Jonathan Haidt: Religion, evolusjon og ekstasen av egentranscendens

Psykolog Jonathan Haidt stiller et enkelt, men likevel vanskelig spørsmål: hvorfor søker vi egentranscendens? Hvorfor prøver vi å miste oss selv? I en reise gjennom evolusjonsvitenskapen og gruppeseleksjon foreslår han et provoserende svar.

Jeg har et spørsmål til dere:

Er dere religiøse?

Vennligst rekk opp hånden nå

hvis du ser på deg selv som en religiøs person.

La oss se, jeg tenker det er omtrent tre eller fire prosent.

Jeg hadde ingen anelse om at det var så mange troende på en TED-konferanse.

(Latter)

Ok, her er et annet spørsmål:

Ser du på deg selv som spirituell

på noen som helst måte? Rekk opp hånden.

Ok, det er majoriteten.

Mitt foredrag i dag

handler om hovedårsaken, eller en av hovedårsakene,

til at folk flest ser på seg selv

som spirituelle på en eller annen måte.

Mitt foredrag i dag handler om egentranscendens.

Det er simpelthen en grunnleggende del av å være et menneske

at noen ganger virker det som om jeg-et bare smelter bort.

Og når det skjer,

er følelsen ekstatisk

og vi søker over alt etter metaforer

for å forklare disse følelsene.

Vi snakker om å løftes opp

eller heves over bakken.

Det er veldig vanskelig å tenke på noe så abstrakt som dette

uten en god konkret metafor.

Så her er metaforen jeg tilbyr i dag:

Tenk på sinnet som om det er et hus med mange rom,

flesteparten er rom vi er veldig godt kjent med.

Men noen ganger er det som om en døråpning åpenbarer seg

ut av ingenting

og den fører til en trappeoppgang.

Vi går opp trappen.

og opplever en tilstand av endret bevissthet.

I 1902

skrev den store amerikanske psykologen William James

om de mange variantene av religiøse opplevelser.

Han samlet alle slags saksstudier.

Han siterte utsagnene til alle slags mennesker

som hadde erfart forskjellige varianter av disse opplevelsene.

En av de mest interessante for meg

er denne ungen mannen, Stephen Bradley,

som hadde et møte, trodde han, med Jesus i 1820.

Og her er hva Bradley sa om det:

(Musikk)

(Video) Stephen Bradley: Jeg trodde jeg så frelseren i menneskelig form

i omtrent ett sekund i rommet,

med armene utstrakt,

mens han tilsynelatende sa til meg, "Kom."

Den neste dagen skalv jeg av glede.

Jeg var så lykkelig at jeg sa jeg ville dø.

Denne verden påvirket meg ikke lengre.

Før denne hendelsen,

var jeg veldig egoistisk og selvgod.

Men nå ønsket jeg det beste for alle mennesker

og kunne, med hele mitt hjerte,

tilgi mine verste fiender.

JH: Legg merke til

hvordan Bradleys smålige, moraliserende selv

bare dør ut på vei opp trappen.

Og på dette høyere nivået

blir han kjærlig og tilgivende.

Verdens mange religioner har funnet mange måter

å hjelpe folk opp trappen.

Noen sperrer jeg-et ute gjennom meditasjon.

Andre bruker psykedeliske rusmidler.

Dette er fra en Azteker-rull fra det 16. århundre

som portretterer en mann i ferd med å spise en psilocybin-sopp

og i samme øyeblikk bli dyttet opp trappen av en gud.

Andre bruker dans, spinning og sirkling

for å fremme egentranscendens.

Men du trenger ikke en religion for å få deg opp trappeoppgangen.

Mange mennesker finner egentranscendens i naturen.

Andre overvinner jeg-et på raveparty.

Men her kommer det rareste stedet av alle:

krig.

Veldig mange bøker om krig sier det samme,

det er ingenting som samler mennesker sammen

som krig.

