etter det.

Gregor sto fortsatt i skrekk.

Videre kjører vekk var ubrukelig, for hans far hadde bestemt seg for å bombardere ham.

Fra frukt bolle på buffeten hans far hadde fylt lommene.

Og nå, uten for øyeblikket å ta nøyaktige mål, ble han kastet apple etter

eple.

Disse små røde epler rullet rundt på gulvet, som om elektrifisert, og kolliderte med

hverandre. Et svakt kastet apple beitet Gregor er tilbake

men skled av harmløst.

Men kjørte en annen kastet umiddelbart etter at en inn Gregor ryggen virkelig

hardt.

Gregor ønsket å dra seg av, som om det uventede og utrolige smerter ville gå

unna hvis han forandret sin stilling.

Men han følte det som om han var spikret på plass og legge strukket helt forvirret

i alle sine sanser.

Bare med hans siste blikk gjorde han merke til hvordan døren til rommet hans var trukket åpent

og hvordan, rett foran søsteren hans - som var roping - moren hans kjørte ut i hennes

undertøy, hadde for sin søster avkledd

henne for å gi henne litt frihet til å puste i hennes besvimelse spell, og hvordan hans

Moren deretter løp opp til sin far, på vei bundet opp skjørt gled mot

gulv ene etter den andre, og hvordan,

snuble over henne skjørt, kastet hun seg på sin far, og kastet henne

armene rundt ham, i full forening med ham - men i dette øyeblikket Gregor krefter av

synet ga måte - som hennes hender nådde til

baksiden av hans fars hode, og hun ba ham om å spare Gregor liv.

KAPITTEL III.

Gregor er alvorlig såret, hvor han led i over en måned - siden ingen

våget å fjerne eple, forble det i sitt kjød som en synlig påminnelse - virket

ved selv å ha minnet om faren som,

på tross av sin nåværende ulykkelig og hatsk utseende, var Gregor medlem av

familien, bør noe man ikke behandle som en fiende, og at det var, tvert imot,

et krav om familie plikt til å undertrykke

ens aversjon og holde ut - ikke noe annet, bare tåle.

Og hvis gjennom hans sår Gregor hadde nå tydeligvis tapt for godt hans evne til å

flytte og for tiden trenger mange, mange minutter på å krype over rommet hans, som

en gammel ugyldig - så langt som snikende opp høyt

var bekymret, var at utenkelig - likevel for denne forverring av hans

tilstand, etter hans mening, gjorde han blir fullstendig tilfredsstillende erstatning,

fordi hver dag mot kvelden døren

til stuen, som han hadde for vane å holde et skarpt øye på enda ett eller

to timer på forhånd, ble åpnet, slik at han, liggende i mørke rommet sitt,

usynlig fra stuen, kunne se

hele familien på det opplyste bordet og lytte til deres samtale, til en

viss grad med deres felles tillatelse, en situasjon ganske annerledes

fra hva som hadde skjedd før.

Selvfølgelig var det ikke lenger den animerte sosial samhandling i tidligere tider, som

Gregor i små hotellrommene alltid hadde tenkt på med en viss lengsel, når,

trøtt ut, hadde han måttet kaste seg inn i fuktig sengetøy.

For det meste hva som foregikk nå var veldig stille.

Etter kveldsmaten falt far sovnet fort i sin lenestol.

Moren og søsteren snakket forsiktig til hverandre i stillheten.

Bent langt over, mor sydde fint undertøy for en motebutikk.

Søster, som hadde tatt på en jobb som salesgirl, om kvelden studert

stenografi og fransk, slik kanskje senere å få en bedre posisjon.

Noen ganger far våknet, og som om han var helt uvitende om at han hadde sovet,

sa til mor "Hvor lenge du har vært sy i dag?" og gikk rett tilbake til

søvn, mens moren og søsteren smilte trøtt til hverandre.

Med en slags stahet far nektet å ta av sin tjener sin uniform

selv hjemme, og mens han sover kjole hengt ubrukt på frakken kroken, far

døste helt kledd i hans sted, som

hvis han var alltid klar for ansvaret sitt, og selv her var ventet

for stemmen til sin overordnede.

Som et resultat, på tross av all den omsorg for mor og søster, hans uniform, som

selv i starten var ikke ny, vokste skitten, og Gregor så, ofte for hele

kvelden på dette klær med flekker alle

over det og med gullknapper alltid polert, der den gamle mannen, selv om

veldig ubehagelig, sov rolig likevel.

Så snart klokken slo ti, prøvde moren forsiktig oppmuntrende far å våkne

opp og deretter overtale ham til å gå til sengs, på bakken at han ikke kunne få en skikkelig

sove her og at faren, som måtte

rapport for service på seks, virkelig trengte en god natts søvn.

Men i stahet hans, som hadde grepet ham siden han var blitt en tjener, han

insisterte alltid på å holde enda lenger ved bordet, selv om han jevnlig falt

sover og da bare kunne vunnet

på med størst problemer med å handle stolen for sengen.

Uansett hvor mye mor og søster kunne på det tidspunktet arbeidet på ham med små

formaninger, for en fjerdedel av en time ville han forbli rister sakte på hodet hans

øynene lukket, uten å stå opp.

Moren ville trekke ham i ermet og taler smigrende ord inn i øret hans, den

søster ville forlate sitt arbeid for å hjelpe moren, men som ikke ville ha ønsket

effekt på faren.

Han ville bosette seg enda dypere i sin lenestol.

Bare når de to kvinnene grep ham under armene ville han kaste øynene åpne,

ser frem og tilbake på moren og søsteren, og vanligvis si "Dette er et liv.

