Tanker om menneskeheten, berømmelse og kjærlighet

"Jeg selger drømmer og handler kjærlighet med millioner av mennesker," sier Shah Rukh Khan, Bollywoods største stjerne. I dette sjarmerende, morsomme foredraget sporer Khan livskurven sin, han viser fram noen av sine berømte dansetrinn og deler hardt tilkjempet visdom fra et liv i rampelyset.

Namaskar.

Jeg er filmstjerne.
Jeg er 51 år gammel,

og foreløpig bruker jeg ikke Botox.

(Latter)

Så jeg er ren, men oppfører meg som en
21-åring i filmene mine, som dere så.

Ja, jeg gjør det.

Jeg selger drømmer og handler kjærlighet
med millioner av mennesker hjemme i India

som går ut fra at jeg er
verdens beste elsker.

(Latter)

Ikke si det til noen, jeg kan
si at det ikke stemmer,

men jeg lar aldri
intrykket forsvinne.

(Latter)

Jeg har også latt meg fortelle

at mange av dere her
ikke har sett arbeidet mitt,

og det er veldig synd på dere.

(Latter)

(Applaus)

Dette forhindrer ikke det faktum
at jeg er fullstendig selvopptatt,

som en stjerne bør være.

(Latter)

Det var da vennene mine,
Chris og Juliet, inviterte meg hit

for å snakke om framtidens Dere.

Naturligvis innebærer det at jeg skal
snakke om meg selv, nå.

(latter)

For jeg tror virkelig at menneskeheten
ligner mye på meg.

(latter)

Den gjør det, den gjør det.

Den er en aldrende filmstjerne

som strever med alt det nye rundt seg

mens den lurer på om den
fikk det til i utgangspunktet

og likevel forsøker den fortsatt

å skinne videre.

Jeg ble født i en flyktningekoloni
i Indias hovedstad, New Dehli.

Og faren min var frihetsforkjemper.

Moren min var, vel,
bare en forkjemper, slik mødre er.

Og, omtrent som de originale homo sapiens,

slet vi for å overleve.

Da jeg var tidlig i 20- årene,

mistet jeg begge foreldrene mine,

jeg må innrømme at dette virker noe
skjødesløst i ettertid.

men..

(latter)

Jeg husker godt natten faren min døde,

og jeg husker sjåføren til en nabo
som kjørte oss til sykehuset.

Han mumlet noe om at "døde folk
er gjerrige på tipsen"

og gikk ut i mørket.

Og jeg var bare 14 den gangen

og jeg plasserte liket av min far
i baksetet på bilen,

og moren min foran.

Jeg begynte å kjøre
hjem fra sykehuset.

Og mens hun gråt stille kikket
moren min på meg, og hun sa,

"Sønn, når lærte du å kjøre bil?"

Og jeg tenkte på det og innså svaret,
og sa til moren min,

"Akkurat nå, mamma."

(Latter)

Så fra den natten av,

på mange vis som menneskeheten i
sin ungdom,

lærte jeg meg å bruke overlevelsens
grove redskaper.

Og livets rammer var veldig, veldig
enkle på den tiden, for å være ærlig.

Du vet, du bare spiste det du hadde

og gjore alt du ble bedt om.

Jeg trodde cøliaki var en grønnsak,

og en veganer var selvfølgelig Mr. Spocks
forsvunne kamerat i "Star Trek".

(Latter)

Du giftet deg med den første
jenta du gikk ut med,

og du var teknologikyndig hvis du kunne
fikse forgasseren i bilen din.

Jeg trodde virkelig at "gay" var et
sofistikert engelsk ord for glad.

Og Lesbisk var, som dere alle vet,
hovedstaden i Portugal.

(Latter)

Hvor var jeg?

Vi stolte på at systemene

som ble skapt gjennom tidligere
generasjoners streben og oppofrelse

beskyttet oss,

og vi følte at myndighetene faktisk
jobbet for at vi skulle få det bedre.

Vitenskapen var enkel og logisk,

Apple var fortsatt bare en frukt den gang

som Eva eide, deretter Newton,

ikke Steve Jobs, inntil da.

Og "Eureka!" var det du hylte

når du ville løpe naken gjennom gatene.

Du dro dit livet tok deg for å finne jobb,

og folk ønsket deg stort sett velkommen.