Og det å samle mennesker åpner muligheten

for ekstraordinære egentranscendentale opplevelser.

Jeg skal spille et utsnitt

fra denne boken av Glenn Gray.

Gray var en soldat i den amerikanske hæren under 2. verdenskrig.

Og etter krigen intervjuet han mange andre soldater

og skrev om erfaringene til mennesker i kamp.

Her er et nøkkelutsnitt

hvor han praktisk talt beskriver trappeoppgangen.

(Video) Glenn Gray: Mange veteraner vil erkjenne

at opplevelsen av felles innsats under slag

har vært høydepunktet i livet deres.

"Jeg" blir ubevisst om til et "vi,"

"min" blir til "vår"

og individuell tro

mister sin sentrale rolle.

Jeg tror at det er intet mindre

enn forsikringen om udødelighet

som gjør selvoppofrelse i disse øyeblikkene

så relativt enkelt.

Jeg kan falle, men jeg dør ikke,

for det som er sant i meg fortsetter videre

og lever videre i kameratene

som jeg ofret mitt liv til.

JH: Så det alle disse scenarioene har til felles

er at jeg-et ser ut til å utvannes, eller forsvinne,

og det føles godt, det føles veldig godt,

på en måte helt ulikt det vi opplever i våre normale liv.

Det føles på en eller annen måte opphøyende.

Denne idéen om at vi løftes opp sto sentralt i skriveriene

til den store franske sosiologen Emile Durkheim.

Durkheim kalte oss til og med Homo duplex,

eller to-trinns-menneske.

Det laveste trinnet kalte han for det profane nivået.

Profan betyr det motsatte av hellig.

Det betyr ordinært eller normalt.

Og i våre ordinære liv lever vi som individer.

Vi ønsker å tilfredsstille våre individuelle begjær.

Vi forfølger våre individuelle mål.

Men av og til skjer det noe

som trigger en faseendring.

Individer forenes

til et lag, en bevegelse eller en nasjon,

som til sammen utgjør mye mer enn summen av dens deler.

Durkheim kalte dette trinnet for det hellige nivået

fordi han trodde at religionens funksjon

var å forene folk inn i en gruppe,

inn i et moralsk fellesskap.

Durkheim mente at alt som forener oss

rører ved en aura av hellighet.

Og når folk samler seg rundt

en hellig gjenstand eller verdi

vil de jobbe som en gruppe og slåss for å forsvare den.

Durkheim skrev

om et sett med intense kollektive følelser

som oppnår dette mirakelet av E pluribus unum;

å lage en gruppe ut av individer.

Tenk på den kollektive gleden i Storbritannia

den dagen 2. verdenskrig var over.

Tenk på det kollektive sinnet på Tahrir-plassen,

som veltet en diktator.

Og tenk på den kollektive sorgen

i USA

som vi alle følte, som førte oss alle sammen,

etter 9/11.

Så la meg oppsummere hvor vi er.

Jeg sier at kapasiteten for egentranscendens

bare er en grunnleggende del av å være menneske.

Jeg tilbyr metaforen

om en trappeoppgang i sinnet.

Jeg sier at vi er Homo duplex

og at denne trappen tar oss opp fra det profane nivået

til det hellige nivået.

Når vi klatrer opp trappen,

så blekner egeninteresse,

vi blir simpelthen mye mindre egoistisk,

og vi føler oss som om vi er bedre, edlere

og på en måte opphøyet.

Så her kommer tusenkronersspørsmålet

for samfunnsforskere som meg:

Er trappeoppgangen

en funksjon som følge av vårt evolusjonære design?

Er det et produkt av naturlig seleksjon,

slik som hendene våre?

Eller er det en bug, en feil i systemet –

disse religiøse greiene er bare noe

som skjer når trådene krysses i hjernen –

Jill har et slag og hun har denne religiøse opplevelsen,

er det bare et feilskjær?

