Brene Brown: Kraften av sårbarhet

Brene Brown studerer de menneskelige relasjoner - både vår evne til å føle empati, tilhørighet og kjærlighet. I et gripende og morsomt innlegg ved TEDxHouston deler hun en innsikt fra sin forskning som ikke bare fikk henne til å forstå seg selv bedre, men også menneskeheten. Et innlegg som er ment til å deles.

Ok, så jeg vil begynne med dette:

for noen år tilbake ringte en arrangør meg

fordi jeg skulle holde et innlegg ved et arrangement.

Så hun ringte og sa

"Jeg strever med å finne ut hvordan

jeg skal beskrive deg i brosjyren."

Og jeg tenkte, "Vel, hva er problemet?"

Og hun svarte, "Jo, for jeg hørte deg holde et foredrag,

og jeg kommer til å kalle deg en forsker, tror jeg,

men jeg er redd for at hvis jeg gjør det, så er det ingen som kommer

for da tror de at du er kjedelig og irrelevant."

(Latter)

"Ok.." tenkte jeg.

Så fortsatte hun, "Men det jeg likte med forelesningen din

var at du er en historieforteller.

Så jeg tror jeg rett og slett kaller deg en historieforteller."

Og selvfølgelig, den akademiske, usikre delen av meg

sa, "Du skal kalle meg hva for noe?"

Og hun svarte, "Jeg kommer til å kalle deg en historieforteller."

Og jeg tenkte liksom, "Hvorfor ikke bare Asbjørnsen?"

(Latter)

Så jeg liksom, "La meg få tenke på dette litt."

Jeg prøvde å mote meg opp.

Og så tenkte jeg, vet du, jeg er jo en historieforteller.

Jeg er en kvalitativ forsker.

Jeg samler på fortellinger, det er jo det jeg gjør.

Og kanskje fortellinger bare er data med sjel.

Og kanskje er jeg bare en historieforteller.

Og så sa jeg, "Vet du hva.

Kan du ikke bare kalle meg en historiefortellende forsker."

Og hun svarer, "Haha. Det finnes jo ikke."

(Latter)

Så, jeg er en historiefortellende forsker,

og i dag skal jeg snakke med dere --

siden vi allerede snakker om å utvide vårt syn på ting --

så vil jeg snakke med dere og fortelle noen historier

om en del av forskningen min

som fundamentalt forandret hvordan jeg ser på ting,

som faktisk forandret både måten jeg lever, elsker,

jobber og oppdrar barna mine på.

Og her er hvor fortellingen min begynner.

Da jeg var en ung forsker, doktorgradstudent,

hadde jeg en forskningsprofessor det første året

som sa til oss,

"Nå skal dere høre,

hvis du ikke kan måle det, da finnes det ikke."

Og jeg tenkte at han bare smisket med meg.

Så jeg liksom, "Seriøst?" og han svarte, "Absolutt."

Og nå må dere forstå

at jeg har en bachelor i sosiologi, en master i sosiologi,

og skulle nå ta min doktorgrad i sosiologi,

så hele min akademiske karriere

bestod av mennesker

som egentlig trodde

at "livet er rotete, elsk det."

Mens jeg er mer typen; "livet er rotete

rydd opp og organiser det

og putt det inn i kartoteket."

(Latter)

Så jeg hadde altså forvillet meg inn i,

å starte en karriere som tar meg --

seriøst, et av ordtakene innenfor sosialarbeid

er; "omfavn ubehagelighetene av jobben."

Mens jeg er mer typen til å ignorere alle disse ubehagelighetene,

tråkke elegant over dem og bare få topp karakterer.

Det var mitt motto.

Så jeg var veldig entusiastisk da jeg hørte dette.

Og tenkte derfor, vet du hva, dette er en karriere for meg,

For jeg er interessert i noen meget uoversiktlige temaer.

Men jeg vil klare få til å dem til å ikke være uoversiktlige.

Jeg vil forstå dem.

Jeg vil til bunns i disse temaene

som jeg vet er viktige,

og avsløre løsningen for alle.

Så jeg begynte med relasjoner.

For etter at du har jobbet som sosialarbeider i 10 år,

skjønner du at

det er relasjoner som er grunnen til at vi er her.

Det er det som gir livene våre mål og mening.

Det er det livene våre handler om.

