Hvordan å snakke, så mennesker ønsker å lytte.

Har du noen gang følt at du snakker for lukkede ører? Julian Treasure kommer til unnsetning. I denne praktiske fremføringen, viser lydeksperten oss hvordan vi kan tale kraftigere - fra noen enkle stemmeøvelser til hvordan man snakker med empati og innlevelse. Et foredrag som kanskje kan hjelpe verden i en retning av å høres vakrere ut.

Den menneskelige stemmen;

den er instrumentet vi alle spiller på.

Det er den kraftigste lyden i verden,
sannsynligvis -

det er den eneste som kan starte krig

eller si "jeg elsker deg".

Og enda har mange opplevelsen av

at når de snakker så blir de ikke hørt.

Og hvorfor er det sånn..?

Hvordan kan vi snakke med kraft

for å skape endring i verden?

Det jeg ønsker å legge frem er at det er

en hel del vaner vi er nødt til å vende oss av med.

Til deres forlystelse har jeg her satt sammen,

"talens 7 dødssynder".

Jeg later ikke som om dette er en utfyllende liste,

men disse syv anser jeg som ganske store

vaner som man kan falle inn i.

Først, sladder:

å snakke stygt om noen som ikke er tilstede.

Ikke en god vane, og vi vet utmerket godt

at personen som sladrer, fem minutter senere,

vil sladre om oss.

Andre, dømming;

vi kjenner personer som gjør dette i samtale,

og det er veldig vanskelig å lytte til noen

hvis du vet at du blir dømt

og samtidig ønsket.

Tredje, negativitet;

du kan lett falle inn i dette.

Min mor, i livets senere år,

endte opp veldig, veldig negativ,
og det er vanskelig å lytte til.

Jeg husker at jeg en dag sa til henne,

"Det er 1. oktober i dag",

og hun sa "Jeg vet, er det ikke håpløst?".

(latter fra salen)

Det er vanskelig å lytte når noen er så negativ.

Og en annen form for negativitet, klaging.

Vel, dette er jo en nasjonalkunst
i United Kingdom.

Det er nasjonalsporten vår.
Vi klager på været,

på sport, på politikken, på alt,

men klaging er faktisk viral ulykkelighet.

Det sprer hverken solskinn eller lys i verden.

Unnskyldninger... Vi har alle møtt "den fyren".

Kanskje vi alle til og med har vært "den fyren".

Noen mennesker har en "skyldslynge".

De bare lesser det over på alle andre

uten å ta ansvar for egne handlinger,

og igjen, det er vanskelig å lytte til noen som er slik.

Nest sist, den sjette synden av de syv;

utbrodering, overdrivelse.

Det nedverdiger språket vårt, faktisk,
noen ganger

når jeg for eksempel ser en ting

som er skikkelig tøff,

hva kaller jeg det..?

(latter i salen)

Og selvfølgelig blir denne overdrivelsen til løgn,

ren og skjær løgn. Og vi ønsker ikke lytte

til mennesker som lyver for oss.

Og til slutt, dogmatisme;

forvirringen mellom fakta og meninger.

Når man skaper konflikt mellom disse to,

så lytter man til vinden.

Dere forstår, når man lytter til noen som bombarderer
deg med sine meninger som om de var fakta.

Det er vanskelig å lytte til...

Så her er de, "talens 7 dødssynder".

Dette er ting jeg mener vi må unngå.

Men er det en positiv måte å se det på?

Ja, det er det.

Jeg vil foreslå at det er fire

virkelig kraftige hjørnestener - fundamenter -

som vi kan forholde oss til hvis vi vil tale

med kraft, og for å skape endring i verden.

Heldigvis staver disse punktene et ord;

ordet er "HAIL" (engelsk: hagl el. hyllest),
og det har en flott definisjon også.

Jeg snakker ikke om det som faller fra himmelen

og treffer deg i hodet.