Begrepet migrasjon ble fortsatt

brukt om sibirske traner,
ikke mennnesker.

Aller viktigst: Du var den du var

og sa det du mente.

Så, sent i 20- årene

forflyttet jeg meg til den voksende
storbyen Mumbai,

og rammene mine ble,

som for den nylig industrialiserte,
ambisiøse menneskeheten,

endret.

I det urbane jaget etter ny, mer
utsmykket eksistens,

begynte ting å se litt annerledes ut.

Jeg traff mennesker ankommet
fra alle verdenshjørner,

raser og kjønn, folk og røvere.

Definisjonene ble mer og mer flytende.

Jobben begynte å definere deg på den tiden

på overveldende utjevnende vis,

og alle systemene virket mindre
pålitelige for meg,

nesten for tykke til å kunne ivareta

menneskehetens mangfold

og dens behov for framskritt og vekst.

Ideene fløt nå med mer
frihet og fart.

Og jeg opplevde mirakelet som er
mennskelig nyskapning og samarbeid,

og min egen kreativitet,

når den fikk støtte av denne kollektive
aktivitetens ressursstyrke,

kastet meg inn i superstjernelivet.

Jeg begynte å få følelsen av
å ha nådd frem,

og generelt var jeg virkelig, virkelig på
på vingene før jeg fylte 40.

Jeg var over alt.

Vet dere? Jeg hadde laget 50 filmer da

og 200 sanger,

og jeg hadde blitt adlet av Malayserne.

Jeg hadde fått den franske regjerings
høyeste sivile utmerkelse,

og jeg kan fortsatt ikke for mitt bare liv
uttale tittelen.

(Latter)

Jeg beklager, Frankrike, og takk,
Frankrike, for dette.

Men enda større enn det,
jeg fikk møte Angelina Jolie..

(Latter)

i to og et halvt sekund.

(Latter)

Og jeg er sikker på at hun også husker
møtet på et vis.

OK, kanskje ikke.

Jeg satt ved siden av Hannah Montana ved
et rundt middagsbord

for det meste med ryggen hennes mot meg.

Ja, jeg var på vingene,
fra Miley til Jolie,

Og menneskeheten fløy med meg.

Vi var begge i ferd med å fly
fra vettet, faktisk

Og dere vet alle hva som så skjedde.

Internett skjedde.

Jeg var sent i 40- årene

og begynte å tweete
som en kanarifugl i bur,

jeg gikk ut fra at, du vet,
folk som gløttet inn i min verden

ville beundre den

som det miraklet jeg mente den var.

Men noe annet
ventet meg og menneskeheten.

Dere vet, vi forventet en ekspansjon
av ideer og drømmer

med verdens forbedrede
konnektivitet.

Vi hadde ikke regnet med Bygdedyret,

med fordømmelse, med definisjoner

som strømmet fra samme sted

som der friheten og revolusjonen foregikk.

Alt jeg sa fikk ny mening.

Alt jeg gjorde.. godt, ondt, grusomt,,

var der så verden kunne kommentere
og dømme.

Faktisk så møtte
alt jeg ikke sa eller gjorde

samme skjebne.

For fire år siden

bestemte min vakre kone Gauri og jeg
oss for å få barn nummer tre.

Det ble påstått på nettet

at han var kjærlighetsbarnet

til vårt første barn,

som var 15 år grammel.

Han hadde visstnok gjort sine
hoser grønne med en jente

mens han kjørte bilen hennes i Romania.

Og ja, det fulgte med en falsk video.

Og vi ble så forskrekket som familie.

Sønnen min, som nå er 19,

kan nå og da, når du snakker til ham

fortsatt snu seg og si,

"Men bror, jeg har ikke Europeisk
sertifikat en gang."

(Latter)

Jepp.

I denne nye verdenen

ble virkeligheten sakte virtuell
og det virtuelle ble virkelig,

og jeg begynte å føle at

jeg ikke kunne bli den jeg ville være
eller si det jeg egentlig tenkte,

og menneskeheten identifiserte seg

helt med meg på denne tiden.

Jeg tror vi begge gikk gjennom
midtlivskrisen vår,

og som meg var menneskeheten i ferd med
å bli en overeksponert primadonna.

Jeg begynte å selge alt mulig,

fra hårolje til dieselgeneratorer.

Menneskeheten kjøpte alt mulig,

fra råolje til atomreaktorer.