Vel, mange forskere som studerer religion har dette synet.

De nye ateistene, for eksempel,

argumenterer for at religion er et sett med idéer,

en form for smittsomme idéer,

som kommer inn i sinnet vårt

og får oss til å gjøre masse sprø religiøse ting,

selvdestruktive ting, slik som selvmordsbombing.

Og tross alt,

hvordan kunne det noen sinne være fordelaktig for oss

å miste oss selv?

Hvordan kunne det noen sinne være tilpasningsdyktig

for noen organisme

å overkomme egeninteresse?

Vel, la meg vise dere.

I "Menneskets avstamning,"

skrev Charles Darwin en god del

om evolusjonen av moralen –

hvor den kom fra, og hvorfor vi har det.

Darwin påpekte at mange av våre dyder

er til veldig liten nytte for oss selv,

men de er til stor nytte for gruppen vår.

Han skrev om et scenario

der to stammer av tidlige mennesker

ville ha kommet i kontakt og konkurranse med hverandre.

Han sa, "hvis den ene stammen inneholdt

et stort antall modige, sympatiske

og trofaste medlemmer

som alltid er beredt til å hjelpe og forsvare hverandre,

ville stammen være mer suksessfull

og overvinne den andre."

Han fortsatte med å si at "Egoistiske og kranglevorne mennesker

vil ikke samstemme,

og uten samstemning

kan ingenting gjennomføres."

Med andre ord,

så trodde Charles Darwin

på gruppeseleksjon.

Denne idéen har vært veldig kontroversiell de siste 40 årene,

men den er i ferd med å gjøre et stort tilbakekomst dette året,

spesielt etter at E.O. Wilsons bok kommer ut i April,

og fremmer en veldig sterk sak

for at vi, og en rekke andre arter,

er produkter av gruppeseleksjon.

Men den beste måten å tenke om dette på

er som seleksjon på flere nivåer.

Se på det på denne måten:

Du har konkurranse pågående innad i grupper og mellom grupper.

Her er en gruppe med gutter på et college-rolag.

Innad i laget

foregår det en konkurranse.

Disse guttene konkurrerer mot hverandre.

De tregeste roerne, de svakeste roerne, kommer til å bli kastet ut av laget.

Og bare noen få av disse guttene kommer til å fortsette med sporten.

Kanskje vil én av de komme seg til OL.

Så innad i laget,

er deres interesser faktisk satt opp mot hverandre.

Og noen ganger vil det være fordelaktig

for en av guttene

å prøve å sabotere for de andre.

Kanskje vil han snakke stygt om sin hovedrival

til treneren.

Men mens den konkurransen foregår

innad i båten,

foregår det også en konkurranse mellom båtene.

Med en gang du putter disse guttene i en båt som konkurrerer med en annen,

har de ikke noe annet valg enn å samarbeide

fordi alle sitter i den samme båten.

De kan bare vinne

hvis alle ror sammen som et lag.

Jeg mener, disse tingene høres banale ut,

men de er dype evolusjonære sannheter.

Hovedargumentet mot gruppeseleksjon

har alltid vært

at, jo sikkert, det hadde vært fint med en gruppe av samarbeidspartnere,

men så snart du har en gruppe samarbeidspartnere,

vil de bare bli overtatt av gratispassasjerer,

individer som vil utnytte det harde arbeidet til de andre.

La meg illustrere dette for dere.

Anta at vi har en gruppe med små organismer –

de kan være bakterier, de kan være hamstre; det spiller ingen rolle –

og la oss anta at denne lille gruppen her, de utviklet seg til å bli samarbeidende.

Vel, det er flott. De beiter, de forsvarer hverandre,

de arbeider sammen, de genererer velstand.

Og som du vil se i denne simuleringen,

ettersom de samhandler blir de flere, de vokser,

og når de har doblet i størrelse, vil du se at de deler seg,

og det er hvordan de formerer seg og populasjonen vokser.