Jeg snakker om denne definisjonen;

å møte eller tilbe med entusiasme,

som er måten jeg tror ordene våre blir mottatt

om vi forholder oss til disse 4 tingene.

Så hva står det for?

Se om dere kan gjette.

H'en, 'honesty' (norsk: ærlighet), så klart,

å være ærlig i det du sier, og være direkte og klar.

A'en er 'autentisitet', bare å være seg selv.

En venn av meg beskrev det som

å stå i sin egen sannhet,

og jeg synes det er en flott måte å si det på.

I'en er 'integritet', å være sine ord,

og faktisk handle som man selv sier,

og å være en man kan stole på.

Og L'en er 'love' (norsk: kjærlighet).

Jeg mener ikke romantisk kjærlighet,

men jeg mener å ønske folk godt, av to grunner.

Først og fremst så tror jeg at total ærlighet

kanskje ikke er hva vi ønsker.

Jeg mener; "herregud, du ser fæl ut i dag".

Det er kanskje ikke helt nødvendig.

Blandet med kjærlighet, så klart, så er
ærlighet en flott greie.

Men også, dersom du ønsker noen det godt,

så er det også vanskelig å dømme de.

jeg er ikke engang sikker på om de lar seg gjøre

på én og samme gang.

Så HAIL. (norsk: jeg hilser dere)

Så, det er hva du sier,

og som den gamle sangen; "it is what you say..."
(norsk: det er hva du sier)

"... it is also the way you say it."
(norsk: det er også måten du sier det på)

Dere har en fantastisk verktøykasse.

Instrumentet er utrolig,

og enda er dette en verktøykasse
svært få har åpnet.

Jeg har lyst til å rote litt rundt i verktøykassen

med dere og bare ta ut noen få verktøy

som dere kanskje vil ta med dere hjem og leke med,

og som vil øke kraften i deres tale.

Toneleie, for eksempel...

(Svært lyst:) Nå, falsett er kanskje ikke
så brukbart den meste av tiden,

men det er et toneleie i mellom.

Jeg skal ikke være veldig teknisk rundt dette

for noen av dere som er stemmetrenere.

Men du kan finne din stemme,

så om jeg snakker her oppe i nesen,
så kan dere høre forskjellen.

Om jeg går ned til halsen,

hvor de fleste av oss snakker fra, det meste av tiden.

Men om du vil ha tyngde,

så må man gå ned hit, til brystet.

Hører dere forskjellen?

Vi stemmer på politikere med
dypere stemmer, helt sant,

fordi vi assosierer dybde med makt

og autoritet.

Det er toneleie...

Så har vi stemmekarakter.

Det er måten stemmen din føles.

Igjen viser forskning at vi foretrekker stemmer

som er rike, myke, varme... som varm kakao.

Men om det ikke beskriver deg,
så er det ikke verdens ende,

for du kan øve.

Gå og finn en stemmetrener.

Og det er fantastiske ting du kan gjøre

med pust, holdning og øvelser

for å forbedre stemmekarakteren.

Og så, taletrykk. Jeg elsker taletrykk.

Dette er tale-sangen, meta-språket

som vi bruker for å skape mening bak det vi sier.

Det er fundamentet for mening i samtale.

Mennekser som bare snakker med én tone

er veldig vanskelige å lytte til

hvis de ikke har taletrykk i det hele tatt.

Det er der ordet "monotont" kommer fra,

eller "monoton".

Vi har også repetitivt taletrykk som blir mer populært,

hvor hver setning avsluttes som et spørsmål

når det egentlig er et utrop.

(latter i salen)

Og om man gjentar dette om og om igjen,

holder faktisk tilbake evnen

til å kommunisere gjennom taletrykk,

og det synes jeg er synd,

så la oss forsøke å bryte den uvanen.

Tempo... Jeg kan blir veldig, veldig opprømt

ved å si noe veldig, veldig raskt,

eller jeg kan roe helt ned for å vektlegge.

