Chris Jordan skildrer noen sjokkerende statistikker

Kunstner Chris Jordan viser oss et arresterende syn på hvordan vestlig kultur ser ut. De enorme bildene hans skildrer noen nesten utenkelige statistikker -- som det forbausende antallet papirkopper vi bruker hver dag.

Mitt arbeid handler om atferd som vi alle deltar i ubevisst,

på et kollektivt nivå.

Og det jeg mener med det er atferd

som vi er i fornektelse om,

og de som opererer under overflaten av vår daglige bevissthet.

Og som individer gjør vi alle disse tingene, hele tiden, hver dag.

Det er som når man er slem mot sin kone

fordi man er sint på noen andre.

Eller når man drikker litt for mye på en fest, bare ut av angst.

Eller når man overspiser fordi ens følelser er såret, eller hva som helst.

Og når vi gjør disse typer ting,

når 300 millioner mennesker har ubevisste atferder,

kan det bygge seg opp til en katastrofal konsekvens

som ingen ønsker, og ingen hadde som hensikt.

Og det er det jeg ser på med mine fotografiske arbeider.

Dette er et bilde jeg nylig fullførte, som er --

når du står på avstand,

ser det ut som et slags neo-gotisk, tegneseriebilde

av en fabrikk som spyr ut forurensning.

Og ettersom du kommer litt nærmere,

begynner det ser ut som mange rør, kanskje som en kjemisk fabrikk,

eller et raffineri, eller kanskje en helvetes motorveiutveksling.

Og når man kommer helt på nært hold,

innser du at det faktisk er laget av masse plastkopper.

Og faktisk er dette en million plastkopper,

som er antallet plastkopper som brukes på flyturer

i USA hver sjette time.

Vi bruker fire millioner kopper daglig på flyturer,

og nesten ingen av dem blir gjenbrukt eller resirkulert.

De bare gjør ikke det i den bransjen.

Nå er dette tallet overskygget

av antall papirkopper vi bruker hver dag,

og det er 40 millioner kopper om dagen for varme drikker,

hvorav de fleste er kaffe.

Jeg fikk ikke plass til 40 millioner kopper på et lerret,

men jeg klarte å sette 410 000. Slik ser 410 000 kopper ut.

Det er 15 minutter av vårt koppforbruk.

Og hvis du faktisk kunne stable opp så mange kopper i det virkelige liv,

er dette størrelsen det ville blitt.

Og der er en times tid av våre kopper.

Og der er en dag av våre kopper.

Du kan fortsatt se de små menneskene langt der nede.

Det er så høyt som en 42-etasjers bygning,

og jeg satte Frihetsgudinnen i det som en skalareferanse.

Når man snakker om rettferdighet, så er det et annen fenomen som skjer i vår kultur

som jeg finner dypt urovekkende, og det er at USA, akkurat nå,

har den største andelen av befolkningen i fengsel

av alle land på jorden.

Én av fire personer, én av fire mennesker i fengsel

er amerikanere, fengslet i vårt land.

Og jeg ville vise nummeret.

Tallet er 2,3 millioner amerikanere som satt i fengsel i 2005.

Og det er gått opp siden da, men vi har ikke tallene ennå.

Så jeg ønsket å vise 2 300 000 fengselsuniformer,

og i det faktiske trykket av dette verket,

er hver uniform på størrelse med en tiøring på kanten.

De er bittesmå. De er knapt synlig som et stykke materiale,

og å vise 2 300 000 av dem krevde et lerret

som var større enn noen skriver i verden ville skrive ut.

Så jeg måtte dele det opp i flere paneler

som er 3 meter høye og 8 meter brede.

Dette er det verket som er installert i et galleri i New York --

det er mine foreldre som ser på verket.

(Latter)

Hver gang jeg ser på dette stykket,

lurer jeg alltid på om min mor hvisker til min far,

"Han har endelig brettet klærne sine."

(Latter)

Jeg vil vise dere noen verk nå som handler om avhengighet.

Og akkurat denne handler om sigarettavhengighet.

Jeg ønsket å lage et verk som viser det faktiske antallet amerikanere

som dør av røyking.

Mer enn 400.000 mennesker dør i USA hvert år

av å røyke sigaretter.

Så dermed, består dette stykket av masse sigarettesker.

Og, når man sakte tar et skritt tilbake,

ser man at det er et maleri av Van Gogh, kalt "Skjeletthode med sigarett."

Det er en merkelig ting å tenke på, at den 11. september,

da tragedien skjedde, døde 3000 amerikanere.

Og husker dere responsen?

Det gjenlød over hele verden,

og vil fortsette å gi gjenlyd gjennom tiden.

Det vil være noe som vi snakker om i 100 år.

Og ennå på samme dag, døde 1100 amerikanere av røyking.

Og dagen etter det, døde enda 1100 amerikanere av å røyke.

Og hver eneste dag siden da, har 1100 amerikanere dødd.

Og i dag, dør 1100 amerikanere av røyking.

Og vi snakker ikke om det -- vi avviser det.

Tobakklobbyen, den er for sterk.

Vi bare avfeier den, ut av vår bevissthet.

Og i viten om hva vi vet om den ødeleggende kraften til sigaretter,

fortsetter vi å la våre barn, våre sønner og døtre,

å være i nærvær av påvirkninger som får dem til å begynne å røyke.

Og dette er hva det neste verket handler om.