Vet dere, jeg prøvde til og med å
komme inn i en åletrang superheltdrakt

for å fornye meg.

Jeg må innrømme at jeg mislyktes grundig.

Og for å ha nevnt det vil jeg si,
på vegne av verdens Batmenn, Spidermenn

og Supermenn;

all ære til dem,

for den superheltdrakten gjør skikkelig
vondt i skrittet.

(latter)

Helt ærlig,
jeg trenger å fortelle dere her dette.

Virkelig.

Og ved et uhell kom jeg til å finne opp
en ny dans,

uten å vite det,
og den ble en farsott.

Så hvis det er greit,

dere har sett litt av meg,
så jeg er skamløs, jeg skal vise dere.

Den het Lungi-dansen.

Så hvis det er greit skal dere få se.
Jeg er ellers ganske flink.

(Jubel)

Den var omtrent slik.

Lungi dance. Lungi dance.
Lungi dance. Lungi dance.

Lungi dance. Lungi dance.
Lungi dance. Lungi dance.

Lungi dance. Lungi dance.
Lungi dance. Lungi.

Det var det. Den ble en farsott.

(Jubel)

Den ble virkelig det.

Som dere merker var det bare jeg som
forstod hva som var i ferd med å skje

og jeg blåste egentlig i det,

for hele verden, og hele
menneskeheten

virket like forvirret og fortapt
som meg.

Jeg ga ikke opp da.

Jeg prøvde til og med å fikse
imaget mitt på sosiale medier

slik alle andre gjør.

Jeg tenkte at hvis jeg var
filosofisk på Twitter

ville folk synes jeg var kul,

men noen av de svarene jeg fikk
på de tweetene

var ekstremt forvirrende forkortelser
som jeg ikke skjønte noe av.

ROFL, LOL.

"Adidas" var det en som skrev tilbake
på en av mine mer tankevekkende tweets,

jeg lurte på hvorfor
man ville skrive en joggesko,

Jeg mener, hvorfor svare meg
med navnet på en joggesko?

Jeg spurte datteren min på 16
og hun forklarte meg det.

"Adidas" betyr nå
"All Day I Dream About Sex."

(Latter)

Helt sant.

Det var kanskje nytt for dere.

Så jeg skrev "WTF" tilbake
til Hr. Adidas, med store bokstaver

mens jeg var takknemlig for at noen
forkortelser ikke forandrer seg.

WTF.

Men her er vi nå.

Jeg er som nevnt 51 år gammel

og, umulige forkortelser eller ei,

jeg vil bare si at

har det noensinne vært en
betydningsfull tid for menneskeheten,

så er det nå,

får det nåværende Dere er modige

det nåværende Dere har håp.

Dere, nå,
er ressurssterke og innovative,

og selvfølgelig er Dere, nå
irriterende vanskelig å definere.

Og i dette trollbindende,

ufullkomne øyeblikket i livet,

da jeg følte meg litt modig,
like før jeg kom hit,

bestemte jeg meg for å
kikke lenge og nøye på ansiktet mitt.

Og jeg innså at jeg begynner å ligne
mer og mer på

voksfiguren av meg på
Madame Tussaud's.

(Latter)

Ja, og i det jeg innså dette

stilte jeg det viktigste og presserende
spørsmålet til meg selv og menneskeheten:

Trenger jeg å fikse ansiktet mitt?

Alvorlig talt, jeg er,
som sagt, skuespiller.

et moderne uttrykk for
menneskets kreativitet.

Landet jeg kommer fra

er en kilde til uforklarlig
men lettfattelig åndelighet.

Med enorm gavmildhet

bestemte India seg visst for

at jeg, den muslimske sønnen
av en blakk frihetsforkjemper

som forvillet seg inn i
drømmesalgbransjen,

skulle bli dets romantiske konge,

"Badshahen av Bollywood",

den største elsker landet
noen gang har sett..

med dette ansiktet.

Jepp.

(Latter)

Som har blitt beskrevet som
stygt, ukonvensjonelt

og ikke sjokoladeaktig nok. Pussig.

(Latter)

Folket i dette urgamle landet

omfavnet meg i sin grenseløse kjærlighet,

og jeg har lært fra menneskene

at verken makt eller fattigdom

kan gjøre livet ditt mer magisk

eller mindre krokete.

