Min DNA-salgsautomat

Salgsautomater tilbyr som regel brus, godteri og potetgull.
Dette er ikke tilfellet for den som er skapt av TED-vennen Gabe Barcia-Colombo.
Denne kunstneren har drømt ihop en DNA-salgsautomat, som gjør at man kan kjøpe menneskelig DNA pakket i en ampulle, sammen med et samlebart fotografi av personen so gav DNAet.
Det er sjarmerende og mysifistisk, men peker mot bredere etiske og juridiske spørsmål som vil vise seg etterhvert som bioteknologien bedres.

Dette er en salgsautomat i Los Angeles.

Den er på et kjøpesenter, og selger fiskeegg.

Det er en kaviar-automat.

Dette er kunst-o-maten,

en kunst-selgende maskin som selger

små artistiske kreasjoner av forskjellige kunstnere,

vanligvis små treklosser eller fyrstykkesker,

i begrenset opplag.

Dette er Oliver Medvedik. Han er ikke en salgsautomat,

men han er en av grunnleggerne av Genspace,

en offentlig biolab i Brooklyn, New York,

hvor alle kan gå og studere

og lære hvordan man gjør ting som å
dyrke frem E.coli som lyser i mørket

eller lære hvordan man tar DNA fra jordbær.

Faktisk så jeg Oliver gjøre en slik uttagning av DNA
fra jordbær for omtrent et år siden,

og det var det som ledet meg innpå denne sære stien

som jeg skal fortelle dere om nå.

Fordi jordbær-DNA er svært fasinerende,
fordi det er så vakkert.

Jeg hadde aldri tenkt på DNA
som en vakker ting før,

inntil jeg så det på denne måten.

Og en god del mennesker, spesielt i kunstmiljøet,

engasjerer seg ikke nødvendigvis i vitenskap på denne måten.

Jeg vervet meg i Genspace direkte etter dette,

og jeg spurte Oliver; "Vel, om
vi kan gjøre det på disse på jordbærene,

kan vi vel gjøre det på mennesker også?"

Og omtrent 10 minutter senere,

sentrifugerte vi ampuller med blod,
og kom opp med

en prosedyre for å trekke ut menneskelig DNA.

Jeg startet å gjøre dette på egen hånd,

og dette er hvordan min DNA faktisk ser ut som.

Jeg var i et middagsselskap med
noen venner, noen kunstnervenner,

og jeg fortalte de om dette prosjektet,

og de kunne ikke tro at
man faktisk kunne se DNA.

Så jeg sa; all right, la oss gå ut
og skaffe noen materialer akkurat nå.

Så startet jeg å ha disse merkelige middags-
selskapene hos meg på fredagskvelder

hvor folk kom over

og vi foretok uttak av DNA,

og vi tapet det faktisk på video,

fordi det laget et slags morsomt portrett også.

(Latter i salen)

Dette er mennesker som ikke nødvendigvis engasjerer seg

i vitenskap regelmessig -

- det kan man på en måte se på reaksjonene deres.

Men de ble fasinert av det,

og det var veldig morsomt for meg å se de

bli oppspilte av vitenskap.

Så jeg startet å gjøre dette regelmessig,

det er en ganske merkelig greie å
gjøre på en fredagskveld,

men dette er hva jeg startet å gjøre,

og så begynte jeg å samle en hel del

av mine venners DNA i små ampuller,

for så å kategorisere dem.

Det så slik ut.

Og det fikk meg til å tenke over
et par ting.

Først og fremst så dette veldig ut som
tidslinjen min på Facebook,

så på en måte hadde jeg laget et slags
genetisk nettverk,

et genetisk sosialt nettverk, egentlig.

Og det andre var en gang
en venn kom til meg,

så dette på bordet mitt og sa, "Å,

hvorfor er de nummererte? Er denne
personen sjeldnere enn den andre?"

Og jeg hadde egentlig ikke tenkt på det.

De var bare nummererte fordi det var
rekkefølgen vi hadde tatt ut DNAet i.

Men det fikk meg til å tenke
på det å samle leketøy,

og det som skjer akkurat nå

i leketøyverdenen med
blanke leketøyesker,

hvor det er mulig å samle på
forskjellige sjeldne leker.

Du kjøper disse eskene. Du er ikke
sikker på hva som skjuler seg inni,

men så når du åpner de

har du en av mange forskjellige
sjeldne leker.

Og så synes jeg det var interessant.

Jeg begynte å tenke på dette, og kaviar-
automaten, og kunst-o-maten i sammenheng.

Og av en eller annen grunn satt jeg
og tegnet en salgsautomat en natt,

mens jeg tenkte på å lage malerier
av en salgsautomat,

og den lille ampullen med mitt DNA stod der,

og så så jeg denne vakre
kombinasjonen mellom

DNA-tråder og coilene
på en salgsautomat.

Så, selvfølgelig bestemte jeg
meg for å lage en kunstinstallasjon

kalt DNA-salgsautomaten
(The DNA Vending Machine)

Her er den;

(Musikk spilles)

("DNA-salgsautomaten er en kunstinstallasjon
som omhandler å øke tilgangen på bioteknologi.")

("Til en fornuftig pris kan du kjøpe et stykke...

... menneskelig DNA fra en tradisjonell
salgsautomat")

("Hvert eksempel kommer pakket med et
samlebart...

... portrett av dets eier i et begrenset opplag.")

("DNA-salgsautomaten ser på DNA...

... som et samlebart materiale, og bringer til lys...

... juridiske problemstillinger i forhold til
eierskapet knyttet til DNA.")

Så, DNA-salgsautomaten

er nå i et par gallerier i New York,

og selger faktisk ganske bra.

Vi er i første opplaget med 100 eksempler,

og håper å lage et nytt opplag ganske snart.

Jeg kunne faktisk tenkt meg å få dette
inn på en mer sentral scene,

som Grand Central Station eller Penn Station,

like bed siden av de andre, faktiske
salgsautomatene i disse områdene.

Men med dette prosjektet, og mange
av mine andre kunstprosjekter

ønsker jeg å stille dere et spørsmål, og det er,

"når bioteknologi og DNA-sekvensering

blir like billig som f.eks. laserkutting eller

3D-printing, eller å kjøpe kaviar
fra en salgsautomat;

kommer du fortsatt til å gi et stykke
av ditt DNA til en salgsautomat?"

Og hvor mye kommer stykket til å være verdt?

Og vil du kjøpe noen andres DNA?

Og hva har du muligheten til å gjøre med det?

Takk for meg.

(Applaus i salen)