vimeo.com/.../149738230

Kapittel 4, legemidler og legemiddelformer

Legemidler finnes mange ulike former.

Hvilken legemiddelform et legemiddel har,

er blant annet avhengig av hvor det skal

virke, hva det skal virke mot og hvem som

skal bruke det.

Noen legemidler virker lokalt og med det

menes at det kun skal gi en effekt på det

kroppsområdet legemiddelet påføres.

For eksempel salver, kremer og øyedråper.

Andre legemidler virker systemisk.

Systemisk virkning betyr at virkestoffet

tas opp i kroppen og fraktes med

blodet til virkestedet. Tabletter, kapsler

og injeksjoner har som regel systemisk

virkning. Hvis et legemiddel skal

oppbevares i kjøleskap, står det alltid

på medisinesken. En rød trekant på

medisinesken betyr at man kan bli sløv av

å ta medisinen. Vurderingsevne og evne til

å reager hurtig kan da være nedsatt.

Å kjøre bil etter å ha tatt slike

medisiner er like ulovlig som å kjøre i

påvirket tilstand. Hvis man har brukt slike

medisiner fast i lengre perioder, og ikke

føler seg påvirket kan det hende at man

får lov til å kjøre bil etter å ha rådført

seg med lege sin.

Tabletter. Det finnes flere typer

tabletter. Jeg skal nå gå gjennom noen

generelle råd og tips og forklar ulike

typer tabletter. Tabletter som skal

svelges skal tas sammen med et glass

drikke, helst vann. Man bør stå eller

sitte når tabletten skal svelges for å

sikre at tabletten ikke setter seg fast på

vei ned til magesekken. Tabletter med

delestrek kan deles, men det er ikke

sikkert at de kan knuses. Sjekk alltid om

en tablett kan knuses før det gjøres.

Tyggetabletter er ofte store tabletter.

Gi dem adskilt fra pasientens andre

tabletter og oppfordre pasienten til å

tygge dem godt.

Depottabletter er tabletter med forlenget

virketid. Det er derfor viktig at de ikke

knuses eller tygges fordi pasienten kan da

få en for hurtig og for kraftig effekt av

medisinen, samtidig som effekten blir

kortvarig.

Enterotabletter er tabletter som først

løses opp når de kommer ned i tynntarmen.

De tablettene er dekket av en spesiell

film som beskytter tabletten og

virkestoffet mot magesyren.

Enterotabletter må ikke knuses eller

tygges, men det finnes unntak. Det vil i

så fall stå i felleskatalogen.

Hvis du ser at en pasient tygger eller

knuser depot- eller enterotablettene sine,

må du si i fra. Det kan være svært uheldig

for pasienten. Er det en blodtrykksenkende

depottablett vil det komme alt for mye

virkestoff i blodet på en gang, med det

resultatet at pasienten får for lavt

blodtrykk, med risiko for svimmelhet og

fall. Vi har med andre ord flere typer

legemiddelformer og alle virker og tas opp

i kroppen på ulike måter.

Vi kan oppsummere på denne måten:

Tabletter løses i magesekk og virkestoffet

tas opp i løpet av 20-30 minutter. De skal

svelges hele, kan deles og kan knuses.

Det finnes unntak, og derfor er det lurt

å sjekke på forhånd før man knuser dem.

Enterotabletter overføres til tarmen

sammen med magesekkinnholdet og løses opp

i tarmen. Virkestoffet tas opp etter en

til en og en halv time. De svelges hele

kan deles hvis dem har delestrek, men må

ikke knuses. Depottabletter avgir doser

over lengre tid ved å frigjøre litt og

litt virkestoff. De kan lages med opptil

24 timers virketid. De svelges hele og kan

deles hvis dem har delestrek. Enkelte

depottabletter kan eventuelt smuldres

eller løses i vann, men må ikke knuses.

Smeltetabletter smelter i munnen og

svelges med spyttet. De virker hurtig og

smeltes i munnen. Smeltetabletter skal

ikke legges i dosett fordi de er veldig

ømfintlig for luftfuktighet.

Sugetabletter suges og svelges med spyttet

De virker hurtig, skal suges og bør ikke

legges i doseringseske.