Dette er den freden og roen i min alderdom. "

Og støttet opp av både kvinner, ville han heave seg opp kunstferdig, som om for ham

det var størst problemer, tillate seg selv å bli ledet til døren av kvinnene, bølge

dem bort der, og fortsette på egen hånd

derfra, mens moren raskt kastet ned hennes sy implementerer og søster

hennes penn for å løpe etter faren og hjelpe ham litt mer.

I denne overarbeidet og utslitt familie som hadde tid til å bekymre seg lenger om Gregor

mer enn absolutt nødvendig? Husholdningen var stadig å bli

mindre.

Men jenta var nå slippe taket. Et stort bony rengjøring kvinne med hvitt hår

flyr over hodet hennes kom om morgenen og kvelden til å gjøre det tyngste

arbeidet.

Moren tok vare på alt annet i tillegg til hennes betydelige sømarbeid.

Det enda hendte at ulike deler av familiens smykker, som tidligere

mor og søster hadde blitt overlykkelig over å bære på sosiale og festlige anledninger, var

solgt, som Gregor fant ut om kvelden

fra den generelle diskusjon av prisene de hadde hentet.

Men den største klagen ble alltid at de ikke kunne forlate denne leiligheten, som

var for stor for sin nåværende betyr, siden det var umulig å forestille seg hvordan Gregor

kan bli flyttet.

Men Gregor fullt erkjent at det var ikke bare hensyn til ham som var

hindre et trekk, for han kunne ha blitt transportert lett i en egnet boks med en

noen luftehull.

Den viktigste tingen som holder familien tilbake fra en endring i boligkvarteret var langt mer

deres komplett håpløshet, og ideen om at de hadde blitt rammet av en ulykke

som en ingen andre i hele sin krets av slektninger og bekjente.

Hva verden krever av fattige mennesker de nå gjennomført i ekstrem grad.

Faren kjøpte frokost til smålig tjenestemenn i banken, mor

ofret seg selv for undergarments av fremmede, var søster bak pulten hennes

ved bekken og kaller av kunder, men

familiens energier ikke utvide ytterligere.

Og såret i ryggen begynte å smerte Gregor all over again, når nå mor og

søster, etter at de hadde eskortert far til sengs, kom tilbake, la deres arbeid løgn,

flyttet tett sammen, og satte kinnet til

kinnet og da hans mor ville nå si, og pekte på Gregor rom, "Lukk døren,

Grete ", og da Gregor var igjen i mørket, mens like ved kvinnene blandet

deres tårer eller, ganske tørr eyed, stirret på bordet.

Gregor tilbrakte sin netter og dager med nesten ingen søvn.

Noen ganger han mente at neste gang døren åpnet han ville ta over familien

ordninger akkurat som han hadde tidligere.

I hans fantasi dukket opp igjen, etter en lang tid, hans arbeidsgiver og veileder og

lærlingene, de overdrevent karakterløse vaktmester, to eller tre venner fra andre

bedrifter, en chambermaid fra et hotell i

provinsene, en kjærlig flyktig minne, en kvinnelig kasserer fra en hatt butikk, som han hadde

alvorlig, men for sakte kurtisert - de alle dukket blandet med fremmede eller folk

Han hadde allerede glemt, men i stedet for

hjelpe ham og hans familie, var de alle utilnærmelig, og han var glad for å se

dem forsvinne. Men da var han ikke i humør til å bekymre seg

hans familie.

Han var fylt med ren sinne over den elendige bryr han var å få, selv om

han kunne ikke tenke meg noe som han kan ha en appetitt for.

Likevel gjorde han planer om hvordan han kunne ta fra spiskammers hva han i det hele tatt konto

fortjent, selv om han ikke var sulten.

Uten å tenke noe mer om hvordan de kan være i stand til å gi Gregor spesielle

nytelse, søster nå sparket litt mat eller andre svært raskt inn på rommet sitt i

morgenen og midt på dagen, før hun løp bort til

Butikken hennes, og om kvelden, ganske likegyldig til om maten hadde kanskje

bare vært smakte, eller hva som skjedde hyppigst, forble helt uforstyrret,

hun whisked det ut med ett sveip av hennes kost.

Oppgaven med å rense rommet sitt, som hun nå alltid utført på kvelden,

kunne ikke gjøres noe raskere.

Striper av skitt løp langs veggene, her og der lå floker av støv og søppel.

I begynnelsen, da hans søster kom, plassert Gregor seg i en spesielt skitten

hjørne i orden med denne holdningen til å gjøre noe av en protest.

Men han kunne ha godt oppholdt seg der i flere uker uten sin søsters skiftende hennes

måter.

Faktisk oppfattet hun skitten så mye som han gjorde, men hun hadde bestemt seg for bare å la det

opphold.

I denne bransjen, med en touchiness som var ganske ny for henne og som hadde

generelt overtatt hele familien, holdt hun se å se at rensing av

Gregor rom forble forbeholdt henne.

Når hans mor hadde foretatt en større rengjøring av Gregor rom, som hun hadde

bare fullført etter å ha brukt noen bøtter med vann.

Men den omfattende fukt gjort Gregor syk og han lå liggende, bitter og immobile

på sofaen. Imidlertid var morens straff ikke

forsinket for lang.

For på kvelden søsteren knapt hadde observert endring i Gregor rom før

hun løp inn i stuen mektig fornærmet, og til tross for morens hånd

løftet høyt i bønner, brøt ut i et anfall av gråt.

Hennes foreldre - faren hadde, selvfølgelig, våknet opp med en start i sin lenestol - på

første så på henne forbauset og hjelpeløs, helt til de begynte å få

opphisset.

