Chimamanda Adichie: Faren ved kun å fortelle den ene historien.

Våre liv, vår kultur, er bygd opp av mange overlappende historier. Skribent Chimamanda Adichie forteller oss en historie om hvordan hun fant sin egen autentiske kulturelle stemme -- og advarer oss at om vi bare forteller den samme historie om en person eller et land, risikerer vi store misoppfattelser.

Jeg er en historieforteller.

Og jeg vil gjerne få dele noen personlige historier

om hva jeg liker å kalle "faren ved den ensidige beretning".

Jeg vokste opp på et universitetsområde i østre Nigeria.

Min mor har sagt at jeg begynte å lese allerede i en alder av to år,

men jeg tror nok fire år er nærmere sannheten.

Så jeg var tidlig ute med å lese. Og hva jeg leste

var britiske og amerikanske barnebøker.

Jeg begynte også tidlig å skrive.

Og når jeg begynte å skrive, i en alder av syv år,

historier skrevet med blyant, illustrert med fargeblyanter

som min stakkars mor var forpliktet til å lese,

skrev jeg akkurat de samme historiene jeg var vant med å lese.

Alle mine karakterer var hvite og blåøyde.

De lekte i snøen.

De spiste epler.

(Latter)

Og de snakket mye om været,

hvor skjønt det var at solen tittet frem.

(Latter)

På tross av det faktum at jeg bodde i Nigeria.

Jeg hadde aldri vært utenfor Nigeria.

Vi hadde ingen snø. Vi spiste mango.

Og vi snakket aldri om været,

fordi det var aldri behov for det.

Mine karakterer drakk også mye ingefærøl

for personene i de engelske bøker jeg leste

drakk ingefærøl.

Se bort ifra at jeg ikke hadde en anelse hva ingefærøl var.

(Latter)

Og i mange år senere, hadde jeg et desperat behov

for å smake ingefærøl.

Men det er en annen historie.

Dette tror jeg demonstrerer

hvor påvirkelige og sårbare vi er

i lyset av en historie,

spesielt som barn.

Fordi alt jeg leste var bøker

som hadde utenlandske personer,

var jeg overbevist om at bøker,

i deres natur, måtte ha utenlandske karakterer i dem,

og måtte handle om ting som

jeg personlig ikke kunne identifisere meg selv med.

Men ting forandret seg når jeg oppdaget afrikanske bøker.

Det var ikke så mange av dem tilgjengelig. Og de var ikke

så lett å komme over som utenlandske bøker.

Men på grunn av forfattere som Chinua Achebe og Camara Laye

gikk jeg gjennom en mental forandring i min oppfattelse

av litteratur.

Jeg forsto at folk som meg,

jenter med hud som sjokolade,

med stritt hår som ikke kunne samles i hestehale,

også kunne eksistere i litteratur.

Jeg begynte å skrive om ting jeg kjente selv.

Jeg elsket de amerikanske og britiske bøker jeg hadde lest.

De vekket min fantasi. De åpnet nye verdener for meg.

Men den uante konsekvens

var at jeg ikke var klar over at folk som meg

kunne eksistere i litteratur.

Så hva oppdagelsen med afrikanske forfattere ga meg var dette:

Det reddet meg fra å kun ha èn oppfattelse

av hva bøker er.

Jeg kommer fra en konvensjonell, middelklasse nigeriansk familie.

Min far var professor.

Min mor jobbet med administrasjon.

Så vi hadde, som var normen

hushjelp boende, som oftest kom fra nærliggende landsbyer.

Det året jeg fylte åtte fikk vi en ny gutt som hushjelp.

Hans navn var Fide.

Det eneste min mor fortalte oss om han

var at hans familie var svært fattig.

Min mor sendte med ham søtpoteter og ris,

og våre gamle klær, til hans familie.

Og når vi ikke spiste opp våres mat sa min mor alltid,

"Spis opp maten din! Vet du ikke? Folk som Fide's familie har ingenting."

Så jeg hadde enormt medynk for Fides familie.

En lørdag dro vi på besøk til hans landsby.

Og hans mor viste oss en kurv i nydelig flettet mønster,

lagd av farget siv, som hans bror hadde lagd.

Jeg var sjokkert.

Tanken hadde ikke slått meg at noen i hans familie

var i stand til å lage noe.

Alt jeg hadde hørt var hvor fattige de var,

så det hadde blitt umulig for meg å se dem som

noe annet enn bare fattige.

Deres fattigdom var min eneste oppfattelse av dem.

År senere, tenkte jeg på dette da jeg forlot Nigeria

for å studere på universitet i USA.

Jeg var 19.

Min amerikanske romkamerat var overrasket over meg.

Hun spurte hvor jeg hadde lært å snakke så godt engelsk,

og ble forvirret når jeg sa at Nigeria

faktisk hadde engelsk som sitt offisielle språk.