Men anta at en av dem muterer.

Det er en mutasjon i genet

og en av dem muterer til å følge en egoistisk strategi.

Den utnytter de andre.

Så når en grønn samhandler med en blå,

vil du se at den grønne blir større og den blå blir mindre.

Så her er hvordan ting utspiller seg.

Vi starter med bare en grønn,

og ettersom den samhandler

får den velstand eller poeng eller mat.

Og etter kort tid er samarbeiderne ferdig.

Gratispassasjerene har tatt over.

Hvis en gruppe ikke klarer løse gratispassasjer-problemet

så kan den ikke høste fordelene av samarbeid

og gruppeseleksjon kan aldri starte.

Men det finnes løsninger til gratispassasjer-problemet.

Det er ikke et spesielt vanskelig problem.

Naturen har faktisk løst det mange, mange ganger.

Og naturens favorittløsning

er å putte alle i den samme båten.

For eksempel

hvorfor er det slik at mitokondriene i hver celle

har sitt eget DNA,

helt adskilt fra DNA-et i kjernen?

Det er fordi de pleide å være

adskilte frittlevende bakterier

og de samlet seg

og ble en superorganisme.

På en eller annen måte – kanskje den ene svelget den andre; vi får aldri vite nøyaktig hvorfor –

men så snart de fikk en membran rundt seg,

var de alle i den samme membranen,

og all velstand skapt av arbeidsfordeling,

all storhet skapt av samarbeid,

forblir innad i membranen

og vi har en superorganisme.

La oss nå kjøre simuleringen på nytt

med en av disse superorganismene

sammen med en populasjon av gratispassasjerer, av avhoppere, av juksere

og se hva som skjer.

En superorganisme kan praktisk talt ta det den vil ha.

Den er så stor og mektig og effektiv

at den kan ta ressurser

fra de grønne, fra avhopperne, fra jukserne.

Og ganske snart vil hele populasjonen

faktisk være bestående av disse nye superorganismene.

Det jeg har vist dere her

er noen ganger kalt en stor overgang

i evolusjonær historie.

Darwins lover endres ikke,

men nå er det en ny type aktør på banen

og ting begynner å se veldig annerledes ut.

Denne overgangen var ikke et engangstilfelle fra naturen

som bare skjedde med noen bakterier.

Det skjedde igjen

for omtrent 120 eller 140 millioner år siden

når noen enslige veps

begynte å lage små enkle, primitive

reir, eller bol.

Så snart flere veps var sammen i det samme bolet,

hadde de ikke noe annet valg enn å samarbeide,

fordi ganske snart var de i konkurranse

med andre bol.

Og de mest enhetlige gruppene vant,

akkurat slik Darwin sa.

Disse tidlige vepsene

dannet opphavet til biene og maurene

som har dekket jorden

og endret biosfæren.

Og det skjedde igjen,

enda mer spektakulært,

i de siste 500.000 årene

da våre egne forfedre

ble kulturelle skapninger,

de kom sammen rundt et ildsted eller et bål,

de fordelte arbeidskraft,

de begynte å tegne på kroppene sine, de snakket sine egne dialekter,

og til slutt tilba de sine egne guder.

Når alle var samlet i den samme stammen,

kunne de høste fordelene av det avgrensede samarbeidet.

Og de muliggjorde den mektigste kraften

noen sinne kjent på denne planeten,

nemlig menneskelig samarbeid –

en kilde til konstruksjon

og destruksjon.

Selvfølgelig, menneskelige grupper er på langt nær så enhetlig

som bikuber.

Menneskelige grupper kan minne om svermer i korte øyeblikk,

men de har en tendens til å bryte fra hverandre.

Vi er ikke låst til samarbeid på den måten bier og maur er.

Faktisk, ofte,

slik vi har sett i mange av opprørene fra den arabiske våren,

er ofte disse skillelinjene langs religiøse linjer.