Slå til høyre for ham, toppet faren bebreidelsene på moren at hun ikke var

å ta over rengjøring av Gregor rom fra søsteren, og snu til hans venstre,

Han ropte på søsteren at hun ville ikke

lenger få lov å rense Gregor rom noensinne igjen, mens moren prøvde å trekke

faren, ved siden av seg i begeistring hans, i sengen rommet.

Søsteren, rystet av hennes gråt passform, banket på bordet med hennes lille never,

og Gregor hveste på alt dette, sinte at ingen tanke om å stenge døren og

sparsom ham synet av dette oppstyret.

Men selv når søsteren, utmattet av hennes daglige arbeid, hadde vokst lei av omsorg

for Gregor som hun hadde før, selv da mor ikke må komme i det hele tatt på henne

vegne.

Og Gregor hadde ikke å bli neglisjert. For nå rengjøring kvinnen var der.

Denne gamle enken, som i sitt lange liv må ha klart å overleve det verste med

hjelp av hennes benete ramme, hadde ingen reell redsel for Gregor.

Uten å være i det minste nysgjerrig, hadde hun en gang ved en tilfeldighet åpnet Gregor dør.

Ved synet av Gregor, som, helt overrasket, begynte å fare avsted her og der,

selv om ingen ble jaget ham, forble hun stående med hendene foldet

over magen hennes stirrer på ham.

Siden hun ikke klarer å åpne døren smug litt hver morgen og

kveld til å se inn på Gregor.

Ved første, hun også kalte ham til henne med ord som hun antagelig trodde var

vennlig, som "Kom hit for litt, gammel tordivel!" eller "Hei, se på gamle møkk

bille! "

Adressert på en slik måte, svarte Gregor ingenting, men forble urørlig i hans

plass, som om døren ikke hadde blitt åpnet i det hele tatt.

Hvis bare, i stedet for å tillate denne renhold kvinnen å forstyrre ham uselessly når hun

føltes som det, de hadde gitt henne ordre om å rydde opp rommet sitt hver dag!

En dag tidlig på morgenen - en hard regn, kanskje allerede et tegn på

våren, traff vindusrutene - når renholdet kvinnen startet opp igjen

igjen med sin vanlige samtalen, Gregor

var så bitter at han vendte seg mot henne, som om et angrep, men sakte og

svakt.

Men i stedet for å være redd for ham, vaskekonen bare løftet opp en stol

står like ved døra, og som hun sto der med munnen vid åpen, hennes

Hensikten var klar: Hun ville lukke seg

munnen bare når stolen i hånden hennes var blitt kastet ned på Gregor er tilbake.

"Dette går ikke lenger, all right?" Spurte hun, som Gregor snudde seg rundt

igjen, og hun plasserte stolen rolig tilbake i hjørnet.

Gregor spiste nesten ikke noe lenger.

Bare når han kom til å gå forbi den maten som hadde vært forberedt gjorde han, som et spill,

ta en bit i munnen, hold den der i timevis, og generelt spytte den ut igjen.

Først trodde han det kunne være hans sorg over tilstanden til rommet sitt som holdt

ham fra å spise, men han meget snart ble forsonet til endringer i rommet sitt.

Folk hadde blitt vant til å sette inn bagasje på rommet sitt ting som de

kunne ikke sette noe annet sted, og på dette punktet var det mange slike ting, nå som

de hadde leid et rom i leiligheten til tre leieboere.

Disse høytidelige herrer - alle tre hadde full skjegg, som Gregor gang funnet ut gjennom en

sprekk i døren - ble sirlig oppsatt på ryddighet, ikke bare i sitt eget rom

men, siden de hadde nå leid et rom her,

i hele husstanden, og særlig på kjøkkenet.

De rett og slett ikke tolerere noen ubrukelige eller shoddy ting.

Dessuten, for det meste de hadde brakt med seg sine egne stykker av

møbler.

Dermed hadde mange elementer blitt overflødige, og disse var egentlig ikke ting man kunne

selge eller ting folk ønsket å kaste ut.

Alle disse elementene havnet i Gregor rom, selv boksen av aske og søppel bøtta

fra kjøkkenet.

Rengjøringen kvinne, alltid i en hast, bare kastet alt som var øyeblikk

ubrukelig til Gregor rom. Heldigvis Gregor generelt sett bare

relevant objekt og hånden som holdt den.

Vaskekonen kanskje var tenkt, når tid og anledning lov til å ta

de ting ut igjen eller å kaste alt ut alle på en gang, men faktisk ting

ble liggende, uansett hvor de hadde

endte opp på første kast, med mindre Gregor vred seg vei gjennom akkumulering

av søppel og flyttet den.

Først ble han tvunget til å gjøre dette fordi ellers var det ikke rom for ham å

krype rundt, men senere gjorde han det med en voksende glede, selv etter en slik

bevegelser, trøtt til døden og følelse elendig, gjorde han ikke rikke i timevis.

Fordi leieboere noen ganger tok også sitt kveldsmåltid hjemme i felles

stue, holdt døren til stuen stengt på mange kvelder.

Men Gregor hadde ingen problemer i det hele tatt å gå uten den åpne døren.

Allerede på mange kvelder da det var åpent at han ikke hadde benyttet seg av det, men

uten at familien merker, ble strukket ut i den mørkeste hjørnet av rommet sitt.

Men når rengjøring kvinnen hadde forlatt døren til stuen på gløtt,

og det forble åpne selv når leieboere kom om kvelden og lysene var

satt på.