Hun spurte meg om hun kunne få lytte på noe av min "stamme musikk"

og ble konsekvent skuffet

når jeg fant frem min kassett med Mariah Carey.

(Latter)

Hun antok at jeg ikke visste hvordan jeg

skulle bruke en komfyr.

Det som slo meg var dette: Hun syntes synd på meg

selv før hun så meg.

Hennes grunnleggende oppfattelse av meg, som afrikaner

var en form for nedlatende, velmenende medynk.

Min romkamerat hadde fått èn historie om Afrika.

En historie om katastrofe.

Utifra denne beretning var det ingen mulighet

for at en afrikaner kunne være lik henne, på noen måte.

Ingen mulighet for annet enn medynk.

Ingen mulighet for en forbindelse som likeverdige medmennesker.

Jeg må få si at før jeg dro over til statene var det ikke

en bevisst tanke at jeg identifiserte meg selv som en afrikaner.

Men i USA når Afrika ble nevnt henvendte alle seg til meg.

Selv om jeg ikke visste noe om steder som Namibia.

Men etterhvert tok jeg til meg denne nye identiteten.

Og på mange måter føler jeg meg nå som en afrikaner.

Selv om jeg fortsatt kan bli ganske så irritabel når

Afrika blir referert til som et land.

Et nylig eksempel på dette er min ellers så fortreffelige flytur

fra Lagos to dager siden, da

det var en kunngjøring på flyturen med Virgin

om veldedighetsarbeid i "India, Afrika og andre land."

(Latter)

Så etter noen år i statene som afrikaner,

begynte jeg å forstå min romkamerats oppfattelse av meg.

Hvis jeg ikke hadde vokst opp i Nigeria, og alt jeg visste om Afrika

var fra dagens media,

ville jeg også tenkt om Afrika som et sted med

vakre landskap, flotte dyr,

og ufattelige menneskeskjebner,

som kjemper meningsløse kriger, dør av fattigdom og AIDS,

ikke i stand til å snakke for seg selv,

ventende på å bli reddet,

av en vennlig, hvit utlending.

Jeg ville tenkt om afrikanere på samme måte som jeg,

som barn, hadde tenkt om Fides familie.

Den ene beretning om Afrika, vil jeg mene stammer fra vestlig litteratur.

Nå vil jeg sitere

skrifter av en handelsmann fra London, ved navn John Locke,

som seilte til Vest Afrika i 1561,

og holdt en fascinerende logg av sin reise.

Etter å ha referert til svarte afrikanere

som "beist som ikke har boliger,"

han skriver, "De er også et folk uten hoder,

deres munn og øyne på brystet,"

Jeg har humret mye når jeg har lest dette.

Og man må få beundre John Locke sin fantasi.

Men det viktigste med hans skrifter er at

det representerer en begynnelse

på en tradisjon av beretninger om Afrika i Vesten.

En tradisjon for å se Afrika sør for ørkenbelte som et negativt sted,

av ulikheter, av mørke,

av et folk, som i ordene fra en vidunderlig poet,

Rudyard Kipling

var "halvt djevler, halvt barn."

Jeg begynte å innse at min amerikanske romkamerat

måtte gjennom livet ha

sett og hørt ulike varianter

av denne ene beretning,

det samme hadde en professor

som fortalte meg at min novelle ikke var afrikansk nok.

Jeg var villig til å innrømme at det var flere ting som

var galt med novellen,

og jeg hadde feilet på flere steder.

Men jeg hadde ikke forestillet meg at jeg feilet

i oppnå afrikansk autentisitet.

Jeg visste faktisk ikke hva denne

afrikanske autentisiteten var.

Professoren fortalte meg at karakterene

lignet for mye på ham selv,

utdannede og fra middelklassen.

Mine karakaterer kjørte biler.

De sultet ikke.

Derfor var de ikke autentiske nok.

Jeg må raskt få tilføye at jeg er like skyldig

når det kommer til den ensidige beretning.

For noen år siden, dro jeg fra statene på besøk til Mexico.

Den politiske stemningen i USA var anspent på den tiden.

Og det var flere debatter rundt immigrasjon.

Som så ofte i Amerika,

ble immigrasjon synonymt med meksikanere.

Det var utallige historier om meksikanere

som et folk som var

snyltere på helsevesenet,

snikende over landegrensen,

for å bli arrestert like etter, den type historier.

Jeg kan huske jeg gikk rundt den første dagen i Guadalajara,

og så på folk som dro på arbeid,

tilberedte tortillas på markedsplassen,

røykende, lattermilde.

Jeg husker den første følelse av overraskelse.

Og jeg ble overveldet av skam.

Jeg innså at jeg hadde blitt dypt påvirket

av hvordan media dekket meksikanerne

at de hadde blitt til en ting i mitt hode,

den ynkelige immigrant.