Og på slutten, så klart, er vår gamle venn

stillheten.

Det er ingenting galt med litt stillhet

i samtale, er det?

Vi MÅ ikke fylle opp med "ehm" og "aah".

Det kan være svært kraftig.

Tonehøyde går så klart ofte sammen med tempo

for å indikere oppstemthet, men man
kan gjøre det kun med tonehøyde.

Hvor la du nøklene mine? (bestemt)

Hvor la du nøklene mine? (oppstemt)

En vag forskjell i meningen

av de to måtene av uttale.

Og til slutt, volum.

Jeg kan fremstå MEGET opprømt ved å bruke volum.

Beklager det der, om jeg skremte noen.

Eller, jeg kan få dere til å virkelig følge med

ved å være å snakke veldig lavt. (snakker veldig lavt)
(det er stille i salen)

Noen mennesker kringkaster hele tiden.

Forsøk å ikke gjøre det.

Det kalles "ingentingkasting",

å presse lyden din på mennesker rundt deg,

bekymringsfritt og uomtenksomt. Ikke snilt.

Alt dette blir så klart, mest viktig

når man har noe veldig viktig å gjøre.

Det kan være å stå på en scene som dette her,

og holde et foredrag.

Det kan være et frieri,

å be om lønnsforhøyelse, en bryllupstale.

Hva enn det er, så er det veldig viktig,

og du skylder deg selv å se på denne verktøykasen

og motoren det skal fungere på,

og ingen motor fungerer uten å være varmet opp.

Varm opp stemmen.

Faktisk, la meg vise hvordan dere gjør det.

Kan dere alle reise dere et øyeblikk?

Jeg skal vise dere seks øvelser for
å varme opp stemmebåndene,

som jeg gjør før hvert eneste foredrag jeg holder.

Hver gang dere skal snakke med noen som er viktige, gjør dette;

First, opp med armene, pust dypt inn,

og sukk det ut, "aaaaah", sånn som det.

En gang til.

"Aaaaaah", veldig bra.

Nå skal vi varme opp leppene,

og vi skal si "ba-ba-ba-ba-

ba-ba-ba-ba". Flott.

Og nå, "brrrrrrrrr",

akkurat som da du var et barn.

"Brrrrrr". Leppene dine bør begynne å løsne opp nå.

Vi skal ta tunga som nestemann

men overdrevne "la-la-la-la-la-la-la-la-la".

Vidunderlig. Dere begynner å bli flinke på dette.

Og så, rull en R. "Rrrrrrrrrrr".

Det er som champagne for tunga.

Til slutt, og om jeg bare kan gjøre én,

- de proffe kaller dette for "sirenen" -

den er veldig bra. Den starter med "we" og går til "aw".

"We"-en er høy, og "aw"-en er lav.

Så du gjør "weeeeeaaaaw, weeeeeeaaaaw".

Fantastisk! Gi dere selv en runde applaus.

Sett dere ned, takk.
(applaus i salen)

Neste gang dere taler, gjør disse i forveien.

For å avslutte, la meg sette dette i sammenheng.

Det er et seriøst poeng her.

Dette er hvor vi befinner oss nå, sant?

Vi taler ikke veldig godt

til mennesker som enkelt og greit ikke lytter,

i et miljø som er fylt av støy og dårlig akustikk.

Jeg har snakket om det på denne scenen

i forskjellige faser.

Hva ville verden vært

om vi snakket kraftig

til mennesker som lyttet forsiktig

i miljøet som hadde passende akustikk?

Eller for å blåse det opp,

hva ville verden vært

hvis vi laget lyder bevisst,

og tok til oss lyd bevisst,

og skapte alle våre omgivelser

bevisst for lyd?

Det ville vært en verden som skaper vakker lyd,

og en hvor det å forstå

ville være normen,

og det er en idé som er verdt å spre videre.

Takk.

Takk skal dere ha.
(applaus i salen)