De satte seg på hodet av bordet, hvor i tidligere dager ble mor,

far, og Gregor hadde spist, utfoldet sine servietter, og plukket opp

kniver og gafler.

Moren umiddelbart dukket opp i døren med et fat med kjøtt og rett bak henne

søster med en tallerken stablet høyt med poteter.

Maten ga ut mye damp.

Herrene leieboere bøyd over tallerkenen satt foran dem, som om de ville sjekke

det før spising, og faktisk den som satt i midten - for de to andre han

syntes å tjene som autoritet - avskåret en

stykke kjøtt fremdeles på tallerkenen åpenbart å fastslå om det var tilstrekkelig

anbud og om ikke noe skulle sendes tilbake til kjøkkenet.

Han var fornøyd, og mor og søster, som hadde sett på i spenning, begynte å

puste lett og å smile. Familien selv spiste på kjøkkenet.

På tross av det, før faren gikk inn på kjøkkenet, kom han inn i rommet og

med en enkel bue med luen i hånden, gjorde en omvisning på bordet.

Leietakere reiste seg kollektivt og mumlet noe i skjegget.

Så, da de var alene, spiste de nesten i fullstendig stillhet.

Det virket merkelig å Gregor at av alle de mange forskjellige slags lyder av

spising, var det alltid hørbar var deres tygging tenner, som ved at Gregor skulle

bli vist at folk trengte sine tenner for å

spiser og at ingenting kunne gjøres selv med de mest kjekk tannløs kjevebenet.

"Jeg har en appetitt," Gregor sa til seg selv sorgfullt ", men ikke for disse

ting.

Hvordan disse losjerende ting selv, og jeg er døende. "

På denne svært kveld fiolin hørtes fra kjøkkenet.

Gregor husket ikke høre det gjennom hele denne perioden.

Den leieboere hadde allerede avsluttet sin natt måltid, hadde den mellomste trakk frem en

avis og hadde gitt hver av de to andre en side, og de var nå lener tilbake,

lesing og røyking.

Når fiolin begynte å spille, ble de oppmerksomme, reiste seg og gikk på

tærne til hallen døren, der forble de stående presset opp mot en

en annen.

De må ha vært hørbar fra kjøkkenet, fordi faren ropte

"Kanskje herrene ikke liker å spille?

Det kan stoppes med en gang. "

"Tvert imot," uttalte leier i midten, "kan den unge kvinnen ikke komme

inn i oss og spille i rommet her, hvor det er virkelig mye mer behagelig og

munter? "

"Å, takk," ropte faren, som om han var den ene spille fiolin.

Mennene gikk tilbake til rommet og ventet.

Snart faren kom med notestativet, mor med notene, og

søster med fiolin. Søsteren rolig forberedt alt for

the konsert.

Foreldrene, som aldri hadde tidligere leid et rom, og derfor overdrevet

deres høflighet til losjerende, torde ikke sitte på sine egne stoler.

Faren lente seg mot døren, hans høyre hånd sittende fast mellom to knapper av hans

tilknappede uniform. Moren, derimot, akseptert en stol

tilbys av en leieboer.

Siden hun forlot stolen sitte der herren hadde tilfeldigvis å si det, satt hun

den ene siden i et hjørne. Søsteren begynte å spille.

Far og mor, en på hver side, fulgte oppmerksomt bevegelsene hennes

hender.

Tiltrukket av å spille, hadde Gregor våget å avansere litt lenger

fremover og hodet hans var allerede i stuen.

Han knapt lurte på om det faktum som nylig hadde hatt så lite hensyn

for de andre. Tidligere i betraktning hadde vært

noe han var stolt av.

Og nettopp derfor ville han ha hatt på dette tidspunktet mer grunn til å gjemme seg bort,

fordi som et resultat av støvet som lå over hele rommet sitt og fløy rundt med

minste bevegelse, han var helt dekket av skitt.

På ryggen og hans sidene kjørte han rundt med seg støv, tråder, hår og rester

av mat.

Hans likegyldighet til alt som var altfor stor for ham å ligge på ryggen og skure

seg på teppet, slik han ofte hadde gjort tidligere i løpet av dagen.

Til tross for sin tilstand hadde han ingen timidity om inching frem litt på

skinnende gulvet i stuen. I alle fall betalte ingen som ham noen oppmerksomhet.

Familien var fanget opp i fiolin spiller.

Leietakere, derimot, som for øyeblikket hadde plassert seg selv, hender i

bukselommen, bak notestativet altfor nær søster, slik at

de kunne alle se notene,

noe som må absolutt bry søster, snart trakk tilbake til vinduet

conversing i lavt med bøyde hoder, hvor de holdt seg deretter, bekymret

observert av faren.

Det nå virket veldig klart at å ha overtatt de skulle høre en vakker eller

underholdende fiolin konsert, var de skuffet og var slik at deres fred

og ro til å bli forstyrret bare av høflighet.

Måten de alle blåste røyken fra sine sigarer ut av nesen og

munner i særdeleshet førte en å konkludere med at de var svært irritert.

Og likevel hans søster spilte så vakkert.

Ansiktet hennes ble snudd til side, blikket hennes fulgt poengsum intenst og dessverre.

Gregor krøp frem enda litt lenger, holde hodet tett mot

gulvet for å kunne fange blikket hvis mulig.

Var han et dyr som musikken så fengslet ham?

For ham var det som om veien til det ukjente næring han craved var å avsløre seg selv.

Han var fast bestemt på å presse fram retten til sin søster, til slepebåt i kjolen, og til

indikere til henne på denne måten at hun kan fortsatt komme med fiolin henne inn i rommet hans,

fordi her ingen verdsatte konsert som han ønsket å verdsette det.