Jeg hadde også slukt den ene beretning om meksikanere

og jeg kunne ikke skammet meg mer over meg selv.

Så det er slik man skaper den ensidige historie,

når man viser folk på én måte,

og kun på denne ene måten,

om igjen og om igjen,

etterhvert er det slik de blir.

Det er umulig for meg når man snakker om den ensidige historie

å unngå å snakke om makt.

Det er et ord, på Igbo

som jeg alltid kommer på når jeg tenker på

maktstrukturen i verden, og det er "nkali."

Det er et substantiv som løst oversettes

til "å være bedre enn andre."

Slik vår økonomiske og politiske verden,

også blir definert av

prinsippet av nkali.

Hvordan de blir fortalt, hvem som forteller dem,

når de blir fortalt, og hvor mange historier som fortelles,

er avhengig av hvem som har makten.

Makt gir deg mulighet ikke til kun å berette historien videre til en annen

men å gjøre denne historien til den eneste for denne personen.

Mourid Barghouti, en palestinsk poet skriver

at om du ønsker å fordrive en tanke om et folk

er den enkleste måten å fortelle deres historie,

og begynne med, "dernest."

Start historien med urbefolkningen i Amerika og deres piler,

og ikke med ankomsten av de britiske kolonister,

og du vil få en helt annerledes historie.

Start med beretningen

om den feilende afrikanske stat,

og ikke med det koloniserte opphav av den afrikanske stat,

og du vil få en helt annerledes historie.

Jeg talte nylig på et universitet hvor

en student fortalte meg at

det var en skam

at nigerianske menn var overgripere

lik farskarakteren i min novelle.

Jeg fortalte ham at jeg nettopp hadde lest

en bok ved navn "American Psycho" --

(Latter)

-- og at det var en skam

at unge amerikanere var seriemordere.

(Latter)

(Applaus)

Jeg sa selvfølgelig dette i et anfall av lettere irritasjon.

(Latter)

Tanken hadde aldri slått meg

at bare fordi jeg hadde lest en bok

hvor hovedkarakteren var en seriemorder

skulle han komme til å representere

alle amerikanere.

Og dette er ikke fordi jeg er en bedre person en hva denne studenten var,

men på grunn av Amerika sin kulturelle og økonomiske makt,

hadde jeg hørt mange beretninger om Amerika.

Jeg hadde lest Tyler og Updike, Steinbeck og Gaitskill.

Jeg hadde ikke denne ene beretning om Amerika.

Da jeg lærte, for noen år siden at forfattere var forventet

å ha en ulykkelig barndom

for å bli suksessfulle

begynte jeg å tenke på hvilke

forferdelige ting mine foreldre kunne ha gjort mot meg.

(Latter)

Men sannheten er at jeg hadde en svært lykkelig barndom,

full av latter og kjærlighet, i en svært sammensveiset familie.

Men jeg hadde også bestefedre som døde i flyktningeleirer.

Min fetter Polle døde da han ikke kunne få god nok behandling i helsevesenet.

En av mine nærmeste venner, Okoloma døde i en flyulykke

fordi våre brannbiler ikke hadde vann.

Jeg vokste opp med undertrykkende militære myndigheter

som fraskrev verdien av utdannelse,

slik at mine foreldre noen ganger ikke fikk sin lønn.

Som barn så jeg først syltetøyet forsvinne fra frokostbordet,

deretter forsvant margarinen,

så ble brød for dyrt,

og melken ble rasjonert.

Og mest av alt, en form for normalisert politisk fryktfølelse

invaderte våre liv.

Alle disse beretninger gjør meg til hva jeg er.

Men å tviholde på disse negative historiene

er å endimensjonalisere mine erfaringer,

og å overse mange andre opplevelser

som var med å forme meg.

Den ensidige historie skaper stereotyper.

Og problemet med stereotyper

er ikke at de ikke er sanne,

men at de er ufullstendige.

De gjør at den ene beretningen blir til den eneste beretningen.

Selvfølgelig, Afrika er et kontinent full av katastrofer.

Noen enorme, som de forferdelige voldtektene i Kongo.

Og deprimerende, som det faktum at

5,000 personer kan søke på en enkelt stilling i Nigeria.

Men det finnes også historier som ikke omhandler katastrofer.

Og det er viktig, minst like viktig å fortelle om dem.

Jeg har alltid funnet det umulig

å engasjere meg fullt ut i et sted eller en person

uten å ville bli kjent med alle historiene om det stedet eller personen.

Konsekvensen av den ensidige historie

er dette: Den frarøver folk sin verdighet.

Den gjør det vanskelig å anse oss som likeverdige mennesker.

Den fokuserer på våre ulikheter

fremfor våre likheter.

Så hva om jeg før min tur til Mexico

hadde fulgt debatten om immigrasjon fra begge sider,

både fra USA og Mexico sitt synspunkt.