Det har ikke noe å si om du snakker med folk

som jobber i sosialsektoren og psykisk helsevern med vold og forsømmelse

det vi vet er at den relasjonen,

evnen til å føle samhold,

det er slik vi er koblet fra naturens side -

det er grunnen til at vi er her.

Så jeg tenkte; vet du hva, jeg begynner med relasjoner.

Vel, du vet når

du får en tilbakemelding fra sjefen din

og hun forteller deg 37 ting som du har gjort kjempe bra

og en ting -- en mulighet til forbedring?

(Latter)

Og alt du kan tenke på er den muligheten til forbedring, ikke sant?

Vel, dette ble visstnok slik det gikk med forskningen min også,

for når du spør folk om kjærlighet,

så forteller de deg om tapt kjærlighet.

Når du spør folk om tilhørighet,

så forteller de deg deres mest smertefulle opplevelser

om å bli ekskludert.

Og når du spør folk om relasjoner,

handler historiene de forteller om mennesklig avstand.

Så ganske fort, faktisk allerede seks uker inn i forskningen,

støtte jeg på denne navnløse greien

som absolutt avslørte relasjoner

på en måte jeg ikke forstod eller hadde sett før.

Så jeg tok et skritt vekk fra forskningen

og tenkte, jeg trenger å finne ut hva dette er for noe.

Og det viste seg å være skam.

Og skam er lett å forstå som

frykten for å ikke passe inn:

Er det noe med meg,

som muligens andre vet om eller kan se,

som gjør at jeg ikke er verdt relasjoner?

Det jeg kan fortelle dere om dette er:

det er universelt, vi tenker det alle sammen.

De eneste menneskene som ikke opplever skam

har ingen evne til å føle empati eller samhold.

Ingen vil snakke om det,

og jo mindre du snakker om det, jo mer har du det i deg.

Det som understøtter denne skammen,

denne følelsen av "jeg er ikke bra nok,"

en følelse vi alle kjenner til:

"Jeg er ikke perfekt nok. Jeg er ikke tynn nok,

rik nok, pen nok, smart nok,

eksponert nok."

Det som understøttet dette

var en uutholdelig sårbarhet,

denne ideen om

at for å få tilknytning til å skje,

må vi tillate oss å bli sett,

virkelig sett.

Og dere vet hva jeg synes om sårbarhet. Jeg hater sårbarhet.

Så jeg tenkte, at dette er min sjanse

til å slå den tilbake med min målestav.

Jeg tar jobben, jeg skal skjønne dette og få orden på det,

jeg skal bruke et år, jeg skal dekonstruere skammen totalt,

jeg skal finne ut hvordan sårbarhet fungerer,

og jeg skal overvinne den.

Så jeg var klar, og veldig entusiastisk.

Og som dere vet, det endte ikke bra.

(Latter)

Dere vet det.

Jeg kunne ha fortalt dere masse om skam,

men da måtte jeg ha lånt alle andre sin tid.

Men jeg kan fortelle dere hva det koker ned til,

og det er kanskje det viktigste jeg noen gang har lært

i løpet av hele tiåret jeg holdt på med denne forskningen.

Mitt ene år

ble til seks år,

tusenvis av historier,

hundrevis av lange intervjuer, fokusgrupper.

På et tidspunkt sendte folk meg sider fra dagbøkene sine

og sendte meg historiene sine,

tusenvis av biter med data i løpet av seks år.

Og jeg fikk en slags oversikt over det,

Jeg forsto på en måte, dette er hva skam er,

slik fungerer den.

Jeg skrev en bok,

jeg publiserte en teori,

men det var noe som ikke stemte,

og hva det var, er dette:

hvis jeg grovt sett tok de jeg hadde intervjuet

og delte dem inn i mennesker

som virkelig har en følelse av å være verdifull,

for det er det det handler om,

en følelse av å være verdifull,

de har en stor bevissthet om kjærlighet og tilhørighet,

og mennesker som kjemper for det,

og mennesker som alltid lurer på om de er bra nok.

Det fantes kun en variabel

som skilte de menneskene som hadde

en følelse av kjærlighet og tilhørighet

og de menneskene som virkelig kjempet for det.

Og det var at menneskene som hadde

denne følelsen av kjærlighet og tilhørighet

har tro på at de fortjener både kjærlighet og tilhørighet.

Det er det.