Jeg har lært fra folket i landet mitt

at verdigheten til et liv,

et menneske, en kultur,
en religion, et land

i virkeligheten bor i evnen til

å vise heder og omtanke.

Jeg har lært at det som beveger deg,

det som driver deg til å skape,
til å bygge,

det som holder deg på beina,

det som hjelper deg å overleve,

er menneskehetens kanskje eldste og
enkleste følelse,

og det er kjærlighet.

En mystiker og poet fra mitt land skrev
på berømt vis

(Deklamerer på Hindi)

(Diktet slutter)

Dette kan løselig oversettes
med at hva enn..

Ja, klapp gjerne hvis dere
skjønner Hindi.

(Applaus)

Det er vanskelig å huske på det.

Dette kan løselig oversettes
til å faktisk bety

at selv med alle bøkene med kunnskap som
du kan lese

for så å
dele kunnskapen din

gjennom innovasjon,
gjennom kreativitet, gjennom teknologi,

vil menneskeheten aldri vite
mer om framtiden sin

hvis ikke den parres med kjærlighet
og omtanke for sine medmennesker.

De to og en halv alfabetene
som lager ordet "प्रेम,"

som betyr "kjærlighet".

Hvis du kan fatte dette,

og praktisere det,

er dette i seg selv nok
til å opplyse menneskeheten.

Så jeg tror virkelig at
framtidens Dere

må være et Dere som elsker.

Ellers vil det avblomstre.

Det vil forgå i studiet av seg selv.

Så dere kan bruke kreftene

til å bygge murer

og holde folk ute,

eller til å sprenge barrierer og
slippe dem dem inn.

Dere kan bruke troen deres

til å gjøre folk redde,

og skremme dem til underkastelse

eller dere kan bruke den
til å gi folk mot

så de kan heve seg til opplysningens
største høyder.

Dere kan bruke energien deres

til å bygge atombomber
og spre ødeleggelsens mørke

eller dere kan bruke den til å
gi millioner lysets glede.

Dere kan tankeløst besudle havet
og hogge ned alle skogene.

Dere kan ødelegge økosystemet

eller vende dere til dem med kjærlighet

og gjenskape livet fra vann og trær.

Dere kan lande på Mars

og bygge bevæpnede festninger,

eller søke etter livsformer og skapninger
og lære av og respektere dem.

Og dere kan bruke alle pengene
vi alle har tjent

til å krige meningsløst

og legge våpen i hendene
til små barn

så de kan drepe hverandre,

ellelr dere kan bruke dem

til å lage mer mat

så de kan fylle magene sine.

Landet mitt har lært meg

at menneskets evne til kjærlighet
er som guddommelighet.

Den lyser over en verden

som jeg tror sivilisasjonen
allerede har fiklet for mye med.

Dagene her, med foredragene,
de fantastiske menneskene

som kommer og viser talentene sine,

som hver og en snakker om hva de
har oppnådd, innovasjon, teknologi,

vitenskapen, kunnskapen
vi tilegner oss ved å være her

sammen med TED Talks
og alle dere

er i seg selv grunner for oss
til å feire det framtidige Oss.

Men i den feiringen

må vår streben etter å utvikle
evnen til kjærlighet og omtanke

hevde seg, hevde seg

i like stor grad.

Så jeg tror på at framtidens Dere

er et uendelig Dere.

Det heter en chakra
i India, det er som en sirkel.

Den ender der den begynner
for å gjøre seg selv komplett.

Et Dere som oppfatter
tid og rom på en annen måte

forstår både

deres utenkelige

og fantastiske viktighet

og deres fullstendige uviktighet
i universets større sammenheng.

Et Dere som vender tilbake

til menneskehetens opprinnelige uskyld

som elsker fra hjertets renhet,

som ser fra sannhetens øyne,

som drømmer fra klarheten
til et sinn ingen har tuklet med.

Det framtidige Dere må være

som en aldrende filmstjerne

som har fått troen på
at det er en mulighet for

en verden som er fullstendig

helt og fullt, forelsket

i seg selv.

En verden.. det må virkelig være et Dere

for å lage en verden

som er sin egen førsteelsker.

Dette mener jeg, mine damer og herrer

at det framtidige Dere bør være.

Tusen takk.

Shukriya.

(Applaus)

Takk.

(Applaus)

(Takk.)

(Applaus)