Hva om min mor hadde fortalt meg at Fides familie både var fattige

og hardt arbeidende?

Hva om vi hadde et afrikansk kringkastingsselskap

som meldte afrikanske historier over hele verden?

Hva den nigerianske forfatter Chinua Achebe kaller

"en balansegang i historiene."

Hva om min romkamerat kjente til min nigerianske forlegger,

Mukta Bakaray,

en bemerkelsesverdig mann som forlot sin stilling i en bank

for å følge sin drøm om å starte sitt forlag?

Den konvensjonelle tanken var at at nigerianere ikke leste litteratur.

Han var uenig i dette. Han følte

at folk som kunne lese, ønsket å lese,

om man bare gjorde litteraturen rimelig og tilgjengelig for dem.

Kort tid etter at han publiserte min første roman

dro jeg til en TV-stasjon i Lagos for å gjøre et intervju.

Og en kvinne som arbeidet der som bud kom opp til meg og sa,

"Jeg satte virkelig pris på din roman, men jeg likte ikke slutten.

Du må skrive en fortsettelse, og dette er det som burde skje..."

(Latter)

Og hun fortsatte med å fortelle meg hva jeg burde skrive i fortsettelsen.

Ikke bare ble jeg sjarmert, men jeg ble også rørt.

Her var en kvinne, en del av den store allmennheten av nigerianere,

som ikke var meningen at skulle lese litteratur.

Hun hadde ikke bare lest boken, men hadde tatt eierskap av innholdet i den

og følte seg berettighet til å fortelle det til meg

hva jeg burde skrive videre.

Hva om min romkamerat kjente til min venn Fumi Onda,

en fryktløs kvinne som er vertinne for et TV-program i Lagos,

og som er fast bestemt på å fortelle historier vi foretrekker å glemme?

Hva om min romkamerat kjente til hjerteoperasjonen

som ble foretatt på sykehuset i Lagos sist uke?

Hva om min romkamerat kjente til den moderne nigerianske musikken?

Talentfulle mennesker syngende på engelsk og pidgin,

og Igbo, Yoruba og Ijo,

som blander innflytelser fra Jay-Z til Fela

til Bob Marley og deres bestefedre.

Hva om min romkamerat kjente til den kvinnelige advokaten

som nylig gikk til retten i Nigeria

for å kjempe mot en latterlig lovforskrift

som krever at kvinner trenger sin manns underskrift

for å fornye sitt pass?

Hva om min romkamerat kjente til Nollywood,

full av innovative mennesker som lager filmer på tross av tekniske vansker?

Filmer så populære

at de virkelig står som eksempler

på at nigerianere vil konsumere det de produserer.

Hva om min romkamerat kjente til min fantastiske og ambisiøse frisør,

som nettopp har startet sitt eget foretak hvor hun selger løshår?

Eller om alle de millioner nigerianere

som starter sine egne foretak og som noen ganger feiler

men fortsetter å nære sine ambisjoner?

Hver gang jeg er hjemme blir jeg konfrontert med

de vanlige årsakene til irritasjon blant nigerianere:

vår feilede infrastruktur, vår feilede regjering.

Men også den fantastisk kampviljen hos folk

som trives på tross av regjeringen,

ikke på grunn av den.

Jeg lærer på et skriveverksted i Lagos hver sommer.

Og det er utrolig hvor mange folk som søker,

hvor mange som er ivrige etter å begynne å skrive,

til å fortelle historier.

Min nigerianske forlegger og jeg har nettopp startet opp en veldedig stiftelse

kalt Farafina Trusts.

Og vi har store drømmer om å bygge opp biblioteker

og sette i stand biblioteker som allerede eksisterer,

bidra med bøker til statlige skoler

som ikke har særlig i sine biblioteker,

og arrangere mengder av skriveverksteder,

med lesing og skriving,

for alle personer som er ivrige etter å fortelle oss våre mange beretninger.

Historier er viktige.

Og det er viktig at det er mange historier.

Historier som bidrar til å fordrive og til å ufarliggjøre.

Men også historier som kan gi kraft, og til å menneskeliggjøre.

Historier som bryter ned verdigheten på folk.

Men også historier som kan gjenoppbygge verdigheten.

Den amerikanske forfatteren Alice Walker skrev dette

om sine slektninger fra sør

som hadde flyttet nordover.

Hun introduserte dem til en bok om

sørstatslivet de hadde lagt bak seg.

"De satt rundt, og leste boken for dem selv,

de hørte på meg lese boken for dem og en form for paradis ble gjenoppnådd."

Jeg vil avslutte med denne tanke:

At når vi avviser den ensidige historien,

vil vi innse at det aldri kun er én historie,

av noe sted,

først da vil vi oppnå en form for paradis.

Takk.

(Applaus)