Dette er bare masse sigaretter: 65 000 sigaretter,

som er lik antallet tenåringer

som vil begynne å røyke denne måneden, og hver måned i USA.

Mer enn 700 000 barn i USA i alderen 18 og under

begynner å røyke hvert år.

Enda en merkelig epidemi i USA

som jeg ønsker å gjøre dere kjent med

er dette fenomenet rundt misbruk og uriktig bruk av reseptbelagte legemidler.

Dette er et bilde jeg har laget av masse Vicodin.

Vel, egentlig, så hadde jeg bare én Vicodin

som jeg skannet mange ganger.

(Latter)

Og så, når man går litt tilbake, ser man 213 000 Vicodin piller,

som er antall akutte sykehusbesøk

årlig i USA,

som skyldes misbruk og uriktig bruk av reseptbelagte smertestillende

og angstdempende medisiner.

En tredjedel av alle overdoser i USA --

og det inkluderer kokain, heroin, alkohol, alt --

en tredjedel av overdoser er reseptbelagte medisiner.

Et merkelig fenomen.

Dette er et verk som jeg nettopp gjorde ferdig

om et annet tragisk fenomen. Og det er fenomenet

rundt denne økende besettelsen vi har med brystimplantater.

384 000 kvinner, amerikanske kvinner, gikk i fjor

inn for selvvalgt brystforstørrende kirurgi.

Det er raskt på vei til å bli den mest populære videregående vitnemålsgaven,

gitt til unge jenter som er i ferd med å gå på høyskole.

Så jeg laget dette bildet med Barbie-dukker,

og så, når du går litt unna ser du en slags floralmønster,

og hvis du går langt nok unna, ser du 32000 Barbie-dukker,

som representerer antallet brystforstørrende operasjoner

som er utført i USA hver måned.

De aller fleste av dem er på kvinner under 21 år.

Og merkelig nok, den eneste plastiske kirurgi

som er mer populær enn brystforstørrelse er fettsuging,

og de fleste av disse blir gjort av menn.

Nå ønsker jeg å understreke at dette bare er eksempler.

Jeg peker ikke disse ut som de største problemene.

De er bare eksempler.

Og grunnen til at jeg gjør dette, er det fordi jeg har denne frykten

for at vi ikke "føler" nok som en kultur akkurat nå.

Det er en slags bedøvelse i Amerika for øyeblikket.

Vi har mistet vår følelse av raseri, vårt sinne og vår sorg

for hva som skjer i vår kultur akkurat nå,

hva som skjer i landet vårt,

de grusomhetene som blir begått i vårt navn rundt om i verden.

De har forsvunnet, disse følelsene har forsvunnet.

Våre kulturelle glede, vår nasjonale glede er ingen steder å se.

Og en av årsakene til dette, tror jeg,

er at hver av oss forsøker å bygge et nytt type verdensbilde,

dette holoptiske verdensbildet, dette holografiske bildet

som vi alle prøver å skape i vårt sinn

av sammenhengen i ting: de miljømessige fotavtrykkene

1000 mil unna de tingene vi kjøper,

de sosiale konsekvensene 10 000 mil unna

de daglige beslutningene som vi gjør som forbrukere.

I det vi prøver å bygge dette synet,

og forsøker å utdanne oss selv om omfanget av vår kultur,

er den informasjonen som vi må jobbe med disse gigantiske tallene:

tall i millioner, i hundrevis av millioner,

i milliardklassen og nå i billioner.

Bushs nye budsjett er i billioner, og dette er tall

hjernen vår bare ikke har evnen til å forstå.

Vi kan ikke gjøre mening ut av disse enorme statistikkene.

Så det er hva jeg prøver å gjøre med arbeidet mitt,

det er å ta disse tallene, disse statistikkene

fra det rå språket i data, og oversette dem

til et mer universelt visuelt språk, som kan føles.

Fordi min tro er, at hvis vi kan føle disse problemene,

hvis vi kan føle disse tingene dypere,

så vil de bety mer for oss enn de gjør nå.

Og hvis vi kan finne det,

så vil vi kunne finne, i hver enkelt av oss,

hva det er vi må finne for å møte det store spørsmålet,

som er: hvordan endrer vi oss?

Det, for meg er det store spørsmålet som vi står overfor som et folk akkurat nå:

hvordan endrer vi oss? Hvordan endrer vi oss som en kultur,

og hvordan tar vi hver enkelt ansvar

for den ene delen av løsningen som vi er ansvarlig for,

som er vår egen atferd?

Min tro er at man ikke trenger å gjøre seg ond

for å se på disse problemstillingene.

Jeg peker ikke fingeren mot Amerika på en dømmende måte.

Jeg bare sier, at dette er hvem vi er akkurat nå.

Og hvis det er ting vi ser

som vi ikke liker med vår kultur,

da har vi et valg.

Graden av integritet som hver av oss kan bringe til overflaten,

for å bringe til dette spørsmålet, dybden av karakter som vi kan tilkalle,

ettersom vi møter opp til spørsmålet om hvordan endrer vi oss --

definerer det oss allerede som individer og som en nasjon,

og det vil fortsette å gjøre det i fremtiden.

Og det vil dypt påvirke trivselen, livskvaliteten

til milliarder av mennesker

som kommer til å arve resultatene av våre beslutninger.

Jeg snakker ikke abstrakt om dette,

jeg snakker -- dette er hvem vi er i dette rommet,

akkurat nå, i dette øyeblikk.

Takk og god ettermiddag.

(Applaus)