De har tro på at de fortjener det.

Og for meg, den vanskelige delen,

av det ene som holder oss utenfor relasjoner,

er vår frykt for at vi ikke er verdt relasjonene,

var noe som, både personlig og profesjonelt,

jeg følte jeg trengte å forstå bedre.

Så det jeg gjorde

var å ta alle intervjuene

hvor jeg så følelsen av å være verdifull, hvor jeg så mennesker som levde på denne måten,

og bare så på disse.

Hva har disse menneskene til felles?

Jeg har en liten kontorrekvisita-avhengighet,

men det er en annen diskusjon.

Jeg hadde et aktomslag, og jeg hadde en tusj,

og jeg tenkte, hva skal jeg kalle denne forskningen?

De første ordene som dukket opp i hodet mitt

var helhjertet.

Dette er helhjertede mennesker, som lever i en slik dyp følelse av å være verdifulle.

Så det er hva jeg skrev på toppen av mappen,

og jeg begynte å se på alle dataene.

Først hadde jeg faktisk en

fire dagers

meget intens dataanalyse

hvor jeg gikk tilbake og så på de ulike intervjuene, de ulike historiene og de ulike hendelsene.

Hva er temaet? Hva er mønsteret?

Ektemannen min forlot byen sammen med barna

fordi jeg går alltid inn i en slik gal Jackson Pollock greie,

hvor jeg bare skriver

og er inne i min forskerboble.

Og her er hva jeg fant ut.

Det de hadde til felles

var en følelse av mot.

Og aller først vil jeg kjapt differensiere mellom mot og tapperhet.

Mot, den opprinnelige definisjonen av mot,

da det først ble tatt i bruk i det engelske språket,

kom det fra det latinske ordet cor, som betyr hjerte,

og den opprinnelige definisjonen

var å kunne fortelle hvem du er med hele ditt hjerte.

Så disse menneskene

hadde ganske enkelt, motet

til å ikke være perfekte.

De hadde medfølelsen

til å være snille mot seg selv først, og så mot andre,

fordi, slik det ser ut, kan vi ikke utøve medfølelse mot andre mennesker

hvis vi ikke kan behandle oss selv bra.

Og til slutt, så hadde de den relasjonen

og -- dette var den vanskelige delen --

som et resultat av autentisitet,

så var disse menneskene villige til å gi slipp på hvem de mente de burde være

for å være den personen de egentlig var,

noe som du absolutt må klare

for å skape relasjoner.

Den andre tingen de hadde til felles

var dette:

De aksepterte sårbarhet fullstendig.

De mente

at det som gjorde dem sårbare

gjorde dem vakre.

De snakket ikke om sårbarhet

som noe komfortabelt,

men heller ikke som om det var uutholdelig,

som jeg hadde hørt i mine tidligere intervjuer.

De snakket bare om det som noe nødvendig.

De snakket om den viljen

til å si "jeg elsker deg" først,

den viljen

til å gjøre noe

hvor det ikke er noen garantier,

den viljen

til å klare å beholde roen når man venter på at legen skal ringe

etter mammografien din.

De er villige til å investere i et forhold

som kanskje ikke kommer til å fungere.

De syntes dette var grunnleggende.

Personlig syntes jeg det var et svik.

Jeg kunne ikke tro at jeg hadde sverget troskap

til forskning, hvor vår jobb er --

vet dere, at definisjonen av forskning

er å kontrollere og forutsi, å studere fenomener,

for den åpenlyse grunnen

å kunne kontrollere og forutsi.

Og nå hadde mitt oppdrag,

for å kunne kontrollere og forutsi,

oppdaget at den riktige måten å leve på er med sårbarhet

og å stoppe å kontrollere og forutsi.

Det førte til et lite sammenbrudd -

(Latter)

- noe som egentlig så mer slik ut.

(Latter)

Og det gjorde det.

Jeg kaller det et sammenbrudd, mens terapauten min kaller det en spirituell oppvåkning.

En spirituell oppvåkning høres bedre ut enn et sammenbrudd,

men jeg forsikrer deg, det var et sammenbrudd.

Så jeg måtte legge vekk forskningsmaterialet mitt og finne en terapaut.

La meg fortelle dere noe: du vet hvem du er

når du ringer vennene dine og sier, "Jeg tror jeg trenger å gå til noen.