Brusetabletter løses opp i vann og

drikkes. De virker rasker enn tabletter

som svelges. Brusetabletter løses opp før

inntak og vil bruse når de kommer i

munnen. De skal heller ikke legges i

doseringseske.

Resoribletter legges under tungen og løser

seg opp der. De virker hurtig og må ikke

svelges fordi effekten da blir

dårligere eller det tar enda lenger tid

før den virker.

Tyggetabletter tygges og svelges og virker

hurtig.

En annen viktig gruppe er

flytende legemidler. Det kan være mikstur

liminent og dråper av ulike slag. Felles

for dem er at de ofte bør ristes før bruk.

Husk også å bruk godkjent måleredskap når

dosen skal gis.

Stikkpiller og klyster er legemidler som

stikkes inn i endetarmen.

Legemiddelplaster gir jevn tilførsel av

legemiddelet gjennom huden over lengre

tid. Eksempel er smerteplaster og nikotin-

plaster. Plasteret skal festes på tørr hud

uten hår på overkropp, mage eller overarm.

Hvor lenge plasteret har effekt står

skrevet på pakningen. Ved skifte av

plaster, bør et nytt område på huden

velges og en gang daglig bør det

kontrolleres om plasteret fortsatt sitter

på. Det er en god rutine og skrive dato på

plasteret når det ble satt på. Noter det

gjerne i medisinutleveringsskjemaet hvor

på kroppen plasteret er plassert.

Å gi injeksjoner og infusjoner er

vanligvis en sykepleieroppgave.

Vagitorier, øye- og øredråper, nesespray,

inhalasjonspreparater, salver og kremer er

stort sett lokalt-virkende

legemiddelformer. Husk at legemidler til

bruk i øyene skal være personlig. Det vil

si at flasker og øyesalver skal merkes

med pasientens navn. Videre må

øyedråpeflaskene og salvene merkes med

datoen de åpnes. Etter åpning er flasken

kun holdbar i 4 uker. Etter 4 uker må ny

flaske tas i bruk.

Engangsbeholdere som f.eks øyebadevann er

uten konserveringsmiddel og skal kasseres

umiddelbart etter bruk. Årsaken til de

strenge reglene er at flasker og tuber

lett blir forurenset av mikroorganismer

ved bruk og mikroorganismene bør ikke

overføres til øynene. Vær også nøye med å

vaske hendene godt før du bistår med å gi

øyedråper eller øyesalve.

Legemidler til inhalasjon finnes blant

annet som aerosoler, turbohaler eller

diskus og som oppløsninger til bruk i

forstøverapparat. Målet med inhalasjons-

behandlingen er å få virkestoffet helt ned

i lungene. Det er derfor viktig at

pasienten har lært å bruke riktig

inhalasjonsteknikk. Når du skal gi

inhalasjonsmedisiner til en pasient, må du

sjekke at det er nok doser igjen i sprayen

eller i pulverinhalatoren. Noen av disse

har telleverk, men dessverre ikke alle.

Det er litt forskjell på inhalasjons-

teknikken mellom astmaspray og de

inhalatorene som inneholder pulver. Ved

bruk av aerosol-spray puster man dypt og

rolig inn samtidig som legemiddeldosen

sprayes ut. Be pasienten holde pusten før

det pustes ut. Det er fordi virkestoffet

skal få tid til å feste seg i lungene.

Inhalasjonspulver er et legemiddel i

finfordelt pulver som tilføres via en

inhalator. Når pulveret inhaleres vil man

ikke nødvendigvis føle det i munnen og

svelget. Ved bruk av pulverinhalatorer

puster man hurtig og dypt inn så kraftig

man klarer. Det er nemlig kraften i

innåndingsluften som driver inhalatoren.

Husk å ta bort inhalatoren fra munnen før

det skal pustes ut, og det er for å ikke

tilføre fuktighet inn i inhalatoren.

Fuktighet gjør at legemiddelpulveret kan

klumpe seg sammen og behandlingen blir

mindre effektiv.

Husk at aerosoler og pulverinhalatorer er

pasientbundne medisiner og skal merkes med

pasientens navn. Husk også å sjekke om

pasienten har en god inhalasjonsteknikk.