Han ønsket ikke å la henne gå fra rommet hans lenger, i hvert fall ikke så lenge han levde.

Hans skremmende utseende ville for første gang bli nyttig for ham.

Han ønsket å være på alle dørene til rommet sitt samtidig og snerr tilbake på

angripere.

Bør imidlertid hans søster ikke tvinges, men ville være med ham frivillig.

Hun ville sitte ved siden av ham på sofaen, bøy ned hennes øre til ham, og han vil da

betro seg til henne at han godt tenkt å sende henne til vinterhagen og at dersom

hans ulykke hadde ikke kommet i

mellomtiden ville han ha erklært all denne siste julen - hadde julen virkelig

allerede kommet og gått - og ville ha tålte ikke noe argument.

Etter denne forklaringen hans søster skulle bryte ut i tårer av følelser, og Gregor

ville løfte seg opp til armhulen hennes og kysse halsen, som hun fra tid

hun begynte å gå på jobb, hadde forlatt eksponert uten et band eller en krage.

"Mr. Samsa, "ropte midten leieboer til far, og uten å ytre et

ytterligere ord, pekte pekefingeren på Gregor som han beveget seg sakte fremover.

Fiolinen tiet.

Den midterste leieboer smilte, først rister på hodet en gang på sine venner, og deretter så

ned på Gregor igjen.

Snarere enn å kjøre Gregor tilbake igjen, virket det som faren til å vurdere det av prime

vekt på å roe ned leieboere, selv om de ikke var i det hele tatt opprørt og

Gregor syntes å underholde dem mer enn fiolin konsert.

Faren skyndte seg over til dem, og med utstrakte armer prøvde å presse dem inn

sitt eget rom og samtidig for å blokkere deres syn på Gregor med sin egen kropp.

På dette tidspunkt ble de egentlig litt irritert, selv om en ikke lenger visste

enten det var på grunn av farens oppførsel eller på grunn av kunnskap de hadde

nettopp kjøpte at de hadde, uten å vite det, en nabo som Gregor.

De krevde forklaringer fra sin far, hevet armene for å gjøre sine poeng,

rykket hissig på sitt skjegg, og flyttet tilbake til rommet sitt ganske sakte.

I mellomtiden hadde isolasjon som plutselig falt på sin søster etter

plutselig bryte ut av konsert hadde overveldet henne.

Hun hadde holdt på fiolin og bue i hennes halte hendene for en liten stund og hadde

fortsatte å se på notene som om hun var fortsatt spiller.

Alt på en gang hun trakk seg sammen, plassert instrumentet i morens fang -

moren var fortsatt sitter i stolen har problemer med å puste for henne lungene var

arbeidende - og hadde kjørt inn i neste rom,

som leieboere, presset av faren, var allerede nærmer seg raskere.

Man kunne observere hvordan under søsterens praktisert hender arkene og puter på

sengene ble kastet på høy og arrangert.

Allerede før leieboere hadde nådd rommet, ble hun ferdig innfesting av senger og

ble gli ut.

Faren virket så grepet igjen med stahet at han glemte om

den respekten som han alltid skyldte til hans leietakere.

Han trykket videre og videre, helt til døren av rommet midt gentleman stemplet

høyt med foten sin, og dermed brakte faren til en stillstand.

"Jeg erklærer herved" midt leieboeren sa heve sin hånd og støping hans blikk

både på mor og søster, "som vurderer uverdige forhold

rådende i denne leiligheten og familie »-

med dette spyttet han avgjørende på gulvet - "jeg umiddelbart avbryte rommet mitt.

Jeg vil selvfølgelig betale noe i det hele for dagene som jeg har bodd her, på den

Tvert imot skal jeg tenke på om jeg ikke vil innlede noen form for aksjon mot

deg, noe som - tro meg -. vil være svært enkelt å etablere "

Han tiet og så rett foran ham, som om han ventet på noe.

Faktisk, hans to venner umiddelbart stemte i med sine meninger, "Vi gir også

umiddelbar varsel. "På at han grep dørhåndtaket, slo

døren lukket og låste den.

Faren famlet seg fram vaklende til stolen og la seg falle i den.

Det så ut som om han strekker ut sin vanlige kveld snooze, men de tunge

nikker av hodet, noe som så ut som om den var uten støtte, viste at han ikke var

sover i det hele tatt.

Gregor hadde ligget urørlig hele tiden i stedet hvor leieboere hadde fanget

ham.

Skuffelse med sammenbruddet av planen hans og kanskje også svakhet brakt på

av hans alvorlig sult gjorde det umulig for ham å flytte.

Han var sikkert redd for at en generell katastrofe ville bryte over ham når som helst

øyeblikket, og han ventet.

Han var ikke engang forskrekket når fiolin falt fra mors fang, ut fra under

hennes skjelvende fingre, og ga ut en gjenklang tone.

"Mine kjære foreldre," sa søsteren slår hånden på bordet ved hjelp av en

introduksjon, "ting ikke kan gå lenger på denne måten.

Kanskje hvis du ikke forstår at, vel, jeg.

Jeg vil ikke uttale min brors navn i front av denne monster, og derfor jeg sier bare at

vi må prøve å bli kvitt det.

Vi har prøvd det som er menneskelig mulig å ta vare på det og å være tålmodig.

Jeg tror at ingen kan kritisere oss i det minste. "

"Hun er rett på tusen måter," sa faren til seg selv.

Moren, som fortsatt var ute av stand til å puste skikkelig, begynte å hoste numbly

med hånden holdt opp over munnen og en manisk uttrykk i øynene.