Har du noen anbefalinger?"

Fordi ca fem av vennene min sa,

"Oj da. Jeg ville ikke vært din terapaut."

(Latter)

Så jeg spurte, "Hva mener du med det?"

Og de svarer, "Nei, jeg bare sier..

Ikke ta med målebåndet ditt."

"Ok..," svarte jeg.

Så jeg fant en terapeut.

I mitt første møte med henne, Diana,

tok jeg med meg listen min

om hvordan de helhjertede lever, og satte meg ned.

Hun spurte, "Hvordan har du det?"

Og jeg svarte, "Storartet. Jeg er ok."

"Hva er det som skjer?" spurte hun.

Og dette er en terapeut som går til andre terapeuter,

fordi vi må gå til slike,

fordi de er god på dette med pisspreik.

(Latter)

Så jeg sa,

"Her er greien, jeg strever."

"Hva er det du strever med?" spurte hun.

Og jeg sa, "Vel, fordi jeg har et sårbarhetsproblem.

Og jeg vet at sårbarhet er nøkkelen

til skam og frykt

og vår kamp for å føle oss verdifull,

men det virker som at det også er utgangspunktet

for glede, kreativitet,

tilhørighet og kjærlighet.

Og jeg tror jeg har ett problem,

og jeg trenger litt hjelp."

Og så sier jeg, "Men nå skal du høre,

ikke noe familie greier,

ikke noe barndomstull."

(Latter)

"Jeg bare trenger noen strategier."

(Latter)

(Applaus)

Takk.

Så gjør hun slik som dette.

(Latter)

Og jeg sier, "Det er ille, er det ikke?"

Og hun svarer, "Det er verken bra eller dårlig."

(Latter)

"Det bare er hva det er."

Og jeg svarer, "Å herregud, dette kommer til å bli skikkelig kjipt."

(Latter)

Og det gjorde det, og det gjorde ikke.

Og det tok ca et år.

Og dere vet hvordan det er noen folk

som, når de skjønner at sårbarhet og ømhet er viktig,

så gir de seg over og lar seg blir overmannet av det.

A: det er ikke meg,

og B: jeg gidder ikke være venner med slike folk engang.

(Latter)

For meg var det en årelang kamp.

Det var et bikkjeslagsmål.

Sårbarheten skubbet, og jeg skubbet tilbake.

Jeg tapte kampen,

men vant sannsynligvis livet mitt tilbake.

Så da gikk jeg tilbake til forskningen

og brukte de neste par årene

på å virkelig forstå hva de helhjertede,

hva valg de tok,

og hva det var vi egentlig gjorde

med denne sårbarheten.

Hvorfor strever vi slik med det?

Er jeg alene med å streve med sårbarhet?

Nei.

Så dette er hva jeg har lært.

Vi bedøver sårbarheten -

når vi venter på telefonen.

Det var interessant, jeg la ut noe på Twitter og Facebook

hvor det stod, "Hvordan vil du definere sårbarhet?

Hva får deg til å føle deg sårbar?"

Og innen en og en halv time hadde jeg fått 150 svar.

Fordi jeg ville vite

hva som var der ute.

Å måtte spørre ektemannen min om hjelp,

fordi jeg er syk, og vi er nygift;

å ta initiativ til sex med ektemannen min;

å ta initiativ til sex med konen min;

å bli avvist; å be noen ut på et stevnemøte;

å vente på at legen skal ringe tilbake;

få sparken; å gi noen sparken -

dette er verdenen vi lever i.

Vi lever i en sårbar verden.

Og en av måtene vi takler det på

er å bedøve sårbarheten.

Og jeg tror det er bevis --

og det er ikke den eneste grunnen til at dette beviset finnes,

men jeg tror det er en stor del av det,

vi er den mest forgjeldete,

overvektige,

avhengige og medisinerte

voksengenerasjonen i Amerikas historie.

Problemet er, og dette lærte jeg fra forskningen,

at du kan ikke selektivt bedøve følelser.

Du kan ikke si at dette er det negative.

Dette er sårbarhet, dette er sorg, dette er skam,

dette er frykt, dette er skuffelse.

Jeg vil ikke føle noe av dette.

Jeg tar meg et par øl og en muffins med banan- og nøttesmak.

(Latter)

Jeg ønsker ikke å føle dette.

Og jeg vet at det er en gjenkjennende latter.