Likevel, når folk samler seg

og alle blir med i den samme bevegelsen,

kan de flytte fjell.

Se på menneskene i disse bildene jeg har vist dere.

Tror dere at de er der

for å forfølge sine egeninteresser?

Eller forfølger de felles interesser,

som betinger at de mister seg selv

og simpelthen blir en del av en helhet?

Ok, så det var mitt foredrag

presentert på standard TED-vis.

Og nå skal jeg presentere hele foredraget på nytt igjen

på tre minutter

på en måte som dekker det fulle spekteret bedre.

(Musikk)

(Video) Jonathan Haidt: Vi mennesker har mange varianter

av religiøse opplevelser,

slik William James beskrev.

En av de mest vanlige er å klatre opp den hemmelige trappeoppgangen

og miste oss selv.

Trappen tar oss

fra opplevelsen av livet som noe profant eller ordinært

opp mot opplevelsen av livet som hellig,

eller dypt sammenvevd

Vi er Homo duplex,

slik Durkheim forklarte.

Og vi er Homo duplex

fordi vi har utviklet oss gjennom seleksjon på flere nivåer,

slik Darwin forklarte.

Jeg kan ikke være sikker på om trappen er en adapsjon

snarere enn et feilskjær,

men hvis det er en adapsjon,

er implikasjonene dyptgripende.

Hvis det er en adapsjon,

så utviklet vi oss til å bli religiøse.

Jeg mener ikke at vi utviklet oss

til å bli med i gigantiske organiserte religioner.

De greiene har oppstått altfor nylig.

Jeg mener at vi har utviklet oss

til å se hellighet overalt rundt oss

og til å bli med i grupper

og sirkle rundt hellige objekter,

mennesker og idéer.

Det er derfor politikk har en slik stammementalitet.

Politikk er delvis profant, det er delvis om egeninteresse,

men politikk handler også om hellighet.

Det handler om å forenes med andre

for å søke etter moralske idéer.

Det handler om den evige kampen mellom godt og ondt,

og vi mener alle at vi er på de godes side.

Og viktigst av alt,

hvis trappeoppgangen er virkelig,

gir den en forklaring på den vedvarende undertonen

av misnøye i det moderne liv.

Fordi mennesker er, til en viss grad,

flokkdyr som bier.

Vi er bier. Vi brøt ut av flokken under opplysningstiden.

Vi brøt ned de gamle institusjonene

og brakte frihet til de undertrykte.

Vi slapp løs kreativitet som forandret verden

og genererte store mengder velferd og komfort.

I dag flyr vi rundt

som individuelle bier, triumferende i vår frihet.

Men noen ganger undrer vi:

Er dette alt som er?

Hva bør jeg gjøre med livet mitt?

Hva mangler?

Det som mangler er at vi er Homo duplex,

men det moderne, sekulære samfunnet ble bygd

for å tilfredsstille våre lavere, profane selv.

Det er veldig komfortabelt her nede på det lavere trinnet.

Kom, slå deg ned foran mitt hjemmekinoanlegg.

Et stor utfordring ved det moderne livet

er å finne trappen midt i alt rotet

og deretter gjøre noe godt og edelt

når du klatrer til toppen.

Jeg ser dette begjæret blant mine studenter ved University of Virginia.

De ønsker alle å finne en sak eller et kall

de kan kaste seg selv inn i.

De leter alle etter sin trappeoppgang.

Og det gir meg håp

fordi mennesker er ikke utelukkende egoistiske.

De fleste lengter etter å overvinne smålighet

og bli en del av noe større.

Dette forklarer den ekstraordinære gjenklangen

bak denne enkle metaforen

manet frem for nesten 400 år siden:

"Intet menneske er en øy

helt for seg selv.

ethvert menneske er en del av kontinentet,

et stykke fastland."

JH: Takk.

(Applaus)