Søsteren skyndte seg over til moren hennes og holdt henne over pannen.

Søsteren ord syntes å ha ledet far til visse refleksjoner.

Han satt oppreist, lekte med sin uniform lue blant platene, som fremdeles lå på

tabell fra leieboere "kveldsmat, og så nå og da på den ubevegelige

Gregor.

"Vi må prøve å bli kvitt det," søster nå sa avgjørende til far, for

mor, i hennes hoste anfall, ble ikke lyttet til noe.

"Det er å drepe dere begge.

Jeg ser det komme. Når folk må jobbe så hardt som vi alle

gjør, kan de ikke også tolerere denne endeløse pine hjemme.

Jeg kan ikke gå på noen flere. "

Og hun brøt ut i en slik gråt passform som tårene rant ut ned på hennes

mors ansikt. Hun tørket dem av sin mor med

mekaniske bevegelser av hendene.

"Barn," sa faren sympatisk og med åpenbare takknemlighet, "så hva

bør vi gjøre? "

Søsteren bare trakk på skuldrene som et tegn på den forvirring som, i motsetning

til hennes forrige tillit, hadde kommet over henne mens hun gråt.

"Hvis bare han forsto oss," sier faren i et halvt spørrende tone.

Søster, midt i hennes gråt, ristet hånden energisk som et tegn på at

Det var ingen vits å tenke på det.

"Hvis han bare forstått oss," gjentok faren, og ved å lukke øynene absorberte han

søsteren sin overbevisning om umuligheten av dette punktet, "så kanskje

noen kompromiss ville være mulig med ham.

Men som det er. .

. "" Det må bli kvitt, »ropte

"Det er den eneste måten, far. Du må prøve å bli kvitt ideen om at

søster.

dette er Gregor. Det faktum at vi har trodd så lenge,

som virkelig er vår virkelige ulykke.

Men hvordan kan det være Gregor? Hvis det var Gregor, ville han ha for lenge siden

innså at en felles liv blant mennesker er ikke mulig med en slik dyr

og ville ha gått bort frivillig.

Da ville vi ikke ha en bror, men vi kunne fortsette å leve og ære hans minne.

Men dette dyret plager oss.

Det driver bort losjerende, vil selvsagt ta over hele leiligheten, og la

oss til å tilbringe natten i bakgaten. Bare se, far, "hun plutselig ropte

"Han har allerede startet opp igjen."

Med en skrekk som var helt uforståelig for Gregor, søsteren selv

forlatt moren, dyttet seg vekk fra stolen, som om hun ville raskere ofre

moren enn forbli i Gregor

nærhet, og løp bak hennes far som, opphisset bare ved sin atferd, også sto

opp og halvparten løftet armene foran søster som om å beskytte henne.

Men Gregor ikke har noen forestilling om som ønsker å skape problemer for noen og

absolutt ikke for søsteren hans.

Han hadde nettopp begynt å snu seg rundt for å krype tilbake inn på rommet hans, ganske

en oppsiktsvekkende syn, siden, som et resultat av hans lidelse tilstand, måtte han veilede

seg gjennom vanskeligheter med å snu

rundt med hodet, i denne prosessen løft og stanger den mot gulvet

flere ganger. Han stoppet og så seg rundt.

Hans gode intensjoner synes å ha blitt gjenkjent.

Skrekken hadde varte bare et øyeblikk. Nå er de så på ham i taushet og

sorg.

Hans mor lå i stolen med bena strukket ut og presset sammen, hennes

Øynene var nesten stengt fra tretthet. Faren og søsteren satt ved siden av en

en annen.

Søsteren hadde satt hendene rundt fars hals.

"Nå kanskje jeg kan faktisk snu meg rundt," tenkte Gregor og begynte oppgaven

igjen.

Han kunne ikke stoppe puffing på innsats og måtte hvile nå og da.

Dessuten var det ingen som oppfordret ham på. Det var alt overlatt til ham på egen hånd.

Da han hadde fullført snu seg rundt, han straks begynte å vandre rett bakover.

Han var forbauset over den store avstanden som skilte ham fra rommet hans og gjorde

ikke forstår i det minste hvordan i svakhet hans han hadde dekket samme avstand en

kort tid før, nesten uten å merke det.

Stadig hensikt bare på snikende langs fort, han neppe betalt noen oppmerksomhet til

det faktum at ingen ord eller gråte fra sin familie avbrøt ham.

Bare når han var allerede i døren gjorde han snu hodet, ikke helt, fordi han

følte nakken voksende stiv. I alle fall enda han så at bak ham

ingenting hadde forandret seg.

Bare søsteren sto opp. Hans siste glimt børstet over moren

som nå var fullstendig sover.

Knapt var han inne i rommet hans da døren ble dyttet stengt veldig fort, boltet fast,

og foreldet.

Gregor ble skremt av den plutselige oppstyret bak ham, så mye at hans lille

lemmer krumbøyd under ham. Det var hans søster som hadde vært på en slik

travelt.

Hun hadde stått opp med en gang, hadde ventet, og hadde deretter sprunget frem danser.

Gregor hadde ikke hørt noe om tilnærming henne.

Hun ropte "Endelig!" Til foreldrene hennes, som hun vred om nøkkelen i låsen.

"Hva nå?" Gregor spurte seg selv og kikket rundt seg

i mørket.

Han snart gjorde oppdagelsen at han ikke lenger kunne bevege seg i det hele tatt.

Han var ikke overrasket over det.