Det er jobben min å trenge inn i deres liv.

Gud.

(Latter)

Du kan ikke bedøve de vanskelige følelsene

uten også å bedøve og påvirke andre følelser.

Du kan ikke selektivt bedøve.

Så når vi bedøver noen,

så bedøver vi glede,

vi bedøver takknemlighet,

vi bedøver følelsen av lykke.

Og når vi føler oss skikkelig forferdelig,

og vi leter etter mål og mening,

og da føler vi oss sårbare,

og da tar vi oss et par øl og en banan- og nøttesmak muffins.

Og det blir en farlig sirkel.

En av de tingene som jeg tror vi trenger å tenke over

er hvorfor og hvordan vi bedøver.

Og det trenger ikke bare gjelde avhengighet.

Den andre tingen vi gjør

er at vi tar alt som er usikkert og gjør det til noe sikkert.

Religion har gått fra en tro på skjebne og mysterium

til sikkerhet.

Jeg har rett, du har feil. Hold kjeft.

Det er det.

Bare sikkerhet.

Jo reddere vi er, jo mer sårbare er vi,

jo mer redde er vi.

Det er slik politikk er blitt i dag.

Det er ingen diskurs lengre.

Det er ingen samtaler.

Det er bare anklager.

Vet dere hvordan skyld er beskrevet i forskningen?

En måte å fordele smerte og ubehageligheter.

Vi skaper det perfekte.

Hvis det er noen som ønsker at livet deres skal se slik ut, så er det meg,

men det fungerer ikke.

Fordi det vi gjør, er å ta fett fra rumpene våre

og stappe det i kinnene.

(Latter)

Noe som jeg håper at om hundre år

folk vil se tilbake på og tenke, "Utrolig!"

(Latter)

Og det farligste vi gjør er å perfeksjonere

våre barn.

La meg fortelle dere hva vi tenker om barn.

De er klare for kamp når de kommer hit.

Og når du holder de perfekte små babyene i armene dine,

så er ikke vår jobb å si, "Se på henne, hun er perfekt.

Min jobb er bare å la henne forbli perfekt,

å sikre at hun er på tennislaget innen femte klasse og Yale innen syvende."

Det er ikke vår jobb.

Vår jobb er å se og si,

"Vet du hva? Du er ikke perfekt, og du er dømt til å måtte streve,

men du fortjener kjærlighet og tilhørighet."

Det er vår jobb.

Vis meg en generasjon som er blitt oppdradd slik,

og jeg tror vi vil se slutten på de problemene vi ser i dag.

Vi later som at det vi gjør

ikke påvirker folk.

Vi gjør det i våre private liv.

Vi gjør det i bedriften,

om det så er å trekke seg ut, oljesøl,

en tilbakekalling,

vi later som at det vi gjør

ikke har en stor påvirkning på andre mennesker.

Til bedrifter ville jeg ha sagt at dette er ikke de første prøvelsene våre, folkens.

Vi trenger bare at dere er autentiske og ekte

og sier, "Vi beklager.

Vi skal fikse det."

Men det finnes en annen måte, og den vil jeg avslutte med.

Dette er hva jeg har funnet ut:

for å la oss selv bli sett,

virkelig sett,

å vise vår sårbarhet,

å elske med hele vårt hjerte,

selv om det ikke er noen garantier,

og det er det vanskelige.

Og som mor kan jeg fortelle deg at det er enormt vanskelig,

å utøve takknemlighet og glede

i de øyeblikkene fylt av frykt,

når vi lurer, "Kan jeg elske deg så mye?

Kan jeg tro på dette så lidenskapelig?

Kan jeg brenne så mye for dette?"

Bare å kunne stoppe opp og, i stedet for å krisemaksimere hva som kan skje,

heller si, "Jeg er så takknemlig,

fordi det å føle en slik sårbarhet betyr at jeg lever."

Og helt til slutt, noe som jeg tror kanskje er det viktigste,

er å tro på at man er nok.

Fordi jeg tror at hvis man jobber med et utgangspunkt

som sier: "Jeg er nok,"

da stopper vi å skrike og begynner å lytte.

Vi er snillere og mer omtenksom mot menneskene rundt oss,

og vi er snillere og mer omtenksom mot oss selv.

Det var det jeg hadde. Takk skal dere ha.

(Applaus)