Tvert imot, slo det ham som unaturlig at opptil dette punktet hadde han virkelig vært

stand opp for å flytte rundt med disse tynne små bena.

Dessuten følte han relativt innhold.

Sant nok, hadde han smerter gjennom hele kroppen, men det syntes han at de var

gradvis blir svakere og svakere, og ville til slutt forsvinne helt.

Det råtne eplet i ryggen og den betente området rundt, helt dekket

med hvitt støv, han knapt lagt merke til. Han husket sin familie med dype følelser

av kjærlighet.

I denne bransjen, var hans eget trodde at han måtte forsvinne, om mulig, enda

mer avgjørende enn sin søster.

Han forble i denne tilstanden av tomt og fredelig refleksjon inntil tårnet klokke

slo tre om morgenen. Fra vinduet vitne han i begynnelsen

av den generelle gryende utenfor.

Så uten villig det, sank hodet hele veien ned, og fra hans nese rant

ut svakt sitt siste åndedrag. Tidlig på morgenen vaskekonen

kom.

I sin ren energi og hastverk slo hun alle dører - i nettopp den måten folk

hadde allerede spurt henne om å unngå - så mye at når hun kom en rolig natts søvn var ingen

lenger er mulig hvor som helst i hele leiligheten.

I hennes vanligvis korte besøk Gregor ved første hun fant ikke noe spesielt.

Hun trodde han lå så immobile der fordi han ønsket å spille fornærmet

part. Hun ga ham æren for som fullfører en

forståelse som mulig.

Siden hun tilfeldigvis holder lange kost i hånden hennes, prøvde hun å kile

Gregor med det fra døren.

Da det var ganske mislykket, ble hun irritert og stakk Gregor litt,

og bare når hun hadde dyttet ham fra hans sted uten motstand gjorde hun blitt

oppmerksomme.

Da hun raskt skjønte den sanne tilstand, øynene ble store, plystret hun

for seg selv. Men, det gjorde hun ikke dy seg for

lange.

Hun trakk åpne døren til soverommet og ropte med høy røst i mørket,

"Kom og se. Det er kreperte.

Det ligger der, helt slokket! "

The Samsa ektepar Lør oppreist i ekteskapet deres seng og måtte komme over

sin skrekk på renhold kvinnen før de klarte å forstå hennes budskap.

Men så Herr og fru Samsa klatret svært raskt ut av sengen, en på hver side.

Mr. Samsa kastet sengeteppet over skuldrene, kom fru Samsa ut kun i hennes

natt-skjorte, og som dette gikk de inn Gregor rom.

I mellomtiden døren til stuen, hvor Grete hadde sovet siden leieboere hadde

kom på scenen, hadde også åpnet.

Hun var fullt påkledd, som om hun ikke hadde sovet i det hele tatt, hennes hvite ansikt, også synes å

viser at.

"Dead?" Sa fru Samsa og så spørrende på rengjøring kvinnen,

selv om hun kunne sjekke alt på egen hånd og selv forstå uten en sjekk.

"Jeg må si det," sa renhold kvinne og, i form av bevis, stakk Gregor kropp

med kosten en betydelig avstand mer til siden.

Mrs. Samsa gjorde en bevegelse som om hun ønsket å holde kosten, men gjorde det ikke.

"Vel," sa Mr. Samsa, "nå kan vi gi takk til Gud."

Han krysset seg selv, og de tre kvinnene fulgte hans eksempel.

Grete, som ikke tar øynene av liket, sa: "Se hvor tynn han var.

Han hadde spist ingenting for så lang tid.

Måltidene som kom inn hit kom ut igjen nøyaktig det samme. "

Faktisk var Gregor kroppen helt flatt og tørt.

Det var tydelig egentlig for første gang, nå som han ikke lenger var reist på

hans små lemmer og ingenting annet distrahert ens blikk.

"Grete, kom inn i oss for et øyeblikk," sa fru Samsa med et melankolsk smil, og

Grete gikk ikke uten å se tilbake på liket, bak hennes foreldre i sengen

room.

Rengjøringen Kvinnen lukket døren og åpnet vinduet bred.

Til tross for tidlig morgen, var den friske luften delvis farget med varme.

Det var allerede i slutten av mars.

De tre leieboere gikk ut av rommet sitt og kikket rundt etter frokost deres,

forundret over at de hadde blitt glemt.

"Hvor er frokost?" Spurte den midterste av herrene grettent til

rengjøring kvinne.

Men, la hun fingeren til leppene og deretter raskt og lydløst indisert for å

leietakere at de kunne komme inn Gregor rom.

Så kom de og sto i rommet, som allerede var ganske lyse, rundt Gregor er

liket, hendene i lommene på sin noe slitte jakker.

Da dør av sengen rommet åpnet seg, og Mr. Samsa dukket opp i uniformen, med hans

kone på den ene armen og hans datter på den andre.

Alle var en liten tåre flekkete.

Nå og da Grete presset ansiktet hennes mot hennes fars arm.

"Kom deg ut av leiligheten min med en gang," sa Mr. Samsa og dro åpne døren, uten

la gå av kvinnene.

"Hva mener du?" Sa midten leieboer, noe forferdet og med en sukkerholdig smil.

De to andre holdt hendene bak dem og hele tiden gnidd seg mot hverandre

andre, som i gledens påvente av en stor krangel som må ende opp i sine

favør.

"Jeg mener akkurat det jeg sier," svarte Mr. Samsa og gikk direkte med sine to kvinnelige

ledsagere frem til leieboeren.

Sistnevnte først sto der urørlig og så på gulvet, som om saker ble

ordne seg på en ny måte i hodet.

"All right, så går vi," sa han og så opp på Mr. Samsa som om, plutselig

overveldet av ydmykhet, ble han spør frisk tillatelse for denne avgjørelsen.

Mr. Samsa bare nikket til ham gjentatte ganger med øynene åpne bred.

Etter at leier faktisk gikk med lange skritt umiddelbart ut i

hall.

Hans to venner hadde allerede vært lyttet en stund med hendene helt stille,

og nå har de hoppet elegant etter ham, som om redd for at Mr. Samsa kan gå inn

hallen foran dem og forstyrre deres gjenforening med sin leder.

I hallen alle tre av dem tok sine hatter fra pelsen racket, trakk sine canes

fra Cane holderen, bøyde lydløst, og forlot leiligheten.

I det som viste seg å være en helt ubegrunnet mistillit, steppet Mr. Samsa med

de to kvinnene ut på landing, lente seg mot rekkverket, og så over som

tre leieboere sakte men sikkert gjort

vei ned den lange trappen, forsvant i hver etasje i en viss tur

av trapperommet, og i noen få sekunder kom ut igjen.

Jo dypere de fortsatte, jo mer Samsa familien mistet interessen for dem, og

når en slakter med et brett på hodet komme dem i møte og deretter med en stolt bærende

besteg trappa høyt over dem, Mr.

Samsa. Sammen med kvinnene, forlot gelender, og de alle tilbake, som om

lettet, tilbake inn i leiligheten deres. De bestemte seg for å passere den dagen hvile og

går for en spasertur.

Ikke bare hadde de tjent denne pause fra arbeidet, men det var ingen tvil om at de

virkelig trengte det.

Og så de satte seg ned ved bordet og skrev tre brev unnskyldning: Mr. Samsa til hans

veileder, Mrs. Samsa til klienten sin, og Grete til eier henne.

Under skriving av rengjøringen kvinne kom å si at hun skulle av, for henne

morgenen arbeidet var ferdig. De tre mennesker som skriver først bare

nikket, uten å titte opp.

Bare når rengjøring kvinnen fortsatt var villige til å vike, gjorde de ser opp

sint. "Vel," sa Mr. Samsa.

Rengjøringen kvinne stod smilende i døråpningen, som om hun hadde et stort slag av

flaks å rapportere til familien, men ville bare gjøre det hvis hun ble spurt direkte.

Den nesten oppreist små struts fjær i hatten, som hadde irritert Mr. Samsa

mens hun hele tjenesten, svaiet lett i alle retninger.

"All akkurat da, hva du egentlig vil?" Spurte fru Samsa, hvem vaskedamen

likevel som regel respektert.

"Vel," svarte rengjøring kvinne, smiler så lykkelig at hun ikke kunne gå på

snakker med en gang, "om hvordan det søppel fra neste rommet skal bli kastet

ut, må du ikke bekymre deg for det.

Det er alle tatt vare på. "Mrs. Samsa og Grete bøyde seg til sine

brev, som om ønsket de å gå på skriving.

Mr. Samsa, som la merke til at rensing kvinnen ønsket å begynne å beskrive alt

i detalj, besluttsomt forhindret henne med en utstrakt hånd.

Men siden hun ikke fikk lov til å forklare, husket hun det store travelt hun var i,

og ropte, tydelig fornærmet, "Bye bye, alle," snudde seg rasende og forlot

leiligheten med en forferdelig slamming av døren.

"Denne kvelden skal hun la gå," sa Mr. Samsa, men han fikk ikke svar fra enten hans

kone eller hans datter, fordi renhold kvinnen syntes å ha opprørt en gang

igjen roen de nettopp hadde oppnådd.

De reiste seg, gikk bort til vinduet, og ble der, med armene om hver

andre.

Mr. Samsa snudde seg i stolen i deres retning og observerte dem stille

for en stund. Og han ropte ut, "All right, kom hit

da.

La oss endelig bli kvitt gamle ting. Og har et lite hensyn til meg. "

Kvinnene gikk til ham samtidig. De løp på ham, kjærtegnet ham, og

raskt avsluttet sine brev.

Så alle tre forlot leiligheten sammen, noe de ikke hadde gjort i flere måneder nå,

og tok den elektriske trikken i friluft utenfor byen.

Bilen som de satt seg selv var helt oppslukt av den varme

Søn

Leaning tilbake komfortabelt i sine seter, snakket de med hverandre om fremtiden

prospekter, og de oppdaget at ved nærmere observasjon disse var ikke i det hele tatt

dårlig, for tre av dem hadde sysselsetting,

som de ikke hadde egentlig avhørt hverandre i det hele tatt, noe som var ekstremt

gunstig og med spesielt lovende prospekter.

Den største forbedringen i deres situasjon i dette øyeblikk, selvfølgelig måtte komme fra

en endring av bolig.

Nå har de ønsket å leie en leilighet mindre og billigere, men bedre beliggenhet og

generelt mer praktisk enn den forrige, som Gregor hadde funnet.

Mens de moret seg på denne måten, slo det Mr. og Mrs. Samsa, nesten på

samme øyeblikk, hvordan deres datter, som var å få mer animert hele tiden, hadde

blomstret nylig, på tross av alle

problemer som hadde gjort henne kinnene blek, i en vakker og sensuell ung

kvinne.

Økende mer stillegående og nesten ubevisst å forstå hverandre i

deres blikk, trodde de at tiden var nå på hånden for å oppsøke en god ærlig

mannen for henne.

Og det var noe av en bekreftelse av deres nye drømmer og gode intensjoner når

på slutten av reisen deres datter reiste seg først og strukket hennes unge kropp.